Grip dagen!

Pip Pip Pip Piiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiip!!!! Den hersens vekkeklokka skjærer hull i trommehinnene mine der den står og piper infernalsk – på badet! (ble innkjøpt da mobilen min var på reise i postgangen mellom Lofoten og Kristiansand, og jeg måtte ha noe som fikk meg opp i rimelig tid på morgenen, og plassert på badet da mobilen ankom residensen igjen…)

Ruller ut av sengen, snubler i en haug av klær som ikke enda har klart å finne sin vei inn i skapet på tross av at de er både rene og sammenlagt, og får hoppet meg inn på badet før kidsa våkner av lyden.

Jeg hadde tenkt å stå opp tidlig og nyte en dusj og kaffe i ro og fred og gripe dagen. Det virket som en kjempegod idè i går kveld da vekkerklokken viste at det var over syv timer til den skulle ringe. Syv timer er mye for en person som sjeldent klarer å legge seg tidsnok til å få mer enn fem timer søvn, og i tillegg er vant til å være våken både to, tre og fire ganger hver natt fordi en eller annen unge krever oppmerksomhet, så det burde ikke vært et problem.

Og det var det ikke heller, ikke før jeg våknet i firetiden og ikke klarte å sovne igjen. Først prøvde jeg å sove på den ene siden. Det fungerte heller dårlig. Så prøvde jeg den andre siden, men gresset var ikke grønnere der heller. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd at vinduet var lukket, da får jeg aldri sove ordentlig – men dessverre var ikke det løsningen på problemet heller.

Og så begynte jeg av en eller annen grunn å gruble på filmen «et helt halvt år» som går på kino nå om dagen. Sannsynligvis fordi jeg går forbi plakaten hver eneste dag på vei til butikken. En stund funderte jeg på handlingen, og hvorvidt jeg hadde lyst til å se den eller ikke når man likevel på forhånd vet at hovedpersonen stryker med på slutten og det hele ender elendig. Så duppet jeg av litt, men våknet i det jeg drømte at det bare var en liten uke til filmen var ferdig med å gå – og det passet jo fryktelig dårlig om jeg skulle ha lyst til å se den da jeg ikke kan ta meg råd til de helt store utskeielser før lønna ankommer konto...

Innimellom forsøkte jeg å meditere meg selv i søvn, men det er tydeligvis ikke ett av mine talenter. Ikke kan jeg telle sau heller, jeg blir alt for opptatt av detaljene. Om man skal telle sauer som hopper over et gjerde så må de jo være litt forskjellige, ellers teller man jo bare den samme sauen hele tiden. Og da kommer man strengt tatt aldri lenger enn «En.. en.. en..».  Man blir ikke søvnig av sånt. Jeg for min del blir visst bare manisk opptatt av kinofilmer. Men jeg sovnet til slutt, rett før klokken ringte – det var sånn det føltes i alle fall. Og da var det ikke mye fristende å stå opp til kaffe og dusj nei.

Uih uih uoih!!! Noooooo, alarmen på mobilen! Faen!

Inn på soverommet og for kvalt den også, akkurat litt for sent.

Mamma!Mammaaa! Snart 2-åringen gliser så stort han greier med sutten i kjeften, og strekker armene i været for å signalisere at han skal opp av senga. Heldigvis er han like trøtt som mora på morgenkvisten, og etter påkledning blir han plassert i godstolen foran Timmy-tid og blir sittende der.

Lyder på babycallen forteller meg at minsta også har slått opp øynene og ligger og skravler i senga. Jeg gauler til halvdelen om at det er morgen men får bare grynt til svar, og det samme gjelder snart 7-åringen som selvfølgelig var alt for sent i seng i går kveld, som vanlig..

10 minutter senere er imidlertid alle oppe og jeg får tatt en rask dusj. Kaffe er det verre med da jeg finner intet annet enn en tom kaffeboks i skapet. Jeg sverger eder og galle over halvdelen som ikke har vært oppmerksom nok og fått med kaffe på handlelista, men holder klokelig kjeft da tidligere erfaring har lært meg at på morgenen kommer det aldri gode ting ut av diskusjoner og plassering av skyld.

Mens jeg tar på skoene hører jeg syndefloden starte ute. Et øyeblikk vurderte jeg å saksøke yr.no. Men da skoene er på er det helt stille ute, og da jeg åpnet døren var det ikke tegn til nedbør, bare fuglekvitter. FUGLEKVITTER! Verden var så vakker. Jeg liker å tro at jeg var vakker selv og. Sannsynligvis var jeg det og, det hjelper å ikke hate verden.

Jeg har drukket kaffe. Er fortsatt våken. Jeg HAR grepet dagen. Om noen har tenkt å gjøre det samme bør de raska på, snart er det regnvær igjen og det er ikke så himla mye å gripe tak i, spør du meg. Egentlig har jeg lyst til å kakle ondskapsfullt og rope at det er for sent for dere, hele gjengen, men jeg er jo ikke sånn. Ikke mens folk ser på i alle fall!

Baronessen
 

 

Another morning in Bråvann Terasse....

Slår opp øynene etter en god natts søvn (svimte av sammen med minsta på 8 mnd i går kl 20, og ettersom hun har vært våken bare 2 ganger etter det og snart-2 åringen ikke har gitt lyd fra seg har sannelig både mamma og pappa fått sovet i natt!) og kan konstatere at solen endelig har brutt gjennom skylaget etter at det snødde i går kveld (25 april!!)

Lykken tar brått slutt idet vi oppdager at klokken er alt for meget og må få opp farten betraktelig!.
Heller en kaffekopp i strupen for å kickstarte rotteracet, som kommer opp i samme tempo da den er nykokt og dertil glovarm! Gapende under vasken med kaldtvannet på, får jeg gurglet frem til snart-7 åringen om å få på seg tøy og spise frokosten sin i en fart som får Petter Solberg til å bli regnet for sinke å være. Da ungen verken aner hvem Petter Solberg er eller hva det vil si å øke tempoet på verken påkleding eller frokostspising, blir hun stående å stirre på sin mor med et uforstående blikk, og dermed fyker enda noen verdifulle sekunder (minutter..?!) avsted.

-Hva driver du med mamma?

Au Au! sier lillebror, og sannelig har han rett! Det svir enda langt nedi halsen når jeg tvangs-kler snart-7 åringen og setter håret hennes opp i noe som kanskje kan kalles musefletter, om en ser godt etter. Det henger i alle fall ikke nedi øynene på ungen og jeg satser på at hun kan se både regnestykker og leseleksa når hun kommer på skolen. Trusler om at bussen kjører fra henne og at mamma da må kjøre henne på skolen får fart i frokostspisinga. (velger å ikke ta det personlig at hun på død og liv IKKE ønsker at mamma skal kjøre henne til skolen, og gir busssjåføren æren for at det er han som er grunnen til at hun vil ta buss... (er visst veldig morsom blir det fortalt) Det er i alle fall historien jeg forteller meg selv..)

Unge 1 ute av døra på vei til venninnen for å ta følge til bussen. Check!

Så var det å ta fatt på neste.

Plasserer snart 2-åringen og tvslave foran skjermen (HURRA for barne- TV!) hvor han faktisk blir sittende til jeg har fått ca 1/3 av grøten i lillesøstra. Resten ligger godt smurt rundt omkring på pysjen, stolen og i håret hennes. Havregrøt med pære fungerer visstnok utmerket som hårgelè.

Etter det min mor kaller "skitt-Kari-vask" (på norsk- kattevask) og påkledning, er det storebror som står for tur. Han gaper åndsfraværende mens han ser på "gakkak" og grøtskåla blir tom uten nevneverdige problemer. Bleieskift og påkledning, fremdeles foran barne-tv, går også smertefritt, og fornøyd tasser jeg ut til søpla (nå regner det) med bleiene med et smil om munnen. Kanskje dette blir en bra dag likevel?
Før jeg får tenkt ferdig tanken hører jeg et dunk innenfra etterfulgt av begynnende uling. Storebror har funnet støvsugeren sin, og den ligger nå oppi lekegrinda oppå lillesøster. Man trenger vel neppe fundere så lenge før man skjønner hva som har skjedd i det minuttet mamma var ute av rommet.

Mens lillesøster blir trøstet snur storebror lekekassen opp-ned..BAK TVEN! Det tar meg nøyaktig et halv tiendelssekund å avgjøre at det nå er tid for å levere han i barnehagen (som for øvrig er verdt sine penger i gull...)
Katt og mus-lek og heftig insistering på å prøve den nye trehjul sykkelen først, gjør det å få stablet liten og stor inn i bilen noe utfordrende. Men etter kun 20 minutter sitter vi der alle sammen, da en ubehagelig eim pirrer i nesen. Faen! Lokaliserer pakken og finner ut at det er minsta som er den skyldige. Bærer ungene inn igjen, setter guttungen foran Barnetv - igjen, skifter bleie - igjen, kler på minsta - igjen og plasserer ungene i bilen - igjen!

Parkerer på barnehages parkeringsplass 30 minutter etter skjema og ytteligere 10 minutter senere inne i garderoben. (Det var sølepytter utenfor og de kan man ikke bare gå forbi når man er 2 år...)
Da jeg har kledd gutten etter været og satset på at resten av gjengen var på tur ut da vi kom, men de ikke er det, tar det enda noen minutter og få ungen inn på avdelingen. Lillesøster sitter som alltid tålmodig i bilstolen og følger med på det som skjer og får seg enda en lusing før storebror er klar for å si adjø, da med verdens beste klem.

Klokken er blitt nesten 10 idet vi kan sette oss ned i godstolen hjemme, mamma med kaffekoppen og minsta med tørr bleie. Stua ser ut som etter en 4 års barnebursdag, men det får den sannelig bare gjøre. Det blir ikke bedre senere i dag uansett. Nå har vi hele 3 timer til vi må hente storebror igjen da han skal til lege i dag og undersøke gulgrønt snørr og au au under foten.

Sola titter frem igjen med gode lovnader, så dette blir nok en bra dag likevel. Nå skal vi bare slappe av og kose oss litt.

BANG!!! Hva var det!?!?!?!?

Baronnessen

I`m back

I`m back...eller i alle fall på vei tilbake.. Lang pause skyldes graviditet med påfølgende barselperm.....med påfølgende graviditet og..ja..akkurat- ny bareselsperm. Ikke spør-det bare ble sånn rett og slett.

Bloggen fikk en pause da livet har bestått av bleieskift, gulp og snørrtørking (stort sett) innenfor husets fire vegger- og i redsel for å bli en av disse evinnelige mammabloggerne valgte jeg å la tastaturet hvile.

For la oss være helt ærlige, hvor spennende er det EGENTLIG å høre om hjemmelaga babymat, antall bæsjebleier og når poden (eller galningen som de gjerne blir kalt her i huset.. nærmere bestemt gal1, gal 2 og gal3..kjært barn vettu) sikla ut den første skjea med babygrøt... jo akkurat- svært lite spennende med mindre du er:

1- barnets mor som er svært bekymret for tarmfunksjonen til mini ettersom det er avgjørende for hvorvidt du får et par timers søvn i natt eller ikke

2- helsesøster til barnet

3- helsefrik med spesiell interesse

4- barnets bestemor

5- barnets far, da det avgjør hvorvidt mor er i godt humør i aften, eller ikke (blinkefjes som disse ungdommene velger å bruke)

Uansett, gående rundt hjemme i en tilstand som kun et assosiert utvalg av skogssopp fra det lokale blindeforbundet ville kunne frembringe, har jeg altså ikke turt å skrive et ord til offentligheten i fare for å møte hvitkledde menn på døra.

På en annen side kunne disse vært et kjært avbrekk, på enerom på EG ville jeg vel om ikke annet fått noen timers etterlengtet søvn...problemet er bare at dersom jeg hengir meg til denne fristelsen skjer det 2 ting

1 - jeg sover i 4 døgn i ett strekk...

2 - jeg kommer ikke ut igjen.

Merk: jeg skrev ikke kanskje...

Det jeg prøver, på min keitete og sjenerte måte (er fryktelig beskjeden av meg vet dere..), å si er, nå tror jeg at jeg er jeg såpass oppegående at jeg skal klare å få skriblet ned noen innlegg innimellom.

Dette på tross av at jeg fant fjernkontrollen jeg hadde lett etter i 2 hele dager (!) i vogna til minsta, under madrassen. Gid jeg kunne ha skylde på "gullunge" på 20 måneder, men han er rett og slett ikke smart nok..(jepp..jeg sa det.. hans egen mor! Ring barnevernet!)

Until then, have a nice one!

Baronessen

Hurra for meg som fyller mitt år...

Det eneste her i livet som vi med sikkerhet ikke kan unnslippe er døden. Men før man dør blir man gammel. I alle fall de fleste av oss.

Den generelle oppfatningen er at livets toppunkt er tjueårsalderen. Derfra går det bare nedover, mens årene spretter opp. Jo lenger du kommer fra toppunktet dess verre er det å holde seg ung. Man prøver forgjeves å klamre seg fast i tjueårene, men til liten nytte. Snart runder man tredve og det er bare å starte inn hamstringen av rynkekremer, hårfarging og fjortisbukser. Herfra gjelder det å holde seg så ung som mulig før livet er kjørt.

Et saftig eple kan råtne på rot i løpet av ei natt. Når man blir gammel så råtner man opp, kroppen legger ikke skjul på at et langt liv snart er ferdig levd, og belønner deg med små nette striper rundt omkring i ansiktet. Jeg måtte ta en ekstra titt i speilet i dag morges, 08.19 (jeg ble født 08.18…) – og der, ved øynene, midt i panna…de poppet frem omtrent mens jeg stod der…rynkene har kommet – og de har kommet for å bli. Ikke nok med det, de har visst tenkt å formere seg også har jeg hørt. Som kaniner…. Med andre ord – i går kveld var jeg et saftig eple, i dag…….er jeg 33!

Det er veldig hipt å være ung, likevel er det flere og flere av oss gamle. Dette er nok resultatet av et langvarig sosialdemokratisk styresett. Vi har det for godt. Så godt at vi suger oss fast i den klumpete havregrøten på gamlehjemmet, og jobber mot tallet 100 slik at vi kan bli avbildet i lokalavisen en siste gang.

Hvorfor er det så flaut å bli gammel når flertallet faktisk er over femogtredve? (wohooo! Jeg er jo ung!!) Ønsket om å være ung gjør at vi dekker oss med alle mulige produkter for å gjøre oss attraktive for det motsatte kjønn. Bøttevis av kremer, operasjoner og liknende er blitt et tilbud vi eldre ikke venter lenge med å prøve ut.

Estetique selger som aldri før, og privatklinikker som utfører ansiktsløft, brystløft og fettsuging har nå fått så god råd at de kan sende sine ansatte til Svinesund hele 2 ganger i måneden!              

Snart er det vel ingen igjen av vår gamle lubne bestemor med forkle på, som alltid hilser på deg med sitt største smil og et kamfer drops når du kommer til den ukentlige søndagsmiddagen. Før du vet ord av det så dropper hun syklubben på lørdagskveldene til fordel for 21+ på Kick. Det kommer aldri til å bli det samme å gå til byen sammen med bestemor når hun tar deg med på kebabsjappa istedenfor på Ole Hansens bakeri.

Nei, nå er det nok. Bort med kremen, sminken og andre fjollete ting. På med joggisen og mitt naturlige ytre. Vekk med push up og hold in.  Håret får henge der det treffer, øynene får se ut som de gjør fra naturens side, og det samme med resten av kroppen. Nå må jeg vel klare å finne noen som liker meg for den jeg er?

Når følelsene tar overhånd

er det neimen ikke bare bare...

Mageboeren er ikke helt enig i mammas døgnrytme, og har lagt treningstiden sin til et noe ugunstig tidspunkt. Mellom 23.00 og 01.00 er i følge mini beste tiden å trene på fremtidige breakdance-øvelser, da det er svært tydelig at dette er karriere-veien han på forhånd har valgt. Og skal man opptre på Norske Talenter en gang i fremtiden så er det viktig å trene mye, og dra bevegelsene heeeelt ut. Og at det da er tarmer og andre organer i veien har saktens ingen betydning...

Mor ligger tålmodig og venter på at den lille skal roe seg såpass at det er mulig å få blund på øyet. Og når klokken passerer ett begynner ting å virke lysere. Men først må hun jo opp å tisse for femtende gang siden hun la seg i senga. 

Endelig kan jeg krype under dyna, på et mørkt og kjølig rom for å innhente litt etterlengtet søvn. Dyna er god og varm og jeg tuller den godt rundt meg idet jeg utrolig nok har klart å finne en liggestilling som er behagelig.
Deilig! Ingenting er så godt som å legge seg når man er skikkelig trøtt!

Snooooooooooork! DER begynner halvdelen og snorke. Og vi snakker ikke om småsnorking her folkens! Vi snakker årsmøte i bulldogg-klubben, der samtlige firbeinte medlemmer har vært på topp-tur på et av Norges høyeste fjell før de kommer inn i sørlandshallen med svært god akustikk !!!

Jeg kjenner følelsen av velvære forsvinner som sjokolade i en barnemunn, og sinnet overtar for fullt. Etter å ha vurdert mine alternativer, må jeg vedgå at det å slå gubben helseløs ikke er et alternativ, og sinnet må få utløp på annet hold.

Jeg står opp og slår på PCen, finner frem mailadressen til mangeårige bank-kontakt i Rygge-Våler Sparebank. Hun har nemlig ikke overholdt en avtale vi hadde om å forskyve dato for trekk av lån, samt at hun har ribba meg for flerhundrekroner (432 for å være nøyaktig) i gebyrer for bruk av kort og overførsler mellom egne konti. 
Dette kan rett og slett ikke aksepteres, og dette får dama høre i form av nedskrevne ord klokka 02.13 på natta. Glad skal hun uansett være, for at jeg ikke står på kontoret hennes når jeg eksplosivt ytrer min mening, for hadde jeg snakket (ropt...) like fort som jeg skriver hadde hun nok hatt en solid spyttdusj å tørke vekk fra ansiktet når jeg anser meg som ferdig... På et tidspunkt fyker faktisk en av tastene til himmels og lander på gulvet foran meg - der den må bli liggende til halvdelen forbarmer seg over den og plukker den opp og setter den på plass. (For frøken gravid kan ikke lenger bøye seg ned til gulvet dersom det ikke er folk tilstede for å hjelpe til med heving av kropps-massen etterpå..)
Nå skal det nevnes at laptoppen min ikke er fra nyere tid, men dog..

Når følelsene har fått utløp, jeg har fått tisset for syttende gang (måtte ha tissepause i mailskrivinga..) og har fått rullet halvdelen over på siden samt lagt en pute over hodet på han (uten å presse samtidig- HELT SANT!), klarer jeg å gli inn i drømmenes verden, rett før klokken slager 03.00

Fortumlet åpner jeg Outlook "dagen-derpå" og inspiserer mailen jeg selvfølgelig ikke glemte å trykke send på natten i forveien..Sinna-teksten inneholder unektelig mange uslåelige argumenter og gode poeng, men de er knapt synlige innimellom innpakningen av sterk sarkasme og voldsomme trusler. Heldigvis har jeg ikke fått noe svar fra Banken!

Så nå har jeg sannelig noe å gjøre denne dagen også, da jeg må orientere meg på bankmarkedet og finne meg både ny bank og bankkontakt. Men det kunne vært verre- når man går hjemme om dagen blir det fort svært kjedelig uten oppgaver å ta seg til, så dette er faktisk et kjærkomment avbrekk. Om jeg åpner min egen mailkonto på en stund er heller uvisst, dette er nemlig en av de mailene jeg ikke ønsker tilbakemelding på...

Baronessen

Drøm eller virkelighet

Nå i disse hormontider drømmer jeg svært mye rart. Så snart jeg lukker øynene og glir inn i drømmeland dukker nye creepy scenarier opp. Og de aller fleste havner godt under kategorien "grøss"! 

Materialet jeg nå sitter inne med er nok til å utfordre både Stephen King, John Carpenter og andre kjente filmregissører innenfor sjangeren...

Vi er i skogen, min bedre halvdel og jeg, for å lete etter to unge jenter i 20 årene som er sporløst forsvunnet. Hvorfor akkurat vi er satt til denne oppgaven sier historien ingenting om... idet mørket faller på ser vi en liten tømmerhytte som bærer tydelig preg av å ha stått tom i lang tid, og ettersom det blåser opp til storm avgjør vi at det er best å søke ly her. Døra er (naturligvis) ikke låst slik at vi ikke trenger å bruke noen form for makt for å komme oss inn. Godt er det, det er tross alt en uting å ødelegge andres eiendeler. 

Inni hytta er det mørkt og fuktig, og ingen form for belysning. Det henger edderkoppspinn over alt, store flak av sorten og eierne av spinnene er i aller høyeste grad tilstede, svære som firfisler! 

En bevegelse til høyre fanger vår oppmerksomhet, og blikket faller på to mannekeng-dukker sirlig plassert oppå ei bred hylle. De sitter med beina i kryss, vendt mot hverandre som om de har en intim samtale. Det merkelige med dukkene er at de ikke bærer preg av å ha stått urørt slik resten av huset, de ser derimot helt nye ut. Jeg strekker ut hånden og stryker den ene over kinnet, den ser så fredfull ut. Det er da jeg innser at det slett ikke er dukker, men de savnede jentene vi leter etter. Jeg trekker til meg neven som om jeg skulle fått støt! Det er blod på hånda, og nå ser jeg blodet som renner ned fra hylla de sitter på. Med et voldsomt brak blåser døra opp og i åpningen åpenbarer det seg en skapning som best kan beskriver som en blanding av menneske og dyr, med hover til bein, klør til fingre og horn på hodet! Døden! Djevelen! Vi legger beina på nakken og løper så fort de kan bære oss! Enser ikke kvister som rasper oss i ansiktet, eller skader vi pådrar oss hver gang vi faller, på vår ville ferd mellom skogen. 

Endelig kan vi skimte vårt eget hus i Bråvann Terrasse langt der oppe i det fjerne, og klarer med nød og neppe å komme oss innenfor døra idet djevelen innhenter oss. (Leiligheten er for anledningen speilvendt av en eller annen grunn....) Smellet av døra bak oss er det neste vi hører - så stillhet. Øredøvende stillhet! Andpusten og skjelven foreslår halvdelen at vi skal gå gjennom vilkårene på barne forsikringa til Julie for å roe oss ned å tenke på noe annet. (Hva faen??!?) 

Dette fungerer helt til jeg begynner å få veer. Hjelp, barnet er jo ikke stort nok til å bli født nå! Riene blir sterkere og sterkere og halvdelen lar barne forsikring være barne forsikring og får hjulpet meg i seng. Barnet kommer innen få minutter (og folk klager på timeslange fødsler??) og er stort nok til å være fullbåret. Jeg ligger lykkelig og utslitt (må ha vært løpeturen ettersom fødselen ikke akkurat var et ærlig arbeidsstykke) med min nyfødte datter i armene. Halvdelen sitter bak meg og holder rundt oss begge. En ekkel følelse kryper inn i meg, og plutselig ser jeg klør! idet jeg snur meg griper klørne tak i barnet og river henne ut av armene mine! Det er djevelen, ikke min kjære samboer! 

Desperat setter jeg kursen etter djevelen som forsvinner til skogs med barnet mitt i sine ekle, lange, røde armer. Men han løper så fort, så fort, og jeg så ufattelig sakte. Jeg løper i kvikksand, og synker lengre og lengre ned. Kroppen og beina jobber i utakt, men etter et krafttak klarer de å samarbeide såpass at jeg kommer med opp på bredden. 

En varm pust slår ansiktet mitt, blandet med en fryktelig råtten fiske ånde. Jeg løfter blikket og ser rett inn i en tanngard med skarpe rovdyrtenner! Det knurres og hveses, og verdens største ulv står foran meg i klar angrepsposisjon. ( snakker ikke om en liten sånn søt Husky størrelse, nei, sånn SVÆR Twilight- ulv! og denne var ikke av de snille!) 
Ulven kommer nærmere, og nærmere! Så nærme at jeg kjenner den iskalde snuten mot panna, og så angriper den! Med et saftig .........sleik! Jeg hyler og veiver med armene i vill panikk, åpner øynene mine og ser rett inn i noen store, nøttebrunebrune og........ helt uforstående øyne, samt en sort og hvit hale som logrer ustoppelig!

Bikkja er overlykkelig over at matmor er våken, og ved min side ligger halvdelen og snorker som vanlig.....
I morgen skal bikkja få en seriøs tannpuss!

Baronessen

Fyrverkeri

En gang i måneden blir jeg et fyrverkeri. Og da snakker vi ikke om fyrverkeri i positiv forstand, som på nyttårsaften - når man ringer det nye året inn etterfulgt av det romantiske nyttårskysset. Eller når noen sier «Hun er et fyrverkeri» ment for å bli oppfattet som et «standhaftig kvinnemenneske med mange jern i ilden, trivelig og sprudlende, ei bra dame»

 I morges var jeg altså et fyrverkeri. Fra jeg slo opp øynene til jeg kom meg ut av døra. Sannelig tror jeg det hang litt igjen etter jeg kom på jobb også.
Jeg var av sorten fyrverkeri som er feilprodusert, det som faller over ende idet du tenner lunta, og istedenfor å lage den koselige stemningen , ligger på bakken og snurrer, og skyter ned alle uskyldige tilskuere.  Gjerne med hard kraft, og treffer der det gjør vondest. Ikke tror jeg gubben verken ønsker å gi meg eller mener jeg fortjener nyttårskysset heller, etter min utrivelige væremåte denne morgenen. Vesla minner også mamma på at hun ikke må være så sur før hun retter blikket tilbake til Fantorangen på TV.                                                                                                                                                                              
Møter en kollega på vei inn døra på jobb, og sannelig får han ikke gjennomgå han også. Heldigvis er han av typen som verken er langsint eller lett fornærmelig, så når jeg etter en halvtime kommer krypende inn på kontoret hans med en kopp  «fredskaffe» så ler han bare av meg og ber meg kontrollere PMSen…
 

Jeg summer meg og prøver å oppføre meg slik man er oppdratt, men visstnok ikke videre godt med det. Jeg har visst «blikket» i følge en annen kollega. (dette får jeg imidlertid ikke vite for seint på dagen, når denne kollegaen mener det er trygt å nevne det.) Kvinner med blikket trenger ikke si et eneste ord. Det eneste man trenger å gjøre er å sette blikket i syndebukken (som med stor sannsynlighet ikke har gjort noen verdens ting for å irritere deg) for å få vedkommende til å forstå….og det funker, for jeg blir tilbudt både kaffe og pepperkaker uten å må be om det en eneste gang.
 

Menn er egentlig ganske enke individer å ha med å gjøre, de er stort sett jevne i humøret (med noen unntak…..) og har det stort sett bra. Det er uforståelig for dem hvorfor kvinnene med jevne mellomrom snerrer, flekker tenner, forvandler seg til en krigersk og rasende furie og blir så totalt ulik fra den kosete, myke skikkelsen de vanligvis lever sammen med. 

De har ingen forutsetning for å forstå hvordan PMS kan forvandle den triveligste dame og gode mor til den heksen fra helvete som får den verste tsunami til å blekne. Det nærmeste menn kan komme en kvinnes syklus er reaksjonen på en liten bulk på den nye Mersa til firmaet, eller når tv’en bryter sammen midt under en OL-sending. Biologien har utrustet menn og kvinner med forskjellig evne til å takle livets utfordringer…          
 
Beklageligvis er nok ikke dette en noen dagers PMS, men en 9 måneders lang en…tidligere har det holdt med en unnskyldning og en bestikkelse etter et av mine mange utbrudd, men hva som skal til etter at jeg har frest ut min frustrasjon til venner, familie og kollegaer i nesten et år, kan bli verre å finne ut av. Håper bare det fremdeles er lov å skylde på hormoner…for akkurat nå har jeg ingen annen genial plan…