Vi skriver visst 2026…snart 2027
Sist jeg skrev her inne var det januar 2024.
Jeg avsluttet innlegget med at jeg skulle fortsette ufortrødent videre på min ferd mot å bli et nytt og bedre menneske, og skulle teste både Tabata, dance fitness og Pilates.
Så ble det stille. I over TO ÅR. Man kunne kanskje tro at Tabata tok livet av meg.
Det gjorde den ikke. Jeg fikk tenåring.
Og jeg har siden januar 2024 vært opptatt med teknisk support.
For er det noen som har en ekstra kopi av bruksanvisningen til tenåringen liggende?
Jeg har nemlig mistet min. Eventuelt fulgte den aldri med.
Min kjære X har visst mistet sin også. Han mener den ble borte i flyttelasset, så der er det heller ingen hjelp å få.
For den lille, søte utgaven som tidligere kunne bestikkes med en is, en tur på McDonald's eller et løfte om å få være oppe en halvtime lenger, har tydeligvis gjennomført en automatisk systemoppdatering.
Uten mitt samtykke! Jeg våknet en morgen til: TEENAGER OS
Nytt operativsystem.
Nytt språk.
Nye funksjoner.
Og en HEL DEL bugs. Jeg har selvfølgelig forsøkt troubleshooting.
Diskusjon: Fungerer ikke. Jeg prøver å forklare mitt synspunkt på en rolig og pedagogisk måte...Tenåringen ser på meg som om jeg nettopp har foreslått at vi skal ofre familiens førstefødte til værgudene. Som jo teknisk sett ville vært tenåringen selv, så det er kanskje forståelig.
Gjøre ting sammen: Også forsøkt.
"Skal vi finne på noe sammen?"
Stillhet.
"Kino?"
Nei.
"ut å spise?"
Kanskje.
"Jeg betaler."
Plutselig har systemet nettverkstilkobling igjen....
Jeg har forsøkt å gi systemet plass. Dette er visst viktig med tenåringer. Problemet er bare at "plass" er et svært diffust begrep. For mye plass betyr at man ikke bryr seg. For lite plass betyr at man er verdens mest irriterende menneske.
Riktig mengde plass befinner seg tilsynelatende et sted mellom disse to, men koordinatene holdes hemmelige for foreldre.
Jeg har forsøkt belønningssystem. Det fungerte jo glimrende før. Rydd rommet – få ukepenger. Gjør leksene – få skjermtid. Hjelp til hjemme – få noe hyggelig tilbake.
Men Teenager OS har åpenbart oppdaget at det finnes fagforeninger. Nå innledes det forhandlinger.
"Hva får jeg for det?"
Unnskyld meg? Du får BO HER?!
Du får strøm, varmt vann, mat, internett og en mor som kjører taxi uten taksameter til alle døgnets tider. Men dette regnes tydeligvis bare som grunnpakken...
Jeg har også prøvd den klassiske: "Da skrur jeg av WiFi."
Det anbefales ikke! Jeg gjentar: IKKE SKRU AV WIFI!!!
Jeg vet ikke nøyaktig hva som skjedde, men jeg tror tenåringen forsøkte å kontakte menneskerettighetsdomstolen i Haag. Via 5G.
Så forsøkte jeg kommunikasjon.
"Hvordan har dagen din vært?"
Bra.
"Skjedde det noe på skolen?"
Nei.
"Hva gjorde dere?"
eyeroll (Jeg sverger på at øynene blir sittende fast oppi skallen en dag - og kritiske kilder skal ha det til at det er jeg som er opphavet til nevnte eyeroll (kilde: Tenåringen)
Tre spørsmål. To ord.
Men dersom jeg tilfeldigvis stiller ETT spørsmål på feil tidspunkt, kan jeg få et 47 minutters foredrag om hvorfor jeg ikke forstår noen ting, aldri har forstått noen ting og sannsynligvis heller aldri KOMMER til å forstå noen ting. Og jeg bryr meg ikke heller..
Og vet dere hva som er ekstra fascinerende? Jeg HAR JO VÆRT TENÅRING SELV!
Jeg husker bare ikke at jeg var sånn. Dette bestrides riktignok kraftig av mennesker som kjente meg på den tiden. Min stefar ler fortsatt når jeg sier det.
Han ler faktisk så mye at jeg begynner å mistenke at dette er karma....Det mest forvirrende med hele systemet er humørsvingningene.
Klokken 17.02 kan jeg være verdens dummeste menneske.
17.06:
"Mammaaaa.... kan du kjøre meg til NN?"
17.14:
"IKKE SNAKK TIL MEG!"
17.43:
"Hva skal vi ha til middag?"
18.01:
Jeg tygger for høyt.....
Det er imponerende...virkelig!
Jeg har eid både PC-er med Windows Vista og printere fra tidlig 2000-tall, men jeg har aldri vært borti et system som kan endre innstillinger så raskt uten forvarsel. Og dette er altså grunnen til at det ikke har kommet blogginnlegg på over to år. Jeg har ikke hatt skrivesperre. Jeg har hatt tenåring.
Jeg har vært opptatt med feilsøking, konflikthåndtering, matproduksjon, økonomiske støtteordninger, logistikk, psykologtjenester, døgnåpen taxisentral og IT-support. Og midt oppi alt dette prøver jeg å huske at bak alle himlende øyne, lukkede dører, "seriøst mamma", mystiske tallerkener på soverommet og hettegensere som tilsynelatende har grodd fast på kroppe…så finnes fortsatt den lille ungen min der inne.
Bare med lengre bein, større meninger og et operativsystem jeg ikke har administratorrettigheter til lenger.
Så her er jeg. To år senere. Ikke nødvendigvis et nytt og bedre menneske slik jeg så optimistisk planla i januar 2024. Men definitivt et mer tålmodig et.
Vel… Noen dager. Jeg tror nemlig jeg er på vei inn i overgangsalder i tillegg. Fullstendig krise!
- Og det begynner faktisk å haste litt med den bruksanvisningen også!
For minsta fylte 11 år i går.
Og hun ser ut til å oppdatere systemet vesentlig raskere enn storesøsteren gjorde. Jeg vet ikke om det skyldes bedre bredbånd, nyere maskinvare eller at hun rett og slett har lastet ned Teenager OS direkte fra søsteren, men tegnene er der allerede.
eyeroll
"Men mammaaaa..."
Dører som lukkes med litt mer kraft enn strengt tatt nødvendig.
Og en stadig sterkere mistanke om at mor ikke skjønner noen verdens ting.
I går klikka ho i vinkel fordi ho hadde sovna med vått hår og det så naturligvis deretter ut på morgenkvisten...
Så her står vi da. Med én tenåring hvor systemoppdateringen allerede er komplett, én 11-åring som tilsynelatende hurtiginstallerer samme programvare, en 12-årig gutt som foreløpig må kunne betegnes som verdens enkleste - riktignok med et litt følsomt operativsystem, men ellers bemerkelsesverdig stabil drift - og TO foreldre som har mistet hver sin bruksanvisning.
Jeg tør nesten ikke si det høyt i tilfelle han hører meg og bestemmer seg for å oppdatere han også....
Dette lover godt....
Så hvis noen sitter på Bruksanvisning for tenåring – komplett utgave med feilsøkingsguide, send den gjerne min vei. Det haster faktisk mer enn først antatt. Jeg trenger spesielt kapitlene:
"Kommunikasjon med en bruker som allerede vet alt"
"Hvordan vekke en tenåring før klokken 12 i sommerferien uten å starte tredje verdenskrig"
"Hvorfor ligger det 14 glass på rommet når vi bare er fire mennesker i huset?"
og nå tydeligvis også
"Hvordan stoppe automatisk installasjon av Teenager OS på yngre søsken"
Inntil videre fortsetter jeg med den eneste metoden som ser ut til å fungere: Mat. WiFi. Kjærlighet.
Og å vente på neste systemoppdatering. Som tydeligvis kommer fortere enn forventet...
Ønsk meg lykke til da!
– Baronessen –
