2017/01/13

Vi småfolk

Jeg har egentlig alltid vært litt småmisunnelig på høye mennesker. De er liksom så elegante med sine lange armer og bein, kan ta et skritt fremover når jeg må bruke 3 skritt på samme avstanden. Det har alltid vært slik,at jeg må småløpe ved siden av høye mennesker for å holde tritt.

Når jeg må stå og titte lengselsfullt på det som befinner seg på øverste hylle (bokstavelig,ikke metaforisk)kan de bare hente det ned som om det var ingenting. Det hele er i grunn veldig imponerende.

Med mine usle 161 centimetere over bakken er jeg ikke akkurat noen skyskraper, men jeg er heller ikke helt dverg. Det kommer an på hvem jeg står ved siden av. Ved siden av min kollega på 1,60 er jeg ganske høy, men ved siden av min venninne på 1,77 føler jeg meg ufattelig lav. Selv definerer jeg meg som lav, rett og slett av den grunn at jeg har flest problemer tilknyttet at jeg ikke "når opp"


På konserter for eksempel, har jeg mange ganger stilt meg selv spørsmålet "var det verdt pengene?" da jeg stort sett aldri ser noe. Joda,man er der for å HØRE musikken men det hadde jo vært kos og se noe også.... Venninnen min derimot,den høye, bare stiller seg et sted og ser bra uansett. Sånn er det ikke for oss småtroll. Vi må klekke ut en plan for å få sett noe i det hele tatt. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg stort sett bare har hatt utsikt over nakken til de foran meg,på tross av at man krabber opp på gjerder og annet i håp om en bedre utsikt.

Den eneste gangen jeg virkelig kan si jeg har sett noe på en konsert var da jeg skulle se Pink og på vorspielet før konserten ble kjent med ei med MS. Ho hadde sånn honnørbillett med ledsager, så da fikk vi sitte i en egen bås med eget toalett og greier. Det var stas det for en sånn lav person som meg.

En annen ting som alltid har vært et problem er det å kunne finne en bukse som både passer i livet OG er kort nok i beina..selv da jeg yngre år faktisk hadde en midje,var det et problem,og nå som jeg har kroppsfasong som svampebob er det ikke akkurat noe lettere...Jeg hadde alltid de der trendy rysjene nederst på buksebeina selv etter at min bestemor hadde lagt buksene opp.


Når man lever i en verden hvor flesteparten er høyere enn deg, fører det også til fysiske skader. Nakken din blir maltraktert! Det er veldig slitsomt å hele tiden se oppover for å snakke med folk..og gud forby om samtalen er av en lengre art, med en av de personene som man sier "ha det" og "god helg" til omtrent 13 ganger i løpet av samtalen før det endelig gir mening for vedkommede.  Da snakker vi rett til kiropraktor med en gang!

Så der står vi da, med nakkeproblemer, hoppe-kramper og alt for lange bukser mens vi blir sett ned på...

Tross min misunnelse for de som regnet treffer først, må jeg ærlig innrømme at det kan til tider være ganske praktisk å være lav. Jeg kan sitte på flyet med masser av plass til beina mine, og jeg trenger aldri å bekymre meg over kuler i panna etter lave dørkarmer.
Jeg blokkerer aldri utsikten til noen på verken kinoen eller konserter.
Jeg tenker også at høye mennesker har mer fallhøyde om de skulle snuble. Det må gjøre vondt. Hvis jeg snubler så er det sjeldent jeg får et skrubbsår engang (med mindre jeg er full for da kan det virke som om jeg plutselig er blitt kjempehøy basert på alle skadene jeg finner dagen derpå...)

Dessuten tror jeg at skyskraperne er kaldere på leggene enn andre, for det må være forbanna vanskelig å finne bukser som er lange nok. Mine legger er alltid varme....og tærne...


Baronessen

2017/01/11

Jeg vil bare sove!

Du skal være hard for å tåle lite søvn..faktisk så er det direkte farlig å sove for lite. Man kan dø av det, faktisk!

Hvor lenge kan et menneske gå helt UTEN søvn? Noen trenger mye søvn,noen trenger lite...men det finnes vel ingen som ikke sover i det hele tatt? For hva skjer da?

Det å ta fra mennesker søvnen er en velkjent torturmetode som enda blir brukt den dag i dag, på tross av den enda mer velkjente studien gjort på rotter med det resultatet av at de døde etter bare en ukes tid!

Andre artikler sier at søvnløshet truer fysisk og mental helse... Vel, Min fysiske helse har vært truet i lang tid og det kan jeg neppe skylde på søvnmangel... Mentalt har jeg heller ikke vært helt god (Og dersom du er fast leser av bloggen er det vel mer enn et eksempel på nettopp dette i arkivene fra tidligere år..) men en ting er sikkert, jeg blir ikke BEDRE av å bli vekket opp hver bidige gang jeg holder på å sovne ,om jeg i det hele tatt rekker å faktisk legge med tilrette i en sovestilling før jeg må opp igjen, flere netter på rad over laaaang tid!


Det finnes ingen tvil om at det å ta fra en person søvnen er noe av det verste man kan utsette et menneske for (eller dyr..eller rotter...) , så hvorfor gjør mine egne gener det hver bidige natt? Er det bare som mor man er nødt til å utvise ubetinget kjærlighet for sine barn,går det ikke begge veier?

Nettene mine blir styrt av en armé på 3 som jeg har produsert selv... og de er ikke særlig snille! Jeg holder fast ved teorien min om at de prøver ta livet av meg, eller drive meg fra sans og samling for å få meg innlagt et eller annet sted.. Hva de så måtte oppnå med det aner jeg ikke, men en eller annen slu plan finnes det garantert! De er jo mine avkom....


Minsta holder det gående til kl null-et-null-null denne kvelden før ho kaster inn håndkleet og storebror overtar derfra. Det er non-stop og du kan banne på at med en gang jeg får lagt meg ned i senga er han hylende igang igjen. Jeg utelukkende alle innlysende fysiske behov som sult, tørr bleie, tørste, smerter, varm/kald og syk før jeg begynner gjetteleken på de mer diffuse sakene som selskapssyk, drømmer, vil ha et eller annet etc. Enden på visa er at han insisterer på å opp av senga - og jeg løfter han opp, han peker utover gangen- og jeg bærer han inn i stua.... Dum,trøtt og lut lei som jeg er tenker jeg ikke før jeg følger hans anvisninger (hvem er sjefen liksom...) og ender opp i godstolen foran Tven der han informerer sin mor om at han ønsker å se "uæææh grr" (dinosaurer i ymse format på YouTube)

Hva f! Klokka er 0230!!!! Skjønner at jeg er blitt lurt (først nå..skylder på søvnmangel over lang tid) rasker med meg en tåteflaske med melk i og pakker han inn under sin egen dyne igjen før jeg trykket tåteflaska i truten på ungen.

Det blir stille og jeg tusler tilbake i seng

- Uæææææh! Mere! Klokka er 0236!

Skrittene mine er noe raskere, noe tyngre og ganske mye mer sintere når jeg før 17ènde gang denne kvelden går inn for å forklare at -"nå er det natt og nå må du sove", som søvnekspertene på familiekontoret lærte oss en gang i fjor.Heretter er det den såkalte 5 minutters metoden eller hylekur, eller hva søren man kaller det, som er gjeldende. Etter halvannen time gir mor imidlertid opp, igjen, og prøver å ta han inn i senga sammen med meg for å se om det mot all formodning måtte hjelpe. 

Han legger seg tilrette og jeg øyner håp, helt til han stikker en finger inn i øret på meg og sier -"Nei mamma nei!" og prøver å stå opp igjen. Jeg nekter, og han hyler!

Da jeg innser at det er like før jeg rister vettet av hele ungen får jeg summet meg, løpt over gangen og røsket opp døra til 7 åringens rom der halvdelen har søkt tilflukt i håp om å unngå det verste natte-rushet og få sove i fred. ( ettersom han skal på jobb ,for han HAR faktisk en jobb han....bare ikke jeg som har det privilegium. buuuuhuuu)

Gestikulerer vilt etterfulgt av noen halvkvalte stønn før jeg peker fast mot døra til vårt soverom der 2 åringen enda hyler som en stukken gris og ikke ikke har fått roet seg etter siste sinneanfall, for deretter å begrave mitt eget ansikt i hendene. Jeg er fortvilet og trøtt og greier ikke få frem et eneste ord (og DET er et meeeget uvanlig fenomen for undertegnede)- jeg vil bare SOVE!

Fortumlet mumler han noen gloser og skjønner lite når han sjekker klokka og ser den ikke engang har greid å karre seg til 0530. Men et blikk på vraket som står foran han er tydeligvis nok til at han forstår alvoret i situasjonen for han står opp og overtar "hylerne" - som akkurat da har formert seg til 2 stk (lillesøster har naturligvis våknet av hysteriet) og befinner seg på 2 forskjellige rom og prøver å overgå hverandre i volum for å få være den som fanger oppmerksomheten til den det måtte angå først.

Hva som videre skjer er meg rivende likegyldig der jeg siger ned på madrassen på gulvet og sakte svimer av. Jeg hører hylende småbarn i bakgrunnen,dører som lukkes og vekkerklokker som ringer men lydene blir fjernere og fjernere for så bli borte. Jeg sovner,Tungt! og får hele 2 timer søvn før jeg må stå opp igjen.... Jeg er kvalm! Jeg eeeer så trøtt!

Bare vent til hyenene er tenåringer og vil sove hele tiden. Da skal mamma ha det gøy da!

Jeg skal kjøpe meg en sånn skikkelig god mikrofon, en sånn som ser ut som en femtitalls radiomikrofon, bare for at de er enormt kule å se på, og bruke den til å gaule "noen ganger ærre alright!!" (bare for at jeg kan tenke meg at det må være omtrent det verste en kan høre midt på natta når man er så trøtt at man er kvalm) hvert 20 minutt!
Om jeg klarer å holde meg våken da, hele natta gjennom for å gjøre dette...men eldre folk trenger mindre søvn, så det burde la seg gjøre, om jeg ikke er død av søvnmangel innen den tid, eller innlagt et sted....

Halvdelen forbarmet seg heldigvis over meg og tok hylerne i natt,så nå har jeg faktisk sover mer enn 4 timer sammenhengende det siste døgnet. 
Jeg er et nytt menneske! Bring it oooon!Bilderesultat for morsom søvnløs sove trøttBaronessen

2017/01/03

En onsdag i november

Livet består av både små og store milepæler. Alt fra å lære å gå til den første jobben man blir sparket fra....

Vel,nå har jeg ikke fått sparken da, men når man jobber innenfor oljesektoren i 2016 så lever man særdeles utrygt. Og det gikk så det måtte gå ,permitteringene kom og dermed har baronessen fått en noe,om enn ufrivillig,lengre permisjon med minstearvingen.

De fleste småbarnsmødre ville kanskje sett positivt på at nettopp-fylt-ett-åringen kan være hjemme enda en stund før hun sendes ut i den store verden..men når man har gått hjemme 8 mnd av et (helsikkes) svangerskap,etterfulgt av en permisjon mens man blir på tjukka igjen for så å mer eller mindre gå over i en ny permisjon, ja så vitner manglende tapet på veggene om at mor er riiimelig klar for å komme seg ut i voksenlivet igjen.

Så neste milepæl på lista er da at minsta starter i barnehagen. Dag nr 2 skal mor gå hjem mens barnet sover og så komme å hente når barnet våkner igjen og var spist. Dette betyr ca 2,5 timer i total stillhet for mor.
Følelsen av å kunne ta en dusj helt alene,med lukket dør på badet og uten å måtte ha ører på stilk, er nesten ukjent terreng.
Når man i tillegg etterpå kan koke seg kaffe,spise hele 3 skiver og attpåtil drikke kaffen mens den er varm,ja da er det ikke fritt for at følelsen av velvære siger innpå. Et øyeblikk er jeg inne på tanken av å være permittert til evig tid og kun sitte på ræva og drikke kaffe resten av alle formiddager jeg får tildelt på denne kloden.

Men så er det gått en time og rastløsheten tar meg. Hva skal jeg gjøre nå? Brått smeller det i døra (hvorfor kan ikke unger åpne og lukke dører på vanlig vis?!?! må de smekkes av hengslene hver bidige gang? og dette av en syvåring!?! Hvordan i huleste skal det gå med døra når ho blir 13 og er forbanna?) og det kvittres "æ må på do,æ må på do" i ganga. (fast takst hver dag. Minner meg på at jeg må ta opp med rektor på skolen at det er på tide og innføre smårom med vannklosetter i,da dette åpenbart ikke finnes der fra før)

Rastløsheten er plutselig borte og etterlater et salig sug av bare bittelitt alenetid igjen. Men det er onsdag i dag,som betyr tidlig ferdig på skolen,litt mer lekser enn vanlig ,tidlig middag og svømmekurs på 7 åringen, og la oss ikke glemme,pappa jobber sent.

Får hentet 2 småbarn i barnehagen alt for tidlig da minsta skal ha kort dag og 2 åringen nekter å være igjen når vi andre går, så når middagen er satt på bordet er huset allerede såpass bomba at man må bruke de fleste sanser man eier for å manøvrere seg fra stua til kjøkkenet. Bedre er det naturligvis ikke etter middagen, da ris fungerer utmerket som liksom-snø som daler ned fra himmelen. Noen har nemlig hvisket ungene i øret at værgudene truer med snø i morgen og i ekstase tjuvstartes det på kjøkkenet.

I "total stillhet og alenetid" bakrus foreslår jeg derfor å overta ledsagerjobben til svømmekurset for svigermor,og forlater huset sammen med 7 åringen så kjapt jeg klarer slik at svigermor ikke skal skjønne at hun er blitt lurt før det er for sent. Hun er nemlig nettopp blitt etterlatt med 2 småttiser på vei inn i "ulvetimen" i et hus som ikke fortjener tittelen "beboelig" lenger.

Jeg humrer litt mens vi kjører nedover gata med Marcus og Martinus på full gnu, og føler meg riktig så smart og avslappet. Djevelkrysset som alltid tar minimum 10 minutter å komme seg gjennom er åpent og kan kjøres direkte  gjennom og vi parkerer foran svømmehallen hele 15 minutter før tiden. Men,det varer naturligvis ikke. sånn flaks har jeg bare ikke,sånn er der bare. For idet vi går ut av bilen,innser jeg at svømmebagen,ja den ligger igjen hjemme....
Karma! damit! Så lurt var det

Snur bilen og kjører (alt for fort) tilbake,møter svigers i døra med svømmebagen og kjører ned igjen. Denne gang er selvsagt ikke djevelkrysset åpent og vi blir stående i 5 minutter før vi i det hele tatt kan tenke på å komme oss ut på veien. Rekker de siste 15 minuttene av svømmekurset noe som egentlig bare erger da det tar tre ganger så lang tid å få av og på klær og dusjet etterpå..

Vel hjemme igjen er begge de små i pysjen (takk svigermor) og klare til legging. Den går uproblematisk og til og med 7 åringen er medgjørlig når hennes tur kommer.
Så når det er stille i stua og jeg får satt meg foran tven med Netflix og en kopp kakao, ja da gjør det faktisk ingenting at pappa jobber sent for litt alenetid er fantastisk igjen.

Bare ikke så godt at jeg kan sitte sånn hver dag😉


Baronessen


2017/01/01

2 Januar

Dagen starter optimalt,jeg våkner selv av min indre klokke frisk og uthvilt til fuglekvitter og solskinn inn gjennom vinduet. Ungene er allerede i barnehagen og på skolen og jeg har hele dagen kun for meg selv.

Tror du på det? Nei ikke jeg heller!

Fakta er at jeg har hatt en våkenatt fra helvette, sovet omtrent 2 timer etter midnatt om jeg legger godviljen til og både barnehage og skole har planleggingsdag så hele ungeflokken er hjemme og 2 av dem er syke. Og for de av dere som har unger, vet dere like godt som meg at syke unger er no herk! Og for de av dere som ikke har det, vel,syke unger er noe av det mest slitsomme som finnes!

Da jeg har hørt at sjokolade gir endorfiner til hjernen og endorfiner gir psykisk velvære,tar jeg en neve hval melkesjokolade til frokost i håp om at dette løser alle problemer. Og det gjør det,i ca 4 minutter - før jeg hører et brak fra stuen etterfulgt av 2 synkroniserte ul som stadig øker i styrke.

Lille storebror på 2,5 tror fremdeles han kan fly, noe han fremdeles ikke kan, og har brukt lillesøster på 1,5 som landingspute. Trøster en unge med hver arm og kommer på at jeg ikke har fått i meg dagens første kaffekopp enda. Ikke rart jeg føler meg groggy!

Når ungene har fått roet seg såpass at de kan plasseres foran Pelle Politibil på NRKSuper, er min neste plan å få satt på ei kanne kaffe.
Jeg kveler et skrik idet jeg åpner kaffeboksen. Her er det nøyaktig kaffe nok til en ussel kopp,og den langt fra svart nok til å matche humøret mitt denne morgenen.
Og kaffelageret,som var ganske så velfylt før jul, er tomt. Når man har kaffedrikkende julebesøk ryker sånt no temmelig fort.

Det siste jeg ønsker å gjøre nå er å pakke syke unger i bilen og dra ned på butikken etter kaffe. Sender naboen en sos melding, men hun som resten av verden er selvfølgelig normal og er på jobb i dag som alle andre...

Trakter den ene koppen jeg har mulighet til og heller den i meg på styrten ettersom jeg i mine ungdoms år lærte meg at alt som helles ned fort funker kjappere og lengre. (før man spyr som en gris og må følges hjem av venninnen...)

Husmorspeeden (les kaffe om du ikke har skjønt det fra før) kicker inn og de minste har fått både ny bleie,er påkledd og fôret med grøt innen 7 åringen orker og krabbe ut av senga. Hun kvittrer god morgen før hun tar nettbrettet med seg på rommet og lukker døra igjen etter seg. Hun hadde nemlig tvungen nettbrett-pause i går og har dermed en hel haug å ta igjen.
Vanligvis ville jeg prøvd å få på henne klær og i henne noe mat før mind craft og Pokemon erobrer dagen hennes men i dag velges alle kamper med omhu.
Så mens småttisene tømmer ut alle lekekassene de eier på stuegulvet (og de eier faktisk hele 9 stykker) og vesla friterer hjernen sin på internet bestemmer jeg meg for å lete enda en gang etter kaffe.

Pågangsmot lønner seg,og etter infernalsk endevending av kjøkkenskapet
finner jeg faktisk en pose kaffe innerst inne, lengst nede. Så da er sannelig denne dagen reddet også og det er relativt store sjanser for at jeg greier å holde ut til i ettermiddag når halvdelen kommer hjem fra jobb og jeg kan gå å legge meg igjen. (kl 17 men sånn er det nå engang å være småbarnsmor uten nattesøvn)
Og i morgen er hverdagen tilbake og både skole og barnehage i gjenge igjen etter 14 dager med ferie... Nå krysser jeg bare fingrene for at ungene er friske nok til å dra til sine respektive institusjoner for mamma trenger virkelig en dag for seg selv nå!
Jeg elsker virkelig alle ungene mine,men jeg sverger på at de til tider prøver å ta livet av meg!
Baronessen

2016/06/14

Grip dagen!


Pip Pip Pip Piiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiip!!!! Den hersens vekkeklokka skjærer hull i trommehinnene mine der den står og piper infernalsk – på badet! (ble innkjøpt da mobilen min var på reise i postgangen mellom Lofoten og Kristiansand, og jeg måtte ha noe som fikk meg opp i rimelig tid på morgenen, og plassert på badet da mobilen ankom residensen igjen…)

Ruller ut av sengen, snubler i en haug av klær som ikke enda har klart å finne sin vei inn i skapet på tross av at de er både rene og sammenlagt, og får hoppet meg inn på badet før kidsa våkner av lyden.

Jeg hadde tenkt å stå opp tidlig og nyte en dusj og kaffe i ro og fred og gripe dagen. Det virket som en kjempegod idè i går kveld da vekkerklokken viste at det var over syv timer til den skulle ringe. Syv timer er mye for en person som sjeldent klarer å legge seg tidsnok til å få mer enn fem timer søvn, og i tillegg er vant til å være våken både to, tre og fire ganger hver natt fordi en eller annen unge krever oppmerksomhet, så det burde ikke vært et problem.

Og det var det ikke heller, ikke før jeg våknet i firetiden og ikke klarte å sovne igjen. Først prøvde jeg å sove på den ene siden. Det fungerte heller dårlig. Så prøvde jeg den andre siden, men gresset var ikke grønnere der heller. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd at vinduet var lukket, da får jeg aldri sove ordentlig – men dessverre var ikke det løsningen på problemet heller.

Og så begynte jeg av en eller annen grunn å gruble på filmen «et helt halvt år» som går på kino nå om dagen. Sannsynligvis fordi jeg går forbi plakaten hver eneste dag på vei til butikken. En stund funderte jeg på handlingen, og hvorvidt jeg hadde lyst til å se den eller ikke når man likevel på forhånd vet at hovedpersonen stryker med på slutten og det hele ender elendig. Så duppet jeg av litt, men våknet i det jeg drømte at det bare var en liten uke til filmen var ferdig med å gå – og det passet jo fryktelig dårlig om jeg skulle ha lyst til å se den da jeg ikke kan ta meg råd til de helt store utskeielser før lønna ankommer konto...

Innimellom forsøkte jeg å meditere meg selv i søvn, men det er tydeligvis ikke ett av mine talenter. Ikke kan jeg telle sau heller, jeg blir alt for opptatt av detaljene. Om man skal telle sauer som hopper over et gjerde så må de jo være litt forskjellige, ellers teller man jo bare den samme sauen hele tiden. Og da kommer man strengt tatt aldri lenger enn «En.. en.. en..».  Man blir ikke søvnig av sånt. Jeg for min del blir visst bare manisk opptatt av kinofilmer. Men jeg sovnet til slutt, rett før klokken ringte – det var sånn det føltes i alle fall. Og da var det ikke mye fristende å stå opp til kaffe og dusj nei.

Uih uih uoih!!! Noooooo, alarmen på mobilen! Faen!

Inn på soverommet og for kvalt den også, akkurat litt for sent.

Mamma!Mammaaa! Snart 2-åringen gliser så stort han greier med sutten i kjeften, og strekker armene i været for å signalisere at han skal opp av senga. Heldigvis er han like trøtt som mora på morgenkvisten, og etter påkledning blir han plassert i godstolen foran Timmy-tid og blir sittende der.

Lyder på babycallen forteller meg at minsta også har slått opp øynene og ligger og skravler i senga. Jeg gauler til halvdelen om at det er morgen men får bare grynt til svar, og det samme gjelder snart 7-åringen som selvfølgelig var alt for sent i seng i går kveld, som vanlig..

10 minutter senere er imidlertid alle oppe og jeg får tatt en rask dusj. Kaffe er det verre med da jeg finner intet annet enn en tom kaffeboks i skapet. Jeg sverger eder og galle over halvdelen som ikke har vært oppmerksom nok og fått med kaffe på handlelista, men holder klokelig kjeft da tidligere erfaring har lært meg at på morgenen kommer det aldri gode ting ut av diskusjoner og plassering av skyld.

Mens jeg tar på skoene hører jeg syndefloden starte ute. Et øyeblikk vurderte jeg å saksøke yr.no. Men da skoene er på er det helt stille ute, og da jeg åpnet døren var det ikke tegn til nedbør, bare fuglekvitter. FUGLEKVITTER! Verden var så vakker. Jeg liker å tro at jeg var vakker selv og. Sannsynligvis var jeg det og, det hjelper å ikke hate verden.

Jeg har drukket kaffe. Er fortsatt våken. Jeg HAR grepet dagen. Om noen har tenkt å gjøre det samme bør de raska på, snart er det regnvær igjen og det er ikke så himla mye å gripe tak i, spør du meg. Egentlig har jeg lyst til å kakle ondskapsfullt og rope at det er for sent for dere, hele gjengen, men jeg er jo ikke sånn. Ikke mens folk ser på i alle fall!

Baronessen
 

 

2016/04/25

Another morning in Bråvann Terasse....

Slår opp øynene etter en god natts søvn (svimte av sammen med minsta på 8 mnd i går kl 20, og ettersom hun har vært våken bare 2 ganger etter det og snart-2 åringen ikke har gitt lyd fra seg har sannelig både mamma og pappa fått sovet i natt!) og kan konstatere at solen endelig har brutt gjennom skylaget etter at det snødde i går kveld (25 april!!)

Lykken tar brått slutt idet vi oppdager at klokken er alt for meget og må få opp farten betraktelig!.
Heller en kaffekopp i strupen for å kickstarte rotteracet, som kommer opp i samme tempo da den er nykokt og dertil glovarm! Gapende under vasken med kaldtvannet på, får jeg gurglet frem til snart-7 åringen om å få på seg tøy og spise frokosten sin i en fart som får Petter Solberg til å bli regnet for sinke å være. Da ungen verken aner hvem Petter Solberg er eller hva det vil si å øke tempoet på verken påkleding eller frokostspising, blir hun stående å stirre på sin mor med et uforstående blikk, og dermed fyker enda noen verdifulle sekunder (minutter..?!) avsted.

-Hva driver du med mamma?

Au Au! sier lillebror, og sannelig har han rett! Det svir enda langt nedi halsen når jeg tvangs-kler snart-7 åringen og setter håret hennes opp i noe som kanskje kan kalles musefletter, om en ser godt etter. Det henger i alle fall ikke nedi øynene på ungen og jeg satser på at hun kan se både regnestykker og leseleksa når hun kommer på skolen. Trusler om at bussen kjører fra henne og at mamma da må kjøre henne på skolen får fart i frokostspisinga. (velger å ikke ta det personlig at hun på død og liv IKKE ønsker at mamma skal kjøre henne til skolen, og gir busssjåføren æren for at det er han som er grunnen til at hun vil ta buss... (er visst veldig morsom blir det fortalt) Det er i alle fall historien jeg forteller meg selv..)

Unge 1 ute av døra på vei til venninnen for å ta følge til bussen. Check!

Så var det å ta fatt på neste.

Plasserer snart 2-åringen og tvslave foran skjermen (HURRA for barne- TV!) hvor han faktisk blir sittende til jeg har fått ca 1/3 av grøten i lillesøstra. Resten ligger godt smurt rundt omkring på pysjen, stolen og i håret hennes. Havregrøt med pære fungerer visstnok utmerket som hårgelè.

Etter det min mor kaller "skitt-Kari-vask" (på norsk- kattevask) og påkledning, er det storebror som står for tur. Han gaper åndsfraværende mens han ser på "gakkak" og grøtskåla blir tom uten nevneverdige problemer. Bleieskift og påkledning, fremdeles foran barne-tv, går også smertefritt, og fornøyd tasser jeg ut til søpla (nå regner det) med bleiene med et smil om munnen. Kanskje dette blir en bra dag likevel?
Før jeg får tenkt ferdig tanken hører jeg et dunk innenfra etterfulgt av begynnende uling. Storebror har funnet støvsugeren sin, og den ligger nå oppi lekegrinda oppå lillesøster. Man trenger vel neppe fundere så lenge før man skjønner hva som har skjedd i det minuttet mamma var ute av rommet.

Mens lillesøster blir trøstet snur storebror lekekassen opp-ned..BAK TVEN! Det tar meg nøyaktig et halv tiendelssekund å avgjøre at det nå er tid for å levere han i barnehagen (som for øvrig er verdt sine penger i gull...)
Katt og mus-lek og heftig insistering på å prøve den nye trehjul sykkelen først, gjør det å få stablet liten og stor inn i bilen noe utfordrende. Men etter kun 20 minutter sitter vi der alle sammen, da en ubehagelig eim pirrer i nesen. Faen! Lokaliserer pakken og finner ut at det er minsta som er den skyldige. Bærer ungene inn igjen, setter guttungen foran Barnetv - igjen, skifter bleie - igjen, kler på minsta - igjen og plasserer ungene i bilen - igjen!

Parkerer på barnehages parkeringsplass 30 minutter etter skjema og ytteligere 10 minutter senere inne i garderoben. (Det var sølepytter utenfor og de kan man ikke bare gå forbi når man er 2 år...)
Da jeg har kledd gutten etter været og satset på at resten av gjengen var på tur ut da vi kom, men de ikke er det, tar det enda noen minutter og få ungen inn på avdelingen. Lillesøster sitter som alltid tålmodig i bilstolen og følger med på det som skjer og får seg enda en lusing før storebror er klar for å si adjø, da med verdens beste klem.

Klokken er blitt nesten 10 idet vi kan sette oss ned i godstolen hjemme, mamma med kaffekoppen og minsta med tørr bleie. Stua ser ut som etter en 4 års barnebursdag, men det får den sannelig bare gjøre. Det blir ikke bedre senere i dag uansett. Nå har vi hele 3 timer til vi må hente storebror igjen da han skal til lege i dag og undersøke gulgrønt snørr og au au under foten.

Sola titter frem igjen med gode lovnader, så dette blir nok en bra dag likevel. Nå skal vi bare slappe av og kose oss litt.

BANG!!! Hva var det!?!?!?!?

Baronnessen


2016/04/22

I`m back

I`m back...eller i alle fall på vei tilbake.. Lang pause skyldes graviditet med påfølgende barselperm.....med påfølgende graviditet og..ja..akkurat- ny bareselsperm. Ikke spør-det bare ble sånn rett og slett.

Bloggen fikk en pause da livet har bestått av bleieskift, gulp og snørrtørking (stort sett) innenfor husets fire vegger- og i redsel for å bli en av disse evinnelige mammabloggerne valgte jeg å la tastaturet hvile.

For la oss være helt ærlige, hvor spennende er det EGENTLIG å høre om hjemmelaga babymat, antall bæsjebleier og når poden (eller galningen som de gjerne blir kalt her i huset.. nærmere bestemt gal1, gal 2 og gal3..kjært barn vettu) sikla ut den første skjea med babygrøt... jo akkurat- svært lite spennende med mindre du er:

1- barnets mor som er svært bekymret for tarmfunksjonen til mini ettersom det er avgjørende for hvorvidt du får et par timers søvn i natt eller ikke

2- helsesøster til barnet

3- helsefrik med spesiell interesse

4- barnets bestemor

5- barnets far, da det avgjør hvorvidt mor er i godt humør i aften, eller ikke (blinkefjes som disse ungdommene velger å bruke)

Uansett, gående rundt hjemme i en tilstand som kun et assosiert utvalg av skogssopp fra det lokale blindeforbundet ville kunne frembringe, har jeg altså ikke turt å skrive et ord til offentligheten i fare for å møte hvitkledde menn på døra.
På en annen side kunne disse vært et kjært avbrekk, på enerom på EG ville jeg vel om ikke annet fått noen timers etterlengtet søvn...problemet er bare at dersom jeg hengir meg til denne fristelsen skjer det 2 ting

1 - jeg sover i 4 døgn i ett strekk...
2 - jeg kommer ikke ut igjen.

Merk: jeg skrev ikke kanskje...

Det jeg prøver, på min keitete og sjenerte måte (er fryktelig beskjeden av meg vet dere..), å si er, nå tror jeg at jeg er jeg såpass oppegående at jeg skal klare å få skriblet ned noen innlegg innimellom.

Dette på tross av at jeg fant fjernkontrollen jeg hadde lett etter i 2 hele dager (!) i vogna til minsta, under madrassen. Gid jeg kunne ha skylde på "gullunge" på 20 måneder, men han er rett og slett ikke smart nok..(jepp..jeg sa det.. hans egen mor! Ring barnevernet!)

Until then, have a nice one!



Baronessen