Vi småfolk

Jeg har egentlig alltid vært litt småmisunnelig på høye mennesker. De er liksom så elegante med sine lange armer og bein, kan ta et skritt fremover når jeg må bruke 3 skritt på samme avstanden. Det har alltid vært slik,at jeg må småløpe ved siden av høye mennesker for å holde tritt.

Når jeg må stå og titte lengselsfullt på det som befinner seg på øverste hylle (bokstavelig,ikke metaforisk)kan de bare hente det ned som om det var ingenting. Det hele er i grunn veldig imponerende.

Med mine usle 161 centimetere over bakken er jeg ikke akkurat noen skyskraper, men jeg er heller ikke helt dverg. Det kommer an på hvem jeg står ved siden av. Ved siden av min kollega på 1,60 er jeg ganske høy, men ved siden av min venninne på 1,77 føler jeg meg ufattelig lav. Selv definerer jeg meg som lav, rett og slett av den grunn at jeg har flest problemer tilknyttet at jeg ikke "når opp"


På konserter for eksempel, har jeg mange ganger stilt meg selv spørsmålet "var det verdt pengene?" da jeg stort sett aldri ser noe. Joda,man er der for å HØRE musikken men det hadde jo vært kos og se noe også.... Venninnen min derimot,den høye, bare stiller seg et sted og ser bra uansett. Sånn er det ikke for oss småtroll. Vi må klekke ut en plan for å få sett noe i det hele tatt. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg stort sett bare har hatt utsikt over nakken til de foran meg,på tross av at man krabber opp på gjerder og annet i håp om en bedre utsikt.

Den eneste gangen jeg virkelig kan si jeg har sett noe på en konsert var da jeg skulle se Pink og på vorspielet før konserten ble kjent med ei med MS. Ho hadde sånn honnørbillett med ledsager, så da fikk vi sitte i en egen bås med eget toalett og greier. Det var stas det for en sånn lav person som meg.

En annen ting som alltid har vært et problem er det å kunne finne en bukse som både passer i livet OG er kort nok i beina..selv da jeg yngre år faktisk hadde en midje,var det et problem,og nå som jeg har kroppsfasong som svampebob er det ikke akkurat noe lettere...Jeg hadde alltid de der trendy rysjene nederst på buksebeina selv etter at min bestemor hadde lagt buksene opp.


Når man lever i en verden hvor flesteparten er høyere enn deg, fører det også til fysiske skader. Nakken din blir maltraktert! Det er veldig slitsomt å hele tiden se oppover for å snakke med folk..og gud forby om samtalen er av en lengre art, med en av de personene som man sier "ha det" og "god helg" til omtrent 13 ganger i løpet av samtalen før det endelig gir mening for vedkommede.  Da snakker vi rett til kiropraktor med en gang!

Så der står vi da, med nakkeproblemer, hoppe-kramper og alt for lange bukser mens vi blir sett ned på...

Tross min misunnelse for de som regnet treffer først, må jeg ærlig innrømme at det kan til tider være ganske praktisk å være lav. Jeg kan sitte på flyet med masser av plass til beina mine, og jeg trenger aldri å bekymre meg over kuler i panna etter lave dørkarmer.
Jeg blokkerer aldri utsikten til noen på verken kinoen eller konserter.
Jeg tenker også at høye mennesker har mer fallhøyde om de skulle snuble. Det må gjøre vondt. Hvis jeg snubler så er det sjeldent jeg får et skrubbsår engang (med mindre jeg er full for da kan det virke som om jeg plutselig er blitt kjempehøy basert på alle skadene jeg finner dagen derpå...)

Dessuten tror jeg at skyskraperne er kaldere på leggene enn andre, for det må være forbanna vanskelig å finne bukser som er lange nok. Mine legger er alltid varme....og tærne...


Baronessen

Jeg vil bare sove!

Du skal være hard for å tåle lite søvn..faktisk så er det direkte farlig å sove for lite. Man kan dø av det, faktisk!

Hvor lenge kan et menneske gå helt UTEN søvn? Noen trenger mye søvn,noen trenger lite...men det finnes vel ingen som ikke sover i det hele tatt? For hva skjer da?

Det å ta fra mennesker søvnen er en velkjent torturmetode som enda blir brukt den dag i dag, på tross av den enda mer velkjente studien gjort på rotter med det resultatet av at de døde etter bare en ukes tid!

Andre artikler sier at søvnløshet truer fysisk og mental helse... Vel, Min fysiske helse har vært truet i lang tid og det kan jeg neppe skylde på søvnmangel... Mentalt har jeg heller ikke vært helt god (Og dersom du er fast leser av bloggen er det vel mer enn et eksempel på nettopp dette i arkivene fra tidligere år..) men en ting er sikkert, jeg blir ikke BEDRE av å bli vekket opp hver bidige gang jeg holder på å sovne ,om jeg i det hele tatt rekker å faktisk legge med tilrette i en sovestilling før jeg må opp igjen, flere netter på rad over laaaang tid!


Det finnes ingen tvil om at det å ta fra en person søvnen er noe av det verste man kan utsette et menneske for (eller dyr..eller rotter...) , så hvorfor gjør mine egne gener det hver bidige natt? Er det bare som mor man er nødt til å utvise ubetinget kjærlighet for sine barn,går det ikke begge veier?

Nettene mine blir styrt av en armé på 3 som jeg har produsert selv... og de er ikke særlig snille! Jeg holder fast ved teorien min om at de prøver ta livet av meg, eller drive meg fra sans og samling for å få meg innlagt et eller annet sted.. Hva de så måtte oppnå med det aner jeg ikke, men en eller annen slu plan finnes det garantert! De er jo mine avkom....


Minsta holder det gående til kl null-et-null-null denne kvelden før ho kaster inn håndkleet og storebror overtar derfra. Det er non-stop og du kan banne på at med en gang jeg får lagt meg ned i senga er han hylende igang igjen. Jeg utelukkende alle innlysende fysiske behov som sult, tørr bleie, tørste, smerter, varm/kald og syk før jeg begynner gjetteleken på de mer diffuse sakene som selskapssyk, drømmer, vil ha et eller annet etc. Enden på visa er at han insisterer på å opp av senga - og jeg løfter han opp, han peker utover gangen- og jeg bærer han inn i stua.... Dum,trøtt og lut lei som jeg er tenker jeg ikke før jeg følger hans anvisninger (hvem er sjefen liksom...) og ender opp i godstolen foran Tven der han informerer sin mor om at han ønsker å se "uæææh grr" (dinosaurer i ymse format på YouTube)

Hva f! Klokka er 0230!!!! Skjønner at jeg er blitt lurt (først nå..skylder på søvnmangel over lang tid) rasker med meg en tåteflaske med melk i og pakker han inn under sin egen dyne igjen før jeg trykket tåteflaska i truten på ungen.

Det blir stille og jeg tusler tilbake i seng

- Uæææææh! Mere! Klokka er 0236!

Skrittene mine er noe raskere, noe tyngre og ganske mye mer sintere når jeg før 17ènde gang denne kvelden går inn for å forklare at -"nå er det natt og nå må du sove", som søvnekspertene på familiekontoret lærte oss en gang i fjor.Heretter er det den såkalte 5 minutters metoden eller hylekur, eller hva søren man kaller det, som er gjeldende. Etter halvannen time gir mor imidlertid opp, igjen, og prøver å ta han inn i senga sammen med meg for å se om det mot all formodning måtte hjelpe. 

Han legger seg tilrette og jeg øyner håp, helt til han stikker en finger inn i øret på meg og sier -"Nei mamma nei!" og prøver å stå opp igjen. Jeg nekter, og han hyler!

Da jeg innser at det er like før jeg rister vettet av hele ungen får jeg summet meg, løpt over gangen og røsket opp døra til 7 åringens rom der halvdelen har søkt tilflukt i håp om å unngå det verste natte-rushet og få sove i fred. ( ettersom han skal på jobb ,for han HAR faktisk en jobb han....bare ikke jeg som har det privilegium. buuuuhuuu)

Gestikulerer vilt etterfulgt av noen halvkvalte stønn før jeg peker fast mot døra til vårt soverom der 2 åringen enda hyler som en stukken gris og ikke ikke har fått roet seg etter siste sinneanfall, for deretter å begrave mitt eget ansikt i hendene. Jeg er fortvilet og trøtt og greier ikke få frem et eneste ord (og DET er et meeeget uvanlig fenomen for undertegnede)- jeg vil bare SOVE!

Fortumlet mumler han noen gloser og skjønner lite når han sjekker klokka og ser den ikke engang har greid å karre seg til 0530. Men et blikk på vraket som står foran han er tydeligvis nok til at han forstår alvoret i situasjonen for han står opp og overtar "hylerne" - som akkurat da har formert seg til 2 stk (lillesøster har naturligvis våknet av hysteriet) og befinner seg på 2 forskjellige rom og prøver å overgå hverandre i volum for å få være den som fanger oppmerksomheten til den det måtte angå først.

Hva som videre skjer er meg rivende likegyldig der jeg siger ned på madrassen på gulvet og sakte svimer av. Jeg hører hylende småbarn i bakgrunnen,dører som lukkes og vekkerklokker som ringer men lydene blir fjernere og fjernere for så bli borte. Jeg sovner,Tungt! og får hele 2 timer søvn før jeg må stå opp igjen.... Jeg er kvalm! Jeg eeeer så trøtt!

Bare vent til hyenene er tenåringer og vil sove hele tiden. Da skal mamma ha det gøy da!

Jeg skal kjøpe meg en sånn skikkelig god mikrofon, en sånn som ser ut som en femtitalls radiomikrofon, bare for at de er enormt kule å se på, og bruke den til å gaule "noen ganger ærre alright!!" (bare for at jeg kan tenke meg at det må være omtrent det verste en kan høre midt på natta når man er så trøtt at man er kvalm) hvert 20 minutt!
Om jeg klarer å holde meg våken da, hele natta gjennom for å gjøre dette...men eldre folk trenger mindre søvn, så det burde la seg gjøre, om jeg ikke er død av søvnmangel innen den tid, eller innlagt et sted....

Halvdelen forbarmet seg heldigvis over meg og tok hylerne i natt,så nå har jeg faktisk sover mer enn 4 timer sammenhengende det siste døgnet. 
Jeg er et nytt menneske! Bring it oooon!Baronessen

En onsdag i november

Livet består av både små og store milepæler. Alt fra å lære å gå til den første jobben man blir sparket fra....

Vel,nå har jeg ikke fått sparken da, men når man jobber innenfor oljesektoren i 2016 så lever man særdeles utrygt. Og det gikk så det måtte gå ,permitteringene kom og dermed har baronessen fått en noe,om enn ufrivillig,lengre permisjon med minstearvingen.

De fleste småbarnsmødre ville kanskje sett positivt på at nettopp-fylt-ett-åringen kan være hjemme enda en stund før hun sendes ut i den store verden..men når man har gått hjemme 8 mnd av et (helsikkes) svangerskap,etterfulgt av en permisjon mens man blir på tjukka igjen for så å mer eller mindre gå over i en ny permisjon, ja så vitner manglende tapet på veggene om at mor er riiimelig klar for å komme seg ut i voksenlivet igjen.

Så neste milepæl på lista er da at minsta starter i barnehagen. Dag nr 2 skal mor gå hjem mens barnet sover og så komme å hente når barnet våkner igjen og var spist. Dette betyr ca 2,5 timer i total stillhet for mor.
Følelsen av å kunne ta en dusj helt alene,med lukket dør på badet og uten å måtte ha ører på stilk, er nesten ukjent terreng.
Når man i tillegg etterpå kan koke seg kaffe,spise hele 3 skiver og attpåtil drikke kaffen mens den er varm,ja da er det ikke fritt for at følelsen av velvære siger innpå. Et øyeblikk er jeg inne på tanken av å være permittert til evig tid og kun sitte på ræva og drikke kaffe resten av alle formiddager jeg får tildelt på denne kloden.

Men så er det gått en time og rastløsheten tar meg. Hva skal jeg gjøre nå? Brått smeller det i døra (hvorfor kan ikke unger åpne og lukke dører på vanlig vis?!?! må de smekkes av hengslene hver bidige gang? og dette av en syvåring!?! Hvordan i huleste skal det gå med døra når ho blir 13 og er forbanna?) og det kvittres "æ må på do,æ må på do" i ganga. (fast takst hver dag. Minner meg på at jeg må ta opp med rektor på skolen at det er på tide og innføre smårom med vannklosetter i,da dette åpenbart ikke finnes der fra før)

Rastløsheten er plutselig borte og etterlater et salig sug av bare bittelitt alenetid igjen. Men det er onsdag i dag,som betyr tidlig ferdig på skolen,litt mer lekser enn vanlig ,tidlig middag og svømmekurs på 7 åringen, og la oss ikke glemme,pappa jobber sent.

Får hentet 2 småbarn i barnehagen alt for tidlig da minsta skal ha kort dag og 2 åringen nekter å være igjen når vi andre går, så når middagen er satt på bordet er huset allerede såpass bomba at man må bruke de fleste sanser man eier for å manøvrere seg fra stua til kjøkkenet. Bedre er det naturligvis ikke etter middagen, da ris fungerer utmerket som liksom-snø som daler ned fra himmelen. Noen har nemlig hvisket ungene i øret at værgudene truer med snø i morgen og i ekstase tjuvstartes det på kjøkkenet.

I "total stillhet og alenetid" bakrus foreslår jeg derfor å overta ledsagerjobben til svømmekurset for svigermor,og forlater huset sammen med 7 åringen så kjapt jeg klarer slik at svigermor ikke skal skjønne at hun er blitt lurt før det er for sent. Hun er nemlig nettopp blitt etterlatt med 2 småttiser på vei inn i "ulvetimen" i et hus som ikke fortjener tittelen "beboelig" lenger.

Jeg humrer litt mens vi kjører nedover gata med Marcus og Martinus på full gnu, og føler meg riktig så smart og avslappet. Djevelkrysset som alltid tar minimum 10 minutter å komme seg gjennom er åpent og kan kjøres direkte  gjennom og vi parkerer foran svømmehallen hele 15 minutter før tiden. Men,det varer naturligvis ikke. sånn flaks har jeg bare ikke,sånn er der bare. For idet vi går ut av bilen,innser jeg at svømmebagen,ja den ligger igjen hjemme....

Karma! damit! Så lurt var det

Snur bilen og kjører (alt for fort) tilbake,møter svigers i døra med svømmebagen og kjører ned igjen. Denne gang er selvsagt ikke djevelkrysset åpent og vi blir stående i 5 minutter før vi i det hele tatt kan tenke på å komme oss ut på veien. Rekker de siste 15 minuttene av svømmekurset noe som egentlig bare erger da det tar tre ganger så lang tid å få av og på klær og dusjet etterpå..

Vel hjemme igjen er begge de små i pysjen (takk svigermor) og klare til legging. Den går uproblematisk og til og med 7 åringen er medgjørlig når hennes tur kommer.
Så når det er stille i stua og jeg får satt meg foran tven med Netflix og en kopp kakao, ja da gjør det faktisk ingenting at pappa jobber sent for litt alenetid er fantastisk igjen.

Bare ikke så godt at jeg kan sitte sånn hver dag😉

Baronessen

2 Januar

Dagen starter optimalt,jeg våkner selv av min indre klokke frisk og uthvilt til fuglekvitter og solskinn inn gjennom vinduet. Ungene er allerede i barnehagen og på skolen og jeg har hele dagen kun for meg selv.

Tror du på det? Nei ikke jeg heller!

Fakta er at jeg har hatt en våkenatt fra helvette, sovet omtrent 2 timer etter midnatt om jeg legger godviljen til og både barnehage og skole har planleggingsdag så hele ungeflokken er hjemme og 2 av dem er syke. Og for de av dere som har unger, vet dere like godt som meg at syke unger er no herk! Og for de av dere som ikke har det, vel,syke unger er noe av det mest slitsomme som finnes!

Da jeg har hørt at sjokolade gir endorfiner til hjernen og endorfiner gir psykisk velvære,tar jeg en neve hval melkesjokolade til frokost i håp om at dette løser alle problemer. Og det gjør det,i ca 4 minutter - før jeg hører et brak fra stuen etterfulgt av 2 synkroniserte ul som stadig øker i styrke.

Lille storebror på 2,5 tror fremdeles han kan fly, noe han fremdeles ikke kan, og har brukt lillesøster på 1,5 som landingspute. Trøster en unge med hver arm og kommer på at jeg ikke har fått i meg dagens første kaffekopp enda. Ikke rart jeg føler meg groggy!

Når ungene har fått roet seg såpass at de kan plasseres foran Pelle Politibil på NRKSuper, er min neste plan å få satt på ei kanne kaffe.
Jeg kveler et skrik idet jeg åpner kaffeboksen. Her er det nøyaktig kaffe nok til en ussel kopp,og den langt fra svart nok til å matche humøret mitt denne morgenen.
Og kaffelageret,som var ganske så velfylt før jul, er tomt. Når man har kaffedrikkende julebesøk ryker sånt no temmelig fort.

Det siste jeg ønsker å gjøre nå er å pakke syke unger i bilen og dra ned på butikken etter kaffe. Sender naboen en sos melding, men hun som resten av verden er selvfølgelig normal og er på jobb i dag som alle andre...

Trakter den ene koppen jeg har mulighet til og heller den i meg på styrten ettersom jeg i mine ungdoms år lærte meg at alt som helles ned fort funker kjappere og lengre. (før man spyr som en gris og må følges hjem av venninnen...)

Husmorspeeden (les kaffe om du ikke har skjønt det fra før) kicker inn og de minste har fått både ny bleie,er påkledd og fôret med grøt innen 7 åringen orker og krabbe ut av senga. Hun kvittrer god morgen før hun tar nettbrettet med seg på rommet og lukker døra igjen etter seg. Hun hadde nemlig tvungen nettbrett-pause i går og har dermed en hel haug å ta igjen.
Vanligvis ville jeg prøvd å få på henne klær og i henne noe mat før mind craft og Pokemon erobrer dagen hennes men i dag velges alle kamper med omhu.
Så mens småttisene tømmer ut alle lekekassene de eier på stuegulvet (og de eier faktisk hele 9 stykker) og vesla friterer hjernen sin på internet bestemmer jeg meg for å lete enda en gang etter kaffe.

Pågangsmot lønner seg,og etter infernalsk endevending av kjøkkenskapet
finner jeg faktisk en pose kaffe innerst inne, lengst nede. Så da er sannelig denne dagen reddet også og det er relativt store sjanser for at jeg greier å holde ut til i ettermiddag når halvdelen kommer hjem fra jobb og jeg kan gå å legge meg igjen. (kl 17 men sånn er det nå engang å være småbarnsmor uten nattesøvn)
Og i morgen er hverdagen tilbake og både skole og barnehage i gjenge igjen etter 14 dager med ferie... Nå krysser jeg bare fingrene for at ungene er friske nok til å dra til sine respektive institusjoner for mamma trenger virkelig en dag for seg selv nå!
Jeg elsker virkelig alle ungene mine,men jeg sverger på at de til tider prøver å ta livet av meg!

Baronessen