2017/01/03

En onsdag i november

Livet består av både små og store milepæler. Alt fra å lære å gå til den første jobben man blir sparket fra....

Vel,nå har jeg ikke fått sparken da, men når man jobber innenfor oljesektoren i 2016 så lever man særdeles utrygt. Og det gikk så det måtte gå ,permitteringene kom og dermed har baronessen fått en noe,om enn ufrivillig,lengre permisjon med minstearvingen.

De fleste småbarnsmødre ville kanskje sett positivt på at nettopp-fylt-ett-åringen kan være hjemme enda en stund før hun sendes ut i den store verden..men når man har gått hjemme 8 mnd av et (helsikkes) svangerskap,etterfulgt av en permisjon mens man blir på tjukka igjen for så å mer eller mindre gå over i en ny permisjon, ja så vitner manglende tapet på veggene om at mor er riiimelig klar for å komme seg ut i voksenlivet igjen.

Så neste milepæl på lista er da at minsta starter i barnehagen. Dag nr 2 skal mor gå hjem mens barnet sover og så komme å hente når barnet våkner igjen og var spist. Dette betyr ca 2,5 timer i total stillhet for mor.
Følelsen av å kunne ta en dusj helt alene,med lukket dør på badet og uten å måtte ha ører på stilk, er nesten ukjent terreng.
Når man i tillegg etterpå kan koke seg kaffe,spise hele 3 skiver og attpåtil drikke kaffen mens den er varm,ja da er det ikke fritt for at følelsen av velvære siger innpå. Et øyeblikk er jeg inne på tanken av å være permittert til evig tid og kun sitte på ræva og drikke kaffe resten av alle formiddager jeg får tildelt på denne kloden.

Men så er det gått en time og rastløsheten tar meg. Hva skal jeg gjøre nå? Brått smeller det i døra (hvorfor kan ikke unger åpne og lukke dører på vanlig vis?!?! må de smekkes av hengslene hver bidige gang? og dette av en syvåring!?! Hvordan i huleste skal det gå med døra når ho blir 13 og er forbanna?) og det kvittres "æ må på do,æ må på do" i ganga. (fast takst hver dag. Minner meg på at jeg må ta opp med rektor på skolen at det er på tide og innføre smårom med vannklosetter i,da dette åpenbart ikke finnes der fra før)

Rastløsheten er plutselig borte og etterlater et salig sug av bare bittelitt alenetid igjen. Men det er onsdag i dag,som betyr tidlig ferdig på skolen,litt mer lekser enn vanlig ,tidlig middag og svømmekurs på 7 åringen, og la oss ikke glemme,pappa jobber sent.

Får hentet 2 småbarn i barnehagen alt for tidlig da minsta skal ha kort dag og 2 åringen nekter å være igjen når vi andre går, så når middagen er satt på bordet er huset allerede såpass bomba at man må bruke de fleste sanser man eier for å manøvrere seg fra stua til kjøkkenet. Bedre er det naturligvis ikke etter middagen, da ris fungerer utmerket som liksom-snø som daler ned fra himmelen. Noen har nemlig hvisket ungene i øret at værgudene truer med snø i morgen og i ekstase tjuvstartes det på kjøkkenet.

I "total stillhet og alenetid" bakrus foreslår jeg derfor å overta ledsagerjobben til svømmekurset for svigermor,og forlater huset sammen med 7 åringen så kjapt jeg klarer slik at svigermor ikke skal skjønne at hun er blitt lurt før det er for sent. Hun er nemlig nettopp blitt etterlatt med 2 småttiser på vei inn i "ulvetimen" i et hus som ikke fortjener tittelen "beboelig" lenger.

Jeg humrer litt mens vi kjører nedover gata med Marcus og Martinus på full gnu, og føler meg riktig så smart og avslappet. Djevelkrysset som alltid tar minimum 10 minutter å komme seg gjennom er åpent og kan kjøres direkte  gjennom og vi parkerer foran svømmehallen hele 15 minutter før tiden. Men,det varer naturligvis ikke. sånn flaks har jeg bare ikke,sånn er der bare. For idet vi går ut av bilen,innser jeg at svømmebagen,ja den ligger igjen hjemme....
Karma! damit! Så lurt var det

Snur bilen og kjører (alt for fort) tilbake,møter svigers i døra med svømmebagen og kjører ned igjen. Denne gang er selvsagt ikke djevelkrysset åpent og vi blir stående i 5 minutter før vi i det hele tatt kan tenke på å komme oss ut på veien. Rekker de siste 15 minuttene av svømmekurset noe som egentlig bare erger da det tar tre ganger så lang tid å få av og på klær og dusjet etterpå..

Vel hjemme igjen er begge de små i pysjen (takk svigermor) og klare til legging. Den går uproblematisk og til og med 7 åringen er medgjørlig når hennes tur kommer.
Så når det er stille i stua og jeg får satt meg foran tven med Netflix og en kopp kakao, ja da gjør det faktisk ingenting at pappa jobber sent for litt alenetid er fantastisk igjen.

Bare ikke så godt at jeg kan sitte sånn hver dag😉


Baronessen


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar