2014/05/09

Når følelsene tar overhånd

er det neimen ikke bare bare...

Mageboeren er ikke helt enig i mammas døgnrytme, og har lagt treningstiden sin til et noe ugunstig tidspunkt. Mellom 23.00 og 01.00 er i følge mini beste tiden å trene på fremtidige breakdance-øvelser, da det er svært tydelig at dette er karriere-veien han på forhånd har valgt. Og skal man opptre på Norske Talenter en gang i fremtiden så er det viktig å trene mye, og dra bevegelsene heeeelt ut. Og at det da er tarmer og andre organer i veien har saktens ingen betydning...

Mor ligger tålmodig og venter på at den lille skal roe seg såpass at det er mulig å få blund på øyet. Og når klokken passerer ett begynner ting å virke lysere. Men først må hun jo opp å tisse for femtende gang siden hun la seg i senga. 

Endelig kan jeg krype under dyna, på et mørkt og kjølig rom for å innhente litt etterlengtet søvn. Dyna er god og varm og jeg tuller den godt rundt meg idet jeg utrolig nok har klart å finne en liggestilling som er behagelig.
Deilig! Ingenting er så godt som å legge seg når man er skikkelig trøtt!

Snooooooooooork! DER begynner halvdelen og snorke. Og vi snakker ikke om småsnorking her folkens! Vi snakker årsmøte i bulldogg-klubben, der samtlige firbeinte medlemmer har vært på topp-tur på et av Norges høyeste fjell før de kommer inn i sørlandshallen med svært god akustikk !!!

Jeg kjenner følelsen av velvære forsvinner som sjokolade i en barnemunn, og sinnet overtar for fullt. Etter å ha vurdert mine alternativer, må jeg vedgå at det å slå gubben helseløs ikke er et alternativ, og sinnet må få utløp på annet hold.

Jeg står opp og slår på PCen, finner frem mailadressen til mangeårige bank-kontakt i Rygge-Våler Sparebank. Hun har nemlig ikke overholdt en avtale vi hadde om å forskyve dato for trekk av lån, samt at hun har ribba meg for flerhundrekroner (432 for å være nøyaktig) i gebyrer for bruk av kort og overførsler mellom egne konti. 
Dette kan rett og slett ikke aksepteres, og dette får dama høre i form av nedskrevne ord klokka 02.13 på natta. Glad skal hun uansett være, for at jeg ikke står på kontoret hennes når jeg eksplosivt ytrer min mening, for hadde jeg snakket (ropt...) like fort som jeg skriver hadde hun nok hatt en solid spyttdusj å tørke vekk fra ansiktet når jeg anser meg som ferdig... På et tidspunkt fyker faktisk en av tastene til himmels og lander på gulvet foran meg - der den må bli liggende til halvdelen forbarmer seg over den og plukker den opp og setter den på plass. (For frøken gravid kan ikke lenger bøye seg ned til gulvet dersom det ikke er folk tilstede for å hjelpe til med heving av kropps-massen etterpå..)
Nå skal det nevnes at laptoppen min ikke er fra nyere tid, men dog..

Når følelsene har fått utløp, jeg har fått tisset for syttende gang (måtte ha tissepause i mailskrivinga..) og har fått rullet halvdelen over på siden samt lagt en pute over hodet på han (uten å presse samtidig- HELT SANT!), klarer jeg å gli inn i drømmenes verden, rett før klokken slager 03.00

Fortumlet åpner jeg Outlook "dagen-derpå" og inspiserer mailen jeg selvfølgelig ikke glemte å trykke send på natten i forveien..Sinna-teksten inneholder unektelig mange uslåelige argumenter og gode poeng, men de er knapt synlige innimellom innpakningen av sterk sarkasme og voldsomme trusler. Heldigvis har jeg ikke fått noe svar fra Banken!

Så nå har jeg sannelig noe å gjøre denne dagen også, da jeg må orientere meg på bankmarkedet og finne meg både ny bank og bankkontakt. Men det kunne vært verre- når man går hjemme om dagen blir det fort svært kjedelig uten oppgaver å ta seg til, så dette er faktisk et kjærkomment avbrekk. Om jeg åpner min egen mailkonto på en stund er heller uvisst, dette er nemlig en av de mailene jeg ikke ønsker tilbakemelding på...




Baronessen



2014/02/06

Drøm eller virkelighet

Nå i disse hormontider drømmer jeg svært mye rart. Så snart jeg lukker øynene og glir inn i drømmeland dukker nye creepy scenarier opp. Og de aller fleste havner godt under kategorien "grøss"! 

Materialet jeg nå sitter inne med er nok til å utfordre både Stephen King, John Carpenter og andre kjente filmregissører innenfor sjangeren...

Vi er i skogen, min bedre halvdel og jeg, for å lete etter to unge jenter i 20 årene som er sporløst forsvunnet. Hvorfor akkurat vi er satt til denne oppgaven sier historien ingenting om... idet mørket faller på ser vi en liten tømmerhytte som bærer tydelig preg av å ha stått tom i lang tid, og ettersom det blåser opp til storm avgjør vi at det er best å søke ly her. Døra er (naturligvis) ikke låst slik at vi ikke trenger å bruke noen form for makt for å komme oss inn. Godt er det, det er tross alt en uting å ødelegge andres eiendeler. 

Inni hytta er det mørkt og fuktig, og ingen form for belysning. Det henger edderkoppspinn over alt, store flak av sorten og eierne av spinnene er i aller høyeste grad tilstede, svære som firfisler! 

En bevegelse til høyre fanger vår oppmerksomhet, og blikket faller på to mannekeng-dukker sirlig plassert oppå ei bred hylle. De sitter med beina i kryss, vendt mot hverandre som om de har en intim samtale. Det merkelige med dukkene er at de ikke bærer preg av å ha stått urørt slik resten av huset, de ser derimot helt nye ut. Jeg strekker ut hånden og stryker den ene over kinnet, den ser så fredfull ut. Det er da jeg innser at det slett ikke er dukker, men de savnede jentene vi leter etter. Jeg trekker til meg neven som om jeg skulle fått støt! Det er blod på hånda, og nå ser jeg blodet som renner ned fra hylla de sitter på. Med et voldsomt brak blåser døra opp og i åpningen åpenbarer det seg en skapning som best kan beskriver som en blanding av menneske og dyr, med hover til bein, klør til fingre og horn på hodet! Døden! Djevelen! Vi legger beina på nakken og løper så fort de kan bære oss! Enser ikke kvister som rasper oss i ansiktet, eller skader vi pådrar oss hver gang vi faller, på vår ville ferd mellom skogen. 

Endelig kan vi skimte vårt eget hus i Bråvann Terrasse langt der oppe i det fjerne, og klarer med nød og neppe å komme oss innenfor døra idet djevelen innhenter oss. (Leiligheten er for anledningen speilvendt av en eller annen grunn....) Smellet av døra bak oss er det neste vi hører - så stillhet. Øredøvende stillhet! Andpusten og skjelven foreslår halvdelen at vi skal gå gjennom vilkårene på barne forsikringa til Julie for å roe oss ned å tenke på noe annet. (Hva faen??!?) 

Dette fungerer helt til jeg begynner å få veer. Hjelp, barnet er jo ikke stort nok til å bli født nå! Riene blir sterkere og sterkere og halvdelen lar barne forsikring være barne forsikring og får hjulpet meg i seng. Barnet kommer innen få minutter (og folk klager på timeslange fødsler??) og er stort nok til å være fullbåret. Jeg ligger lykkelig og utslitt (må ha vært løpeturen ettersom fødselen ikke akkurat var et ærlig arbeidsstykke) med min nyfødte datter i armene. Halvdelen sitter bak meg og holder rundt oss begge. En ekkel følelse kryper inn i meg, og plutselig ser jeg klør! idet jeg snur meg griper klørne tak i barnet og river henne ut av armene mine! Det er djevelen, ikke min kjære samboer! 

Desperat setter jeg kursen etter djevelen som forsvinner til skogs med barnet mitt i sine ekle, lange, røde armer. Men han løper så fort, så fort, og jeg så ufattelig sakte. Jeg løper i kvikksand, og synker lengre og lengre ned. Kroppen og beina jobber i utakt, men etter et krafttak klarer de å samarbeide såpass at jeg kommer med opp på bredden. 

En varm pust slår ansiktet mitt, blandet med en fryktelig råtten fiske ånde. Jeg løfter blikket og ser rett inn i en tanngard med skarpe rovdyrtenner! Det knurres og hveses, og verdens største ulv står foran meg i klar angrepsposisjon. ( snakker ikke om en liten sånn søt Husky størrelse, nei, sånn SVÆR Twilight- ulv! og denne var ikke av de snille!) 
Ulven kommer nærmere, og nærmere! Så nærme at jeg kjenner den iskalde snuten mot panna, og så angriper den! Med et saftig .........sleik! Jeg hyler og veiver med armene i vill panikk, åpner øynene mine og ser rett inn i noen store, nøttebrunebrune og........ helt uforstående øyne, samt en sort og hvit hale som logrer ustoppelig!

Bikkja er overlykkelig over at matmor er våken, og ved min side ligger halvdelen og snorker som vanlig.....
I morgen skal bikkja få en seriøs tannpuss!



Baronessen

2014/01/06

Fyrverkeri


En gang i måneden blir jeg et fyrverkeri. Og da snakker vi ikke om fyrverkeri i positiv forstand, som på nyttårsaften - når man ringer det nye året inn etterfulgt av det romantiske nyttårskysset. Eller når noen sier «Hun er et fyrverkeri» ment for å bli oppfattet som et «standhaftig kvinnemenneske med mange jern i ilden, trivelig og sprudlende, ei bra dame»

 I morges var jeg altså et fyrverkeri. Fra jeg slo opp øynene til jeg kom meg ut av døra. Sannelig tror jeg det hang litt igjen etter jeg kom på jobb også.
Jeg var av sorten fyrverkeri som er feilprodusert, det som faller over ende idet du tenner lunta, og istedenfor å lage den koselige stemningen , ligger på bakken og snurrer, og skyter ned alle uskyldige tilskuere. 
Gjerne med hard kraft, og treffer der det gjør vondest. Ikke tror jeg gubben verken ønsker å gi meg eller mener jeg fortjener nyttårskysset heller, etter min utrivelige væremåte denne morgenen. Vesla minner også mamma på at hun ikke må være så sur før hun retter blikket tilbake til Fantorangen på TV.                                                                                                                                                                              

Møter en kollega på vei inn døra på jobb, og sannelig får han ikke gjennomgå han også. Heldigvis er han av typen som verken er langsint eller lett fornærmelig, så når jeg etter en halvtime kommer krypende inn på kontoret hans med en kopp  «fredskaffe» så ler han bare av meg og ber meg kontrollere PMSen…
 


Jeg summer meg og prøver å oppføre meg slik man er oppdratt, men visstnok ikke videre godt med det. Jeg har visst «blikket» i følge en annen kollega. (dette får jeg imidlertid ikke vite for seint på dagen, når denne kollegaen mener det er trygt å nevne det.) Kvinner med blikket trenger ikke si et eneste ord. Det eneste man trenger å gjøre er å sette blikket i syndebukken (som med stor sannsynlighet ikke har gjort noen verdens ting for å irritere deg) for å få vedkommende til å forstå….og det funker, for jeg blir tilbudt både kaffe og pepperkaker uten å må be om det en eneste gang.
 

Menn er egentlig ganske enke individer å ha med å gjøre, de er stort sett jevne i humøret (med noen unntak…..) og har det stort sett bra. Det er uforståelig for dem hvorfor kvinnene med jevne mellomrom snerrer, flekker tenner, forvandler seg til en krigersk og rasende furie og blir så totalt ulik fra den kosete, myke skikkelsen de vanligvis lever sammen med. 

De har ingen forutsetning for å forstå hvordan PMS kan forvandle den triveligste dame og gode mor til den heksen fra helvete som får den verste tsunami til å blekne. Det nærmeste menn kan komme en kvinnes syklus er reaksjonen på en liten bulk på den nye Mersa til firmaet, eller når tv’en bryter sammen midt under en OL-sending. Biologien har utrustet menn og kvinner med forskjellig evne til å takle livets utfordringer…          
 

Beklageligvis er nok ikke dette en noen dagers PMS, men en 9 måneders lang en…tidligere har det holdt med en unnskyldning og en bestikkelse etter et av mine mange utbrudd, men hva som skal til etter at jeg har frest ut min frustrasjon til venner, familie og kollegaer i nesten et år, kan bli verre å finne ut av. Håper bare det fremdeles er lov å skylde på hormoner…for akkurat nå har jeg ingen annen genial plan…