De som hevder at morgenstund har gull i munn, har åpenbart ikke vært
hjemme hos oss.
Som ventet; ingen reaksjon.
– Julie, nå MÅ du stå opp!
Det er fortsatt musestille under dyna, bare toppen av det langhårede jentehodet stikker frem. Som vanlig ender vekkeritualet med at jeg må bære ungen ut av senga, sette henne på do, vaske og kle på henne mens hun fortsatt er mer og mindre bevisstløs og roper «jeg itte se innen ting» da lyset åpenbart er for sterkt (og dette på tross av at lyspæren i taket er gått, og jeg ikke eier noen i reserve – Ref. innlegg Senilifix…)
– Klokka er snart halv åtte, det er ikke tidlig i det hele tatt. Hvis mamma skal kunne kjøpe lørdagsgodteri og leker til deg må mamma gå på jobben nå, sier jeg, og prøver å fortrenge min dårlige samvittighet over nok en gang å måtte ty til 3-åringens høyeste frykt.
Ifølge forskere som har greie på slikt, er barn A-mennesker fra naturens side. Det er ikke før de kommer i tenårene at B-menneske-genet slår ut for fullt. I så fall gruer jeg meg til husets yngste blir tenåring. Hun har i grunnen vært B-menneske hele sitt liv. Da hun var en nusselig liten baby var det nok den av hennes mange gode egenskaper jeg satte mest pris på. Mens andre babyer våknet klokka fem, klarte vi med nød og neppe å stå opp i tide til å komme oss til helsesøster 11-tiden.
Nattevåk er en helt annen sak, men hun et godt sovehjerte, den jenta, det skal sies. Men dessverre er vårt angivelig siviliserte samfunn dårlig tilpasset B-mennesker, så det å stå opp før hun våkner er noe hun pent må venne seg til. Mamma må på jobb, pappa må på jobb og hun må i barnehagen. (Nå finnes det sikkert dem som mener at det er vi foreldre som er egoistiske og materialistiske som ikke ofrer i hvert fall en av familiens karrierer slik at Frk. Morgengretten kunne slippe å bli dratt ut av senga hver bidige morgen, men det er en annen diskusjon.)
Uansett: Etter fem–ti minutters tid har arvingen klart å åpne øynene, fått på klær, og vi er tilsynelatende klare til avgang. I hvert fall er jeg klar til å gå.
– Jeg vil ha frokost! F-R-O-K-O-S-T!
– Du får brødskive i barnehagen. Med prim!, sier jeg, så fattet og rolig som det er mulig å være overfor en ung jente som har for vane å understreke at hun er sint ved å stave budskapet for meg mens hun tramper hardt i bordet.
– Brødskive er ikke frokost!
– Neivel?
– Jeg vil ha HAVREGRØT!
– Hvis du hadde latt være å tulle og bråke i går kveld, hadde du ikke vært så trøtt nå. Da kunne du stått opp tidligere og spist havregrøt…
– Ååååh! Det er din skyld! Du skulle ha sagt at jeg måtte legge meg å sove!
Sier hun indignert, vel vitende om at hun fikk klar beskjed akkurat det, i går kveld som alle andre kvelder. B-mennesker er som kjent atskillig kvikkere om kvelden enn om morgenen.
Det er ikke mange ordene som veksles der vi kjører i vei til barnehagen. Hun holder meg i hånda på vei inn, men det er nok bare av gammel vane. Vanligvis er mamma både den peneste og snilleste i hele verden. Men ikke i dag. I dag er mamma bare dum og slem. Skikkelig teit, egentlig. Hele veien til barnehagen henger leppa så langt ned at det er et under at hun ikke snubler i den. Jeg får en klem, men særlig hjertelig er den ikke.
– Jeg er glad i deg også, jenta min, sier jeg, før jeg haster av gårde til bilen. Og sånn går no dagan.
En gang i blant, en kveld det ikke er ridetimer eller foreldremøter eller klesvask opp til taket, pleier jeg å synke ned i sofaen og se en film. Her om dagen så jeg «Gudene må være gale», om buskmennene i Kalahari-ørkenen som får hele sin tilværelse truet fordi de finner en colaflaske. Men sånn rent bortsett fra det med colaflaska virker det som om de har det utrolig godt. Og sammenlignet med oss stress-tullinger oppe i isødet har de vel ingen grunn til å klage heller: De går nakne, ergo ingen klesvask. De sover ute, ergo ingen husvask. De har ingen jobb, ergo ingen lønn, men til gjengjeld har de fryktelig mye fritid. Det eneste de strengt tatt trenger å gjøre er å skaffe seg mat, som de enten graver opp av jorda eller skyter med bedøvelsespil. De har sol i massevis, uten å måtte spinke og spare for å dra på pakketur til Gran Canaria. Og jeg tviler sterkt på at de har vekkerklokke som ringer klokka seks om morgenen.
Kanskje det ikke er gudene som er gale, men vi?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar