Richard Ferber kan gå å legge seg!

Man skulle vært flue på veggen når jeg og vesla tuster rundt i huset alene, og når mor i huset vet (tror) at ingen ser henne...

I dag har det gått i en låt på youtube som heter Tiger Boo, en av veslas nye favoritter, hvorpå at vi har danset og krøpet rundt på gulvet med tigerlignede ansiktsuttrykk (tror iallefall vi) mens vi hveser til hverandre i trussel om at nettopp den andre parten skal bli kveldsmat.
Deretter er det full boggie til Gummie Bear samt allsang til Snuggelinas versjon av Askepott-låta. At dette ser bra ut, inbiller jeg meg virkelig ikke, grasiøse bevegelser er sannelig  ikke lett når man er tiger, men hvor galt det egentlig ser vil jeg helst ikke vite. Fikk noen glimt av meg selv i speilbildet i vinduet og jeg roper såvisst ikke hurra av den grunn.

En ting er iallefall sikkert, avkommet er sprø som en kjeks. Latteren sitter løst, og gjentatte ganger ler hun så hun griner. Om det er av leken, situasjonen eller rett og slett meg, er uvisst, men det varmer et morshjerte å se en slik glede over de enkleste ting.


Men så blir det kveld og morshjertet hardner litt igjen. For Vesla er et B-menneske, og ikke spesielt opptatt av å legge seg om kvelden. Det starter greit, med tannpuss og nattkjole, lese en bok, slå av lys og si god natt. Jeg tusler tilbake til stuen, dreper det som er igjen av låta på youtube og setter på normale tv-program.. Så hører jeg tasling bak meg…

 

Mammma…..? Jeg er sulten

 

Du har nettopp spist!

 

Mammaaaaa….? Jeg er Tørst

 

Vil du ha vann?

 

NEI!

 

Da er du ikke tørst heller. Gå å legg deg!

 

Hører stegene bortover gulvet, men sannelig ikke mange nok til at hun kunne klart å komme seg tilbake i seng. Jeg finner henne inni kjøleskapet hvor han bare skal se om vi har lademeit. (sjokolademelk) Jeg leier henne tilbake i seng, og prosessen gjentar seg, en gang, to gang, tre gang……

 

Ferber-metoden er oppskrytt! Der man bare skal følge barnet tilbake i seng uten å si noe som helst. Men etter femtende gang, på tredje året, stiller man seg noe tvilende til denne unike og ikke minst effektive metoden alle skryter så hemningsløst av… Han advarer dog mot å forlate et barn som lider av separasjonsangst, er syk eller sulten. Vesla lider ikke av separasjonsangst, er jeg heldig så sier hun adjø før jeg forlater henne, med en fremmed eller med folk hun kjenner.

 

Hun hoster litt, men kan knapt kalles syk. Men hun var jo sulten som hun sa… Smører ei skive med servelat og ber henne spise i en fei. Hun ber meg sette på en film, men øynene jeg da setter i tre-åringen får henne til å tie, ta opp skiva og begynne å ete. To tygg senere er hun mett. Tenkte jeg det ikke. Leier henne tilbake i senga, og nå begynner hylinga. Det positive er at jeg vet det varer en stund, men at ungen da slokner. Det negative er at det varer en stund… Setter meg bak gyngestolen i stua, slenger armene rundt beina og vugger taktfast frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake…

 

Mamma-hjertet er rimelig hardt når jeg etter en halv time karer meg på beina, tramper inn til ungen og ber henne holde kjeft. Velger å «tape kampen» og legge meg ved siden av henne (jada,jada, vet det er det SISTE man skal gjøre, bjørnetjeneste og ris til egen bak…)

Det neste jeg registrerer er en våt snute på armen min. Bikkja må på do, og det er sannelig ikke så rart da klokken er blitt over syv…på morgenen! Jeg har visst sovnet og sover i 10 timer, med tøyet på og uten å våkne en eneste gang.

Ved siden av meg ligger et bustehode med mårratryne, smiler og sier og morn mamma, med sin søteste stemme. Mamma-hjertet er mykt igjen nå, jeg legger armen godt rundt henne, snuser inn en tre-årings sovelukt og sier god morgen min lille skatt! I kveld lover hun å legge seg fint, men selv om hjertet er mykt igjen så antar jeg at det hardner litt idet kvelden nærmer seg.

Baronessen

Slankekuren har startet

Når man finner et laaaangt krøllete  hår på doringen på unisex-toalettet på jobb (ettersom vi er 4 ho-kjønn er det vel strengt tatt lite nødvendig med eget dametoalett…skulle man tro) og ingen på jobb har langt krøllete hår, så vidt meg bekjent, så er jeg sannelig glad jeg ikke er vaskedama her på huset…

 

Min søster samt venninnen har flere ganger kommentert min effektivitet på det å vaske. Jeg feier over gulvet i turbofart, samtidig som jeg vasker kjøkkenbenk og toalett. Og rent blir det faktisk også. De lurer på hvordan jeg gjør det, og kommenterer at «oss dødelige» bruker flere timer på samme prosjekt som jeg bruker 30 minutter.

Vel, saken er at jeg faktisk har vært vaske-kjerring, og da snakker vi yrke. Man lærer seg mange triks, effektivitet er ett av dem. Men når jeg ser ISS holde på rundt i kontorene her, har jeg mange ganger lurt på om jeg skal spørre sjefen om å overta jobben deres, mot en klekkelig lønnsøkning naturligvis, og samtidig få gjort min egen jobb OG deres jobb, på halvparten av tiden…

 

Tanken forsvant imidlertid da jeg fant overnevnte hår på doringen. Her snakker vi 8-10 cm, sort og krøllete. Vel har vi en del menn på kontoret, og ikke alle er like opptatt av hygiene, men dette var vel litt i overkant? Eller er det bare jeg som overdriver?

 

Tenker meg grundig om, går igjennom eventuelle kundebesøk den siste uka, men finner likevel ingen annen logisk forklaring på fenomenet, utenom at noen her på huset har en overnaturlig, uønsket(?) hårvekst på sensitive kroppsdeler.

Da jeg senere spiste lunsj og fant et liknende hår oppå osteskiva mi (dette er jeg temmelig sikker på stammer fra min egen genser, og ettersom jeg har en sort hund med vinter pels, var nok ikke dette så galt egentlig…) vokste maten i munnen min og jeg følte for å løpe på toalettet og kaste opp. Men igjen, da det var på nevnte toalett jeg tidligere fant nevnte hår, nøyde jeg med å spytte det ut i søpla, legge hodet under desinfisering-beholderen og trykke alt jeg orket, på tross av at denne har sensor som registrerer at noen er under og spyler ut passende mengde av deg selv.

Noe senere, da jeg hadde fått tørket ansikt og øyne for sviende væske (tok solarium i går og ble noe brent, dette gjorde sannelig ikke saken noe bedre..), smakte etter-maten-som-jeg-spytta-ut-røyken ikke slik den pleier. Rart med det…

 

Look at the bright side, det er nok noen dager til jeg inntar et måltid igjen, og ettersom det er den tiden på måneden da jeg vanligvis pleier å spise mest, og mest usunt, så kommer jeg nok til å være både slank og smekker til Julebordet i år. Kanskje jeg kommer inn i kjolen jeg nekter å kaste fordi jeg EEEEEEEN dag kommer inn i den også….

 

 

Baronessen blir tynn

One Of Those Days....

I Dag var virkelig en av de dagene da man kunne ønske å bli bofast under dyna.  Allerede i det jeg prøvde å kreke meg ut av senga etter gjentagende nærkontakt med slumreknappen, skjønte jeg at det lystige «God Morgen» på radioen var betydelig overdrevet.

 

Møtet med speilet var heller ikke hjertelig, både posene under øynene og frisyren ærer tydelig preg av urolig søvn. Men liggesveis eller ei, jeg rekker definitivt ikke noen dusj så litt hårspray får gjøre nytten.  

Klær må jeg også ha, men tenkte jeg det ikke, alle buksene som ikke har krympet i klesskapet ligger i skittentøyskurven. Røsker til meg en rosa lang mamma-kjole-genser-ting som får duge i dag. Det kunne vært verre, den har i alle fall dekningsgrad…

Kjøleskapet er omtrent like tomt som klesskapet, Yoghurten har gått ut på dato, den er tykk i kantene og grumsete i midten, med andre ord lite fristende.  Omtrent slik som jeg selv føler meg akkurat nå. Her får jeg svi for at jeg alltid tenker at det ikke er noen hensikt å handle når vesla ikke skal være hjemme på noen dager.. 

Jeg føler meg ikke riktig bra. Er det ikke slik at jeg har en gryende halsbetennelse? Jo, det er definitivt vondt å svelge om jeg samtidig trykker hardt på adamseplet jeg kunne hatt dersom jeg var en mann. Men… sykedag går jo ikke. Jeg blir svett bare med tanken på hvor mange avtaler jeg må avlyse, hvor mange mail som hoper seg opp i mailboksen samt alt jeg ellers vil gå glipp av på jobb. Dessuten så kan jeg ikke bruke sykedagene på meg selv, de må jeg spare til lille frøken dårlig immunforsvar… Nei, det er bare å komme seg på jobb, uansett hvor syk denne dagen er.

Jeg snubler ned trappen og ut i høstens dyvåte kulde. Brrr. Prematur vinter er noe dritt. På vei til bilen (hele 2 meter) klarer jeg dessuten det kunststykket å miste nøkkelknippet. Etter å ha rotet rundt i blader og hilst på en innpåsliten brunsnegle , dukker den fordømte nøkkelen opp og jeg kan sette den i tenningen og dra. Eller det vil si, jeg må først tørke av innsiden av bilvinduet med en av veslas votter som ligger slengt i baksetet, jeg har nemlig en gammel bil som er full av fukt og ser dermed ingenting de første kilometerne jeg kjører. Ettersom det omtrent er 3 kilometer til jobben, så kan du jo selv regne ut hvor stor del av veien jeg har klar sikt.. Om dette ikke er nok motgang på morgenkvisten så klarer den evinnelige frokostklubben på radio Norge i tillegg å spille Jens Book-Jenssens evigrå slager «det er lov å være blid»….

Vel inne på kontoret fortsetter solen og skinne over hverdagen min. Mailboksen er full av junk og tastaturet har hengt seg opp i noen gamle kafferester. Jeg søler halve kaffekoppen over mamma-kjole-genser-tingen, og jeg kjenner at tungsinnet får stadig større innpass i en vanligvis optimistisk skrott. Liggesveisen blir ikke bedre etter hvert som timene går og blir raskt gjenstand for mer eller mindre lystige kommentarer fra kollegaer som er i langt bedre humør denne dagen enn det jeg er.

Det hele topper seg imidlertid når en av de ansatte hos regnskapsfirmaet som ligger i samme bygg som oss, gratulerer meg! Jeg kan jo i ettertid se at mammakjolen kan virke som en kamuflasehabitt for mer eller mindre lykkelige omstendigheter. Men den velmente kommentaren er det lille som skal til for å sende meg rett inn i selvmedlidenheten og hjem i sofakroken. Det er den berømte dråpen som får får begret til å renne over, og jeg må svelge flere ganger for å bevare min ære der jeg står på trappen sammen med vedkommende og inntar en god gammeldags frost-røyk.

Jeg avslutter dagen og blir liggende i fosterstilling under pleddet. Lenge. Men selv ikke en Tirsdagsdepresjon varer evig. En boks Hval melkesjokolade senere er det verste over. Da ringer det på døren. Utenfor står det en ung jente med regnvått hår og et smil som kan smelte polene! Hun samler inn penger til fotballlaget sitt, og er ute etter tomme flasker. Om denne strålende gledessprederen intuitivt ser mitt desperate behov for oppmuntring er ikke godt å si, men hun sier i alle fall alle de riktige tingene. Jeg blir varm! Jeg gir henne 2 søppelsekker med tomflasker og skulle gjerne gitt enda mer om jeg hadde eid flere. Ha en strålende kveld, kvitrer piken med solskinnsblikket før hun forsvinner ut i oktoberkvelden.

Jeg nynner, oppløftet over ungdommen, livet og kjærligheten. Tenner levende lys. Unner meg et glass hvitvin. Jeg henger mamma-genser-kjole-tingen tilbake i skapet. Og jeg kjenner helt ned i tærne at jeg gleder meg til morgendagen.

 

 

 

Baroness Vohn Krogh

Speil, speil...

Det har alltid vært en del overtro knyttet til speil. De fleste kjenner til at man får 7 års ulykke av å knuse et speil. Dette stammer fra den tiden da man trodde det var sjelen man så i speilet. Dermed trodde man at hvis man knuste et speil, gikk sjelen i stykker også. Det tar altså 7 år å bygge opp sjelen igjen…

I morges knuste jeg sminkespeilet mitt ved et uhell.. nå har jeg 7 år foran meg med bare dritt…og jeg som har det så bra akkurat nå…. DOH!

I mange land sies det at hvis et speil plutselig detter ned av veggen og knuses, vil et dødsfall ramme familien. Og dersom et speil knuses mens det henger på veggen, tilsynelatende uten grunn, vil man miste en nær venn. Nå vet jeg ikke om jeg hadde tenkt så himla nøye gjennom akkurat det dersom speilet på veggen min plutselig hadde knust mens jeg stod intetanende og lagde middag. Da hadde andre tanker flydd gjennom hodet mitt må jeg innrømme, og jeg hadde nok sjekker alle kott og skap… Var forresten vitne til et slikt mystisk fenomen en gang. Jeg hadde en Gullfisk-bolle stående i motsatt ende av en relativt lang og smal stue, og Tv samt Tv-stoler i den andre enden. Der satt jeg og venninnen og så på den ferskeste episoden av Hotell Cæsar (dette er altså noen år siden, da man enda hadde ork til å følge med på såpeopraen som nå har gått på skjermen i 10 – 15 år …føles i alle fall sånn..) hørte vi et kraftig smell. Det neste vi registrerer er gullfisker liggende på gulvet å sprelle i en salig blanding av vann, glasskår og bunnsteiner. Klarte utrolig nok å berge livet på fiskene ved hjelp av et desilitermål og litt vann, men hvordan glassbollen kunne eksplodere uten grunn er den dag i dag et av mine største mysterium..

I England finnes det visstnok et motmiddel mot ulykken. Man skal bare samle sammen bitene av speilet og hive dem ut i en elv med stri strøm. Dermed blir ulykken ført bort med strømmen..

Og jeg som kasta speilet mitt i søpla, og tror sannelig søppelmannen har vært å hente den også..

I USA bringer det ikke ulykke å knuse et speil med vilje. Og hvis man skulle komme til å knuse et speil ved et uhell, kan man ta frem en femdollarseddel og gjøre korsets tegn med denne. Før i tiden måtte man bruke en gullmynt, men det blir sagt at en femdollarseddel gjør samme nytten. Jeg gjorde det ikke med vilje, for det er ikke den tiden på måneden riktig enda, så kanskje det hjelper å kose seg med en femkroning? For jeg har nemlig ikke en femdollarseddel liggende…

I Europa er det mange som hevder at man ikke bør se seg i et speil i skinnet fra et stearinlys, og barn må ikke se seg i speilet før det er et år gammelt, For da kan barnet begynne å stamme, eller dø i tidlig alder. Shit …Julie har begynt å lete etter ordene…er dette min feil? Er det på grunn av at jeg ville vise henne seg selv i speilet da jeg hadde fått et hårstrikk oppi håret for første gang? (noe som for øvrig var temmelig teit gjort da vesla ble obs på at hun hadde noe i håret og dermed reiv det ut, akkurat som alle andre barn gjør når de får noe på hodet eller i håret)

Det er også uheldig for en brud å se seg i et fotsidt speil før bryllupet, mens et nygift par gjerne kan se seg i et speil etter bryllupet, da dette vil føre til et langt og lykkelig liv sammen. Jau jau, dette blir vel aldri noe jeg trenger å tenke på, da jeg nemlig ikke skal gifte meg… tror jeg i alle fall…

Har knust mange speil jeg og skulle nok ikke vært lykkelig på enda noen år fremover, så herved avliver jeg den myten, for akkurat nå har jeg det faktisk temmelig bra.. Får bare håpe det varer…..tror kanskje jeg skal lete littegrann i søpla i dag, og dra ned til Otra og senke bitene der. Ikke akkurat en stri elv, men det kan da ikke skade å prøve?

Hva skjer om jeg knuser et speil i dag også`? Betyr dette at jeg da får 14 års ulykke?

Baronessen

Morgenstund...er galskap

 De som hevder at morgenstund har gull i munn, har åpenbart ikke vært hjemme hos oss.

 

– Julie, du må stå opp! Du skal i barnehagen!

Som ventet; ingen reaksjon.

– Julie, nå MÅ du stå opp!

 

Det er fortsatt musestille under dyna, bare toppen av det langhårede jentehodet stikker frem. Som vanlig ender vekkeritualet med at jeg må bære ungen ut av senga, sette henne på do, vaske og kle på henne mens hun fortsatt er mer og mindre bevisstløs og roper «jeg itte se innen ting» da lyset åpenbart er for sterkt (og dette på tross av at lyspæren i taket er gått, og jeg ikke eier noen i reserve – Ref. innlegg Senilifix…)

 

– Klokka er snart halv åtte, det er ikke tidlig i det hele tatt. Hvis mamma skal kunne kjøpe lørdagsgodteri og leker til deg må mamma gå på jobben nå, sier jeg, og prøver å fortrenge min dårlige samvittighet over nok en gang å måtte ty til 3-åringens høyeste frykt.

 

Ifølge forskere som har greie på slikt, er barn A-mennesker fra naturens side. Det er ikke før de kommer i tenårene at B-menneske-genet slår ut for fullt. I så fall gruer jeg meg til husets yngste blir tenåring. Hun har i grunnen vært B-menneske hele sitt liv. Da hun var en nusselig liten baby var det nok den av hennes mange gode egenskaper jeg satte mest pris på. Mens andre babyer våknet klokka fem, klarte vi med nød og neppe å stå opp i tide til å komme oss til helsesøster 11-tiden.

 

Nattevåk er en helt annen sak, men hun et godt sovehjerte, den jenta, det skal sies. Men dessverre er vårt angivelig siviliserte samfunn dårlig tilpasset B-mennesker, så det å stå opp før hun våkner er noe hun pent må venne seg til. Mamma må på jobb, pappa må på jobb og hun må i barnehagen. (Nå finnes det sikkert dem som mener at det er vi foreldre som er egoistiske og materialistiske som ikke ofrer i hvert fall en av familiens karrierer slik at Frk. Morgengretten kunne slippe å bli dratt ut av senga hver bidige morgen, men det er en annen diskusjon.)

 

Uansett: Etter fem–ti minutters tid har arvingen klart å åpne øynene, fått på klær, og vi er tilsynelatende klare til avgang. I hvert fall er jeg klar til å gå.

– Jeg vil ha frokost! F-R-O-K-O-S-T!

– Du får brødskive i barnehagen. Med prim!, sier jeg, så fattet og rolig som det er mulig å være overfor en ung jente som har for vane å understreke at hun er sint ved å stave budskapet for meg mens hun tramper hardt i bordet.

– Brødskive er ikke frokost!

– Neivel?

– Jeg vil ha HAVREGRØT!

– Hvis du hadde latt være å tulle og bråke i går kveld, hadde du ikke vært så trøtt nå. Da kunne du stått opp tidligere og spist havregrøt…

– Ååååh! Det er din skyld! Du skulle ha sagt at jeg måtte legge meg å sove!

Sier hun indignert, vel vitende om at hun fikk klar beskjed akkurat det, i går kveld som alle andre kvelder. B-mennesker er som kjent atskillig kvikkere om kvelden enn om morgenen.

 

Det er ikke mange ordene som veksles der vi kjører i vei til barnehagen. Hun holder meg i hånda på vei inn, men det er nok bare av gammel vane. Vanligvis er mamma både den peneste og snilleste i hele verden. Men ikke i dag. I dag er mamma bare dum og slem. Skikkelig teit, egentlig. Hele veien til barnehagen henger leppa så langt ned at det er et under at hun ikke snubler i den. Jeg får en klem, men særlig hjertelig er den ikke.

– Jeg er glad i deg også, jenta min, sier jeg, før jeg haster av gårde til bilen. Og sånn går no dagan.

  

En gang i blant, en kveld det ikke er ridetimer eller foreldremøter eller klesvask opp til taket, pleier jeg å synke ned i sofaen og se en film. Her om dagen så jeg «Gudene må være gale», om buskmennene i Kalahari-ørkenen som får hele sin tilværelse truet fordi de finner en colaflaske. Men sånn rent bortsett fra det med colaflaska virker det som om de har det utrolig godt. Og sammenlignet med oss stress-tullinger oppe i isødet har de vel ingen grunn til å klage heller: De går nakne, ergo ingen klesvask. De sover ute, ergo ingen husvask. De har ingen jobb, ergo ingen lønn, men til gjengjeld har de fryktelig mye fritid. Det eneste de strengt tatt trenger å gjøre er å skaffe seg mat, som de enten graver opp av jorda eller skyter med bedøvelsespil. De har sol i massevis, uten å måtte spinke og spare for å dra på pakketur til Gran Canaria. Og jeg tviler sterkt på at de har vekkerklokke som ringer klokka seks om morgenen.

Kanskje det ikke er gudene som er gale, men vi?

Tro og overtro...

Overtro er tro på makter og årsakssammenhenger som faller utenfor vitenskapens lover og som ikke har noen fornuftig, «rasjonell» begrunnelse

Hva som kalles overtro, kan variere; det finnes f.eks. en rekke overbevisninger og«halvvitenskapelige vitenskaper» som tilhengerne vil si er virkelige nok, men som andre vil karakterisere som overtro. På den annen side er vår tilværelse full av småting som varsler hell eller ulykke: Vi banker i bordet, samler på firkløver osv., småting de fleste vil akseptere er overtro.

Lykkebringere, Amuletter og Talismaner inngår ofte i overtroen. Dette er gjenstander som kan bringe flaks eller avverge uflaks. Blant de mest kjente gjenstandene i den vestlige verden er hestesko og harelabb.

Er du overtroisk?

Definisjonen av overtroisk er simpel nok, men den klare oppfatningen av overtro er nok ikke fullt så enkel.

 

Jeg anser meg selv som en ateist, en ikke troende. Men dette innebærer at jeg ikke har troen på at det finnes noen guder. (for de som tidligere har hevdet at jeg er en agnostiker, her er forskjellen: En agnostiker tror ikke selv på en gud, men benekter ikke at det finnes, en ateist benekter altså dette.. Gabang!)

Vel, som nevnt, jeg tror ikke at det finnes noen gud, noe himmel eller helvete. Men tror jeg på skjebnen, lykketreff og at ting hender av en grunn? Jeg har gode eksempler på at jeg burde tro på slike ting, burde være litt overtroisk… Men om dette innebærer at det betyr ulykke at en sort katt går over veien, eller man trør på et kumlokk, vel, det er en annen sak…

Jeg har vel kastet salt over skulderen, banker 3 ganger i bordet ved en anledning eller to…

Gjør dette meg til en overtroisk person?

 

Før i tiden var det vanlig å tro at fullmånen kunne forårsake månesyke eller en form for galskap. Det er fullmåne cirka hver 29. dag. Jeg blir også en smule gal hver 29 dag…har jeg fått månesyken? Ser at neste fullmåne er 29 oktober…vel, det stemmer temmelig godt overens med min egen kalender det ja….

 

Hva med skytsengler? I følge venninnen vil Skytsenglene ikke gripe inn i livet ditt uten at du selv ber dem om det, og hvis du misbruker deres hjelp vil de slutte å hjelpe deg. Hvis man får informasjon fra disse får man det gjennom drømmer eller tegn.

Om man ber om hjelp, og får det, men ikke følger dette eller driter seg loddrett ut, vil dette si at jeg har brukt min sjanse da? Skal ikke skytsengler følge deg resten av livet, og er det ikke fler av dem?

Hva man skal tro er ikke godt å vite, man må vel gå inn i seg selv og kjenne etter…jeg for min del, vet virkelig ikke, men etter en lengre samtale med venninnen hadde jeg et svakt øyeblikk for meg selv, og kremtet jeg ut noe som «hjelp meg nå, jeg trenger det….»

 

Hvilke tegn skal jeg nå se etter?

Det må innrømmes at det vil være vesentlig mindre anstrengende å spå i kaffegrut, dessuten vil det være mye billigere, og like meningsfylt som både tro og overtro, – om også det siste skulle vise seg å slå an. Å spå i kaffegrut vil dessuten være hyggeligere, særlig siden man da kan nyte en god kopp kaffe først.

Baronessen

Snill pike

Mama tryed to raise a lady ,but daddy won ...he raised a lady who dont take shit from anyone!


Snill pike... Mange jenter rammes tidlig, allerede på barneskolen, og noen sliter hele livet...

Jeg prøvde å finne definisjonen på snille piker ved hjelp av google..det hjalp ikke stort. Ikke tro at jeg ga opp fort, for det gjør jeg ikke, prøvde nemlig alle søkeordene og setninger jeg kunne komme på, uten hell..Det nærmeste jeg kom var faktisk spørsmålet i seg selv, hva ER egentlig en snill pike. Faktum er at man ikke helt vet, ikke helt kan finne en definisjon på det....
Det handler nok først og fremst om kjønnsroller. Vi jenter skal være flinke, hjelpsomme og plinkoppfyllende. Helst uten å kreve noe tilbake.

Begrepet Flink jente er litt som begrepet politisk korrekt. Det brukes for å holde flinke jenter nede.

Så de ikke skal tro at de er noe.For de jo ikke noe annet enn flinke.Og jenter.Mens mennene derimot er både menn. Og dyktige. Som er noe helt annet.

Visste dere at det faktisk er noe som heter "flink pike" Syndromet? Det visste ikke jeg..men det er kanskje ikke så rart...? Det går altså ut på at man sliter med konstant dårlig samvittighet for at tiden og en selv ikke strekker til. At oppvasken  ikke blir tatt, man ikke trener nok, ikke jobber nok,bla bla bla...hørt sånt? Vil det si at omtrent alle småbarnsmødre i vårt vidstrakte land lider av dette syndromet?

Flinke jenter går iallefall ikke ut når det er mørkt, de drikker ikke alkohol og sitter med beina pent i kryss...nei,vent,ikke beina, anklene i kryss! Det så jeg nemlig på et av disse meget interessante TV programmene på TV3 (hva hadde vel livet vært uten TV3 og deres innholdrike,og ikke mist varierte program) Prinsesseskolen tror jeg det het.

De nikker og smiler, holder kjeft når de mener noe og sier ja til alt de blir bedt om. Slik som jeg gjør.

 

Jeg er en jente som har vokst opp med kjønnsroller og forventninger til meg som person, som mye baserer seg på at jeg er en jente. Men et eller annet sted feilet det...

 

Jeg er nemlig verken snill, flink, søt eller pliktoppfyllende  - iallefall ikke bare fordi andre forventer det av meg. Jeg er et menneske, som setter forventninger og krav til meg selv. Og jeg er sannelig ikke bare snill, hvor kjedelig er ikke det?

 

 Jeg går på byen,jeg drikker meg full (sannelig litt for meget også må jeg tørre påstå) og jeg gjør dumme ting. Ikke-snill-pike-ting. Dagene etter sitter jeg med nerver oppetter halsen og klarer ikke fokusere på mye annet.
Men når det hele har lagt seg så innser jeg som regel at jeg har hatt det veldig gøy! Og som regel er det dumme jeg har gjort ikke så ille likevel.

Jeg liker å være litt rampete,litt gal og leve litt på kanten... Annenhver uke selvsagt, de andre ukene er jeg en småbarnsmor som ikke får tiden til å strekke til, men husvask,matlaging, tur med bikkja og leke med vesla... Ja jeg lider nok av Flink pike syndromet jeg også...annenhver uke.... 

 

 

Snille piker kommer til himmelen.
Slemme piker kommer dit de vil.

 

Har dere lagt merke til at litt slemmere piker er bedre likt?

Baronesse Von Flink

Senilifix

 
Merker jeg blir mer og mer tilhenger av bruk og kast.. Lurer på hvor mye tøy jeg egentlig trenger? Og det finnes da sannelig mye lekkert innen papp og plast dekketøy…

kommer hjem etter en lang og ikke minst himla produktiv dag på jobb, plasserer en trassig tre åring som «itte vil innen ting»i gangen mens jeg prøver å holde meg oppreist idet to gale bikkjer hopper overlykkelig opp på meg og nesten river meg overende.
Hiver hundene ut, får stablet meg inn med unge, handlenett, veske, barnehagedress og diverse andre remedier hengende etter og løfter blikket. Det er BOMBA! Seriøst! Bomba horehus som min mor ville kalt det, noe hun forøvrig ofte gjorde da hun henviste til rommet mitt da jeg bodde hjemme….Faen, her må det shinings til, og jeg kjenner at det var omtrent det siste jeg ønsket å gjøre i dag, nakkeskudd samt bestige Mount Everest er ord som dukker opp mellom ørene. Gjerne i den rekkefølgen også..

At jeg har hunden til min søster på besøk, som er valp og synes det er ustyrtelig morsomt å rive dopapir i en million biter, gjør ikke inntrykket noe bedre.

Men,middag først.. Uten mat og drikke osv… Det står noen rester av pannekakerøre i kjøla , og dette får gjøre nytte i dag. Vesla er mer enn hjelpsom, og resultatet blir alt for tykke pannekaker som ikke blir gjennomstekt, men til gjengjeld ganske sorte. Jeg får høre at pappa gjør det ikke sånn, fnyser og ber henne ete maten sin. Mamma gjør det nemlig akkurat slik, og sånn skal det være, basta.

Når maten er fortært, kaffen drukken og røyken røkt opp, innser jeg at jeg kanskje må sette i gang. Ringer ei venninne og skravler en halvtime, men når jeg har lagt på er det enda like jævlig som det var før jeg ringte henne… faktisk enda verre, ettersom jeg nå har fått ungen til å hjelpe hundene med rotinga i tillegg, blåbærsyltetøy på hele kjøkkengulvet, samt noen mistenkelige blå fingermerker langs veggene…

 Bretter opp ermene og setter i gang. Når jeg først er i gang, er jeg rimelig effektiv, og før vesla skal i seng er det faktisk ganske så rent og ryddig hjemme hos meg. Faktisk såpass rent at jeg nå kan legge på gulvmatten jeg har fått låne hos min stemor. Du ser, jeg har nemlig ikke hatt matte på en stund, dette på grunn av min søsters bikkje som tok knekken på den forrige med diverse avføring.. Nå er hun visstnok renslig, og jeg tør dermed legge på matte igjen. Det tar omtrent 3,5 sekund før hun har tisset på den…. Tørker opp tisset og hiver ut bikkja.

Nå er det blitt mørkt ute, og lysene må slås på. Det er da jeg oppdager at omtrent ingen av lyspærene fungerer, og at jeg ikke eier en eneste i reserve. Hiver Vesla i bilen, og setter kursen mot katikken som hun kaller det. Når jeg parkerer utenfor oppdager jeg at lommeboken ligger hjemme, snur og kjører opp igjen. Uten penger kommer en ikke langt. Inn på butikken, rasker med meg tannpasta,røyk og et brød, betaler og kjører hjem igjen. Senilifix på handletur? Nå har jeg 2 pakker røyk, 2 tuber tannpasta, 3 brød og ingen lyspærer.

Baronessen

I dont just say shit

I dont just say shit, or I mean I do talk a lot of shit but i generally mean what i say and i say what I mean!

Hva er det med folk som ikke tåler å høre andres meninger? Og da snakker jeg ikke meninger om statsbudsjett, politikk og denslags. Jeg snakker personlige meninger, gjerne om andre folk. Altså, direkte om den man snakker til. (å snakke om folk bak ryggen dems er ikke pent, selv om detforekommer selv for meg..)

Jeg har en håndfull venner. Har en haug med bekjente, men viktigheten å kunne skille venner og bekjente er tilstede... Som sagt, jeg har venner, og jeg vet nøyaktig hvem de er. Venner, som tar meg for den jeg er, og som jeg elsker MED deres feil og mangler, ikke på tross av.
Disse, som vet hvem de er, kan jeg være ærllig med. Om buksa de har på ville sett bedre ut på en hval, liggende oppblåst på kaia i påvente på å få slutt på sine lidelser, og bli partert og siden fortært av for eksempel meg (hvalkjøtt er dessverre himla godt, selv om det ikke er noe kult at hvalen blir fanget...dobbeltmoral - jeg vet..), så sier jeg det. Og ikke bare det- jeg setter pris på om de ville sagt det samme til meg. Virkelig. Det er ikke noe jeg sier, det er noe jeg mener. Men (alltid et men...) , det har noe med måten man sier ting på. Noen ganger sier man ting bevisst for å såre, dessverre så er vi mennesker slik..., men kaller du deg en venn så veier du dine ord, men er likevel ærlig.

Jeg har blitt kalt mye rart. Nylig ble jeg kalt gal, men i positiv forstand. Tror jeg da...håper iallefall det, og om det ikke stemmer håper jeg vedkommede retter opp min misforståelse. For jeg vil gjerne kalle han en venn. Anyway, hadde han ment jeg var oppriktig gal, type hvitkledde-menn-hente-meg- og-ta-godt-vare-på-meg-gal, så håper jeg han ville sagt det. For jeg vil gjerne vite sånt.....tror jeg...nå ble jeg sannelig ikke sikker.... de gale har det godt, sant?

Herregud, er jeg virkelig GAL?? Tro om jeg er det...Uææææææ! Jeg vil ikke være gal!

Jeg er så gal at jeg mista tråden her...hva faen var det jeg skulleskrive om??? Eg - here i come!

Baronesse Von Gal?

¨Jobb og Fritid

Alle arbeidstakere har en tendens til å lengte seg syke etter en liten flik av fritid. Et lite problem synes riktignok å være at folk flest først blir riktig opptatte av arbeidet sitt når de har fri. Hvor mange helgeutflukter er ikke blitt spolert av at jobben krever sitt? At ikke mennesker kan lære seg å gjøre jobben sin i arbeidstiden!
I forrige uke siden satt (!) jeg som vanlig og utførte hardt påkrevde arbeidsoppgaver. Plutselig braste sjefen inn, og jeg fikk i meget klare vendinger høre hvordan helgen min kommer til å se ut.. Ikke for det, sjefen er en godhjertet mann. Hvis flere sjefer hadde vært som ham, ville ”arbeid” og ”fritid” for arbeidstakere være to nært beslektede fenomener. Sjefen har nemlig fri når jeg er på jobb.

Jeg kom til å tenke på hvor enkelt ting kunne vært gjort hvis alle arbeidstakere prøvde å dra litt mer fritid inn i arbeidet. Tenk om man kunne holdt styremøter på station mens man så en fotballkamp, for eksempel. Røkke og Gjelsten får jo til det der helt utmerket, bare for å illustrere hvordan de store guttene gjør det. Og Kjell Magne, da! Egentlig trenger vi vel ikke Stortinget lenger, nå som Molde Stadion allikevel er blitt stedet der alle de viktigste avgjørelsene tas?
Forresten er det ikke alle sjefer som ser på arbeid og fritid som to uforenlige begreper. Jeg hørte nylig om (nok) en toppsjef i et norsk storkonsern som ved en enkel operasjon kunne sikre seg lønn i flere år fremover, SAMTIDIG som han fikk all verdens fritid. Ved å sørge for at firmaet balanserte på randen av konkurs kunne han ”stille sin plass til disposisjon”, og på samme tid stikke det som måtte være igjen av firmaets likvide midler i lommen gjennom en høyst fordelaktig fallskjerm. Er det ikke strålende? Tenk om vi alle kunne gjøre det så enkelt! Da kunne en bare ta seg jobb i et lite bakgårdsfirma, kjøre det ettertrykkelig i grøfta for deretter å troppe opp på sjefens kontor og anmode om å få stille sin plass til disposisjon. Det er fortsatt forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Og slik vil det vel fortsette å være for all fremtid. Nettopp derfor må nok vi vanlige arbeidstakere fortsatt belage oss på å bruke vår fritid til å streve for sjefer som meget godt vet å kombinere både arbeid, fritid og andre ting.

Vin

Siden det snart er lørdag og alt.....og mange tar seg ett glass vin i helgen, har jeg lyst å dele noen vintips med mine venner. Jeg har brukt en god del av min tid til å tillegne meg litt kunnskap om vin og her er noen tips til deg som kanskje ikke er like bevandret i vinens rike som jeg er. Jeg tar det derfor ganske detaljert og enkelt:

Først og fremst - hvordan skille på røde og hvite viner:..
.
Enklest skiller man på disse vintypene ved å skvalpe en liten skvett på en hvit bordduk.Den vinen som etterlater seg en lilla flekk ...- er rødvin. Er man en riktig kjenner så kan man bare ved å smake skille på rødt og hvitt.


Portvin er en vin man serverer i porten når gjesten kommer. Har man ingen port går det like greit å servere i heisen eller trappeoppgangen.
...

Serverer man tørr vin bør det ikke være gjennomtrekk eller at noen av gjestene nyser - da vinen lett kan støve ned hele huset.

Man kan bestille sin vin og få den hjemkjørt. Skulle man likevel bære den med fra Polet sjøl, så velg en lettvin.

Til fisk, som fiskeboller og sild foretrekker de fleste hvitvin, mens man til kjøtt, som til pølser og innmat bør drikke rødt.

Til viltkjøtt serveres villvin. Til grillmat er det et unntak på hvitt og rødt. Til dette serveres helst brennevin da det harmonerer best med svartbrent mat.

Ord som er vanskelige å si når man har drukket litt vin:-
Uovertreffelig
Innovativt
Kosteskaft

Ord som er vanskelig å si når man har drukket for mye vin:-
Vestkystsk
Substansiere
Konstituere
Gjennomsnittlige

Ord som er helt umulig å si når man har drukket for mye vin:-
Nei takk, ikke mere vin til meg
Sorry, du er ikke helt min type
Nei, du får ikke være med meg hjem i natt.

God helg :-)

Urett og rett

 

(Disclaimer: Denne historien har jeg funnet på selv. Alt er tatt rett ut av luften. Enhver likhet med virkelige hendelser, steder, firmaer, etater eller personer, døde eller nålevende, er ren, skjær griseflaks. Ingen dyr ble nevneverdig skadet under innskrivingen av denne teksten.)

 

Noen ganger blir bare ting helt feil. Eller helt riktig. Kommer I grunnen an på hvordan man ser på det.

Type urett blir rett. Ta for eksempel da jeg var konfirmant som et eksempel. Eller før jeg var «verdig» konfirmant (noe jeg egentlig aldri ble, men det er en annen historie..) Vi skulle ha et måltid sammen siste dagen før den store dagen. Vi fikk alle utdelt tallerkener med ferdig lagt opp mat, forskjellen var bare at det ikke var like mye mat på  alle tallerkenene. Dette utløste naturligvis en reaksjon hos en del kvisebefengte ungdommer som satt der, skrubbsultne etter en lang dag med ave Maria.

Presten ville vise oss det at i Norge og USA kunne alle spise seg mette, mens i andre land rundt om i verden var ikke det fullt så enkelt… bla bla bla, dette vet dere, dette hører dere om hver eneste dag. Jeg orker ikke skrive mer om det..) Det vi gjorde, var å dele på det vi hadde. Dette fikk Presten til å se rødt, men vi var sultne og valgte å overse røyken som kom ut av nesten på Hr Skjølberg som han het (om jeg ikke husker helt feil, noe som kan være tilfellet..) Det var naturligvis ikke slik denne «leken» skulle gjennomføres, men i vår verden ble urett rett,  rett og slett.

Jeg innrømmer at jeg egentlig ikke aner hva jeg skal frem til i denne teksten, men hodet mitt er full av tanker og jeg må få det ut på et eller annet vis, og ettersom jeg ikke er i posisjon der jeg faktisk ikke kan si det rett ut (tenk det folkens, jeg!!? Kan ikke si det rett ut!! Det sier vel meget..) prøver jeg å krote ned noe her som kanskje kan gi mening for noen..(jeg skjønner det i alle fall ikke…)          

Saken er vel den, at noen ganger vet man så inderlig godt at det man gjør, burde man ikke gjøre, men man klarer liksom ikke la vær. Av og til, eller relativt ofte (i alle fall i mitt tilfelle) blir man styrt av impulser man ikke engang visste man hadde, og de er så sterke…så sterke…Hodet er med, men blir oversett.

Min bestemor sa alltid at jeg skulle bruke hodet, men la hjertet og impulser ha et ord med i laget. Hva med andre veien? Blir det helt feil det?

 

Baronessen