Vintersport

Vintersport kan være så mangt… enten kan du ta del i det, eller bare være tilskuer, men uansett hvordan man vrir på det så er det kaldt – og farlig. En kollega av meg har nettopp vært å prøvd seg på ski, med det resultat av at han nå går rundt, blek om nebbet og med armen i fatle. Han har bestilt ekstradeler fra Sverige og skal sette inn en plate med en krok i skuldra, hva det nå måtte ha for hensikt, uansett, han har det neppe noe bra akkurat nå.

 

Så det beste er nok å se på, og da bør man se på tv. Da kan man sitte under et pledd foran peisen, med en varm kopp kaffe i fanget.. (altså, ikke i fanget, men i koppen, men med koppen på fanget..) I tillegg kan man sitte p humre over disse forfrosne menneskene som ofrer liv og helse for å komme først over den røde streken, men fråden rundt kjeften og ikke et oksygenmolekyl igjen i årene. (hvorfor denne fråden, det kan jo umulig ta så mye av tiden fra deg dersom du drar håndbaken over kjeft og nese for å tørke vekk det verste, om ikke annet så kan du vel svelge en del av spyttet. …)

Uansett så skjønner jeg ikke meg på mennesker som går man av huse for å se på disse sportene, stå i løypa og rope «heia,heia» i nøyaktig tre sekunder før du må vente en hel runde på å få nye tre sekunder med favoritten. På TV ser man dem jo hele veien i det minste, og er i tillegg varm. Nei, de risikerer frostskader og blærekatarr for disse tre sekundene. Forstå det de som kan.

 

I min ungdom var jeg også ute i løypene og stod å så på, totalt ufrivillig naturligvis, og det var da jeg bestemte meg for at min karriere som tilskuer på stadion var over. Etter disse traumatiske opplevelsene er jeg ikke lenger i stand til å gå ut, uten å tenke på den enorme kulden ved å stå stille i mange timer uten mulighet til å røre seg så mange meter. Kanskje dette også er årsaken til at jeg lider av en mild form for klaustrofobi i store menneskemengder, kulde eller ei.

 

Tilbake på selve sportene. La oss ta hopp som et eksempel. Her står tilskuerne i bunnen av bakken og ser på at hopperne fra de forskjellige landene suser utenfor. Og hva er spennende med å se hvem som hopper lengst, det er spørsmålet. Men min teori er at det ikke er selve konkurransen som er spennende, det er spenningen med å se om de klarer å overleve det fryktinngytende hoppet. For viss du tenker over det er du jo rett og slett tullete av normale mennesker å sette utfor en bratt hoppbakke i litt over 100 kilometer i timen, for så å hoppe gjerne 120 meter på to planker du har festet til bena ved hjelp av en løs binding med en strikk bak som skal hindre en i å tippe over. Og skader skjer. Ofte veldig stygge skader, men de kommer alltid tilbake og da begynner jeg å lure om de ikke glemte hodet sitt igjen i bakken forrige gang de hoppet. For det er jo farlig, veldig farlig, men det ser ikke ut som om de lærer.

Igjen og igjen hører du om comeback. Og hva var skaden igjen. Jo, bare brukket begge armene og bena og brakk fire ribbein, men det er visst ikke noe det. Det virker som om det er en uskreven regel som sier at hvis man ikke dør av skaden er det ikke en skade så da må man bare ta fatt igjen.
Men så lenge de ikke ber meg om å ta del i det helt halsbrekkende øvelser så får vi vel la det være greit. For det var faktisk veldig artig når du hørte at Kjuser'n eller Aamodtasan hadde tatt en medalje. Og da tenkte jeg; Uansett hvor primitivt det er, så er det underholdende. Når det er sagt så savner jeg de gode gamle utøverne, det blir liksom ikke det samme med disse nye….

 Baronessen