Vi småfolk

Jeg har egentlig alltid vært litt småmisunnelig på høye mennesker. De er liksom så elegante med sine lange armer og bein, kan ta et skritt fremover når jeg må bruke 3 skritt på samme avstanden. Det har alltid vært slik,at jeg må småløpe ved siden av høye mennesker for å holde tritt.

Når jeg må stå og titte lengselsfullt på det som befinner seg på øverste hylle (bokstavelig,ikke metaforisk)kan de bare hente det ned som om det var ingenting. Det hele er i grunn veldig imponerende.

Med mine usle 161 centimetere over bakken er jeg ikke akkurat noen skyskraper, men jeg er heller ikke helt dverg. Det kommer an på hvem jeg står ved siden av. Ved siden av min kollega på 1,60 er jeg ganske høy, men ved siden av min venninne på 1,77 føler jeg meg ufattelig lav. Selv definerer jeg meg som lav, rett og slett av den grunn at jeg har flest problemer tilknyttet at jeg ikke "når opp"


På konserter for eksempel, har jeg mange ganger stilt meg selv spørsmålet "var det verdt pengene?" da jeg stort sett aldri ser noe. Joda,man er der for å HØRE musikken men det hadde jo vært kos og se noe også.... Venninnen min derimot,den høye, bare stiller seg et sted og ser bra uansett. Sånn er det ikke for oss småtroll. Vi må klekke ut en plan for å få sett noe i det hele tatt. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg stort sett bare har hatt utsikt over nakken til de foran meg,på tross av at man krabber opp på gjerder og annet i håp om en bedre utsikt.

Den eneste gangen jeg virkelig kan si jeg har sett noe på en konsert var da jeg skulle se Pink og på vorspielet før konserten ble kjent med ei med MS. Ho hadde sånn honnørbillett med ledsager, så da fikk vi sitte i en egen bås med eget toalett og greier. Det var stas det for en sånn lav person som meg.

En annen ting som alltid har vært et problem er det å kunne finne en bukse som både passer i livet OG er kort nok i beina..selv da jeg yngre år faktisk hadde en midje,var det et problem,og nå som jeg har kroppsfasong som svampebob er det ikke akkurat noe lettere...Jeg hadde alltid de der trendy rysjene nederst på buksebeina selv etter at min bestemor hadde lagt buksene opp.


Når man lever i en verden hvor flesteparten er høyere enn deg, fører det også til fysiske skader. Nakken din blir maltraktert! Det er veldig slitsomt å hele tiden se oppover for å snakke med folk..og gud forby om samtalen er av en lengre art, med en av de personene som man sier "ha det" og "god helg" til omtrent 13 ganger i løpet av samtalen før det endelig gir mening for vedkommede.  Da snakker vi rett til kiropraktor med en gang!

Så der står vi da, med nakkeproblemer, hoppe-kramper og alt for lange bukser mens vi blir sett ned på...

Tross min misunnelse for de som regnet treffer først, må jeg ærlig innrømme at det kan til tider være ganske praktisk å være lav. Jeg kan sitte på flyet med masser av plass til beina mine, og jeg trenger aldri å bekymre meg over kuler i panna etter lave dørkarmer.
Jeg blokkerer aldri utsikten til noen på verken kinoen eller konserter.
Jeg tenker også at høye mennesker har mer fallhøyde om de skulle snuble. Det må gjøre vondt. Hvis jeg snubler så er det sjeldent jeg får et skrubbsår engang (med mindre jeg er full for da kan det virke som om jeg plutselig er blitt kjempehøy basert på alle skadene jeg finner dagen derpå...)

Dessuten tror jeg at skyskraperne er kaldere på leggene enn andre, for det må være forbanna vanskelig å finne bukser som er lange nok. Mine legger er alltid varme....og tærne...


Baronessen