2013/06/13

Blåmandag – på en Torsdag!



Første del av dagen gjør det klart og tydelig at vi ikke er særlig enige i dag. Vi er ikke enige om hva vi skal ha på oss. Hva vi skal spise til frokost. Når vi skal reise i barnehagen. Vi er sågar uenige om hvorvidt det ikke er snø ute. (snart 4-åringen hadde veldig lyst til å ha med akebrett i barnehagen i dag). Vi kjefter og smeller litt, men er venner og vel forlikte når barnehagelevering gjennomføres. Kyss, klapp og klem. Og en småsvett mor. Som må ha sett veldig underlig ut. Da jeg kom på jobb og tok av meg jakken, falt nemlig kleshengeren ut. Kleshengeren. Hvordan kan man unngå å merke at det henger en kleshenger i nakken? Jeg får trøste meg med at jeg sikkert ble pauseunderholdning. I dag også.


Man slipper å bli arbeidsledig på hjemmebane som mor. Og det er i og for seg en god ting det, men det hadde jo ikke vært krise med en time eller to i total kjedsomhet heller. I dag har jeg vasket kjøkkengulvet fire ganger. Og det er på ingen måte fordi jeg har støv på hjernen, jeg lever godt med mine hybelkaniner, jeg. Det var helt nødvendig. Første gulvvask var en sånn ordinær på tide vask. Så skulle Vesla sette fra seg et glass på benken. Problemet var at benken allerede var full, så da gikk glasset i mitt kjøkkengulv. Type tusen knas. Jaja, enda full av pågangsmot.

Neste årsak til gulvvask var den hersens gress-spisende bikkja. Fem steder klarte hun å kaste opp. Først alt som var inntatt av mer eller mindre spiselige ting i løpet av dagen. Deretter grønn smørje, jeg vil anta at dette er magesyra til bikkja. Humøret ikke helt på topp, men still going strong.

Oppdaget så at søpla var full, tok ut posen og satte den i gangen. Kom inn på kjøkkenet igjen, og så at den elendige posen hadde lekket ekkel gammel kaffegrut på hele kjøkkengulvet.
Vask nummer fire var dermed et faktum. Da er ikke «livet er herlig» det første jeg tenker….

Middagslaging i gang, i dag er det kylling og en ferdigpose tikka-ma-sala eller hva det nå heter. Klarer selvfølgelig å svi hele dritten da jeg prøver å multitaske å ta ut av oppvaskmaskinen og vaske gulvet mens matlaginga pågår.. For øvrig veldig godt, Snart 4-åringen brukte ordet «nydelig» om retten, noe som ikke er dagligdags ved middagsbordet for tiden. Jeg supplerte riktignok med ris, men likevel.

Barne-tv og en cowboystrekk på sofaen, tror jeg.

- Mamma? MAMMA!  jeg må tisse, må ha hjelp!

Trasker ut på badet og får plassert ungen på skåla. Venter…og venter…ungen har forferdelig mange prosjekter mens tissinga pågår, og ber om bamser og annet fjas. Jeg ber henne fokusere og bli ferdig hvorpå jeg får Norges sureste blikk i retur etterfulgt av ei tunge som stikker ut av kjeften på henne. Ettersom jeg er trøtt og daff orker jeg ikke irettesette, får tørka stumpen og spylt ned, og legger med nedpå sofaen igjen.

Mamma? MAMMA! Æ e tøst!

Serveren prinsessen et glass vann, og får svinkjeft da dette naturligvis var helt feil! Det skulle være saft i glasset. Hun får ikke saft, ferdig med det. Ungen hyler og skriker og jeg ser meg nødt til å plassere henne på rommet til hun får roa seg. En stund senere har hun kommet ut av rommet og fått forhandlet seg til eplejuice, før jeg får registrert hva som egentlig skjedde.

Mother of the year….

Jeg gir opp cowboystrekken og sitter resten av kvelden på gulvet på barnerommet mens Barbie og Barbie 2 krangler om hvem som skal kjøre den rosa Barbiebilen.

Legginga går som vanlig, først vill jakt rundt i huset etter gal snart 4-åring som holder på å dø av latter. Så klarer mamma og fange ungen, og latteren går raskt over i ukontrollert hyling og roping etter pappa. Tannpussen gjennomføres, om ikke med stil (om du noen gang har prøvd å pusse tenner på en krakilsk unge som nekter å åpne kjeften vet du hva jeg snakker om) og Karius og Baktus overlever enda en dag i husene sine. Ungen roer seg mens boklesinga foregår, men setter i et nytt skrik når hun innser at mamma har klart å lure henne til ei av de bøkene med minimalt med tekst. Døra lukkes. Etter en halv times hyling blir det endelig stille og mamma kan ta seg en røyk i fred og ro.

Nå skal jeg benytte Torsdagskvelden til å vaske gulv. For femte gang. Tidligere nevnte snart 4-åring har nemlig allerede vasket det. Med eplejuice.



Baronessen

2013/06/06

B-Menneske


Jeg tror ikke folk forstår hva det vil si å være et hardbarka B-menneske i et A-menneskestyrt samfunn. Vi snakker om utfordringer man helst ikke snakker høyt om. Og ikke minst, det innebærer en hel del hvite løgner og en del praktiske forhåndsregler.

Som for eksempel når telefonen ringer og vekker deg og vedkommende på andre linjen ønsker å vite om han eller hun har vekket deg, klokka er jo tross alt 09.30 på en helt vanlig hverdag. Man svarer selvsagt ikke ja her, men at man akkurat har kommet ut fra et møte, på vei TILBAKE til kontoret, og grunnen til den morgentrøtte stemmen er naturligvis den påbegynte halsbetennelsen man er i ferd med å utvikle.

Er det din overordnede som er på linjen, må man huske på å minne dem på legetimen du har på morgenen – som du ettertrykkelig fortalte om i går, husker de ikke det? Og grunnen til at du snakker så lavt er jo på grunn av at du enda sitter på venterommet og ikke kan snakke for høyt…

Det sier seg naturligvis selv at en ikke kan bruke de samme hvite løgnene i tide og utide, og etter hvert må utvikle nye kreative løsninger. Slik som i forrige uke, da ble jeg nemlig kidnappet og sperret inne i en container av ukjente gjerningsmenn, før de endelig slapp meg fri rundt klokken ti slik at jeg kunne gå TILBAKE til jobb….

Hver morgen er starten på en liten depresjon som gradvis forsvinner etter hvert som timene går og koffeininntaket øker. Prosessen men å løfte morgendepresjonen består av ritualer som er helt avgjørende for å få i gang motoren i min lille (?) menneskekropp.  
En kruttsterk kopp kaffe og en kistespiker er første steg. Kaffen skal være svart som natten og helst smake like mørkt som humøret. Nikotinpinnen skal gjerne ha ligget ute av pakken siden kvelden i forveien slik at den er tørr og såpass sterk at den river i halsen og at en kjenner at en lever.
Neste steg er en dusj så varm at huden skriker etter hjelp, etterfulgt av en iskald stråle som gjør at hjernen fatter at nå er dagen i gang.

Så er det bare å stille seg foran speilet og stirre tilbake på ansiktet der inne som likner mistenkelig på meg selv. Men med det bleke trynet og våte håret hengende nedover skuldrene er det lett å skvette av den forvekslende likheten jeg har til jenta i The Ring.

Men det er ingenting ikke et tonn med sminke kan gjøre noe med, så la sparkleprosessen begynne. En hårføner er også essensielt om man skal lykkes i å være et ubemerket B-menneske. Vått hår når klokka har passert 11 er ikke populært, heller meget avslørende. Hvor mange løper hjem i lunsjen for å vaske håret?

Når man så endelig er ute av døra er det viktig å ha enda et knippe hvite løgner på lager, ettersom du kan slumpe til å treffe en bekjent på din ferd. Man har hatt en times treningsøkt på formiddagen og er på vei TILBAKE til jobb….
Man måtte ut et lite ærend for sjefen og er på vei TILBAKE til jobb….
Røykpakken var tom og man måtte ned på bensinstasjonen og investere i ny, og er på vei TILBAKE til jobb…. (sistnevnte er ofte brukt av undertegnede, men det må sies at det sjeldent er en hvit løgn. Jeg må seriøst slutte å røyke! )

Selv om mange B Mennesker ofte føler seg mislykket fordi di ikke greier å adaptere til A-livet, klandrer jeg ikke meg selv. Heller tvert imot, så gir jeg meg selv et realt klapp på skulderen de dagene jeg VIRKELIG utmerker meg og kommer meg opp til riktig tid, det vil si en gang mellom syv og ni på morgenen.

Alt er relativt, ikke sant?


Baronessen

2013/06/05

Evig ung


Det å forbli ung er et evig prosjekt. Folk er så innmari redde for å bli gammel!

Jakten på ungdomskilden er stadig mer populær. Man leter etter spor eller hint om hvor kilden befinner seg. Et kart kanskje, som er tegnet med kull på et stykke skinn fra en flådd apekatt. Eller kanskje en gåte, som har gått på folkemunne i århundrer, der løsningen røper kildens skjulested.

Har du noen gang sittet på bussen og studert, ja virkelig studert menneskene rundt deg. Det er ikke ofte undertegnede tar buss da, eller annen kollektiv transport for den saks skyld, men når jeg gjør det, ja da titter jeg med rundt. Det finnes så ufattelig mange forskjellige mennesketyper! Store, små, lange, merkelig, skumle, pratsomme og tause. Men en ting har alle til felles, i hvert fall de over fem og tjue, det å bli gammel. Nesten alle mennesker lever med frykten om å få rynker, krympe sammen til en lite rosin, bli sur og senil eller det verste, å havne på gamlehjem med bleier og plastikk laken.

Det finnes mange produkter og små finesser som skal holde oss unge lengre. Som anti-rynke krem med Q10 som strammer opp huden og gjør deg iallfall 10 år yngre… Nivea body krem som løfter opp alt som tyngdekraften drar ned med alderen. For å ikke snakke om «hold in» strømpebuksene og «push-up» BH. Sistnevnte er svært effektivt om jeg bare får nevne det…

Det jeg har nevnt nå er hovedsakelig forbehold kvinner. Er det slik at det er kun kvinner som bryr deg om å bevare ungdommeligheten? Det vet jeg med sikkerhet at det ikke er, men menn bryr seg kanskje ikke så mye om å stramme opp huden, bakenden eller lårene. Menn er mer materialister. De måler gjerne hvor gammel de er i hva de har oppnådd av hus, bil, båt, hytte og you name it!
Når 40 årene nærmer seg rauser de ut for å investere i sportsbil eller motorsykkel, og kruser rundt i byen med en flott «babe» i armkroken. Det viktig for en mann å ha en ung og pen dame  -  eller burde jeg si jente? Ja damer er de vel ikke riktig blitt enda. Men en jente med alt for små klær som blotter mye hud (slik som menn visstnok liker) og et over «dolla» ansikt med masse sminke i allslags farger og «skimmer»

Men nå vil jeg ikke antyde at dette er slik alle reagerer på alderdommens første tegn. Noen reagerer faktisk helt motsatt. De går i de samme klærne som visstnok var hippe på 70- 80 tallet, og har samme frisyre som de ble født med. De har fortsatt det «gamle» synet på tilværelsern og har aldri hørt om sminke eller BH – og i alle fall ikke barberhøvel….

Så står vi igjen med de som er midt på treet. De som oppdaterer garderoben og frisyren hvert skuddår og bruker en riktig dose med sminke og kremer. Og har et fornuftig pengebruk og heller nøyer seg med en brukt Volvo. Det er de som lar naturen gå sin gang og har slått seg til ro med at alderen setter spor. For det er vel slik at det egentlig ikke er noe man kan gjøre for å stoppe eller sinke aldringsprosessen, annet enn å prøve å skjule den, eller bare føle seg ung. Moralen blir vel da at man skal holde balansen mellom hipt og voksent. Og ikke vippe til feil side og eller falle av pinnen. Selv har jeg rundet mitt tredje tiår, og har til og med begynt å klatre oppover i tredveårene. Om en liten måned har jeg allerede klatret et helt år!

Stort sett så blir jeg spurt om leg på polet enda når jeg skal unne meg ei flaske rød, og tar naturligvis dette som et komplement og bevis på at de synlige rynkene ikke har meldt sin ankomst riktig enda. Men når mannen bak kassa titter på fødselsdatoen min for så å utbryte «OI! Oi! OOOOOOI» blir liksom litt av komplementet ødelagt må jeg innrømme. Jeg kommenterer dette for så å få til svar at når man har rundet de trevde fortjener det et OI!. Fremdeles føler jeg med ikke det spor bedre merkelig nok……

Uansett – årene går og jeg synes faktisk ikke det er så himla ille i grunn. Med alderen kommer visdom, og nå har jeg visdom nok til å le av de på tjuefem som enda sitter å sutrer over at de blir eldre. Jeg er nemlig gallem nok til å ha innsett at det er faen så lite en kan gjøre med akkurat det enn å leve livet til det fylle – og som om man var nettopp femogtyve! 



Baronesse Von Krogh

2013/06/03

Fjernsynet


Det er vanskelig å fatte hva folk bedrev tiden med før fjernsynet kom. Særlig hvis videospilleren var i stykker. Vi har hørt løse rykter om at folk snakket sammen, konverserte, men det kan da umulig stemme siden det da ikke var noen fjernsynsprogrammer å snakke om. For man snakket vel ikke bare sånn rett ut i luften? Det må jo være innhold, kunnskap og omtanke bak ordene? Og hvor tar man slikt fra dersom skjermen er sort?

Om fjernsynet ikke fantes så hadde vi i alle fall hatt radioen. Men jeg har faktisk hørt om tider da ikke denne engang fantes, og da snakker jeg ikke om under krigen når Hitler samlet på disse selv. De satt altså der og stirret ut i svarte natta uten så mye som en parabol eller antenne på mils omkrets. Det må ha vært et liv så stusslig at vi knapt kan klare å forestille oss det. Da er det heldigvis andre tider nå. Så sent som i dag tidlig var jeg på snarvisitt i Spania. Jeg har nemlig vært i hvert eneste land i hele verden. Jeg er virkelig bereist. Gjennom fjernsynet altså.

Vi ser verden gjennom fjernsynet. Jeg tør komme å påstå at Norsk rikskringkasting er Norges desidert beste reisebyrå. Og enda både sutrer og klager vi når lisensregninga dropper ned i den fra før av overfylte postkassa. Hvem har ikke vært i fjerntliggende strøk sammen med Lars Monsen? Til og med bestemor ville overleve ei uke i skauen mens leteaksjonen pågikk.

Hvordan klarte de å sovne før i tiden? Uten fjernsyn er det jo umulig å sovne. Jeg går på store doser medium for å få Ole Lukkøye på besøk. Ta i går kveld som eksempel, da jeg hadde besøk av min søster og min bror, og dermed ikke kunne sette på fjernsynsapparatet da det ville blitt ansett som uhøflig. I stedet måtte vi sitte og konversere om programmene jeg helst ville sett. Og da jeg inntok senga for en natt skjønnhet søvn, ble jeg liggende i timevis å stirre i taket.

Det er forresten himla dårlig gjort å grave fjernsynet ned i bakken. I årevis har vi slitt med å forstå hvordan TV-bilder kan fly gjennom lufta, så begynner de jammen meg å gå igjennom jorda også. Da er det sannelig ikke rart at det blir mye mørke bilder. Bildene fra NRK og TV og slikt er jo mye mørkere enn bildene fra pinsevennenes påske-TV for eksempel.

En annen ting er at tv-kablene ødelegger en hel del for våre fjærkledde venner, fuglene. Om alle ledningene forsvinner, hva skal de da sitte på når de har morgensangen sin? Skal de fra nå av måtte sitte på bakken og synge med de autistiske handicap det medfører?

Fjernsynet er i dag det nest viktigste etter potetgullet, de to hører sammen som høna og egget. Det er ikke for ingenting at de ble oppfunnet omtrent samtidig. Når det gjelder høna og egget, så strides det om hvem som gikk i bresjen. Nyere forskning har vist at potetgullet antageligvis var først ute. Ja så tidlig at folk bare hadde Radio, og den egnet potetgullet seg svært dårlig for ettersom det knaser så fælt inni hodet at man kunne ikke høre et ord av det som ble sagt på Radioen. Det var da fjernsynet kom, slik at man kunne tygge og se samtidig, for der er det ikke så nøye om noe av lyden uteblir.

Hva menneskene gjorde før fjernsynet kom er vanskelig å si. Eller er det det? Sannheten er at vi vet det alle sammen. Vi har nemlig sett det. Gjennom fjernsynet.

Jeg tror for øvrig ikke man blir dummere av å se på fjernsyn, ei heller får firkantete øyne. Jeg tror tvert imot at det utvider ens horisont, i hvert fall om en har en 50 tommer….