2014/02/06

Drøm eller virkelighet

Nå i disse hormontider drømmer jeg svært mye rart. Så snart jeg lukker øynene og glir inn i drømmeland dukker nye creepy scenarier opp. Og de aller fleste havner godt under kategorien "grøss"! 

Materialet jeg nå sitter inne med er nok til å utfordre både Stephen King, John Carpenter og andre kjente filmregissører innenfor sjangeren...

Vi er i skogen, min bedre halvdel og jeg, for å lete etter to unge jenter i 20 årene som er sporløst forsvunnet. Hvorfor akkurat vi er satt til denne oppgaven sier historien ingenting om... idet mørket faller på ser vi en liten tømmerhytte som bærer tydelig preg av å ha stått tom i lang tid, og ettersom det blåser opp til storm avgjør vi at det er best å søke ly her. Døra er (naturligvis) ikke låst slik at vi ikke trenger å bruke noen form for makt for å komme oss inn. Godt er det, det er tross alt en uting å ødelegge andres eiendeler. 

Inni hytta er det mørkt og fuktig, og ingen form for belysning. Det henger edderkoppspinn over alt, store flak av sorten og eierne av spinnene er i aller høyeste grad tilstede, svære som firfisler! 

En bevegelse til høyre fanger vår oppmerksomhet, og blikket faller på to mannekeng-dukker sirlig plassert oppå ei bred hylle. De sitter med beina i kryss, vendt mot hverandre som om de har en intim samtale. Det merkelige med dukkene er at de ikke bærer preg av å ha stått urørt slik resten av huset, de ser derimot helt nye ut. Jeg strekker ut hånden og stryker den ene over kinnet, den ser så fredfull ut. Det er da jeg innser at det slett ikke er dukker, men de savnede jentene vi leter etter. Jeg trekker til meg neven som om jeg skulle fått støt! Det er blod på hånda, og nå ser jeg blodet som renner ned fra hylla de sitter på. Med et voldsomt brak blåser døra opp og i åpningen åpenbarer det seg en skapning som best kan beskriver som en blanding av menneske og dyr, med hover til bein, klør til fingre og horn på hodet! Døden! Djevelen! Vi legger beina på nakken og løper så fort de kan bære oss! Enser ikke kvister som rasper oss i ansiktet, eller skader vi pådrar oss hver gang vi faller, på vår ville ferd mellom skogen. 

Endelig kan vi skimte vårt eget hus i Bråvann Terrasse langt der oppe i det fjerne, og klarer med nød og neppe å komme oss innenfor døra idet djevelen innhenter oss. (Leiligheten er for anledningen speilvendt av en eller annen grunn....) Smellet av døra bak oss er det neste vi hører - så stillhet. Øredøvende stillhet! Andpusten og skjelven foreslår halvdelen at vi skal gå gjennom vilkårene på barne forsikringa til Julie for å roe oss ned å tenke på noe annet. (Hva faen??!?) 

Dette fungerer helt til jeg begynner å få veer. Hjelp, barnet er jo ikke stort nok til å bli født nå! Riene blir sterkere og sterkere og halvdelen lar barne forsikring være barne forsikring og får hjulpet meg i seng. Barnet kommer innen få minutter (og folk klager på timeslange fødsler??) og er stort nok til å være fullbåret. Jeg ligger lykkelig og utslitt (må ha vært løpeturen ettersom fødselen ikke akkurat var et ærlig arbeidsstykke) med min nyfødte datter i armene. Halvdelen sitter bak meg og holder rundt oss begge. En ekkel følelse kryper inn i meg, og plutselig ser jeg klør! idet jeg snur meg griper klørne tak i barnet og river henne ut av armene mine! Det er djevelen, ikke min kjære samboer! 

Desperat setter jeg kursen etter djevelen som forsvinner til skogs med barnet mitt i sine ekle, lange, røde armer. Men han løper så fort, så fort, og jeg så ufattelig sakte. Jeg løper i kvikksand, og synker lengre og lengre ned. Kroppen og beina jobber i utakt, men etter et krafttak klarer de å samarbeide såpass at jeg kommer med opp på bredden. 

En varm pust slår ansiktet mitt, blandet med en fryktelig råtten fiske ånde. Jeg løfter blikket og ser rett inn i en tanngard med skarpe rovdyrtenner! Det knurres og hveses, og verdens største ulv står foran meg i klar angrepsposisjon. ( snakker ikke om en liten sånn søt Husky størrelse, nei, sånn SVÆR Twilight- ulv! og denne var ikke av de snille!) 
Ulven kommer nærmere, og nærmere! Så nærme at jeg kjenner den iskalde snuten mot panna, og så angriper den! Med et saftig .........sleik! Jeg hyler og veiver med armene i vill panikk, åpner øynene mine og ser rett inn i noen store, nøttebrunebrune og........ helt uforstående øyne, samt en sort og hvit hale som logrer ustoppelig!

Bikkja er overlykkelig over at matmor er våken, og ved min side ligger halvdelen og snorker som vanlig.....
I morgen skal bikkja få en seriøs tannpuss!



Baronessen