Drøm eller virkelighet

Nå i disse hormontider drømmer jeg svært mye rart. Så snart jeg lukker øynene og glir inn i drømmeland dukker nye creepy scenarier opp. Og de aller fleste havner godt under kategorien "grøss"! 

Materialet jeg nå sitter inne med er nok til å utfordre både Stephen King, John Carpenter og andre kjente filmregissører innenfor sjangeren...

Vi er i skogen, min bedre halvdel og jeg, for å lete etter to unge jenter i 20 årene som er sporløst forsvunnet. Hvorfor akkurat vi er satt til denne oppgaven sier historien ingenting om... idet mørket faller på ser vi en liten tømmerhytte som bærer tydelig preg av å ha stått tom i lang tid, og ettersom det blåser opp til storm avgjør vi at det er best å søke ly her. Døra er (naturligvis) ikke låst slik at vi ikke trenger å bruke noen form for makt for å komme oss inn. Godt er det, det er tross alt en uting å ødelegge andres eiendeler. 

Inni hytta er det mørkt og fuktig, og ingen form for belysning. Det henger edderkoppspinn over alt, store flak av sorten og eierne av spinnene er i aller høyeste grad tilstede, svære som firfisler! 

En bevegelse til høyre fanger vår oppmerksomhet, og blikket faller på to mannekeng-dukker sirlig plassert oppå ei bred hylle. De sitter med beina i kryss, vendt mot hverandre som om de har en intim samtale. Det merkelige med dukkene er at de ikke bærer preg av å ha stått urørt slik resten av huset, de ser derimot helt nye ut. Jeg strekker ut hånden og stryker den ene over kinnet, den ser så fredfull ut. Det er da jeg innser at det slett ikke er dukker, men de savnede jentene vi leter etter. Jeg trekker til meg neven som om jeg skulle fått støt! Det er blod på hånda, og nå ser jeg blodet som renner ned fra hylla de sitter på. Med et voldsomt brak blåser døra opp og i åpningen åpenbarer det seg en skapning som best kan beskriver som en blanding av menneske og dyr, med hover til bein, klør til fingre og horn på hodet! Døden! Djevelen! Vi legger beina på nakken og løper så fort de kan bære oss! Enser ikke kvister som rasper oss i ansiktet, eller skader vi pådrar oss hver gang vi faller, på vår ville ferd mellom skogen. 

Endelig kan vi skimte vårt eget hus i Bråvann Terrasse langt der oppe i det fjerne, og klarer med nød og neppe å komme oss innenfor døra idet djevelen innhenter oss. (Leiligheten er for anledningen speilvendt av en eller annen grunn....) Smellet av døra bak oss er det neste vi hører - så stillhet. Øredøvende stillhet! Andpusten og skjelven foreslår halvdelen at vi skal gå gjennom vilkårene på barne forsikringa til Julie for å roe oss ned å tenke på noe annet. (Hva faen??!?) 

Dette fungerer helt til jeg begynner å få veer. Hjelp, barnet er jo ikke stort nok til å bli født nå! Riene blir sterkere og sterkere og halvdelen lar barne forsikring være barne forsikring og får hjulpet meg i seng. Barnet kommer innen få minutter (og folk klager på timeslange fødsler??) og er stort nok til å være fullbåret. Jeg ligger lykkelig og utslitt (må ha vært løpeturen ettersom fødselen ikke akkurat var et ærlig arbeidsstykke) med min nyfødte datter i armene. Halvdelen sitter bak meg og holder rundt oss begge. En ekkel følelse kryper inn i meg, og plutselig ser jeg klør! idet jeg snur meg griper klørne tak i barnet og river henne ut av armene mine! Det er djevelen, ikke min kjære samboer! 

Desperat setter jeg kursen etter djevelen som forsvinner til skogs med barnet mitt i sine ekle, lange, røde armer. Men han løper så fort, så fort, og jeg så ufattelig sakte. Jeg løper i kvikksand, og synker lengre og lengre ned. Kroppen og beina jobber i utakt, men etter et krafttak klarer de å samarbeide såpass at jeg kommer med opp på bredden. 

En varm pust slår ansiktet mitt, blandet med en fryktelig råtten fiske ånde. Jeg løfter blikket og ser rett inn i en tanngard med skarpe rovdyrtenner! Det knurres og hveses, og verdens største ulv står foran meg i klar angrepsposisjon. ( snakker ikke om en liten sånn søt Husky størrelse, nei, sånn SVÆR Twilight- ulv! og denne var ikke av de snille!) 
Ulven kommer nærmere, og nærmere! Så nærme at jeg kjenner den iskalde snuten mot panna, og så angriper den! Med et saftig .........sleik! Jeg hyler og veiver med armene i vill panikk, åpner øynene mine og ser rett inn i noen store, nøttebrunebrune og........ helt uforstående øyne, samt en sort og hvit hale som logrer ustoppelig!

Bikkja er overlykkelig over at matmor er våken, og ved min side ligger halvdelen og snorker som vanlig.....
I morgen skal bikkja få en seriøs tannpuss!

Baronessen

Fyrverkeri

En gang i måneden blir jeg et fyrverkeri. Og da snakker vi ikke om fyrverkeri i positiv forstand, som på nyttårsaften - når man ringer det nye året inn etterfulgt av det romantiske nyttårskysset. Eller når noen sier «Hun er et fyrverkeri» ment for å bli oppfattet som et «standhaftig kvinnemenneske med mange jern i ilden, trivelig og sprudlende, ei bra dame»

 I morges var jeg altså et fyrverkeri. Fra jeg slo opp øynene til jeg kom meg ut av døra. Sannelig tror jeg det hang litt igjen etter jeg kom på jobb også.
Jeg var av sorten fyrverkeri som er feilprodusert, det som faller over ende idet du tenner lunta, og istedenfor å lage den koselige stemningen , ligger på bakken og snurrer, og skyter ned alle uskyldige tilskuere.  Gjerne med hard kraft, og treffer der det gjør vondest. Ikke tror jeg gubben verken ønsker å gi meg eller mener jeg fortjener nyttårskysset heller, etter min utrivelige væremåte denne morgenen. Vesla minner også mamma på at hun ikke må være så sur før hun retter blikket tilbake til Fantorangen på TV.                                                                                                                                                                              
Møter en kollega på vei inn døra på jobb, og sannelig får han ikke gjennomgå han også. Heldigvis er han av typen som verken er langsint eller lett fornærmelig, så når jeg etter en halvtime kommer krypende inn på kontoret hans med en kopp  «fredskaffe» så ler han bare av meg og ber meg kontrollere PMSen…
 

Jeg summer meg og prøver å oppføre meg slik man er oppdratt, men visstnok ikke videre godt med det. Jeg har visst «blikket» i følge en annen kollega. (dette får jeg imidlertid ikke vite for seint på dagen, når denne kollegaen mener det er trygt å nevne det.) Kvinner med blikket trenger ikke si et eneste ord. Det eneste man trenger å gjøre er å sette blikket i syndebukken (som med stor sannsynlighet ikke har gjort noen verdens ting for å irritere deg) for å få vedkommende til å forstå….og det funker, for jeg blir tilbudt både kaffe og pepperkaker uten å må be om det en eneste gang.
 

Menn er egentlig ganske enke individer å ha med å gjøre, de er stort sett jevne i humøret (med noen unntak…..) og har det stort sett bra. Det er uforståelig for dem hvorfor kvinnene med jevne mellomrom snerrer, flekker tenner, forvandler seg til en krigersk og rasende furie og blir så totalt ulik fra den kosete, myke skikkelsen de vanligvis lever sammen med. 

De har ingen forutsetning for å forstå hvordan PMS kan forvandle den triveligste dame og gode mor til den heksen fra helvete som får den verste tsunami til å blekne. Det nærmeste menn kan komme en kvinnes syklus er reaksjonen på en liten bulk på den nye Mersa til firmaet, eller når tv’en bryter sammen midt under en OL-sending. Biologien har utrustet menn og kvinner med forskjellig evne til å takle livets utfordringer…          
 
Beklageligvis er nok ikke dette en noen dagers PMS, men en 9 måneders lang en…tidligere har det holdt med en unnskyldning og en bestikkelse etter et av mine mange utbrudd, men hva som skal til etter at jeg har frest ut min frustrasjon til venner, familie og kollegaer i nesten et år, kan bli verre å finne ut av. Håper bare det fremdeles er lov å skylde på hormoner…for akkurat nå har jeg ingen annen genial plan…

Mandagstrim

Jeg titter ut av vinduet på det gufne høstværet. Vinden uler og regnet truer med å komme gjennom vindusruten. Dagen på jobb går mot slutten og mandagens felles-trening er det eneste som gjenstår. Jeg vurderer sterkt og heller bli foran skjermen min den siste timen, istedenfor og løpe en time i lysløypa i dette været. Det er da min kollega kommer kvitrende inn på kontoret og ytrer at hun vet hvor godt det føles etterpå selv om man ikke har lyst akkurat nå. Jeg lar meg rive med og tenker fuck it. Jeg får dra hjem og skifte.

Mitt første forsøk blir stoppet av en annen kollega med dådyrøyne. «Går du nå?» 

Han vifter med en bunke tegninger som må ut i dag, og ser på meg med et intenst blikk som om bare det alene skulle klare å holde meg igjen. Vel, nå var ikke motivasjonen for å løpe på det høyeste uansett, så jeg tusler tilbake til plassen min med tegningsbunken i neven.

Når jeg en time senere ruller min lille Opel inn på parkeringsplassen ser jeg min friske kollega jogger ut derfra.( JA, jeg KJØRER faktisk opp til lysløypa...)

Nå føler hun det nok godt, men det samme kan ikke sies for meg.

Jeg stropper bikkja rundt midja og begynner løypa i rolig gange. Alle vet jo at man skal varme opp først… innser imidlertid at tempoet må settes opp noen hakk om dette skal kunne regnes for trening, selv for meg. Bikkja stopper i tide og utide slik at løpinga går i rykk og napp. Det er mye som skal snuses på og utforskes i dag og jeg ser meg nødt til å forklare henne at dette er ingen snusetur men trim. Hun sertter de små brune øynene hardt i meg, før hun plutselig får nåla i bakenden og setter av sted i fullt firsprang med meg hengende etter. 

Det er vondt i kneet…i skuldra…og i ankelen…i sjelen…. som en tredukke (og da snakker vi ikke om en marionette med lett bevegelige ledd, men ustillingsdukkene til kappahl som står støtt og stivt... ) prøver jeg fortvilt å nå toppen på første langbakke i Voie lysløype med en stil som hadde fått enhver kiropraktor til å brutt ut i stille krampegråt.

Jeg ser toppen langt der oppe. Det føles som om jeg løper i potetmos – det går ufattelig sakte. Farten kan bedre beskrives som kappgang enn som jogging, og stegene likner veldig på musestegene min datter pleier å demonstrere på vei inn til barnehagen om morgenen (spesielt de dagene man har svært dårlig tid)

Jeg får flash back fra da vi kjørte 4 timer i Namsskogan på vinterføre, der alt er likt i fire timer og en ikke føler en kommer fremover i det hele tatt.... Men fremover kommer jeg, bare ikke særlig langt om gangen... 

Ser toppen nærme seg, og takker alle makter for at bikkja er noe mer ivrig enn matmor og drar meg oppover bakken mens jeg allerede kjenner jeg angrer på at jeg ba henne slutte med snusinga nå når jeg kjenner blodsmaken i munnen og melkesyra i beina.  Noen meter til, noen steg videre….. Der! Jeg er oppe. Hvem som peser mest av to eller firbeint er uvisst, men jeg er svært glad ingen ser meg nå! 

Det verste er at jeg har lyst på en røyk…

Etter at min ikke-eksisterende kondis har fått seg et sjokk, kan jeg konkludere at resten av løypa ble det man kaller intervall-trening. Men trening må det ha vært, for jeg har en virkelig kledelig (???) rød-lilla farge i ansiktet idet jeg plasserer rumpa tungt nedi førersetet vel tilbake til start. Jeg starter på løypa i god tro om at jogging er kilden til evig ungdom, men avslutter med å føle meg gamlere enn aldri før. 

Dette bekrefter min teori om at løping kun skal forekomme i nødstilfelle og man må spare på kreftene til en dag man virkelig trenger dem. Slik som når en befinner seg halvfull (helfull) og trøtt, fem mil hjemmefra, og man ser den siste bussen svinger ut fra holdeplassen, eller når en skal bekjempe høstens influensasesong.

Baronessen

Høst i annmarsj

  

Dagen har forløpt meget rolig, meget godt. Med unntak av en helt vanlig dag på jobben, har min største utflukt i dag var til bensinstasjonen for å fylle bensin. Noe som i seg selv ikke er bare-bare. Sløv som jeg er så fyller jeg nemlig ikke bensin i tide og utide, men bare når jeg er spik spenna nødt. Sånn som da bilen min hosta på vei opp Bråvannsbakken her om dagen, etter å fortvilt ha blinket gult i flere dager. Vel, da innså selv jeg at jeg måtte fylle bensin neste gang jeg skulle ut med doningen. Men jeg har selvsagt noen sære preferanser når det kommer til bensinstasjoner også. Noen vil gjerne kalle det tvangstanker. Jeg fyller nemlig ikke bensin hvor som helst. Helst bør det være selvbetjent, men jeg har noen få utvalgte betjente bensinstasjoner rundt om i Kristiansand også.

Greia er at jeg får hetta av å fylle bensin. Det er nok flere sammensatte grunner til dette. Mulig skyldes det den ene gangen bensinmåleren var i stykker og jeg trodde jeg var tom for bensin men endte opp med å fylle bensin for 7,35 kroner og måtte inn å betale dette til klodens desidert deiligste fyr. Det var flaut! Jeg skal i samme sammenheng villig innrømme at jeg til tider har hatt konto på intravenøst og har måttet fylle for småpenger, men klarer stort sett å skrape sammen til en hundrings om ikke annet. Og da fyller jeg ALDRI på betjente stasjoner, men på selvbetjente som kun tar kort!

Min frykt for bensinfylling kan også være en følge av den gangen den samme vidunderlige kjekke bensinstasjonmannen akkurat klarte å avverge at jeg fylte diesel istedenfor bensin – selv om jeg klarte å få 0,7 liter av dieselen på tanken.

Eller telefonsamtalen jeg fikk fra en annen bensinstasjon hvor jeg hadde fylt bensin og reist. Altså, uten å betale for meg. Kult å komme tilbake å betale 2 uker etterpå bare fordi hodet ikke sitter på rett plass….

Det pinligste var imidlertid da jeg tøffa meg så veldig å fylte på en ukjent stasjon. Det gikk greit, til tross for at et mannlig utdrikningslag satt å spiste lunsj på en benk utenfor. Like tøff følte jeg med imidlertid ikke da jeg gikk ut etter å ha betalt for meg og satte meg i bilen igjen. Jeg satte meg nemlig i BAKSETET!

Bare meg i bilen…

Jeg satt der i en liten evighet, vurderte om det beste ville være å klatre frem i førersetet, late som jeg ventet på noen til de gikk og andre geniale løsninger. Det endte med at jeg til slutt gikk ut – og inn. Kvalte for øvrig motoren før jeg kjørte av gårde….

I dag gikk det imidlertid smertefritt å fylle opp tanken, da jeg valgte min faste stasjon med selvbetjening og ei gammel røy bak disken. Putte inn kortet, slå kode og fylle bensin. Måtte snu bilen en gang, da jeg ikke helt har lært meg hvor fyllesida er enda, ny bil for meg, men det gikk også greit da bensinstasjonen var helt tom.

Vel hjemme igjen tenner jeg lys, lager kakao og tuller meg godt inn i pleddet. Høstregnet dasker mot vindusrutene og vinden truer med å stikke av med bordet på verandaen. Men inne er det lunt og varmt, og en deilig ro – det er en lun høstkveld og jeg nyter det.

Baronessen

Søppeltrollet

Jeg har ved flere en anledning blitt beskyldt for å være redd for søppeltrollet.. Da vi bodde på Hellemyr hadde vi egne boder for søppel, og disse stod naturligvis flere mil unna inngangen!

Jeg måtte altså gå rundt heeeeele bygget for å kaste søpla, for å så gå heeeeele veien tilbake for å sette meg i bilen og kjøre til jobb. Som du sikker forstår så var dette svært slitsomt, og følgende ble da at jeg ikke orket dette strevsomme arbeidet. Søpla ble dermed liggende litt for lenge og ofte stående rett utenfor døra, da ambisjonen var å ta denne med «når jeg likevel skulle gå».

Problemet var jo det, at når «jeg likevel skulle gå» hadde jeg gjerne såpass dårlig tid (for jeg har verken blitt bedre eller verre på morgenen med årene) at jeg ikke rakk denne runden rundt bygget for å hive søpla, og dermed gikk rett forbi, dag etter dag, helt til noen forbarmet seg og tok med min pose….eller poser (oftest i flertall) med seg på sin egen ferd til søppeltrollet…

Blokka, eller leilighetskomplekset, hadde faktisk parkeringsplasser på begge sidene, så hvorfor jeg aldri parkerte på andre siden der søppelboden var, er noe jeg har tenkt litt på nå sånn i ettertid….

Nå når jeg bor i en enebolig og har søpla rett utenfor døra, går dette forholdsvis bra. Som regel havner søppelposen i dunken innen et par dager, som regel….. hvis ikke er det alltids et dyr eller en kråke som tar seg av det..

Problemet nå er når søppelbilen kommer for å tømme dunkene. Jeg må altså slepe den store tunge dunken heeeelt ut til veien slik at søppelmannen skal gidde å hekte den på søppelbilen og få denne tømt. (Legg merke til at her omtales boksen i entall, dette fordi jeg stort sett er alt for sløv til å sortere og at det meste av søpla havner i samme dunk….) Når søppelmannen har gjort jobben sin, må denne dunken trilles heeele veien inn igjen.

 Det er på dette tidspunktet det stort sett ikke skjer noe fra min side. For å få parkert bilen min må jeg kjøre fordi søppeldunken som står ved postkassene. Jeg må dermed gå heeelt tilbake for å hente denne, noe jeg oftest ikke gidder der jeg drasser på unge, plastposer, barnehage sekk med mer på vei inn døra mens jeg blir overfalt av bikkja. Når jeg endelig kan puste ut og sette ting fra meg er jeg stort sett såpass utslitt at jeg ikke engang orker tanken på å gå heeeelt ut til postkassa for å hente søppeldunken (dette sier nok svært mye om min fysiske forfatning men det får heller være)

Du stiller deg kanskje spørsmålet, hvorfor ikke ta med søppeloksen når jeg henter posten? 

Vel, det er en annen sak, jeg er nemlig svært sløv til å hente posten også… det gjør jeg gjerne en gang i uka, sånn ca Torsdag, når trappa mi er så full av søppelposer at det ikke er plass lenger og jeg MÅ hente dunken for å få  ryddet opp. Om jeg mot formodning har vært så heldig at noen i mellomtiden har forbarmet seg over meg og min redsel for søppeltrollet, slik som naboen eller min søster, vel, da blri posten gjerne liggende enda litt til.….Men mindre jeg venter en pakke med sko eller nytt tøy. Da er jeg derimot svært ofte i postkassa..

Noen vil kanskje ha en kone som legger seg lydig i kurven sin under kjøkkenbordet når dagens gjøremål er ferdige, men som dere skjønner er jeg ikke en av dem. Og dersom du tenner på burka og bart, ja da kan du gå videre.  Det jeg trenger er en mann som tar grovoppgavene – slik som å tømme søpla og trille dunken ut og inn – helst på samme dag. For søppeltrollet er der, faktisk, jeg HAR sett det. Og det er skummelt! Spesielt år det er mørkt!

Dere som sier at troll ikke finnes – her er et vassekte søppeltroll!

Baronessen

Blå mandag - eller Tirsdag....

Middelmådig start på dagen, da vi kom sent hjem fra hovden i går kveld og jeg var enda senere i seng ettersom jeg «må lande» før jeg hopper i køya. Dette resulterer i den sedvanlige snoozinga på alarmen, som igjen resulterer i at jeg må skippe dusjen på morgenen. 

Jeg står ikke opp før «deadlineklokka» mi ringer, en klokke som fra fabrikantens side blir kalt «fryktelig vekkeklokke» og dette i ordets rette forstand. Det å være en liten halvmeter fra madrassen når denne setter i gang er ingen overdrivelse. 

Snubler bort til klokka med gjenklistrede øyne og hamrer løs på den for å få ende på den gjennomtrengende marerittfremkallende pipelyden, som om det er dens skyld at jeg må stå opp på et ukristelig tidspunkt av dagen. Men jeg har ikke tid til å være morgengretten.

Stirrer tilbake på mitt egen trøtte speilbilde, studerer posene under øya og innser at jeg ikke er tjue år lenger, der man kunne hoppe fra senga og rett i bilen – nei, den tida er sannelig over.

Etter en liten evighet med sparkling får jeg klint håret opp i en topp og kommet meg avgårde. Er på kontoret før åtte mot alle odds, og får hentet dagens første kaffekopp.

Etter å ha skumlest mail innser jeg at jeg må ha en kistespiker før jeg klarer å ta fatt på mandagens oppgaver. Det er når jeg skal ut på «røykeplassen» bak jeg for alvor skjønner at det er mandag, og den tyder på å bli blå også. Jeg får nemlig testet spagaten idet jeg skal gå ut på den eldgamle tre-verandaen bak, som er overgrodd med sopp eller hva det nå er. 

Vi snakker skikkelig gammelt treverk, som ikke er høytrykkspylt siden atten pil-og-bue, og dette er helt grønt – og glatt! Heldigvis har jeg enda hånda på dørklinka idet jeg trør ut og går rett i spagaten. Vel er jeg gammel turner, men slike kunster ruster faktisk, og hadde jeg kommet meg helt ned hadde jeg nok sittet der enda. Jeg utbryter et høyt «OI» og får med nød og neppe dratt meg opp i stående stilling igjen etter utfallet. Skøyter meg videre ut på plattingen og får inhalert nikotinen, drukket kaffen og kommet meg til hektene mens jeg hører latteren enda runger bak meg. 

Well played, Mandag. Well played.... 

Når jeg forsiktig tripper inn igjen og inn på kontoret, ser jeg grønne spor etter meg på teppet. Godt vi skal bytte det snart….

Jeg er ikke spesielt glad i mandager. Det kan egentlig ikke hjelpe hvor den kommer i løpet av uka, mandag er mandag. Men beklageligvis kommer den i begynnelsen av arbeidsuken. Folk Forakter den umiddelbart fordi: Den betyr slutten av helgen, starten av arbeidsuken, lenge til neste helg etc…

Men når en virkelig tenker seg om, er faktisk ikke Mandag den verste dagen. Mandagens bror -Tirsdag er mye verre og ytterst mer ubehagelig enn mandag noensinne kunne håpe å være. Hvorfor? Det er ganske enkelt egentlig. Mandag kommer og, til tross for helgen er over, minnene om helgen er fortsatt frisk. Du har nye emner å snakke om på jobb for å hjelpe deg å komme gjennom dagen . Det er enkel matematikk at mer skjer fra fredag ​​til mandag enn fra mandag til tirsdag . På tirsdag derimot, har du ingenting friskt å snakke om, fordi du allerede har brukt opp helgens oppdatering på mandag….

Du bør være godt uthvilt til mandag, ettersom du var i stand til å sove både lørdag og søndag. Det samme kan ikke sies om tirsdager....

På mandag, selv om det er starten på arbeidsuken, har du fortsatt en liten forbindelse til helgen som var, og ser frem til den neste. Tirsdag har knust denne ånden fordi det er ikke den første dag i uken, men du har fortsatt fire dager til før en strålende lørdag .... Den er en klønete dag i starten av uken,  uten å faktisk være starten av uken....

Ser dere? Mandag er ikke så ille. Så jeg foreslår at vi alle permitterer mandag for en stund og begynner å gi tirsdag varmen som den fortjener. Tirsdagen har hatt det alt for godt alt for lenge......

Uventet Langhelg

Kickstart på min dag da jeg våkner hylende halv ni og innser at jeg er alt for sent ute. Hjernen fungerte ikke såpass i går kveld at jeg husket å sette på ørten alarmer slik at jeg har en liten mulighet til å komme meg opp tidsnok til å komme på jobb. 

En dusj i rakettfart, tørker de verste såperestene av mitt edle legeme med et alt for stivt badehåndkle (av en eller annen finurlig grunn glemmer jeg alltid å kjøpe tøy mykner og tannkrem), setter opp et uregjerlig hår i en topp da jeg ikke kunne ta meg tid til hårvask, og sprayer uante mengder hårspray for å få det til å holde seg der. For sent oppdager jeg at det ikke er hårspray jeg har brukt, men impregnering sprayen jeg kjøpte til veslas nye sko… Vanvittig smart og oppbevare den i vinduskarmen på badet sammen med hårproduktene.. Om ikke annet blir ikke håret gjennomvått dersom jeg skulle bli overasket av styrtregn…

Så starter sparkinga, prøve å skjule blå Derrik-poser under øyne samt andre skavanker etter beste evne.

Pulsen er enda på et helsefarlig nivå idet 4 åringen kommer gjespende inn på badet med bustete hår og søvnroser i kinnene.

Hva f??!! Ungen? Er ikke ungen hos sin far? Sakte går det opp for meg at jeg måtte ta fri i dag ettersom barnehagen skulle ha ikke mindre enn to planleggingsdager denne uka. Noe Jeg naturligvis ikke hadde fått med meg og ble gjort oppmerksom på onsdag. Når det er sagt føler jeg at barnehagen har såkalte planleggingsdager i hytt og gevær… men det er nå bare min mening.

Uansett, jeg har faktisk fri i dag! Jeg lar hår være hår, ansikt være ansikt og setter over kaffe like sort som natten. 2 kopper «kaffegrut» senere føler jeg endelig at jeg begynner å våkne, og oppdager at jeg har trusa på vranga og genseren feil vei. Det er mulig det var like greit å ta fri denne dagen…?

Vesla tripper fornøyd rundt omkring med X antall Barbie i armene, og Barbie og vennene hennes skal visstnok på hytta.  Jeg setter i gang med pakkinga, for vi skal nemlig til Hovden i helgen og når man plutselig får uventet langhelg kan man like godt sette kursen oppover tidlig.

Sola skinner og alt tyder på at resten av dagen blir bedre enn starten.

God helg!