I begynnelsen av uka fikk jeg en telefon fra en fornærmet mor. Hun hadde regnet på hvor mange ganger jeg hadde vært hjemme i år og kommet frem til at det var (bare!?) 4 ganger. (For de som mot formodning skulle tenke at dette er lite, så bor jeg faktisk 180 mil unna min mor..)
”I går sku æ ring dæ å bare få hør stæmmen t ho Julie i telefon. Så tænkt æ: e d sånn det ska bli, at æ bære ska få hør barnebarne mett! Du AAAAAAAAAAAAN ikkje korr urettferdig d e! Du aaaaaaaaaaan ikkje!”
Selv var jeg akkurat satt bakdelen ned på kontorstolen etter å ha hentet meg dagens første kopp kaffe. Klokken var 07.30 og etter en relativt stressende morgen hadde jeg tenkt å unne meg et rolig 5-minutt før dagen begynte. Og det var da jeg fikk telefonen...
Jeg vet at jeg burde komme hjem oftere, og jeg vet at jula er spesiell for min mor... men i år får ikke mor viljen sin. Ettersom grådige flyselskaper skal ha usle 10.000 for å få meg og min lille familie nordover, og jeg i tillegg har fått ny jobb, så er dette ikke aktuelt. Så selv om mamma prøver det eldste trikset i boka: fremkall en dose dårlig samvittighet og få besøk av barna dine, så går det ikke denne gang...
Resultatet ble at en dårlig morgen ble enda dårligere, og at jeg i tillegg, mellom sammenbitte tenner, klarte å skjelle ut min mor, før jeg slang på røret. Siden har jeg ikke hørt fra henne, og stoltheten min har hindret meg i å ringe henne også...
Når tankene blir for mange ringer jeg min kjære mamma. Og akkurat nå ER tankene for mange... men jeg kan jo ikke ringe henne nå? Bare for å fortelle henne hvor frustrert jeg er over akkurat det at hun ikke klarer å fatte, etter 10 år, at jeg ikke kommer til å flytte til Nord Norges gudsforlatte øygruppe igjen!
nei det er ikke bare bare å være mormor KJEMPE langt unna, det skjønner man jo.
SvarSlettJa, det er sant det.. Men hun kan ikke ringe flere ganger i mnd å "la meg høre det"... Sånn er det bare, og det er bedre å gjøre det beste ut av det..Har nok litt å si at det er første barnebarnet..
SvarSlett