Urett og rett

 

(Disclaimer: Denne historien har jeg funnet på selv. Alt er tatt rett ut av luften. Enhver likhet med virkelige hendelser, steder, firmaer, etater eller personer, døde eller nålevende, er ren, skjær griseflaks. Ingen dyr ble nevneverdig skadet under innskrivingen av denne teksten.)

 

Noen ganger blir bare ting helt feil. Eller helt riktig. Kommer I grunnen an på hvordan man ser på det.

Type urett blir rett. Ta for eksempel da jeg var konfirmant som et eksempel. Eller før jeg var «verdig» konfirmant (noe jeg egentlig aldri ble, men det er en annen historie..) Vi skulle ha et måltid sammen siste dagen før den store dagen. Vi fikk alle utdelt tallerkener med ferdig lagt opp mat, forskjellen var bare at det ikke var like mye mat på  alle tallerkenene. Dette utløste naturligvis en reaksjon hos en del kvisebefengte ungdommer som satt der, skrubbsultne etter en lang dag med ave Maria.

Presten ville vise oss det at i Norge og USA kunne alle spise seg mette, mens i andre land rundt om i verden var ikke det fullt så enkelt… bla bla bla, dette vet dere, dette hører dere om hver eneste dag. Jeg orker ikke skrive mer om det..) Det vi gjorde, var å dele på det vi hadde. Dette fikk Presten til å se rødt, men vi var sultne og valgte å overse røyken som kom ut av nesten på Hr Skjølberg som han het (om jeg ikke husker helt feil, noe som kan være tilfellet..) Det var naturligvis ikke slik denne «leken» skulle gjennomføres, men i vår verden ble urett rett,  rett og slett.

Jeg innrømmer at jeg egentlig ikke aner hva jeg skal frem til i denne teksten, men hodet mitt er full av tanker og jeg må få det ut på et eller annet vis, og ettersom jeg ikke er i posisjon der jeg faktisk ikke kan si det rett ut (tenk det folkens, jeg!!? Kan ikke si det rett ut!! Det sier vel meget..) prøver jeg å krote ned noe her som kanskje kan gi mening for noen..(jeg skjønner det i alle fall ikke…)          

Saken er vel den, at noen ganger vet man så inderlig godt at det man gjør, burde man ikke gjøre, men man klarer liksom ikke la vær. Av og til, eller relativt ofte (i alle fall i mitt tilfelle) blir man styrt av impulser man ikke engang visste man hadde, og de er så sterke…så sterke…Hodet er med, men blir oversett.

Min bestemor sa alltid at jeg skulle bruke hodet, men la hjertet og impulser ha et ord med i laget. Hva med andre veien? Blir det helt feil det?

 

Baronessen