2013/01/28

Mandagsdepresjon

I dag klarte min “verste fiende” å irritere meg enda mer, enda jeg var skråsikker på at begret var nådd og at jeg heretter ville være relativt imun mot alle utsagn fra den kanten. Men der tok jeg feil, som så ofte før. Hvor går grensa for å si fra? Og da mener jeg virkelig synge ut! Kjenner jeg kunne trengt det, få ut littegrann frustrasjon. Som Gordon Ramsy gjør i Hells Kitchen. Han skriker (brøler...kjefter...klikker??!??) på de ansatte, for så å være som et lam hjemme. Det hadde nok mine kjære likt, jeg som et lam.. Vel,vel...de er vel realister de også..

Man skal ikke undervurdere virkningen av en real omgang med en boksesekk, var det en som nylig fortalte meg. Eller som venninnen utrykte det, leie en container og fylle den med det "fineste poselen" fra fretex, for så å bruke de neste timene på å pælme disse i nærmeste murvegg, helst på et relativt øde sted slik at en kan ule som en rev i parringstiden i samme slengen.. (har du noen gang hørt en rev hyle etter make? Hvis ikke skal du nok være glad du ikke har det. Jeg var nemlig sikker på at nabojenta ble voldtatt og drept da jeg hørte det første gang...)
Alternativt kan man immitere vår-hylet til Ronja Røverdatter..

Kanskje disse menneskene prøver å fortelle meg noe...mon tro om jeg bærer rundt på haugevis med frustrasjon? Kan ikke skjønne det, er vel den naturligste ting å slå sitt eget  hode i veggen, kaste en kasserolle etter katta og trampe som en trassig treåring når man ikke får det som man vil? Min påståtte røykeslutt om dagen gjør vel neppe lunta eller humøret videre bedre, ei heller mangelen på andre ting...som vi ikke trenger å gå videre inne på i denne teksten..(les mellom linjene folkens!!)

Folk sier at den "rette kommer når man minst venter det"  Vel, jeg forventer virkelig ingenting, men tror uansett at min prins Charming ble påkjørt av bussen på veien til Bråvann..
Tålmodighet er en dyd, men jeg stod nok temmelig langt bak i køen da den ble utdelt, og hjernen, for den saks skyld. Jeg har ikke ro i ræva til å  vente både vinter og vår, sommer og høst, på at den rette, eller "noen" forøvrig, kommer vandrende forbi for å hjelpe meg å få ut litt av den verste frustrasjonen...

Boksesekken kan saktens byttes ut med min “verste fiende”, og prins Charming ,må han hvile i fred, blir pent byttet ut med en av disse armkrok-putene man får kjøpt for en billig penge på nett. 

Heiser det hvite flagget, innser at ting er som de er, og må innrømme for meg selv at jeg nok ikke har det så fryktelig ille som jeg skal ha det til..
Så ringer venninnen, forteller at hun er på vei til meg med ei flaske vin i håndveska. Idet hun entrer dørstokken stiger humøret og denne ukas mandagsdepresjon byttes ut med fnising, knising og planlegging av en heidundranes jentefest til fræddan.

Livet er herlig, og vin burde blitt solgt på apoteket.... <3 (heart altså, for de av dere som ikke er like ungdommelige som meg)

Man skal ikke undervurdere virkningen av en god venninne, og en god flaske vin, for den saks skyld....




Baronessen

3 kommentarer:

  1. :-))
    er her jeg... venter på deg..

    Karve

    SvarSlett
  2. Tålmodighet er visst en dyd...og du har massevis! Når kommer du på besøk?

    SvarSlett
  3. Tålmodighet er visst en dyd...og du har massevis! Når kommer du på besøk?

    SvarSlett