Fredag den 13

Har du noen gang lurt på hvorfor akkurat fredag den 13. er ulykkesdagen over alle ulykkesdager? Det skyldes kombinasjonen av to tradisjonelt ulykksalige elementer, fredag og tallet 13.

Det heter seg at hvis det er 13 til bords, så vil alle 13 dø i løpet av et år. Hvis du har 13 bokstaver i navnet ditt, så vil du ha Djevelens lykke... det finnes faktisk folk som tjener penger på å leie seg ut som den "14 gjest" til overtroiske folk som ikke har fler venner å invitere..

Overtro er forøvrig, å tro på makter og årsakssammenhenger som faller utenfor vitenskapens lover og som ikke har noen fornuftig, "rasjonell" begrunnelse

Hva som kalles overtro, kan variere. Det finnes for eksempel en rekke overbevisninger og "halvvitenskapelige vitenskaper" som tilhengerne vil si er virkelige nok, men som andre vil karakterisere som overtro. På den annen side er vår tilværelse full av småting som varsler hell eller ulykke: Vi banker i bordet, samler på firkløver osv., småting de fleste vil akseptere er overtro.

En annen tilstelning med 13 til bords, er det siste måltidet Jesus delte med de 12 disiplene sine. Visstnok var Judas, som senere forrådte Jesus for skarve 40 sølvpenger, den 13. til bords. Han hadde i tillegg rødt hår, som også var forbundet med ulykke.

Og her kommer kombinasjonen av tallet 13 og fredag for første gang. Like etter dette skjebnesvangre måltidet blir Jesus korsfestet. Og det skjer som kjent på langfredag.


Er du overtroisk?


Definisjonen av overtroisk er simpel nok, men den klare oppfatningen av overtro er nok ikke fullt så enkel.

Jeg anser meg selv som en ateist, en ikke troende. Men dette innebærer at jeg ikke har troen på at det finnes noen guder. (for de som tidligere har hevdet at jeg er en agnostiker, her er forskjellen: En agnostiker tror ikke selv på en gud, men benekter ikke at det finnes, en ateist benekter altså dette.. Gabang!)

Vel, som nevnt, jeg tror ikke at det finnes noen gud, noe himmel eller helvete. Men tror jeg på skjebnen, lykketreff og at ting hender av en grunn? Jeg har gode eksempler på at jeg burde tro på slike ting, burde være litt overtroisk… Men om dette innebærer at det betyr ulykke at en sort katt går over veien, eller man trør på et kumlokk, vel, det er en annen sak…

Jeg har vel kastet salt over skulderen, banker 3 ganger i bordet ved en anledning eller to…

Gjør dette meg til en overtroisk person?

 Før i tiden var det vanlig å tro at fullmånen kunne forårsake månesyke eller en form for galskap. Det er fullmåne cirka hver 29. dag. Jeg blir også en smule gal hver 29 dag…har jeg fått månesyken? Ser at neste fullmåne er 29 oktober…vel, det stemmer temmelig godt overens med min egen kalender det ja….

Hva med skytsengler? I følge venninnen vil Skytsenglene ikke gripe inn i livet ditt uten at du selv ber dem om det, og hvis du misbruker deres hjelp vil de slutte å hjelpe deg. Hvis man får informasjon fra disse får man det gjennom drømmer eller tegn.

Om man ber om hjelp, og får det, men ikke følger dette eller driter seg loddrett ut, vil dette si at jeg har brukt min sjanse da? Skal ikke skytsengler følge deg resten av livet, og er det ikke fler av dem?

Hva man skal tro er ikke godt å vite, man må vel gå inn i seg selv og kjenne etter…jeg for min del, vet virkelig ikke, men etter en lengre samtale med venninnen hadde jeg et svakt øyeblikk for meg selv, og kremtet jeg ut noe som "hjelp meg nå, jeg trenger det…."

Hvilke tegn skal jeg nå se etter?

Det må innrømmes at det vil være vesentlig mindre anstrengende å spå i kaffegrut, dessuten vil det være mye billigere, og like meningsfylt som både tro og overtro, – om også det siste skulle vise seg å slå an. Å spå i kaffegrut vil dessuten være hyggeligere, særlig siden man da kan nyte en god kopp kaffe først.

Vel,dagen i dag har forløpt uten de helt store utfordringer (bank i bordet) så den helt store ulykkedagen har den ikke vært. Men for all del, det er sannelig ikke verdt å ta noen sjanser så det er best jeg sitter på rompa resten av kvelden! Bretting av tøy kan vente til i morgen, man vet jo ikke, jeg kan jo bli kvalt av et stretchlaken!

35 er det nye 70!

"Hvor gammel er du egentlig" har jeg fått hørt endel ganger. Spesielt etter at jeg har ytret meg om et par ting som plager meg, enten det er dagens ungdom eller vond hofte

"Trettifem", sier jeg nokså eplekjekt.
"HÆ?? Ikke eldre??"

Takk skal du faen meg ha, tenker jeg da.

Men det er jo ikke så rart. For det er jo noen ting som plager meg. Jeg er jo ikke akkurat av dem som blåser ut av meg hvor UTROLIG STØTT JEG ER PERSONLIG AV AT FOLK IKKE BRUKER SOKKER SOM DEKKER ANKELEN OM VINTEREN....Jeg lar det gå forbi som noe som plager meg en smule, men jeg blir jo ikke støtt av det. Plystring derimot, blir jeg meget støtt av!

Er det andre ting som plager en syttiåring? Så klart er det det.


- Været for eksempel, plager meg veldig. De dagene jeg har glemt solbrillene hjemme, ja DA skinner sola så grusomt at jeg ikke ser hvor jeg kjører! og lyssky som jeg er så renner øynene over av tårer og maskaraen lager kledelige sorte striper nedover hvert kinn.. Tar jeg derimot solbrillene med meg, ja da kan du banne på at himmelen åpner seg...

 - Det plager meg at det er en app for alt. Lettvint? Ja, så klart, på mange ting. Men hallo, trenger vi virkelig en trille terning app? Eller en app for hva passord som passer best ditt nettverk? Korrekt tørking etter brunt dobesøk blir vel det neste. Jeg tror jeg skal ta patent på det. På appen altså..

 - Det plager meg noen kan spise to hamburgere, fire kilo pommes frites, en stor softis og en hel pose chips på en kveld og likevel være slank uten å trene.
Jeg legger på meg hver gang jeg går forbi smågodtavdelingen på Kiwi! Spiser du "rett" og trener og alt det der, da plager det meg ikke at du er slank. Da er det greit for meg. Gener plager meg. Mine gener gir meg skeive tær, dvask mage og trippelhake. Så når jeg tenker meg om er det er vel gener som plager meg, ikke personer. Demensen som slår inn, beklager det.

 - Det plager meg at noen mennesker ikke vet hvordan øretelefoner virker. Hallo, jeg er jo godt over sytti og vet utmerket godt hvordan dette fungerer. Dette gjelder spesielt på offentlig transport. Ikke alle på bussen har lyst å høre på den sangen du liker sååååå godt og bare måååå spille på bånn gnu. Det er bare så jeg kan se lyden renne ut av øretelefonene. Det er plagsomt. Kutt ut!
For å ikke snakke om private, og innmari PINLIGE telefonsamtaler...og attpåtil på videochat. Jeg blir seriøst flau på deres vegne, seriøst, det river i meg innvendig!


 - Det plager meg at alt er så farlig nå for tiden. Å vaske opp i oppvaskmaskin er farlig. Å ha varme i bilsetet er farlig. Å spise smør er farlig. Å bruke såpe er farlig. Jeg er heldigvis så gammel at jeg bare kan nyte livet for det skal jo uansett ende mens jeg spiser butterdeigstengene fra Flying Tiger i bilen med full setevarme. Ahh.. living on the edge!

Det beste med å være gammel er at jeg kan ha masse meninger om uvesentlige ting og folk kan bare riste på hodet av meg og smile litt. "Å, hun gamle tante har nå alltid vært litt spesiell!"
I tillegg har jeg en hel masse å snakke med mine jevngamle kunder på tippekiosken om, noe som gjør at de kommer igjen og igjen, så lenge demensen tillater det og de faktisk husker veien til sentrum..

Spesielt fantastisk ja! Uten tvil.

Det er bare å dra på seg sokkene, du vet ikke når jeg kommer racende forbi med rullatoren..

Baronessen den eldre

God Påske!

 I påsken skal man feire Jesu Lidelse, død og oppstandelse. Jeg synes hele påskefeiringen er snål jeg, for hvis det nå engang var slik at en god og vennlig mann døde en smertefull død, hvorfor i all verden skal det feires? Burde man ikke egentlig sitte å gråte hele påsken da? Nei, det er vel enda en grunn til at man ikke klarer å tro på sånt….


Uansett, for min del kan vi feire alt mulig rart, for noen fridager innimellom er ikke å forakte! Vi kunne gjerne feiret utløpsdatoen til Kongens melk, eller navnedagen til hans kusine, bare jeg hadde sluppet å bruke hodet.
Påsken er den tiden da man kan sitte i solveggen med en god bok, og attpåtil få en fargeklatt på nesa fordi sola gjenspeiler seg i snøen som enda ikke har måttet gi tapt. Man skal for øvrig bruke solkrem uansett om det er sol eller ikke, fordi det er påske.  Jeg tenker heller lite på hvorfor vi feirer påsken, og den burde benyttes ute i skiløypa der en leker Marit Bjørgen og bestiger all verdens av høyder på ski, ikke på en av disse harde kirkebenkene!


Til frokost skal man kose seg med egg og krim-gåtene på melkekartongen, ikke korsfestelsen av Jesus. Man skal lese påskekrim og fundere på hvem morderen kan være, ikke hvem som ble naglet til korset (med mindre dette er en del av boken selvsagt.) Det er helt naturlig at man funderer over de store spørsmål i påsken, slik som hvem det kan være som farget puddelen til Daisy fiolett, eller om det virkelig var butleren som myrdet kona til den fornemme Baronen med en skiftnøkkel.


Siden jeg var liten har jeg alltid lurt på hvorfor haren representerer påsken, mens man pynter med kyllinger. Og uansett, hvorfor pynter vi med kyllinger? Hva har det med korsfestelsen å gjøre? Og haren, den er jo ikke engang gul og legger såvisst ikke egg (med mindre jeg har misforstått noe.....)


Og hvorfor er påsken "gul"? Det må vel være fordi gult symboliserer glede og varme, og det er en viktig del av påsken.
Når familie og venner samles og har det hyggelig sammen og spiser god mat. Dersom du ikke har en ond svigermor på slep da, eller venner som egentlig bare er teite, og en kokk som er udugelig, og attpåtil er innesperret med alle disse på en liten trang hytte midt inni skauen uten mulighet til å evakuere...


Vel vel, påsken er hyggelig den, vi har iallefall noen dager fri! God Påske!

Kniiirk Knaaaak...

Vi bli eldre! Jeg også.. Vi blir alle eldre og eldre og eldre...

For noen av oss synliggjøres dette gjennom interessante vektøkninger, knær og skuldre som plutselig begynner å lage lyder, hodehår som sier pent takk for følget, og hud som, hva skal vi si, plutselig ikke ser så fresh ut som før.

Ikke at den så så fresh ut før heller da. Eventuelt for noen få av noen av oss.... For andre av oss har nemlig vært igjennom en periode med fullstendig irrasjonell hud en gang før. Og de av oss som har denne erfaringen, tar denne nye runden med hudelig forfall med stoisk ro, i vissheten om at det er ekstremt lav sannsynlighet for at folk på jobben kaller oss pizzatryne sånn rett opp i trynet. Og det må man jo kunne notere som en kraftig forbedring.

Så, vi blir eldre. Dette gjelder alle, tro ikke annet. Jeg merker det på ting som at jeg aldri lenger ser våken og opplagt ut (som kanskje er for at jeg sjeldent er uthvilt da man han småtroll i huset), har fått markante linjer rundt øynene og at leddene sakte men sikkert begynner å svikte.

Så det er altså grunnen til at jeg nå går rundt med en defekt arm om dagen. Skulderen orket rett og slett bare ikke mer.
Det viser seg at disse Gelé-ungene jeg har som stadig vekk mangler bein i kroppen og ikke kan gå selv noe sted, bortsett fra i motsatt retning av det vi skal, har gitt skulderen min en massiv overbelastning. Løfting av kranglefanter nå i min alder, eventuelt å dra dem etter seg, ja slik virksomhet vil kroppen min ha seg frabedt.

Så da takker den meg med en senebetennelse fra helvette, der det å løfte armen ut fra kroppen fremkaller nok smerte til å få en voksen mann til å gråte!

Så tabelettknaskende med en henvisning fra legen i neven, bestiller jeg time for sjokkbølgebehandling hos nærmeste fysioterapeut i håp om at det skal fikse problemet.

Morgenen for timen dusjer jeg (for sånt gjør man når folk skal være i nærheten av deg,og faktisk ta på deg) men dropper sminke (bare fordi jeg rett og slett ikke får armen lenger opp enn til haka for å legge på eyeliner og mascara, og det ser i grunnen fryktelig dumt ut med en liksom-øye på haka..) og slenger på noen løse klær på overkroppen (og en litt for trang bukse) da det er en utfordring å kle seg om dagen også. Fysioterapeuter er dessuten stort sett middelaldrende småfeite karer (evt damer) så det er jo ikke så himla nøye hvordan en ser ut.

Da jeg kommer inn treffer jeg en dødskjekk veltrent mann i tredveårene med de vakreste øynene jeg har sett, som jeg antar er resesjonisten..
Jeg blir dritflau over mitt sjuskete utseende men er glad møtet snart er overstått siden han skal lose meg videre til fysioterapeuten som skal behandle meg. Men når han presenterer seg med navn faller håpet i steingrunn. Han er nemlig den som skal behandle skulderen min!

Så det finnes altså fysioterapeuter som ser uforskammet veltrente ,friske og kjekke og trenings-plakataktig sunne ut. Med øyne som en gud!

Faen! Angrer bittert på at jeg ikke bare sagde av meg underarmen og brukte den venstre til å holde med slik at jeg fikk lagt på bittelitt sminke iallefall.

 Eller tatt på meg en genser som var på mote en eller annen gang i løpet av de siste 5 årene, og ikke hadde et svært hull under den ene armen.....

Han setter de isblå øynene i meg og snakker i vei om øvelser og overbelastning og annet som angår mitt besøk der. Jeg hører bare et fåtall av ord mens jeg smelter inn i iskrystallene foran meg og føler at kroppen blir gelé. Brått kommer jeg til meg selv igjen da jeg hører han ber meg ta av meg på overkroppen! Joda, til og med jeg skjønner jo at man må det når man skal blir behandlet, men nå er nå engang min overkropp ikke min beste side da jeg har født 3 barn og har en treningsvegring man kunne skrevet bok om... Og at deg i tillegg klarte å ta på meg en alt for trang bukse, og beholde den på da det å ta den av igjen ble for vanskelig som enarming, blir ikke overkroppen noe mer flatterende idet alt flesket blir presset utover og opp slik at jeg får 4 bryster og et traktordekk rundt øverste del av magen..i tillegg må jeg SITTE på benken! Inntrykket blir ikke bedre da akkurat...


Jeg har mest lyst til å dø!

Etter vridning av arm både hit og dit glemmer jeg at jeg ser ut som en gatenarkoman med siste mote fra freetex, lar flesk være flesk og henge der det vil, for det eneste jeg vil er å gi kjekkasen en skikkelig en på trynet!
Jeg kom ikke hit for å få mere vondt men for å bli fikset! Når han i tillegg klarer å si at han ikke vil behandle meg noe mer i dag siden skulderen er så vond er det like før jeg spytter på han i ren affekt! Idiot! Jeg er jo verre nå enn da jeg kom! I tillegg lopper han meg for 500 spenn når vi er ferdig og glemmer å si hadet når  jeg går! (eller var det kanskje jeg som ikke sa hadet siden jeg flau og vondbroten stormer derfra...?) Plutselig blir han skikkelig stygg og ikke attraktiv i det hele tatt. Så det så.

Når jeg kommer hjem går jeg igjennom lista jeg fikk fra legen over fysikalske institutter i området. Jeg ringer ut navn som Sigfred,Arnulf og Birgit for de kan umulig være ung og kjekk...men for å være på den sikre siden skal jeg prøve å få klint på noe mascara om ikke annet før jeg drar. For at jeg må ha behandling flere ganger, ja det må jeg, for jeg blir ikke yngre og ikke blir jeg plutselig treningsnarkoman heller!

Baronessen

Jobbsøker

Kjære jobbsøker, ikke kom her og tro at du er noe. Du er et null,du er en NAVer som sover på sofan mens du spiser hamburger fra McDonalds (hvordan fikk du råd til den slags utskeielser med dagpenger?!?!?) mens du sover.... Hvordan kan du spise og sove samtidig? uten å kveles? eller var det så slitsomt å spise burger at du sovnet? I  konfirmasjonsdressen?

Slik mener FRP at en jobbsøker ser ut....

Nå som det har gått en tid siden jeg ble permittert fra jobben,og en del jobbsøknader er blitt sendt ut uten at jeg har fått så mye som en klapp på skulderen, er det på tide å ta skjeen i en annen hånd for å finne drømmejobben,da det dessverre ser ut til at det kan bli en stund til jeg evt kan begynne på den gamle igjen..

Så da er det på tide å oppdatete CVen litte grann.

Vi starter på toppen. Navn og adresse burde vel få stå slik det gjør, men bildet kan saktens fikses litt på. Man skal ikke undervurdere visualiseringen,det er tross alt det første min nye potensielle arbeidsgiver ser når han eller hun åpner CVen min. Her må jeg velge taktisk. Jeg har et par valgmuligheter:

 Jeg kan velge et der jeg ser mest mulig fattig og utsultet ut. Da vil arbeidsgiver se hvor mye jeg trenger jobben. Problemet er bare at jeg ikke HAR et bilde der jeg ser utsultet ut...eller spesielt tynn for den saks skyld. Svampebob-kroppen ble ikke bedre i jula, for å si det sånn, og når man i tillegg har sittet på ræva foran TVen alle kveldene siden jul, og gnofla i seg en halv pose chips hver kveld, er resultatet så langt fra tynn og utsultete som det kan komme....

Alternativ to er å sende bilde med selskapskjole, manolosko og veske fra Michael Kors. Da vil arbeidsgivere føle at de trenger meg og ikke omvendt. Problemet er bare å finne disse gjenstandene, da de foreløpig ikke er i min besittelse,da jeg som sagt er permittert og har lønn som passer bedre inn i kategorien over...

Sex selger. Dette er så klart ikke et unntak når det gjelder søknad og CV-er. Jeg velger en flørtete tone gjennom teksten , og sniker diskré inn en løgn om at jeg er singel og barnløs og leter etter en person i en lederrolle. Vedlegger naturligvis et bilde der jeg blunker frekt til kameraet og har skjønnhetsfilter på snapchat på. Og for all del, her er selvsagt duckface med!

Så var det arbeidserfaringen da. Her må man plusse på og trekke fra.  Jeg var litt handy den gangen i fylla da jeg og min søster satte sammen en ikea-kommode på kun 4 timer, og det bare var et par planker og 3 skruer igjen da vi var ferdige. Nesten rett var den også. Så møbelsnekker er "close enough" og skal naturligvis med.
Det samme gjeldet Personlig trener, jeg jager jo tross alt rundt på de tre barna mine (som jeg ikke har..) 13 timer i døgnet, 365 dager i året...


En dag hjalp jeg en gammel dame med å pakke varene hennes inn i bilen ved Meny , siden hun stod dobbeltparkert og sperra meg inne og var så innmari treig til å få gjort det selv. Jeg hadde ikke hele dagen på meg liksom!!
Så medmenneskelighet og serviceminded er så klart en av mine nøkkelkvalifikasjoner. Jeg er også effektiv (når sjefen følger med).Og naturligvis kundefokusert, fordi det er et sånt fint ord. Tar også med at jeg er ekstremt positiv. Positiv til alle julebonuser ,helligdager og når jeg ser det kun en time igjen av arbeidsdagen...

Noe negativt må vel også med. Jeg velger  "Jeg kan bli for engasjert" og "Jeg trives ofte alt for godt på jobb og vil ikke gå hjem"

Sånn. Da er det bare å masseprodusere søknader og sende til alle annonsene som ligger ute på nettet. Så jeg regner med at jeg er fullbooket på intervjuer hele neste uke.

Ønsk meg lykke til a!

Baronessen

Nettroll og supermamma

Et nettroll (engelsk internet troll) er en person som har glede av å forstyrre og manipulere kommunikasjon på internett, for eksempel ved å skrive provoserende innlegg i et kommentarfelt eller føre diskusjoner på avveie ved å ta opp temaer som ikke har noe med saken å gjøre. Det kan også gjøres personangrep.

Jeg har nylig meldt meg inn i en gruppe på facebook som heter antisupergruppa: uperfekt og stolt! (ja den heter faktisk det)

Hvorfor? vel..hvorfor ikke? Her går jeg hjemme og driver dank hele dagen så noe må jeg jo foreta meg innimellom innlogginger på finn.no,webcruiter og Indeed.com.. Og ettersom de skriver en del undeholdende innlegg er det åpent for både  humring og en og annen latter når man skroller gjennom siden. Akkurat det jeg trenger jeg faktisk da arbeidsmarkedet om dagen ikke er like festlig (men like fullt noe å le av...)

Så,jeg la inn et eget innlegg da jeg hadde en litt antisupermamma -opplevelse her i forrige uke (eller supermamma spør du meg egentlig,Ninamamma!)

Jeg har fått over 300 likes og en masse morsomme kommentarer så det er tydelig at det ikke er bare meg som fant denne hendelsen en smule festlig. Men så er det alltid noen da.....

Ja jeg tissa på ungen.. men det var jo ikke akkurat sånn at jeg stilte meg opp,tok av meg buksa og TISSA på ungen med viten og vilje..... det var jo en følgeskade av at jeg hoppet av dassen for å hindre det lille hodet hennes å deise i gulvet og bli most i flisene... men det hadde kanskje vært bedre det, at ho måtte på legevakten med hjernerystelse istedenfor å måtte skifte tøy og ta en varmt skum-bad i badestampen liksom..

For alle vet jo at det å bade er det verste en 1 åring vet....(altså,iallefall etter man har fått de oppi stampen da...akkurat det kan jo være en utfordring..)

Og så har du supermammaen da.... Som bare MÅ kommentere selve skjødesløsheten og ikke det morsomme i episoden.

Supermamman som aldri har en krakk,en stol...en potte eller søppelbøtte, eller en matboks for den saks skyld, stående slik at ungene kan bruke det til å klatre på for å komme opp i høyden. 

Guttungen har til og med bygd sitt eget duplo-tårn for å kunne klatre på det og opp på kjøkkenbenken der det stod en kake. 

Så that's it,all duploen må i søpla!!! Og lekekassene - for de kan snus opp ned og klatres på. Og ut med alle lekene,for det meste kan klatres på, snubles i eller kastes på hverandre. Og da kan de jo bli skadet!!! Dessuten har jeg ikke lekekasser og ha dem i lengre siden de er kastet...

Ut med lekene,inn med bobleplasten!

Hva gjør forøvrig en supermamma på en antisupergruppe? dersom hun er så super har hun vel strengt tatt ingenting der å gjøre?

Er det for å være nettroll? Er hun,som meg, permittert fra jobb og ikke har noe bedre å gjøre? Eller HAR hun ingen jobb, siden det er en fulltidsjobb og løpe etter ungen og holde henne i hånda slik at ho ikke klatrer på noe, tar på noe eller ser på noe?? (man kan jo bli blind av å se rett på sola...) 

Ja for ungen kan jo ikke være i barnehagen, der er det jo stoler!!!

Jeg er ikke videre stolt av at jeg ikke klarte å la være å svare henne, men er innmari fornøyd med min selvbeherskelse i svaret mitt, og at jeg (foreløpig iallefall) har klart å unngå å svare henne ytterligere. For jeg har et svar, jeg har myyyye og svare... men da er det vel jeg som blir netttrollet?!

Nei, jeg er fornøyd med å være antisuper-ninja-mamma, ha unger med oppskrubbet knær og balanse... (fordi de har fått det ved å KLATRE) 

De får trøst når de slår seg, og plaster på sårene, men jeg orker ikke å begynne med kateter og stomi bare fordi jeg ikke kan gå på do når jeg må....da får vi heller ta de sjansene livet byr på, selv om det er livsfarlig!

Baronessen

Vi småfolk

Jeg har egentlig alltid vært litt småmisunnelig på høye mennesker. De er liksom så elegante med sine lange armer og bein, kan ta et skritt fremover når jeg må bruke 3 skritt på samme avstanden. Det har alltid vært slik,at jeg må småløpe ved siden av høye mennesker for å holde tritt.

Når jeg må stå og titte lengselsfullt på det som befinner seg på øverste hylle (bokstavelig,ikke metaforisk)kan de bare hente det ned som om det var ingenting. Det hele er i grunn veldig imponerende.

Med mine usle 161 centimetere over bakken er jeg ikke akkurat noen skyskraper, men jeg er heller ikke helt dverg. Det kommer an på hvem jeg står ved siden av. Ved siden av min kollega på 1,60 er jeg ganske høy, men ved siden av min venninne på 1,77 føler jeg meg ufattelig lav. Selv definerer jeg meg som lav, rett og slett av den grunn at jeg har flest problemer tilknyttet at jeg ikke "når opp"


På konserter for eksempel, har jeg mange ganger stilt meg selv spørsmålet "var det verdt pengene?" da jeg stort sett aldri ser noe. Joda,man er der for å HØRE musikken men det hadde jo vært kos og se noe også.... Venninnen min derimot,den høye, bare stiller seg et sted og ser bra uansett. Sånn er det ikke for oss småtroll. Vi må klekke ut en plan for å få sett noe i det hele tatt. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg stort sett bare har hatt utsikt over nakken til de foran meg,på tross av at man krabber opp på gjerder og annet i håp om en bedre utsikt.

Den eneste gangen jeg virkelig kan si jeg har sett noe på en konsert var da jeg skulle se Pink og på vorspielet før konserten ble kjent med ei med MS. Ho hadde sånn honnørbillett med ledsager, så da fikk vi sitte i en egen bås med eget toalett og greier. Det var stas det for en sånn lav person som meg.

En annen ting som alltid har vært et problem er det å kunne finne en bukse som både passer i livet OG er kort nok i beina..selv da jeg yngre år faktisk hadde en midje,var det et problem,og nå som jeg har kroppsfasong som svampebob er det ikke akkurat noe lettere...Jeg hadde alltid de der trendy rysjene nederst på buksebeina selv etter at min bestemor hadde lagt buksene opp.


Når man lever i en verden hvor flesteparten er høyere enn deg, fører det også til fysiske skader. Nakken din blir maltraktert! Det er veldig slitsomt å hele tiden se oppover for å snakke med folk..og gud forby om samtalen er av en lengre art, med en av de personene som man sier "ha det" og "god helg" til omtrent 13 ganger i løpet av samtalen før det endelig gir mening for vedkommede.  Da snakker vi rett til kiropraktor med en gang!

Så der står vi da, med nakkeproblemer, hoppe-kramper og alt for lange bukser mens vi blir sett ned på...

Tross min misunnelse for de som regnet treffer først, må jeg ærlig innrømme at det kan til tider være ganske praktisk å være lav. Jeg kan sitte på flyet med masser av plass til beina mine, og jeg trenger aldri å bekymre meg over kuler i panna etter lave dørkarmer.
Jeg blokkerer aldri utsikten til noen på verken kinoen eller konserter.
Jeg tenker også at høye mennesker har mer fallhøyde om de skulle snuble. Det må gjøre vondt. Hvis jeg snubler så er det sjeldent jeg får et skrubbsår engang (med mindre jeg er full for da kan det virke som om jeg plutselig er blitt kjempehøy basert på alle skadene jeg finner dagen derpå...)

Dessuten tror jeg at skyskraperne er kaldere på leggene enn andre, for det må være forbanna vanskelig å finne bukser som er lange nok. Mine legger er alltid varme....og tærne...


Baronessen

Jeg vil bare sove!

Du skal være hard for å tåle lite søvn..faktisk så er det direkte farlig å sove for lite. Man kan dø av det, faktisk!

Hvor lenge kan et menneske gå helt UTEN søvn? Noen trenger mye søvn,noen trenger lite...men det finnes vel ingen som ikke sover i det hele tatt? For hva skjer da?

Det å ta fra mennesker søvnen er en velkjent torturmetode som enda blir brukt den dag i dag, på tross av den enda mer velkjente studien gjort på rotter med det resultatet av at de døde etter bare en ukes tid!

Andre artikler sier at søvnløshet truer fysisk og mental helse... Vel, Min fysiske helse har vært truet i lang tid og det kan jeg neppe skylde på søvnmangel... Mentalt har jeg heller ikke vært helt god (Og dersom du er fast leser av bloggen er det vel mer enn et eksempel på nettopp dette i arkivene fra tidligere år..) men en ting er sikkert, jeg blir ikke BEDRE av å bli vekket opp hver bidige gang jeg holder på å sovne ,om jeg i det hele tatt rekker å faktisk legge med tilrette i en sovestilling før jeg må opp igjen, flere netter på rad over laaaang tid!


Det finnes ingen tvil om at det å ta fra en person søvnen er noe av det verste man kan utsette et menneske for (eller dyr..eller rotter...) , så hvorfor gjør mine egne gener det hver bidige natt? Er det bare som mor man er nødt til å utvise ubetinget kjærlighet for sine barn,går det ikke begge veier?

Nettene mine blir styrt av en armé på 3 som jeg har produsert selv... og de er ikke særlig snille! Jeg holder fast ved teorien min om at de prøver ta livet av meg, eller drive meg fra sans og samling for å få meg innlagt et eller annet sted.. Hva de så måtte oppnå med det aner jeg ikke, men en eller annen slu plan finnes det garantert! De er jo mine avkom....


Minsta holder det gående til kl null-et-null-null denne kvelden før ho kaster inn håndkleet og storebror overtar derfra. Det er non-stop og du kan banne på at med en gang jeg får lagt meg ned i senga er han hylende igang igjen. Jeg utelukkende alle innlysende fysiske behov som sult, tørr bleie, tørste, smerter, varm/kald og syk før jeg begynner gjetteleken på de mer diffuse sakene som selskapssyk, drømmer, vil ha et eller annet etc. Enden på visa er at han insisterer på å opp av senga - og jeg løfter han opp, han peker utover gangen- og jeg bærer han inn i stua.... Dum,trøtt og lut lei som jeg er tenker jeg ikke før jeg følger hans anvisninger (hvem er sjefen liksom...) og ender opp i godstolen foran Tven der han informerer sin mor om at han ønsker å se "uæææh grr" (dinosaurer i ymse format på YouTube)

Hva f! Klokka er 0230!!!! Skjønner at jeg er blitt lurt (først nå..skylder på søvnmangel over lang tid) rasker med meg en tåteflaske med melk i og pakker han inn under sin egen dyne igjen før jeg trykket tåteflaska i truten på ungen.

Det blir stille og jeg tusler tilbake i seng

- Uæææææh! Mere! Klokka er 0236!

Skrittene mine er noe raskere, noe tyngre og ganske mye mer sintere når jeg før 17ènde gang denne kvelden går inn for å forklare at -"nå er det natt og nå må du sove", som søvnekspertene på familiekontoret lærte oss en gang i fjor.Heretter er det den såkalte 5 minutters metoden eller hylekur, eller hva søren man kaller det, som er gjeldende. Etter halvannen time gir mor imidlertid opp, igjen, og prøver å ta han inn i senga sammen med meg for å se om det mot all formodning måtte hjelpe. 

Han legger seg tilrette og jeg øyner håp, helt til han stikker en finger inn i øret på meg og sier -"Nei mamma nei!" og prøver å stå opp igjen. Jeg nekter, og han hyler!

Da jeg innser at det er like før jeg rister vettet av hele ungen får jeg summet meg, løpt over gangen og røsket opp døra til 7 åringens rom der halvdelen har søkt tilflukt i håp om å unngå det verste natte-rushet og få sove i fred. ( ettersom han skal på jobb ,for han HAR faktisk en jobb han....bare ikke jeg som har det privilegium. buuuuhuuu)

Gestikulerer vilt etterfulgt av noen halvkvalte stønn før jeg peker fast mot døra til vårt soverom der 2 åringen enda hyler som en stukken gris og ikke ikke har fått roet seg etter siste sinneanfall, for deretter å begrave mitt eget ansikt i hendene. Jeg er fortvilet og trøtt og greier ikke få frem et eneste ord (og DET er et meeeget uvanlig fenomen for undertegnede)- jeg vil bare SOVE!

Fortumlet mumler han noen gloser og skjønner lite når han sjekker klokka og ser den ikke engang har greid å karre seg til 0530. Men et blikk på vraket som står foran han er tydeligvis nok til at han forstår alvoret i situasjonen for han står opp og overtar "hylerne" - som akkurat da har formert seg til 2 stk (lillesøster har naturligvis våknet av hysteriet) og befinner seg på 2 forskjellige rom og prøver å overgå hverandre i volum for å få være den som fanger oppmerksomheten til den det måtte angå først.

Hva som videre skjer er meg rivende likegyldig der jeg siger ned på madrassen på gulvet og sakte svimer av. Jeg hører hylende småbarn i bakgrunnen,dører som lukkes og vekkerklokker som ringer men lydene blir fjernere og fjernere for så bli borte. Jeg sovner,Tungt! og får hele 2 timer søvn før jeg må stå opp igjen.... Jeg er kvalm! Jeg eeeer så trøtt!

Bare vent til hyenene er tenåringer og vil sove hele tiden. Da skal mamma ha det gøy da!

Jeg skal kjøpe meg en sånn skikkelig god mikrofon, en sånn som ser ut som en femtitalls radiomikrofon, bare for at de er enormt kule å se på, og bruke den til å gaule "noen ganger ærre alright!!" (bare for at jeg kan tenke meg at det må være omtrent det verste en kan høre midt på natta når man er så trøtt at man er kvalm) hvert 20 minutt!
Om jeg klarer å holde meg våken da, hele natta gjennom for å gjøre dette...men eldre folk trenger mindre søvn, så det burde la seg gjøre, om jeg ikke er død av søvnmangel innen den tid, eller innlagt et sted....

Halvdelen forbarmet seg heldigvis over meg og tok hylerne i natt,så nå har jeg faktisk sover mer enn 4 timer sammenhengende det siste døgnet. 
Jeg er et nytt menneske! Bring it oooon!Baronessen

En onsdag i november

Livet består av både små og store milepæler. Alt fra å lære å gå til den første jobben man blir sparket fra....

Vel,nå har jeg ikke fått sparken da, men når man jobber innenfor oljesektoren i 2016 så lever man særdeles utrygt. Og det gikk så det måtte gå ,permitteringene kom og dermed har baronessen fått en noe,om enn ufrivillig,lengre permisjon med minstearvingen.

De fleste småbarnsmødre ville kanskje sett positivt på at nettopp-fylt-ett-åringen kan være hjemme enda en stund før hun sendes ut i den store verden..men når man har gått hjemme 8 mnd av et (helsikkes) svangerskap,etterfulgt av en permisjon mens man blir på tjukka igjen for så å mer eller mindre gå over i en ny permisjon, ja så vitner manglende tapet på veggene om at mor er riiimelig klar for å komme seg ut i voksenlivet igjen.

Så neste milepæl på lista er da at minsta starter i barnehagen. Dag nr 2 skal mor gå hjem mens barnet sover og så komme å hente når barnet våkner igjen og var spist. Dette betyr ca 2,5 timer i total stillhet for mor.
Følelsen av å kunne ta en dusj helt alene,med lukket dør på badet og uten å måtte ha ører på stilk, er nesten ukjent terreng.
Når man i tillegg etterpå kan koke seg kaffe,spise hele 3 skiver og attpåtil drikke kaffen mens den er varm,ja da er det ikke fritt for at følelsen av velvære siger innpå. Et øyeblikk er jeg inne på tanken av å være permittert til evig tid og kun sitte på ræva og drikke kaffe resten av alle formiddager jeg får tildelt på denne kloden.

Men så er det gått en time og rastløsheten tar meg. Hva skal jeg gjøre nå? Brått smeller det i døra (hvorfor kan ikke unger åpne og lukke dører på vanlig vis?!?! må de smekkes av hengslene hver bidige gang? og dette av en syvåring!?! Hvordan i huleste skal det gå med døra når ho blir 13 og er forbanna?) og det kvittres "æ må på do,æ må på do" i ganga. (fast takst hver dag. Minner meg på at jeg må ta opp med rektor på skolen at det er på tide og innføre smårom med vannklosetter i,da dette åpenbart ikke finnes der fra før)

Rastløsheten er plutselig borte og etterlater et salig sug av bare bittelitt alenetid igjen. Men det er onsdag i dag,som betyr tidlig ferdig på skolen,litt mer lekser enn vanlig ,tidlig middag og svømmekurs på 7 åringen, og la oss ikke glemme,pappa jobber sent.

Får hentet 2 småbarn i barnehagen alt for tidlig da minsta skal ha kort dag og 2 åringen nekter å være igjen når vi andre går, så når middagen er satt på bordet er huset allerede såpass bomba at man må bruke de fleste sanser man eier for å manøvrere seg fra stua til kjøkkenet. Bedre er det naturligvis ikke etter middagen, da ris fungerer utmerket som liksom-snø som daler ned fra himmelen. Noen har nemlig hvisket ungene i øret at værgudene truer med snø i morgen og i ekstase tjuvstartes det på kjøkkenet.

I "total stillhet og alenetid" bakrus foreslår jeg derfor å overta ledsagerjobben til svømmekurset for svigermor,og forlater huset sammen med 7 åringen så kjapt jeg klarer slik at svigermor ikke skal skjønne at hun er blitt lurt før det er for sent. Hun er nemlig nettopp blitt etterlatt med 2 småttiser på vei inn i "ulvetimen" i et hus som ikke fortjener tittelen "beboelig" lenger.

Jeg humrer litt mens vi kjører nedover gata med Marcus og Martinus på full gnu, og føler meg riktig så smart og avslappet. Djevelkrysset som alltid tar minimum 10 minutter å komme seg gjennom er åpent og kan kjøres direkte  gjennom og vi parkerer foran svømmehallen hele 15 minutter før tiden. Men,det varer naturligvis ikke. sånn flaks har jeg bare ikke,sånn er der bare. For idet vi går ut av bilen,innser jeg at svømmebagen,ja den ligger igjen hjemme....

Karma! damit! Så lurt var det

Snur bilen og kjører (alt for fort) tilbake,møter svigers i døra med svømmebagen og kjører ned igjen. Denne gang er selvsagt ikke djevelkrysset åpent og vi blir stående i 5 minutter før vi i det hele tatt kan tenke på å komme oss ut på veien. Rekker de siste 15 minuttene av svømmekurset noe som egentlig bare erger da det tar tre ganger så lang tid å få av og på klær og dusjet etterpå..

Vel hjemme igjen er begge de små i pysjen (takk svigermor) og klare til legging. Den går uproblematisk og til og med 7 åringen er medgjørlig når hennes tur kommer.
Så når det er stille i stua og jeg får satt meg foran tven med Netflix og en kopp kakao, ja da gjør det faktisk ingenting at pappa jobber sent for litt alenetid er fantastisk igjen.

Bare ikke så godt at jeg kan sitte sånn hver dag😉

Baronessen

2 Januar

Dagen starter optimalt,jeg våkner selv av min indre klokke frisk og uthvilt til fuglekvitter og solskinn inn gjennom vinduet. Ungene er allerede i barnehagen og på skolen og jeg har hele dagen kun for meg selv.

Tror du på det? Nei ikke jeg heller!

Fakta er at jeg har hatt en våkenatt fra helvette, sovet omtrent 2 timer etter midnatt om jeg legger godviljen til og både barnehage og skole har planleggingsdag så hele ungeflokken er hjemme og 2 av dem er syke. Og for de av dere som har unger, vet dere like godt som meg at syke unger er no herk! Og for de av dere som ikke har det, vel,syke unger er noe av det mest slitsomme som finnes!

Da jeg har hørt at sjokolade gir endorfiner til hjernen og endorfiner gir psykisk velvære,tar jeg en neve hval melkesjokolade til frokost i håp om at dette løser alle problemer. Og det gjør det,i ca 4 minutter - før jeg hører et brak fra stuen etterfulgt av 2 synkroniserte ul som stadig øker i styrke.

Lille storebror på 2,5 tror fremdeles han kan fly, noe han fremdeles ikke kan, og har brukt lillesøster på 1,5 som landingspute. Trøster en unge med hver arm og kommer på at jeg ikke har fått i meg dagens første kaffekopp enda. Ikke rart jeg føler meg groggy!

Når ungene har fått roet seg såpass at de kan plasseres foran Pelle Politibil på NRKSuper, er min neste plan å få satt på ei kanne kaffe.
Jeg kveler et skrik idet jeg åpner kaffeboksen. Her er det nøyaktig kaffe nok til en ussel kopp,og den langt fra svart nok til å matche humøret mitt denne morgenen.
Og kaffelageret,som var ganske så velfylt før jul, er tomt. Når man har kaffedrikkende julebesøk ryker sånt no temmelig fort.

Det siste jeg ønsker å gjøre nå er å pakke syke unger i bilen og dra ned på butikken etter kaffe. Sender naboen en sos melding, men hun som resten av verden er selvfølgelig normal og er på jobb i dag som alle andre...

Trakter den ene koppen jeg har mulighet til og heller den i meg på styrten ettersom jeg i mine ungdoms år lærte meg at alt som helles ned fort funker kjappere og lengre. (før man spyr som en gris og må følges hjem av venninnen...)

Husmorspeeden (les kaffe om du ikke har skjønt det fra før) kicker inn og de minste har fått både ny bleie,er påkledd og fôret med grøt innen 7 åringen orker og krabbe ut av senga. Hun kvittrer god morgen før hun tar nettbrettet med seg på rommet og lukker døra igjen etter seg. Hun hadde nemlig tvungen nettbrett-pause i går og har dermed en hel haug å ta igjen.
Vanligvis ville jeg prøvd å få på henne klær og i henne noe mat før mind craft og Pokemon erobrer dagen hennes men i dag velges alle kamper med omhu.
Så mens småttisene tømmer ut alle lekekassene de eier på stuegulvet (og de eier faktisk hele 9 stykker) og vesla friterer hjernen sin på internet bestemmer jeg meg for å lete enda en gang etter kaffe.

Pågangsmot lønner seg,og etter infernalsk endevending av kjøkkenskapet
finner jeg faktisk en pose kaffe innerst inne, lengst nede. Så da er sannelig denne dagen reddet også og det er relativt store sjanser for at jeg greier å holde ut til i ettermiddag når halvdelen kommer hjem fra jobb og jeg kan gå å legge meg igjen. (kl 17 men sånn er det nå engang å være småbarnsmor uten nattesøvn)
Og i morgen er hverdagen tilbake og både skole og barnehage i gjenge igjen etter 14 dager med ferie... Nå krysser jeg bare fingrene for at ungene er friske nok til å dra til sine respektive institusjoner for mamma trenger virkelig en dag for seg selv nå!
Jeg elsker virkelig alle ungene mine,men jeg sverger på at de til tider prøver å ta livet av meg!

Baronessen