Skycraper

Skies are crying, I am watching
Catching teardrops in my hands
Only silence, as it's ending, like we never had a chance.
Do you have to make me feel like, there's nothing left of me?

You can take everything I have
You can break everything I am
Like I'm made of glass
Like I'm made of paper
Go on and try to tear me down
I will be rising from the ground
Like a skyscraper, like a skyscraper

As the smoke clears
I awaken and untangle you from me
Would it make you feel better to watch me while I bleed
All my windows, still are broken, but I'm standing on my feet

You can take everything I have
You can break everything I am
Like I'm made of glass
Like I'm made of paper
Go on and try to tear me down
I will be rising from the ground
Like a skyscraper, like a skyscraper

Go run run run I'm gonna stay right here
Watch you disappear yeah
Go run run run yeah it's a long way down
But I'm closer to the clouds up here

You can take everything I have
You can break everything I am
Like I'm made of glass
Like I'm made of paper
Ohh
Go on and try to tear me down
I will be rising from the ground
Like a skyscraper, like a skyscraper
Like a skyscraper, like a skyscraper
Like a skyscraper

Universets uendelige mysterier...

Jeg sitter hjemme alene, og funderer på verdens underfundige ting, da det plutselig klør på leggen. Jeg drar opp buksa for å klø tilbake, og når jeg slenger blikket på leggen for å se om det er noe spesielt som klør blir jeg regel rett blendet av den hvite huden. Oh herre, jeg trenger virkelig litt farge!

Jeg bestemmer meg for å tilføre min vinterbleke kropp nettopp dette, og sjekker om småpengelageret mitt er fullt nok til å ta noen minutter med solarium denne ettermiddagen. Men lageret er heller slunkent og det betyr at jeg må stoppe på veien for å ta ut vekslepenger. Vel, ettersom røykpakken også begynner å bli tom så kan jeg like godt stoppe innom bensinstasjonen på veien ned.

 

Jeg hiver meg rundt, kaster på meg noen gamle filler og setter meg i bilen. Men hvor f er nøklene? Etter å ha endevendt vesken innser jeg at jeg må inn igjen og lete. Jeg leter over alt, under kommoden, i gangen, i stua, kjøkkenet… Det tar meg hele 20 minutter før jeg lokaliserer nøklene oppi en av veslas støvler i yttergangen. Hvordan har de havnet der? Vel, det dveler jeg ikke ved og setter meg atter en gang inn i bilen.

 

Første stopp er YX, der jeg ber om en pakke røyk og en hundring i smått. Gutten bak disken ble nok født med sirup i bakenden, for dette går ikke akkurat raskt … Etter å ha stått i noen minutter å sett på meg, husker han plutselig hva jeg har bedt om og snur seg saaaakte mot hylla bak seg der de oppbevarer røyken. Mon tro om han i det hele tatt har lov til å selge røyk, etter utseendet hans å bedømme kan han ikke være en dag over 14. Anyway, jeg får omsider røykpakken min og han slår inn den alt for høye summen på kassa (jeg må seriøst slutte å røyke, det koster jo en formue!) samt en hundrings ekstra som jeg ba om. Jeg hører et pip, før han trykker på kassa igjen, etterfulgt av et nytt pip…og et nytt..

 

-Øh, dæ æ nå galt hær

 

-piiip

 

-dæ æ nå galt

 

-piip

 

Han blir stående å se optimistisk på meg som om jeg skulle ha svar på alle verdens problemer.

Da han innser at han ikke får noe annet enn et uforstående blikk fra min kant, ytrer han noe om at maskinen visstnok ikke vil gi ham mulighet til å ta ut noe ekstra. Når han spør om det er innmari viktig for meg å få ut den hundringsen, for i så fall må han ringe sjefen sin, føler jeg ikke at jeg kan svare samtykkende på det da siruprompa har brukt såpass lang tid allerede at det står en hel hær av kø bak meg. Jeg sier dermed nei, og får omsider betalt for røyken min og kommet meg videre. Faen. Nå må jeg stoppe et sted til, og det høljer ned ute! 

Da jeg får stoppet på neste bensinstasjon har de heldigvis en minibank utenfor, og jeg tar heller ut penger først for så å få veksla dem. Da jeg kommer til døra etter å ha fått ut noen lapper i minibanken, blir jeg møtt av en låst dør med en svær påklistret hvit lapp, hvor det står at de har stengt resten av kvelden pga sykdom. Hva? Klokka er åtte på kvelden og de bare stenger? Kan de gjøre sånn?

 

Vel, Pizzabakeren er vegg i vegg med solariumet, og de VET jeg har åpent så det burde vel neppe by på store problemer å få vekslet der tenker jeg, og setter kursen videre. Jeg parkerer utenfor og går inn til den unge jenta som møter meg med et smil idet jeg entrèr dørstokken. Jeg legger frem mitt ærend og smilet forsvinner. De veksler ikke til solarium! Jeg spør pent om det ikke kan gå bare for denne ene gangen og gir henne en kort versjon av mitt forsøk på å få splitta hundrelappen min andre steder. Men den smørblide ungjenta er ikke blid lenger, og ber meg om å kjøpe en pizza eller gå. Hva i alle?

 

Jeg står atter en gang ute i regnet, og finner ut at det nå er 45 minutter siden jeg bestemte meg for å ta littegrann solarium, og begynner å fundere på om det ikke er meningen at jeg skal gjøre nettopp det i dag. Er det universet som prøver å fortelle meg at det er plassert en bombe i nettopp den solsenga jeg ville valgt og at jeg ville blitt sprengt i lufta dersom jeg slo på strømmen?

Ikke F, etter såpass mye styr så skal jeg inn i den solsenga om det så er det siste jeg gjør….

Jeg kjører tilbake til en annen bensinstasjon, og bruker ytterligere 10 minutter for å få fatt på de hersens småpengene. Denne gangen lykkes jeg og kan enda en gang parkere utenfor solstudioet, og komme meg innendørs, dryppende våt etter alle turene inn og ut av bilen i regnet. Nå ser jeg at det er plassert en stor veksleautomat midt på veggen der inne. FAEN! Jaja…gjort er gjort.

 

Jeg velger meg en solseng og putter myntene inn i automaten. Først en tjuekroning, men ingenting skjer. Så en til… Automaten er visst ødelagt, og nå har den slukt 40 av min 100 kroner. Jeg kjenner raseriet er i ferd meg å stige til uante høyder på dette tidspunktet.

Neste automat tørr ikke krangle med meg, så jeg får puttet på mine resterende 60 kroner og får noen usle minutter til rådighet.

 

16 minutter senere kommer jeg ut i bilen igjen, og slipper å spise i meg ordene om at dette ble det siste jeg gjorde i livet. Det var ingen bombe under senga, jeg ble ikke nevneverdig brent eller noe annet grusomt. Så nå er jeg virkelig spent på hva universet egentlig prøvde å fortelle meg….

Baronessen

 

Kroppsfiksering

Uansett hvor du beveger deg nå om dagen er det limt opp reklamer med syltynne modeller, eller svære bodybuildere. Vi damer skal se ut som afrikanske langdistanseløpere hele gjengen, men med unntak av bryster i størrelse DD, og menn skal ha så store muskler at de ikke lenger kan gå inn en dør på normal måte, men må snu seg sidelengs for å komme gjennom.

Kroppsfiksering er definitivt satt på kartet, og slanking er en voksende trend.

Å legge på seg en kilo i året etter fylte 30 er for så vidt greit nok, men når jeg her om dagen gikk på vekta og oppdager at det er snakk om 5 kilo på 2 måneder, da snakker vi midtlivskrise (jajaja…jeg blir sikkert bare 60..) over alle midtlivskriser! Jeg utbryter et ramaskrik uten sidestykke, lik en løves vrede over et tapt byttedyr. Rene dinosaur-brølet! For det er nemlig det som er mest passende, dinosaur. Ettersom jeg nå ser ut som en! Adjektivene hagler, nå har jeg nemlig ingenting å leve for, ingenting! Jeg er blitt så utrolig feit, alle glor på meg som om jeg er en marsboer eller trehodet troll. Speilet knuser om jeg prøver å speile meg, og glasskårene faller i hodet på meg. Selvfølgelig gjør de det, jeg er jo kjempe feit!

Men der er jo alltid en redning. Når jeg slår opp facebook for å sjekke om noen andre kanskje har blitt like feit som meg, eller helst enda feitere, da popper reklamen over vidunderkuren opp rett foran nesa på meg. Hvilken lykke!

«Småfeit til gloheit på bare 60 dager»

Selv en person på størrelse med en hvalross, med fett som henger ned på knærne og rumpe på størrelse med vågankallen kan få vaskebrett på bare 60 dager!

Jeg er reddet! Det eneste jeg må gjøre er å ta 8 piller 5 ganger om dagen, med 6 glass vann til, og ikke spise noen ting med unntak av litt frukt og nøtter så er det hele gjort! På bare 2 måneder! Bivirkningene som er listet opp med minimal skrift er mange, blant annet diare, brekninger, oppkast og utslett, mangel på energi og matlyst, men man får altså Marit Bjørgens ultimate kropp etter endt kur! I`m In! Tro om jeg blir like god på ski også?

Det viser seg imidlertid at badevekta trenger nye batterier og at jeg ikke har gått opp noen kilo likevel, faktisk det motsatte, 2 kilo lettere var jeg visst. Om det er rett eller ikke, dveler jeg ikke ved, og feirer med en sjokoladekake fra Geheb og en halv flaske rødvin. Slankinga kan visst vente enda ei stund, selv om jeg ikke har bein som fyrstikker eller kvalifiserer som undervektig i BMI kalkulatoren.

 

 

 

Baronessen

Den som sover synder ikke

Søvn er oppskrytt er det mange som sier. Jeg er sterkt uenig i påstanden, jeg synes søvn er ganske viktig, faktisk livsviktig!

Det er forunderlig hvor stor plass menneske på 90 cm kan ta. En hel dobbeltseng for eksempel. I natt dundra jeg i gulvet. Det er mange år siden sist jeg falt ut av en seng, men i natt dundra jeg i gulvet med et brak. Jeg hadde helt glemt hvilken ubehagelig opplevelse det er å bråvåkne idet man treffer et hardt underlag, gjerne midt i en svært så behagelig drøm, som var mitt tilfelle i natt.

Min bitte lille treåring, som i tillegg er liten for alderen med sine knappe 92 cm over havet, klarer å tø senga som hennes. Vel, hun gir litte grann plass til de rundt 20 kosedyrene hun bare MÅ ha der også, men plass til mamma, nei det er ikke så nøye. Det er altså snakk om en dobbeltseng, og ikke nok med det, det er faktisk min seng! Prinsessesenga til flerfoldige tusen vil hun ikke ligge i, og den er faktisk alt for liten for mamma, som hun selv sier….

Jeg har hørt at jeg både snakker og går i søvne, eller gjorde om ikke annet. (Nå tror jeg at jeg holder meg til snakkinga, og eventuelt snorking ... ) Mon tro om hun er arvelig belastet? Hun står riktignok ikke opp av senga, men går okke som, i senga. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått et kne eller en fot i rygg, mage og andre unevnelige steder i løpet av nattens løp, men det er i alle fall nok til at jeg føler jeg ikke har fått blund på øyet i det hele tatt.

Jeg er ikke kjent for å være morgengretten, stort sett veldig blid når jeg slår opp øynene. (i motsetning til andre av mine familiemedlemmer) Men denne morgenen kjenner jeg der er litt for tidlig, lyset er litt for skarpt og at jeg generelt har hatt en svært ubehagelig natts søvn.

Men når jeg titter inn i det lille søvndrukne ansiktet, med håret rett til vers og søvnroser i kinnene, etterfult av

-Mamma, æ ha itte sparka dæ i hele tatt i natt, æ va vældi flink jente!

Stoltheten lyser over ungen, og hun mener oppriktig hun har ligget stille som en mus. Jeg har ikke hjerte til å fortelle om midt ublide møte med parketten, og velger å la det fare.

-Ja du er veldig flink jente!

Den som sover synder ikke, og man kan jo ikke lastes for det man ikke vet at man har gjort. (Det i alle fall min hovedregel når jeg har vært på rangel..…) Og selv om mamma må gå på jobb både stiv og støl, og ikke minst trøtt, så skal aldri min lille prinsesse få vite at hun har vært toppidrettsutøver i turn denne natten.

Baronessen

Relax

Mine berømte krystaller er enda ikke blitt til diamanter og jeg går enda rundt i tung rus, føles i hvert fall slik..

Så legen foreskriver å slappe av. Vel, da får jeg gjøre nettopp det. Men det er forundelig hvor vanskelig det er å nettopp slappe av. Når jeg sitter i godstolen og ser på alt som burde gjøres, gulvet som minner mistenkelig om grusplassen utenfor, gullfisk-bollen som er i ferd med å blir et forskningsprosjekt verdig på grunn av dens antall alger pr liter vann, og alle hybelkaninene som jeg for lengs burde ha investert i bur til (og vesla som sier mamma er dum som ikke vil kjøpe henne kanin, hun har jo en drøss allerede)

Jeg vet ikke med deg, men jeg finner det noe vanskelig å sette seg ned å nyte ro og fred når byens horehus blir et sterilt i forhold til mitt bopel....

Godt er det da at jeg er sterkt koffeinavhengig, for som kjent, drikker man mange nok kaffekopper ender man opp i sterk koffein-rus, og den er i aller høyeste grad tilstedeværende i dag.

Når jeg først tar vaskekosten fatt tar det helt av, og en drøy time senere kan jeg speile meg i vasken, se gullfisken gjennom glassbollen og se treveket i gulvet mens jeg fortrenger den kjipe samvittigheten jeg har etter å ha jagd x antall kaniner ut i kulda.

Jeg kryper inn i kosedressen min kjære søster var såpass genial at hun kjøpte meg i julegave, tenner levende lys og henter min kjære Clotilde Davenne ut av kjøleskapet. Nå kan jeg endelig slappe av, nettopp slik jeg burde og alle rundt meg formaner meg om.

Skuffelsen er stor da jeg setter på tven og finner ut av hvilken underholdning denne fredagen har å by på. Det første jeg legger blikket på er Domenic Pursell, som i seg selv ikke er ille i det hele tatt da dette er en mann med stor M for meg..eller, har VAR det helt til jeg nå ser han i en eller annen tåpelig reklame iført kun en stilongs. Mannen er såpass muskulør at han kunne sluppet unna med det, men stilongs er plagget som kan få selv den stauste og mest virile mann til å se ut som en provinsiell sengevæter. (hvordan superhelter kan forlange respekt i sine stilongser er meg et mysterium, men det hjelper så klart å kaste stridsvogner over kommunegrenser og hoppe over finansbygninger uten tilsprang...)

Jeg skipper over til neste kanal, og blir enda mere nedtrykt på tross av at forventningene mine er ikke særlig høye akkurat nå. På TV2 er det nemlig Idol... En gris i sterk bakrus hadde vært en klar vinner i årets omgang, for det er ikke en eneste en av de som er med i programmet i år, som verken fortjener å være der eller burde få muligheten til å være på radio og TV. Herre, spar oss!! Har vi ikke lidd nok nå? Skal vi pines til evig tid`?

Etter å ha gjennomgått samtlige kanaler og konkludert med at jeg hadde foretrukket å spise åtte pakker tørrgjær fremfor å se på noe av dette, setter jeg på spotify istede.

Mens "Down" av Jason Walker strømmer ut av høytalerne setter jeg meg ned, sjenker et glass vin og lener hodet tilbake i stolen. Pulsen senker farten, kroppen slapper av og jeg puster tungt ut. Nå slapper jeg endelig av og det har jeg tenkt å gjøre resten av helgen. For legen har sagt det, så nå er det lov!

Baronessen

(Dyre)Verden har gått fra konseptene!

Disclaimer: Ingen dyr ble nevneverdig skadet under hendelsen, ikke fysisk ...


Har du noen gang hørt ordtaket "som hund og katt" ? Vel, i disse dager er dette et relativt begrep... De fleste dyr som vokser opp sammen blir venner uanhengig av art, og dette er også tilfellet for mine.

Jeg hadde huset en hund og en katt fra før, da min søster fant ut at hun ville ha en egen liten firbeint venn. Vi fikk dermed den geniale ideen om at vi skulle skaffe oss "baby-dyr" samtidig slik at disse ble bestevenner. Jeg valgte enda en katt, og hun en liten hund. De ble venner, ja visst, men at de skulle bli SÅ gode venner visste vi lite om..

Venninnen kom på besøk og etterhvert skulle vi naturligvis ha en sigg som de fleste andre usunne røykere. Jeg har en vinterhage som gjør nytten som røykebu, og her satt vi og skravlet over en kopp kaffe intetanende om hva som foregår i stua i samme stund..

På vei inn igjen hører jeg venninnen ytre noe om at "dette er ikke normalt.." Jeg stusser litt men skjønner umiddelbart hva hun sikter til når jeg entrèr stuen.. Det jeg da er vitne til, er ubeskrivelig...og...ekkelt....
Bikkja til min søster setter i meg et blikk som vanskelig kan beskrives, men om jeg skulle prøve ville jeg gjettet på noe slikt som "Oh Shit! I know this is so fuckink wrong,but it`s soooo fucking goood!"

Jeg blir helt satt ut, venninnen også om jeg skal tolke utrykket hennes der hun står med stivt blikk festet på turtelduene, med halvåpen munn og ikke får frem noe mer enn det hun allerede har sagt... Men, det skal sies, hun har helt fullstendig rett, dette ER virkelig ikke normalt!

På gulvet, under stuebordet ligger nemlig KATTEN min og voldtar BIKKJA til min søster!! Eller, det er det vi antar helt til vi ser det salige blikket til bikkja, som bevitner at dette er langt fra ufrivillig fra hennes side. Vi har rett og slett tatt to kåte tenåringer på fersken! (Begge er rett under året og er beregnet som tenåringer i dyreverdens tidsperspektiv)

Vi får avsluttet elskoven og satt oss ned i hver vår stol. Det er nå vi begynner å innse galskapen i det hele og får oss en bedre latter enn vi har hatt på lenge! Men den blir brått brutt av når vi innser at vi er nødt til å fortelle min søster, heretter kalt tenåringsjentas mor, om seansen. Hun er på jobb og tante er barnevakt! (kunne man valgt en verre barnevakt?)

Vi velger den lettvinte løsningen, den feige, nemlig sms. Forsiktig spør vi om "datteren" muligens har løpetid og nevner samtidig at ungene kanskje ikke blir utstillings-vennlige dersom dette er tilfellet.. 
Tenåringens mor er på jobb idet hun mottar denne utilslørte meldingen, og skal i følge all fornuftig rimelighet være ferdig halv elleve. Og med tiden det tar for henne å kjøre fra jobben og til meg, skal klokken iallefall være nærmere elleve før hun ankommer åstedet. Vi tenker at dette burde være tilstrekkelig med tid for å "roe seg ned og være voksen og konstuktiv" på. Klokken er nå tross alt bare ti.

På slaget fem (!!) minutter etter ankommer mor, og hun er ikke blid. Tenårings-katten, også kalt den kåte jævelen, om jeg siterer min søster, blir uglesett og fordømt, mens tenåringsdatteren får sin første, men neppe siste, Walk of shame.
På med halsbånd og rett ut i bilen. Hva som skjer hjemme hos min søster i skrivende stund, vites ikke, men jeg tviler på at det er pent og noe sier meg at tenåringsdatteren har en lang husarrest i vente, og at hun neppe får se sin utvalgte noen sinne igjen!
Selvransakelse for mor er nok også nødvendig, for om jeg skal sitere henne igjen, så er da tenåringsdatteren "bare et barn!"
Akk så naiv, slik alle foreldre er, som ikke ser sine små vokse opp,kommer i puberteten og får jaget etter å utforsker verden.....

Vel, uansett. Thats it! Mikkel skal snippes ved første anledning, for visse regler må vi ha. Og om jeg noen gang skal ha ønske om å ha min søster og hennes "datter" på besøk igjen så ser jeg dette som en ren nødvendighet. Men hvilke vidløftigheter hun da måtte finne på (bikkja altså, ikke min søster...), kan ikke jeg stå for, det burde vel tross alt vært best å holde det innenfor kontrollerte rammer...eller...?

Så, dropp store utgifter på dyreparkens årskort, kom heller til Bråvann. Det er her det skjer!
Eventuellt, besøk familien Osbournes.

Baronesse Von Krogh

Be aware, you have crystals in your ear!

Jeg har aldri vært fan av krystall, det er liksom bare ikke helt mi greie. Det er vel fint og flott, men for meg er et krystall rødvinsgalss bare et glass som ikke kan brukes da det er en viss fare for at man dette kan knuse etter at man har tømt innholdet et visst antall ganger...

Min mor ga meg en gang ei gedigen krystall-skål i julegave. Hvordan det mennesket som skal kjenne meg best av alle presterte å gi nettopp meg en krystall-skål, vel det må ha vært en typisk sinnsyk-i-gjerningsøyeblikket greie... Jeg var 20 år og krystall er vel neppe det første man ønsker seg i den alderen (eller nå, 10 år etter for den saks skyld) og i tillegg reiste jeg med ikke mindre enn tre fly for å komme meg oppover for å feire julehøytiden sammen med familien. Da jeg spakt takket men spurte hvordan hun hadde tenkt at jeg skulle få denne med meg i hel tilstand nedover til det glade sørland, så mente hun oppriktig at jeg kunne ha den i håndbagasjen. La meg si det slik, dette var en STOR skål. Såpass stor at om du setter den på spisebordet så vil det se "overmøblert" ut dersom du setter noe der sammen med den. Og har du noen som helst peiling på krystall så veier det en god del... Så håndbagasje var totalt utelukket.

Enden på visa var at min mor "kjøpte" den av meg og at jeg fikk kjøpt meg noen klær istede, som passet perfekt oppi kofferten min. Selvfølgelig mente min mor det godt, hun er bare snill, men har nok skjønt at krystall liksom ikke er helt mi greie..

Nå har jeg fått krystall igjen, denne gang i flertall. Og de er inni øret mitt. Dette skal ikke min mor få skylda for fordi det er noe vi er født med. (På en annen side, hvem var det som fødte meg??)

Jeg vet ikke med deg, men jeg hadde faktisk ikke den fjerneste anelse om at man hadde krystaller inni øret. Der lærte jeg noe nytt atter en gang. Men faktum er at vi har nettopp det, og mine er visstnok på avveie. 
Så i følge legen min så er krystallene grunnen til at jeg føler meg som en full sjømann om dagen, selv når jeg er edru...Krystallene dingler rundt derinne og får meg til å føle meg uvel. Meget uvel faktisk. Jeg ville heller hatt diamanter der inne. De glitrer mer, ser bedre ut og jeg er ganske sikker på at de ikke hadde fått meg til å føle meg uvel. Tvert imot, så tror jeg de hadde fått meg til å føle meg himla bra. Så jeg søker herved om å få byttet ut krystallene i hodet mitt med diamanter, og spar gjerne en til fingeren min også. (et kyss på hånden er behagelig, men en diamant,den varer evig...)

Helsa svikter og det er ikke rart jeg føler meg eldre. Bedre blir det ikke når min søster påpeker at , jeg siterer: "Det er stort sett gamle folk somfår krystallsyke" Yeah, digg, jeg er en oldings med krystaller på tur rundt omkring i mitt indre øre.. I dag prøvde legen å "riste" dem på plass, så nå er det bare å krysse fingrene og se hva som skjer, og om de plutselig blir til diamanter. Må jo være lov å håpe??

Baronessen