2015/07/18

Hurra for meg som fyller mitt år...

Det eneste her i livet som vi med sikkerhet ikke kan unnslippe er døden. Men før man dør blir man gammel. I alle fall de fleste av oss.

Den generelle oppfatningen er at livets toppunkt er tjueårsalderen. Derfra går det bare nedover, mens årene spretter opp. Jo lenger du kommer fra toppunktet dess verre er det å holde seg ung. Man prøver forgjeves å klamre seg fast i tjueårene, men til liten nytte. Snart runder man tredve og det er bare å starte inn hamstringen av rynkekremer, hårfarging og fjortisbukser. Herfra gjelder det å holde seg så ung som mulig før livet er kjørt.

Et saftig eple kan råtne på rot i løpet av ei natt. Når man blir gammel så råtner man opp, kroppen legger ikke skjul på at et langt liv snart er ferdig levd, og belønner deg med små nette striper rundt omkring i ansiktet. Jeg måtte ta en ekstra titt i speilet i dag morges, 08.19 (jeg ble født 08.18…) – og der, ved øynene, midt i panna…de poppet frem omtrent mens jeg stod der…rynkene har kommet – og de har kommet for å bli. Ikke nok med det, de har visst tenkt å formere seg også har jeg hørt. Som kaniner…. Med andre ord – i går kveld var jeg et saftig eple, i dag…….er jeg 33!

Det er veldig hipt å være ung, likevel er det flere og flere av oss gamle. Dette er nok resultatet av et langvarig sosialdemokratisk styresett. Vi har det for godt. Så godt at vi suger oss fast i den klumpete havregrøten på gamlehjemmet, og jobber mot tallet 100 slik at vi kan bli avbildet i lokalavisen en siste gang.

Hvorfor er det så flaut å bli gammel når flertallet faktisk er over femogtredve? (wohooo! Jeg er jo ung!!) Ønsket om å være ung gjør at vi dekker oss med alle mulige produkter for å gjøre oss attraktive for det motsatte kjønn. Bøttevis av kremer, operasjoner og liknende er blitt et tilbud vi eldre ikke venter lenge med å prøve ut.

Estetique selger som aldri før, og privatklinikker som utfører ansiktsløft, brystløft og fettsuging har nå fått så god råd at de kan sende sine ansatte til Svinesund hele 2 ganger i måneden!              

Snart er det vel ingen igjen av vår gamle lubne bestemor med forkle på, som alltid hilser på deg med sitt største smil og et kamfer drops når du kommer til den ukentlige søndagsmiddagen. Før du vet ord av det så dropper hun syklubben på lørdagskveldene til fordel for 21+ på Kick. Det kommer aldri til å bli det samme å gå til byen sammen med bestemor når hun tar deg med på kebabsjappa istedenfor på Ole Hansens bakeri.



Nei, nå er det nok. Bort med kremen, sminken og andre fjollete ting. På med joggisen og mitt naturlige ytre. Vekk med push up og hold in.  Håret får henge der det treffer, øynene får se ut som de gjør fra naturens side, og det samme med resten av kroppen. Nå må jeg vel klare å finne noen som liker meg for den jeg er?


2014/05/09

Når følelsene tar overhånd

er det neimen ikke bare bare...

Mageboeren er ikke helt enig i mammas døgnrytme, og har lagt treningstiden sin til et noe ugunstig tidspunkt. Mellom 23.00 og 01.00 er i følge mini beste tiden å trene på fremtidige breakdance-øvelser, da det er svært tydelig at dette er karriere-veien han på forhånd har valgt. Og skal man opptre på Norske Talenter en gang i fremtiden så er det viktig å trene mye, og dra bevegelsene heeeelt ut. Og at det da er tarmer og andre organer i veien har saktens ingen betydning...

Mor ligger tålmodig og venter på at den lille skal roe seg såpass at det er mulig å få blund på øyet. Og når klokken passerer ett begynner ting å virke lysere. Men først må hun jo opp å tisse for femtende gang siden hun la seg i senga. 

Endelig kan jeg krype under dyna, på et mørkt og kjølig rom for å innhente litt etterlengtet søvn. Dyna er god og varm og jeg tuller den godt rundt meg idet jeg utrolig nok har klart å finne en liggestilling som er behagelig.
Deilig! Ingenting er så godt som å legge seg når man er skikkelig trøtt!

Snooooooooooork! DER begynner halvdelen og snorke. Og vi snakker ikke om småsnorking her folkens! Vi snakker årsmøte i bulldogg-klubben, der samtlige firbeinte medlemmer har vært på topp-tur på et av Norges høyeste fjell før de kommer inn i sørlandshallen med svært god akustikk !!!

Jeg kjenner følelsen av velvære forsvinner som sjokolade i en barnemunn, og sinnet overtar for fullt. Etter å ha vurdert mine alternativer, må jeg vedgå at det å slå gubben helseløs ikke er et alternativ, og sinnet må få utløp på annet hold.

Jeg står opp og slår på PCen, finner frem mailadressen til mangeårige bank-kontakt i Rygge-Våler Sparebank. Hun har nemlig ikke overholdt en avtale vi hadde om å forskyve dato for trekk av lån, samt at hun har ribba meg for flerhundrekroner (432 for å være nøyaktig) i gebyrer for bruk av kort og overførsler mellom egne konti. 
Dette kan rett og slett ikke aksepteres, og dette får dama høre i form av nedskrevne ord klokka 02.13 på natta. Glad skal hun uansett være, for at jeg ikke står på kontoret hennes når jeg eksplosivt ytrer min mening, for hadde jeg snakket (ropt...) like fort som jeg skriver hadde hun nok hatt en solid spyttdusj å tørke vekk fra ansiktet når jeg anser meg som ferdig... På et tidspunkt fyker faktisk en av tastene til himmels og lander på gulvet foran meg - der den må bli liggende til halvdelen forbarmer seg over den og plukker den opp og setter den på plass. (For frøken gravid kan ikke lenger bøye seg ned til gulvet dersom det ikke er folk tilstede for å hjelpe til med heving av kropps-massen etterpå..)
Nå skal det nevnes at laptoppen min ikke er fra nyere tid, men dog..

Når følelsene har fått utløp, jeg har fått tisset for syttende gang (måtte ha tissepause i mailskrivinga..) og har fått rullet halvdelen over på siden samt lagt en pute over hodet på han (uten å presse samtidig- HELT SANT!), klarer jeg å gli inn i drømmenes verden, rett før klokken slager 03.00

Fortumlet åpner jeg Outlook "dagen-derpå" og inspiserer mailen jeg selvfølgelig ikke glemte å trykke send på natten i forveien..Sinna-teksten inneholder unektelig mange uslåelige argumenter og gode poeng, men de er knapt synlige innimellom innpakningen av sterk sarkasme og voldsomme trusler. Heldigvis har jeg ikke fått noe svar fra Banken!

Så nå har jeg sannelig noe å gjøre denne dagen også, da jeg må orientere meg på bankmarkedet og finne meg både ny bank og bankkontakt. Men det kunne vært verre- når man går hjemme om dagen blir det fort svært kjedelig uten oppgaver å ta seg til, så dette er faktisk et kjærkomment avbrekk. Om jeg åpner min egen mailkonto på en stund er heller uvisst, dette er nemlig en av de mailene jeg ikke ønsker tilbakemelding på...




Baronessen



2014/02/06

Drøm eller virkelighet

Nå i disse hormontider drømmer jeg svært mye rart. Så snart jeg lukker øynene og glir inn i drømmeland dukker nye creepy scenarier opp. Og de aller fleste havner godt under kategorien "grøss"! 

Materialet jeg nå sitter inne med er nok til å utfordre både Stephen King, John Carpenter og andre kjente filmregissører innenfor sjangeren...

Vi er i skogen, min bedre halvdel og jeg, for å lete etter to unge jenter i 20 årene som er sporløst forsvunnet. Hvorfor akkurat vi er satt til denne oppgaven sier historien ingenting om... idet mørket faller på ser vi en liten tømmerhytte som bærer tydelig preg av å ha stått tom i lang tid, og ettersom det blåser opp til storm avgjør vi at det er best å søke ly her. Døra er (naturligvis) ikke låst slik at vi ikke trenger å bruke noen form for makt for å komme oss inn. Godt er det, det er tross alt en uting å ødelegge andres eiendeler. 

Inni hytta er det mørkt og fuktig, og ingen form for belysning. Det henger edderkoppspinn over alt, store flak av sorten og eierne av spinnene er i aller høyeste grad tilstede, svære som firfisler! 

En bevegelse til høyre fanger vår oppmerksomhet, og blikket faller på to mannekeng-dukker sirlig plassert oppå ei bred hylle. De sitter med beina i kryss, vendt mot hverandre som om de har en intim samtale. Det merkelige med dukkene er at de ikke bærer preg av å ha stått urørt slik resten av huset, de ser derimot helt nye ut. Jeg strekker ut hånden og stryker den ene over kinnet, den ser så fredfull ut. Det er da jeg innser at det slett ikke er dukker, men de savnede jentene vi leter etter. Jeg trekker til meg neven som om jeg skulle fått støt! Det er blod på hånda, og nå ser jeg blodet som renner ned fra hylla de sitter på. Med et voldsomt brak blåser døra opp og i åpningen åpenbarer det seg en skapning som best kan beskriver som en blanding av menneske og dyr, med hover til bein, klør til fingre og horn på hodet! Døden! Djevelen! Vi legger beina på nakken og løper så fort de kan bære oss! Enser ikke kvister som rasper oss i ansiktet, eller skader vi pådrar oss hver gang vi faller, på vår ville ferd mellom skogen. 

Endelig kan vi skimte vårt eget hus i Bråvann Terrasse langt der oppe i det fjerne, og klarer med nød og neppe å komme oss innenfor døra idet djevelen innhenter oss. (Leiligheten er for anledningen speilvendt av en eller annen grunn....) Smellet av døra bak oss er det neste vi hører - så stillhet. Øredøvende stillhet! Andpusten og skjelven foreslår halvdelen at vi skal gå gjennom vilkårene på barne forsikringa til Julie for å roe oss ned å tenke på noe annet. (Hva faen??!?) 

Dette fungerer helt til jeg begynner å få veer. Hjelp, barnet er jo ikke stort nok til å bli født nå! Riene blir sterkere og sterkere og halvdelen lar barne forsikring være barne forsikring og får hjulpet meg i seng. Barnet kommer innen få minutter (og folk klager på timeslange fødsler??) og er stort nok til å være fullbåret. Jeg ligger lykkelig og utslitt (må ha vært løpeturen ettersom fødselen ikke akkurat var et ærlig arbeidsstykke) med min nyfødte datter i armene. Halvdelen sitter bak meg og holder rundt oss begge. En ekkel følelse kryper inn i meg, og plutselig ser jeg klør! idet jeg snur meg griper klørne tak i barnet og river henne ut av armene mine! Det er djevelen, ikke min kjære samboer! 

Desperat setter jeg kursen etter djevelen som forsvinner til skogs med barnet mitt i sine ekle, lange, røde armer. Men han løper så fort, så fort, og jeg så ufattelig sakte. Jeg løper i kvikksand, og synker lengre og lengre ned. Kroppen og beina jobber i utakt, men etter et krafttak klarer de å samarbeide såpass at jeg kommer med opp på bredden. 

En varm pust slår ansiktet mitt, blandet med en fryktelig råtten fiske ånde. Jeg løfter blikket og ser rett inn i en tanngard med skarpe rovdyrtenner! Det knurres og hveses, og verdens største ulv står foran meg i klar angrepsposisjon. ( snakker ikke om en liten sånn søt Husky størrelse, nei, sånn SVÆR Twilight- ulv! og denne var ikke av de snille!) 
Ulven kommer nærmere, og nærmere! Så nærme at jeg kjenner den iskalde snuten mot panna, og så angriper den! Med et saftig .........sleik! Jeg hyler og veiver med armene i vill panikk, åpner øynene mine og ser rett inn i noen store, nøttebrunebrune og........ helt uforstående øyne, samt en sort og hvit hale som logrer ustoppelig!

Bikkja er overlykkelig over at matmor er våken, og ved min side ligger halvdelen og snorker som vanlig.....
I morgen skal bikkja få en seriøs tannpuss!



Baronessen

2014/01/06

Fyrverkeri


En gang i måneden blir jeg et fyrverkeri. Og da snakker vi ikke om fyrverkeri i positiv forstand, som på nyttårsaften - når man ringer det nye året inn etterfulgt av det romantiske nyttårskysset. Eller når noen sier «Hun er et fyrverkeri» ment for å bli oppfattet som et «standhaftig kvinnemenneske med mange jern i ilden, trivelig og sprudlende, ei bra dame»

 I morges var jeg altså et fyrverkeri. Fra jeg slo opp øynene til jeg kom meg ut av døra. Sannelig tror jeg det hang litt igjen etter jeg kom på jobb også.
Jeg var av sorten fyrverkeri som er feilprodusert, det som faller over ende idet du tenner lunta, og istedenfor å lage den koselige stemningen , ligger på bakken og snurrer, og skyter ned alle uskyldige tilskuere. 
Gjerne med hard kraft, og treffer der det gjør vondest. Ikke tror jeg gubben verken ønsker å gi meg eller mener jeg fortjener nyttårskysset heller, etter min utrivelige væremåte denne morgenen. Vesla minner også mamma på at hun ikke må være så sur før hun retter blikket tilbake til Fantorangen på TV.                                                                                                                                                                              

Møter en kollega på vei inn døra på jobb, og sannelig får han ikke gjennomgå han også. Heldigvis er han av typen som verken er langsint eller lett fornærmelig, så når jeg etter en halvtime kommer krypende inn på kontoret hans med en kopp  «fredskaffe» så ler han bare av meg og ber meg kontrollere PMSen…
 


Jeg summer meg og prøver å oppføre meg slik man er oppdratt, men visstnok ikke videre godt med det. Jeg har visst «blikket» i følge en annen kollega. (dette får jeg imidlertid ikke vite for seint på dagen, når denne kollegaen mener det er trygt å nevne det.) Kvinner med blikket trenger ikke si et eneste ord. Det eneste man trenger å gjøre er å sette blikket i syndebukken (som med stor sannsynlighet ikke har gjort noen verdens ting for å irritere deg) for å få vedkommende til å forstå….og det funker, for jeg blir tilbudt både kaffe og pepperkaker uten å må be om det en eneste gang.
 

Menn er egentlig ganske enke individer å ha med å gjøre, de er stort sett jevne i humøret (med noen unntak…..) og har det stort sett bra. Det er uforståelig for dem hvorfor kvinnene med jevne mellomrom snerrer, flekker tenner, forvandler seg til en krigersk og rasende furie og blir så totalt ulik fra den kosete, myke skikkelsen de vanligvis lever sammen med. 

De har ingen forutsetning for å forstå hvordan PMS kan forvandle den triveligste dame og gode mor til den heksen fra helvete som får den verste tsunami til å blekne. Det nærmeste menn kan komme en kvinnes syklus er reaksjonen på en liten bulk på den nye Mersa til firmaet, eller når tv’en bryter sammen midt under en OL-sending. Biologien har utrustet menn og kvinner med forskjellig evne til å takle livets utfordringer…          
 

Beklageligvis er nok ikke dette en noen dagers PMS, men en 9 måneders lang en…tidligere har det holdt med en unnskyldning og en bestikkelse etter et av mine mange utbrudd, men hva som skal til etter at jeg har frest ut min frustrasjon til venner, familie og kollegaer i nesten et år, kan bli verre å finne ut av. Håper bare det fremdeles er lov å skylde på hormoner…for akkurat nå har jeg ingen annen genial plan…










2013/10/21

Mandagstrim


Jeg titter ut av vinduet på det gufne høstværet. Vinden uler og regnet truer med å komme gjennom vindusruten. Dagen på jobb går mot slutten og mandagens felles-trening er det eneste som gjenstår. Jeg vurderer sterkt og heller bli foran skjermen min den siste timen, istedenfor og løpe en time i lysløypa i dette været. Det er da min kollega kommer kvitrende inn på kontoret og ytrer at hun vet hvor godt det føles etterpå selv om man ikke har lyst akkurat nå. Jeg lar meg rive med og tenker fuck it. Jeg får dra hjem og skifte.

Mitt første forsøk blir stoppet av en annen kollega med dådyrøyne. «Går du nå?» 
Han vifter med en bunke tegninger som må ut i dag, og ser på meg med et intenst blikk som om bare det alene skulle klare å holde meg igjen. Vel, nå var ikke motivasjonen for å løpe på det høyeste uansett, så jeg tusler tilbake til plassen min med tegningsbunken i neven.

Når jeg en time senere ruller min lille Opel inn på parkeringsplassen ser jeg min friske kollega jogger ut derfra.( JA, jeg KJØRER faktisk opp til lysløypa...)
Nå føler hun det nok godt, men det samme kan ikke sies for meg.

Jeg stropper bikkja rundt midja og begynner løypa i rolig gange. Alle vet jo at man skal varme opp først… innser imidlertid at tempoet må settes opp noen hakk om dette skal kunne regnes for trening, selv for meg. Bikkja stopper i tide og utide slik at løpinga går i rykk og napp. Det er mye som skal snuses på og utforskes i dag og jeg ser meg nødt til å forklare henne at dette er ingen snusetur men trim. Hun sertter de små brune øynene hardt i meg, før hun plutselig får nåla i bakenden og setter av sted i fullt firsprang med meg hengende etter. 

Det er vondt i kneet…i skuldra…og i ankelen…i sjelen…. som en tredukke (og da snakker vi ikke om en marionette med lett bevegelige ledd, men ustillingsdukkene til kappahl som står støtt og stivt... ) prøver jeg fortvilt å nå toppen på første langbakke i Voie lysløype med en stil som hadde fått enhver kiropraktor til å brutt ut i stille krampegråt.

Jeg ser toppen langt der oppe. Det føles som om jeg løper i potetmos – det går ufattelig sakte. Farten kan bedre beskrives som kappgang enn som jogging, og stegene likner veldig på musestegene min datter pleier å demonstrere på vei inn til barnehagen om morgenen (spesielt de dagene man har svært dårlig tid)
Jeg får flash back fra da vi kjørte 4 timer i Namsskogan på vinterføre, der alt er likt i fire timer og en ikke føler en kommer fremover i det hele tatt.... Men fremover kommer jeg, bare ikke særlig langt om gangen... 
Ser toppen nærme seg, og takker alle makter for at bikkja er noe mer ivrig enn matmor og drar meg oppover bakken mens jeg allerede kjenner jeg angrer på at jeg ba henne slutte med snusinga nå når jeg kjenner blodsmaken i munnen og melkesyra i beina.  Noen meter til, noen steg videre….. Der! Jeg er oppe. Hvem som peser mest av to eller firbeint er uvisst, men jeg er svært glad ingen ser meg nå! 
Det verste er at jeg har lyst på en røyk…

Etter at min ikke-eksisterende kondis har fått seg et sjokk, kan jeg konkludere at resten av løypa ble det man kaller intervall-trening. Men trening må det ha vært, for jeg har en virkelig kledelig (???) rød-lilla farge i ansiktet idet jeg plasserer rumpa tungt nedi førersetet vel tilbake til start. Jeg starter på løypa i god tro om at jogging er kilden til evig ungdom, men avslutter med å føle meg gamlere enn aldri før. 

Dette bekrefter min teori om at løping kun skal forekomme i nødstilfelle og man må spare på kreftene til en dag man virkelig trenger dem. Slik som når en befinner seg halvfull (helfull) og trøtt, fem mil hjemmefra, og man ser den siste bussen svinger ut fra holdeplassen, eller når en skal bekjempe høstens influensasesong.

Baronessen


2013/09/19

Høst i annmarsj


  
Dagen har forløpt meget rolig, meget godt. Med unntak av en helt vanlig dag på jobben, har min største utflukt i dag var til bensinstasjonen for å fylle bensin. Noe som i seg selv ikke er bare-bare. Sløv som jeg er så fyller jeg nemlig ikke bensin i tide og utide, men bare når jeg er spik spenna nødt. Sånn som da bilen min hosta på vei opp Bråvannsbakken her om dagen, etter å fortvilt ha blinket gult i flere dager. Vel, da innså selv jeg at jeg måtte fylle bensin neste gang jeg skulle ut med doningen. Men jeg har selvsagt noen sære preferanser når det kommer til bensinstasjoner også. Noen vil gjerne kalle det tvangstanker. Jeg fyller nemlig ikke bensin hvor som helst. Helst bør det være selvbetjent, men jeg har noen få utvalgte betjente bensinstasjoner rundt om i Kristiansand også.

Greia er at jeg får hetta av å fylle bensin. Det er nok flere sammensatte grunner til dette. Mulig skyldes det den ene gangen bensinmåleren var i stykker og jeg trodde jeg var tom for bensin men endte opp med å fylle bensin for 7,35 kroner og måtte inn å betale dette til klodens desidert deiligste fyr. Det var flaut! Jeg skal i samme sammenheng villig innrømme at jeg til tider har hatt konto på intravenøst og har måttet fylle for småpenger, men klarer stort sett å skrape sammen til en hundrings om ikke annet. Og da fyller jeg ALDRI på betjente stasjoner, men på selvbetjente som kun tar kort!

Min frykt for bensinfylling kan også være en følge av den gangen den samme vidunderlige kjekke bensinstasjonmannen akkurat klarte å avverge at jeg fylte diesel istedenfor bensin – selv om jeg klarte å få 0,7 liter av dieselen på tanken.
Eller telefonsamtalen jeg fikk fra en annen bensinstasjon hvor jeg hadde fylt bensin og reist. Altså, uten å betale for meg. Kult å komme tilbake å betale 2 uker etterpå bare fordi hodet ikke sitter på rett plass….

Det pinligste var imidlertid da jeg tøffa meg så veldig å fylte på en ukjent stasjon. Det gikk greit, til tross for at et mannlig utdrikningslag satt å spiste lunsj på en benk utenfor. Like tøff følte jeg med imidlertid ikke da jeg gikk ut etter å ha betalt for meg og satte meg i bilen igjen. Jeg satte meg nemlig i BAKSETET!
Bare meg i bilen…
Jeg satt der i en liten evighet, vurderte om det beste ville være å klatre frem i førersetet, late som jeg ventet på noen til de gikk og andre geniale løsninger. Det endte med at jeg til slutt gikk ut – og inn. Kvalte for øvrig motoren før jeg kjørte av gårde….

I dag gikk det imidlertid smertefritt å fylle opp tanken, da jeg valgte min faste stasjon med selvbetjening og ei gammel røy bak disken. Putte inn kortet, slå kode og fylle bensin. Måtte snu bilen en gang, da jeg ikke helt har lært meg hvor fyllesida er enda, ny bil for meg, men det gikk også greit da bensinstasjonen var helt tom.

Vel hjemme igjen tenner jeg lys, lager kakao og tuller meg godt inn i pleddet. Høstregnet dasker mot vindusrutene og vinden truer med å stikke av med bordet på verandaen. Men inne er det lunt og varmt, og en deilig ro – det er en lun høstkveld og jeg nyter det.


Baronessen

2013/09/17

Søppeltrollet


Jeg har ved flere en anledning blitt beskyldt for å være redd for søppeltrollet.. Da vi bodde på Hellemyr hadde vi egne boder for søppel, og disse stod naturligvis flere mil unna inngangen!
Jeg måtte altså gå rundt heeeeele bygget for å kaste søpla, for å så gå heeeeele veien tilbake for å sette meg i bilen og kjøre til jobb. Som du sikker forstår så var dette svært slitsomt, og følgende ble da at jeg ikke orket dette strevsomme arbeidet. Søpla ble dermed liggende litt for lenge og ofte stående rett utenfor døra, da ambisjonen var å ta denne med «når jeg likevel skulle gå».

Problemet var jo det, at når «jeg likevel skulle gå» hadde jeg gjerne såpass dårlig tid (for jeg har verken blitt bedre eller verre på morgenen med årene) at jeg ikke rakk denne runden rundt bygget for å hive søpla, og dermed gikk rett forbi, dag etter dag, helt til noen forbarmet seg og tok med min pose….eller poser (oftest i flertall) med seg på sin egen ferd til søppeltrollet…
Blokka, eller leilighetskomplekset, hadde faktisk parkeringsplasser på begge sidene, så hvorfor jeg aldri parkerte på andre siden der søppelboden var, er noe jeg har tenkt litt på nå sånn i ettertid….

Nå når jeg bor i en enebolig og har søpla rett utenfor døra, går dette forholdsvis bra. Som regel havner søppelposen i dunken innen et par dager, som regel….. hvis ikke er det alltids et dyr eller en kråke som tar seg av det..

Problemet nå er når søppelbilen kommer for å tømme dunkene. Jeg må altså slepe den store tunge dunken heeeelt ut til veien slik at søppelmannen skal gidde å hekte den på søppelbilen og få denne tømt. (Legg merke til at her omtales boksen i entall, dette fordi jeg stort sett er alt for sløv til å sortere og at det meste av søpla havner i samme dunk….) Når søppelmannen har gjort jobben sin, må denne dunken trilles heeele veien inn igjen.

 Det er på dette tidspunktet det stort sett ikke skjer noe fra min side. For å få parkert bilen min må jeg kjøre fordi søppeldunken som står ved postkassene. Jeg må dermed gå heeelt tilbake for å hente denne, noe jeg oftest ikke gidder der jeg drasser på unge, plastposer, barnehage sekk med mer på vei inn døra mens jeg blir overfalt av bikkja. Når jeg endelig kan puste ut og sette ting fra meg er jeg stort sett såpass utslitt at jeg ikke engang orker tanken på å gå heeeelt ut til postkassa for å hente søppeldunken (dette sier nok svært mye om min fysiske forfatning men det får heller være)

Du stiller deg kanskje spørsmålet, hvorfor ikke ta med søppeloksen når jeg henter posten? 

Vel, det er en annen sak, jeg er nemlig svært sløv til å hente posten også… det gjør jeg gjerne en gang i uka, sånn ca Torsdag, når trappa mi er så full av søppelposer at det ikke er plass lenger og jeg MÅ hente dunken for å få  ryddet opp. Om jeg mot formodning har vært så heldig at noen i mellomtiden har forbarmet seg over meg og min redsel for søppeltrollet, slik som naboen eller min søster, vel, da blri posten gjerne liggende enda litt til.….Men mindre jeg venter en pakke med sko eller nytt tøy. Da er jeg derimot svært ofte i postkassa..

Noen vil kanskje ha en kone som legger seg lydig i kurven sin under kjøkkenbordet når dagens gjøremål er ferdige, men som dere skjønner er jeg ikke en av dem. Og dersom du tenner på burka og bart, ja da kan du gå videre.  Det jeg trenger er en mann som tar grovoppgavene – slik som å tømme søpla og trille dunken ut og inn – helst på samme dag. For søppeltrollet er der, faktisk, jeg HAR sett det. Og det er skummelt! Spesielt år det er mørkt!

Dere som sier at troll ikke finnes – her er et vassekte søppeltroll!

Baronessen