O jul med din glede

Det er alltid litt ekstra med julen. Man flommer over av følelser og blir veldig glad i nesten alle mennesker.

Det er da man går på kirkegården. Det er da man savner alle som ikke er her lenger. Og de som er her fremdeles, men som man har mistet kontakt med og slikt.

Jeg for eksempel, tenker litt ekstra mye på kjære mamma i disse juletider. Spesielt da jeg lørdag skulle pynte til jul.. Jeg pleier vanligvis å være ganske så sparsom med julepynten, da jeg alltid reiser opp til mams på julaften, og der mangeler det ikke på julestemning gitt..

Men i år måtte jeg altså gjøre det selv...

Dagen starter med nyinnkjøpt julete og post-it lapper (er avhengig av å planlegge. Alt skrives ned. Så glemmer jeg å se på lappene igjen. Mulig tvangshandling).

Bare det å pakke opp juleeskene er som juleaften i seg selv. Jeg er i den heldige posisjon at jeg fra år til år glemmer hva som finnes der. Så det er like gøy hver gang. Men i år var det bare trasig...Der var ikke mye julepynt gitt..

Etter en super-runde på plantasjen var leiligheten fylt med levende lys, kongerøkelse, nisser og julekrydder. På bordet stod mandariner og nøtter. På benken stod rosiner, mandler og gløgg. 

Røde gardiner og stjerne er hengt opp, og staken (adventsstaken altså!) satt i vinduskarmen.  Jul er jul!

Jeg pakker dyna rundt vesla, setter på spotify og lager en god gammeldags juleliste, en god blanding av norske og engelske jule-klassikere. Åpner en flaske vin og nyter stemningen...da jeg oppdager at jeg er helt alene...

Jeg ringer mams uten resultat, og prøver deretter et par andre alternativer. Ingen svarer... Så får jeg en melding fra min bedre (!) halvdel. "jeg savner deg noe sinnsykt"

Så satt jeg igjen alene i en alder av snart tredve og kikket inn i adventsstaken min med fulle lys, med tårer i øynene og et smil om munnen.

Så min konklusjon er at julen er en sår tid og at følelsene ligger i ett tykt lag utenfor huden. Men det er godt også, det da... Det er jo bare en gang i året.

-Baronessen-