Mamma er best - enn så lenge

Julie, er du den fineste jenta i hele Kristiansand?

 Julie – næhhæi

-er du ikke det?

-næi, de e du det mamman min..

Naaaw. Tenk så deilig, jeg er den fineste, beste, snilleste av de alle. I Julie sin verden om ikke annet. Måtte det bare vare. Om noen år er jeg den dummeste, mest idiotiske og skjønner ingen ting. Når Julie er tenåring , når hun vet best av alle, og alt jeg sier er feil og jeg skjønner ingenting om hvordan det er å være tenåring, det er jo hundre år siden jeg var det og ting er ikke som gamle dager.

Da jeg var 12 år gikk jeg selv inn i en flerårig tilstand kalt pubertet, og forstod at opphavet var tapt bak alle verdens låvedører. I en alder av 19 var jeg i ferd med å bli voksen og visste at de var det.

I pubertetens prosess utviklet jeg min mors innlevelse, innsikt og fantasi. Og fars nøkternhet og straight-to-the-point holdning – og et temperament ingen vil vedkjenne seg. (kilden sies å være min farfar men han har ikke lenger mulighet til å forsvare seg mot påstanden.)

Etter puberteten kommer enda fire-fem år på å finne ståsted og plattform, svakhet og styrke. Da er man voksen, denne gang også i andres øyne, men føler seg mindre enn noen gang. Plutselig innser man at opphavet forstod så mye mer, og at man selv forstår så uendelig lite. Og ikke minst at man vil trenge noen å komme til med sine uløselige undringer.

Sitcom er en fantastisk virkelighetsflukt, og da jeg kom hjem i går kveld gledet jeg meg virkelig til å bli inspirert av de gode tingene. Men det var bare elendighet og fotball.

Renten og vannstanden øker, eldreomsorgen synker som en stein i havet, genmanipulering, naturkatastrofer, aids ,e-stoffer, krig og partnerbytter, et parrigsrituale som ikke lenger sjokkerer de tusen hjem nå som penis og vagina er allemannseie. 

Vil ikke være voksen, alt er så trist der ute, og jeg har enda ikke følt meg psykisk sterk nok til å ta alt innover meg, selv om jeg gjerne vil.

Fakta virker ganske opplagt – jeg er middelmådig.

Jeg jobber, treffer venner og snakker om alt det fæle – men gjør ingenting med det. Jeg sutrer meg gjennom PMS-perioden og alle dagene derpå, gråter til nyheten og vil være barn der alle fikser alt mulig for meg. 

Midt i all elendigheten er det godt å vite at jeg er ALT for en, en liten jente som mener at jeg er vakrest, best, snillest og at ingen andre kan måle seg med akkurat meg! Jeg skal nyte det i fulle åndedrag så lenge det varer!

Baronessen