Mandagstrim

Jeg titter ut av vinduet på det gufne høstværet. Vinden uler og regnet truer med å komme gjennom vindusruten. Dagen på jobb går mot slutten og mandagens felles-trening er det eneste som gjenstår. Jeg vurderer sterkt og heller bli foran skjermen min den siste timen, istedenfor og løpe en time i lysløypa i dette været. Det er da min kollega kommer kvitrende inn på kontoret og ytrer at hun vet hvor godt det føles etterpå selv om man ikke har lyst akkurat nå. Jeg lar meg rive med og tenker fuck it. Jeg får dra hjem og skifte.

Mitt første forsøk blir stoppet av en annen kollega med dådyrøyne. «Går du nå?» 

Han vifter med en bunke tegninger som må ut i dag, og ser på meg med et intenst blikk som om bare det alene skulle klare å holde meg igjen. Vel, nå var ikke motivasjonen for å løpe på det høyeste uansett, så jeg tusler tilbake til plassen min med tegningsbunken i neven.

Når jeg en time senere ruller min lille Opel inn på parkeringsplassen ser jeg min friske kollega jogger ut derfra.( JA, jeg KJØRER faktisk opp til lysløypa...)

Nå føler hun det nok godt, men det samme kan ikke sies for meg.

Jeg stropper bikkja rundt midja og begynner løypa i rolig gange. Alle vet jo at man skal varme opp først… innser imidlertid at tempoet må settes opp noen hakk om dette skal kunne regnes for trening, selv for meg. Bikkja stopper i tide og utide slik at løpinga går i rykk og napp. Det er mye som skal snuses på og utforskes i dag og jeg ser meg nødt til å forklare henne at dette er ingen snusetur men trim. Hun sertter de små brune øynene hardt i meg, før hun plutselig får nåla i bakenden og setter av sted i fullt firsprang med meg hengende etter. 

Det er vondt i kneet…i skuldra…og i ankelen…i sjelen…. som en tredukke (og da snakker vi ikke om en marionette med lett bevegelige ledd, men ustillingsdukkene til kappahl som står støtt og stivt... ) prøver jeg fortvilt å nå toppen på første langbakke i Voie lysløype med en stil som hadde fått enhver kiropraktor til å brutt ut i stille krampegråt.

Jeg ser toppen langt der oppe. Det føles som om jeg løper i potetmos – det går ufattelig sakte. Farten kan bedre beskrives som kappgang enn som jogging, og stegene likner veldig på musestegene min datter pleier å demonstrere på vei inn til barnehagen om morgenen (spesielt de dagene man har svært dårlig tid)

Jeg får flash back fra da vi kjørte 4 timer i Namsskogan på vinterføre, der alt er likt i fire timer og en ikke føler en kommer fremover i det hele tatt.... Men fremover kommer jeg, bare ikke særlig langt om gangen... 

Ser toppen nærme seg, og takker alle makter for at bikkja er noe mer ivrig enn matmor og drar meg oppover bakken mens jeg allerede kjenner jeg angrer på at jeg ba henne slutte med snusinga nå når jeg kjenner blodsmaken i munnen og melkesyra i beina.  Noen meter til, noen steg videre….. Der! Jeg er oppe. Hvem som peser mest av to eller firbeint er uvisst, men jeg er svært glad ingen ser meg nå! 

Det verste er at jeg har lyst på en røyk…

Etter at min ikke-eksisterende kondis har fått seg et sjokk, kan jeg konkludere at resten av løypa ble det man kaller intervall-trening. Men trening må det ha vært, for jeg har en virkelig kledelig (???) rød-lilla farge i ansiktet idet jeg plasserer rumpa tungt nedi førersetet vel tilbake til start. Jeg starter på løypa i god tro om at jogging er kilden til evig ungdom, men avslutter med å føle meg gamlere enn aldri før. 

Dette bekrefter min teori om at løping kun skal forekomme i nødstilfelle og man må spare på kreftene til en dag man virkelig trenger dem. Slik som når en befinner seg halvfull (helfull) og trøtt, fem mil hjemmefra, og man ser den siste bussen svinger ut fra holdeplassen, eller når en skal bekjempe høstens influensasesong.

Baronessen

Høst i annmarsj

  

Dagen har forløpt meget rolig, meget godt. Med unntak av en helt vanlig dag på jobben, har min største utflukt i dag var til bensinstasjonen for å fylle bensin. Noe som i seg selv ikke er bare-bare. Sløv som jeg er så fyller jeg nemlig ikke bensin i tide og utide, men bare når jeg er spik spenna nødt. Sånn som da bilen min hosta på vei opp Bråvannsbakken her om dagen, etter å fortvilt ha blinket gult i flere dager. Vel, da innså selv jeg at jeg måtte fylle bensin neste gang jeg skulle ut med doningen. Men jeg har selvsagt noen sære preferanser når det kommer til bensinstasjoner også. Noen vil gjerne kalle det tvangstanker. Jeg fyller nemlig ikke bensin hvor som helst. Helst bør det være selvbetjent, men jeg har noen få utvalgte betjente bensinstasjoner rundt om i Kristiansand også.

Greia er at jeg får hetta av å fylle bensin. Det er nok flere sammensatte grunner til dette. Mulig skyldes det den ene gangen bensinmåleren var i stykker og jeg trodde jeg var tom for bensin men endte opp med å fylle bensin for 7,35 kroner og måtte inn å betale dette til klodens desidert deiligste fyr. Det var flaut! Jeg skal i samme sammenheng villig innrømme at jeg til tider har hatt konto på intravenøst og har måttet fylle for småpenger, men klarer stort sett å skrape sammen til en hundrings om ikke annet. Og da fyller jeg ALDRI på betjente stasjoner, men på selvbetjente som kun tar kort!

Min frykt for bensinfylling kan også være en følge av den gangen den samme vidunderlige kjekke bensinstasjonmannen akkurat klarte å avverge at jeg fylte diesel istedenfor bensin – selv om jeg klarte å få 0,7 liter av dieselen på tanken.

Eller telefonsamtalen jeg fikk fra en annen bensinstasjon hvor jeg hadde fylt bensin og reist. Altså, uten å betale for meg. Kult å komme tilbake å betale 2 uker etterpå bare fordi hodet ikke sitter på rett plass….

Det pinligste var imidlertid da jeg tøffa meg så veldig å fylte på en ukjent stasjon. Det gikk greit, til tross for at et mannlig utdrikningslag satt å spiste lunsj på en benk utenfor. Like tøff følte jeg med imidlertid ikke da jeg gikk ut etter å ha betalt for meg og satte meg i bilen igjen. Jeg satte meg nemlig i BAKSETET!

Bare meg i bilen…

Jeg satt der i en liten evighet, vurderte om det beste ville være å klatre frem i førersetet, late som jeg ventet på noen til de gikk og andre geniale løsninger. Det endte med at jeg til slutt gikk ut – og inn. Kvalte for øvrig motoren før jeg kjørte av gårde….

I dag gikk det imidlertid smertefritt å fylle opp tanken, da jeg valgte min faste stasjon med selvbetjening og ei gammel røy bak disken. Putte inn kortet, slå kode og fylle bensin. Måtte snu bilen en gang, da jeg ikke helt har lært meg hvor fyllesida er enda, ny bil for meg, men det gikk også greit da bensinstasjonen var helt tom.

Vel hjemme igjen tenner jeg lys, lager kakao og tuller meg godt inn i pleddet. Høstregnet dasker mot vindusrutene og vinden truer med å stikke av med bordet på verandaen. Men inne er det lunt og varmt, og en deilig ro – det er en lun høstkveld og jeg nyter det.

Baronessen

Søppeltrollet

Jeg har ved flere en anledning blitt beskyldt for å være redd for søppeltrollet.. Da vi bodde på Hellemyr hadde vi egne boder for søppel, og disse stod naturligvis flere mil unna inngangen!

Jeg måtte altså gå rundt heeeeele bygget for å kaste søpla, for å så gå heeeeele veien tilbake for å sette meg i bilen og kjøre til jobb. Som du sikker forstår så var dette svært slitsomt, og følgende ble da at jeg ikke orket dette strevsomme arbeidet. Søpla ble dermed liggende litt for lenge og ofte stående rett utenfor døra, da ambisjonen var å ta denne med «når jeg likevel skulle gå».

Problemet var jo det, at når «jeg likevel skulle gå» hadde jeg gjerne såpass dårlig tid (for jeg har verken blitt bedre eller verre på morgenen med årene) at jeg ikke rakk denne runden rundt bygget for å hive søpla, og dermed gikk rett forbi, dag etter dag, helt til noen forbarmet seg og tok med min pose….eller poser (oftest i flertall) med seg på sin egen ferd til søppeltrollet…

Blokka, eller leilighetskomplekset, hadde faktisk parkeringsplasser på begge sidene, så hvorfor jeg aldri parkerte på andre siden der søppelboden var, er noe jeg har tenkt litt på nå sånn i ettertid….

Nå når jeg bor i en enebolig og har søpla rett utenfor døra, går dette forholdsvis bra. Som regel havner søppelposen i dunken innen et par dager, som regel….. hvis ikke er det alltids et dyr eller en kråke som tar seg av det..

Problemet nå er når søppelbilen kommer for å tømme dunkene. Jeg må altså slepe den store tunge dunken heeeelt ut til veien slik at søppelmannen skal gidde å hekte den på søppelbilen og få denne tømt. (Legg merke til at her omtales boksen i entall, dette fordi jeg stort sett er alt for sløv til å sortere og at det meste av søpla havner i samme dunk….) Når søppelmannen har gjort jobben sin, må denne dunken trilles heeele veien inn igjen.

 Det er på dette tidspunktet det stort sett ikke skjer noe fra min side. For å få parkert bilen min må jeg kjøre fordi søppeldunken som står ved postkassene. Jeg må dermed gå heeelt tilbake for å hente denne, noe jeg oftest ikke gidder der jeg drasser på unge, plastposer, barnehage sekk med mer på vei inn døra mens jeg blir overfalt av bikkja. Når jeg endelig kan puste ut og sette ting fra meg er jeg stort sett såpass utslitt at jeg ikke engang orker tanken på å gå heeeelt ut til postkassa for å hente søppeldunken (dette sier nok svært mye om min fysiske forfatning men det får heller være)

Du stiller deg kanskje spørsmålet, hvorfor ikke ta med søppeloksen når jeg henter posten? 

Vel, det er en annen sak, jeg er nemlig svært sløv til å hente posten også… det gjør jeg gjerne en gang i uka, sånn ca Torsdag, når trappa mi er så full av søppelposer at det ikke er plass lenger og jeg MÅ hente dunken for å få  ryddet opp. Om jeg mot formodning har vært så heldig at noen i mellomtiden har forbarmet seg over meg og min redsel for søppeltrollet, slik som naboen eller min søster, vel, da blri posten gjerne liggende enda litt til.….Men mindre jeg venter en pakke med sko eller nytt tøy. Da er jeg derimot svært ofte i postkassa..

Noen vil kanskje ha en kone som legger seg lydig i kurven sin under kjøkkenbordet når dagens gjøremål er ferdige, men som dere skjønner er jeg ikke en av dem. Og dersom du tenner på burka og bart, ja da kan du gå videre.  Det jeg trenger er en mann som tar grovoppgavene – slik som å tømme søpla og trille dunken ut og inn – helst på samme dag. For søppeltrollet er der, faktisk, jeg HAR sett det. Og det er skummelt! Spesielt år det er mørkt!

Dere som sier at troll ikke finnes – her er et vassekte søppeltroll!

Baronessen

Blå mandag - eller Tirsdag....

Middelmådig start på dagen, da vi kom sent hjem fra hovden i går kveld og jeg var enda senere i seng ettersom jeg «må lande» før jeg hopper i køya. Dette resulterer i den sedvanlige snoozinga på alarmen, som igjen resulterer i at jeg må skippe dusjen på morgenen. 

Jeg står ikke opp før «deadlineklokka» mi ringer, en klokke som fra fabrikantens side blir kalt «fryktelig vekkeklokke» og dette i ordets rette forstand. Det å være en liten halvmeter fra madrassen når denne setter i gang er ingen overdrivelse. 

Snubler bort til klokka med gjenklistrede øyne og hamrer løs på den for å få ende på den gjennomtrengende marerittfremkallende pipelyden, som om det er dens skyld at jeg må stå opp på et ukristelig tidspunkt av dagen. Men jeg har ikke tid til å være morgengretten.

Stirrer tilbake på mitt egen trøtte speilbilde, studerer posene under øya og innser at jeg ikke er tjue år lenger, der man kunne hoppe fra senga og rett i bilen – nei, den tida er sannelig over.

Etter en liten evighet med sparkling får jeg klint håret opp i en topp og kommet meg avgårde. Er på kontoret før åtte mot alle odds, og får hentet dagens første kaffekopp.

Etter å ha skumlest mail innser jeg at jeg må ha en kistespiker før jeg klarer å ta fatt på mandagens oppgaver. Det er når jeg skal ut på «røykeplassen» bak jeg for alvor skjønner at det er mandag, og den tyder på å bli blå også. Jeg får nemlig testet spagaten idet jeg skal gå ut på den eldgamle tre-verandaen bak, som er overgrodd med sopp eller hva det nå er. 

Vi snakker skikkelig gammelt treverk, som ikke er høytrykkspylt siden atten pil-og-bue, og dette er helt grønt – og glatt! Heldigvis har jeg enda hånda på dørklinka idet jeg trør ut og går rett i spagaten. Vel er jeg gammel turner, men slike kunster ruster faktisk, og hadde jeg kommet meg helt ned hadde jeg nok sittet der enda. Jeg utbryter et høyt «OI» og får med nød og neppe dratt meg opp i stående stilling igjen etter utfallet. Skøyter meg videre ut på plattingen og får inhalert nikotinen, drukket kaffen og kommet meg til hektene mens jeg hører latteren enda runger bak meg. 

Well played, Mandag. Well played.... 

Når jeg forsiktig tripper inn igjen og inn på kontoret, ser jeg grønne spor etter meg på teppet. Godt vi skal bytte det snart….

Jeg er ikke spesielt glad i mandager. Det kan egentlig ikke hjelpe hvor den kommer i løpet av uka, mandag er mandag. Men beklageligvis kommer den i begynnelsen av arbeidsuken. Folk Forakter den umiddelbart fordi: Den betyr slutten av helgen, starten av arbeidsuken, lenge til neste helg etc…

Men når en virkelig tenker seg om, er faktisk ikke Mandag den verste dagen. Mandagens bror -Tirsdag er mye verre og ytterst mer ubehagelig enn mandag noensinne kunne håpe å være. Hvorfor? Det er ganske enkelt egentlig. Mandag kommer og, til tross for helgen er over, minnene om helgen er fortsatt frisk. Du har nye emner å snakke om på jobb for å hjelpe deg å komme gjennom dagen . Det er enkel matematikk at mer skjer fra fredag ​​til mandag enn fra mandag til tirsdag . På tirsdag derimot, har du ingenting friskt å snakke om, fordi du allerede har brukt opp helgens oppdatering på mandag….

Du bør være godt uthvilt til mandag, ettersom du var i stand til å sove både lørdag og søndag. Det samme kan ikke sies om tirsdager....

På mandag, selv om det er starten på arbeidsuken, har du fortsatt en liten forbindelse til helgen som var, og ser frem til den neste. Tirsdag har knust denne ånden fordi det er ikke den første dag i uken, men du har fortsatt fire dager til før en strålende lørdag .... Den er en klønete dag i starten av uken,  uten å faktisk være starten av uken....

Ser dere? Mandag er ikke så ille. Så jeg foreslår at vi alle permitterer mandag for en stund og begynner å gi tirsdag varmen som den fortjener. Tirsdagen har hatt det alt for godt alt for lenge......

Uventet Langhelg

Kickstart på min dag da jeg våkner hylende halv ni og innser at jeg er alt for sent ute. Hjernen fungerte ikke såpass i går kveld at jeg husket å sette på ørten alarmer slik at jeg har en liten mulighet til å komme meg opp tidsnok til å komme på jobb. 

En dusj i rakettfart, tørker de verste såperestene av mitt edle legeme med et alt for stivt badehåndkle (av en eller annen finurlig grunn glemmer jeg alltid å kjøpe tøy mykner og tannkrem), setter opp et uregjerlig hår i en topp da jeg ikke kunne ta meg tid til hårvask, og sprayer uante mengder hårspray for å få det til å holde seg der. For sent oppdager jeg at det ikke er hårspray jeg har brukt, men impregnering sprayen jeg kjøpte til veslas nye sko… Vanvittig smart og oppbevare den i vinduskarmen på badet sammen med hårproduktene.. Om ikke annet blir ikke håret gjennomvått dersom jeg skulle bli overasket av styrtregn…

Så starter sparkinga, prøve å skjule blå Derrik-poser under øyne samt andre skavanker etter beste evne.

Pulsen er enda på et helsefarlig nivå idet 4 åringen kommer gjespende inn på badet med bustete hår og søvnroser i kinnene.

Hva f??!! Ungen? Er ikke ungen hos sin far? Sakte går det opp for meg at jeg måtte ta fri i dag ettersom barnehagen skulle ha ikke mindre enn to planleggingsdager denne uka. Noe Jeg naturligvis ikke hadde fått med meg og ble gjort oppmerksom på onsdag. Når det er sagt føler jeg at barnehagen har såkalte planleggingsdager i hytt og gevær… men det er nå bare min mening.

Uansett, jeg har faktisk fri i dag! Jeg lar hår være hår, ansikt være ansikt og setter over kaffe like sort som natten. 2 kopper «kaffegrut» senere føler jeg endelig at jeg begynner å våkne, og oppdager at jeg har trusa på vranga og genseren feil vei. Det er mulig det var like greit å ta fri denne dagen…?

Vesla tripper fornøyd rundt omkring med X antall Barbie i armene, og Barbie og vennene hennes skal visstnok på hytta.  Jeg setter i gang med pakkinga, for vi skal nemlig til Hovden i helgen og når man plutselig får uventet langhelg kan man like godt sette kursen oppover tidlig.

Sola skinner og alt tyder på at resten av dagen blir bedre enn starten.

God helg!

Everything is just fine.....

Jeg bruker fremdeles mobilen som vekkerklokke, og snooze…det slo i dag feil ut – som andre dager…

Opp litt for sent, så ingen somling i dusjen kan tillates. Håret vaskes bare en gang (ALLE vet jo at man skal såpe inn hele to ganger…) før det settes opp i en krusedull midt oppå hodet mens det enda er vått.

Jeg ser mitt eget trøtte ansikt stirre tilbake i speilet, og ser at jeg i løpet av natten har fått et sår på haka. Gnir meg i øynene for å fjerne rester av morgendugg, før jeg inspiserer såret nærmere. Selvfølgelig er det ikke et sår, men en kvise på størrelse med en tiøring. Og når man er gammel nok til helt naturlig referere til en tiøring, så er man sannelig for gammel til å få kviser også! Er det rettferdig å måtte slite med både kviser OG rynker? Ikke det at noen av delene sliter så veldig på meg, men er det ikke ganske paradoksalt? (Vår kjære wiki sier at kviser/akne er noe en får i alderen 17-30 år men at det som regel forsvinner i 25 års alderen…jeg er da sannelig passert 30 om jeg ikke husker helt feil…)

Uansett, pent er det ikke, så her må førstehjelp utføres. Jeg har mye rart i baderoms skapet så noe av dette må da kunne brukes. Problemet er at jeg ikke helt vet hva som er hva, da det meste står på språk jeg ikke har tatt meg bryet av å lære, så jeg smører på en 4-5 forskjellige ting og regner med alt er borte i morgen.

Hopper i det tøyet som ligger nærmest og idet jeg kommer meg ut av døra innser jeg at der faktisk enda er en mulighet for å kunne troppe opp på kontoret før klokken slager åtte. Jeg har nemlig hele fem minutter igjen, og det burde ikke ta meg svært mye mer og trille ned Bråvannsbakken på sykkel. (Bilen tok kvelden så den solgte jeg her om dagen så nå er jeg sannelig blitt syklist også)

Men den gang ei… sykkelen har flatt bak dekk og jeg finner ingen sykkelpumpe. Damn! Sender ei melding til en kollega om at det er fryktelig synd på meg som må gå til jobben. Kollegaen tar imidlertid ikke hintet. Det er bare å bite i det sure eplet og ta apostlenes hester fatt.

Mitt elendige immunforsvar har vært et stadig tilbakevendende tema. Også i dag ser jeg meg nødt til å forsiktig nevne det. For det er rett og slett ikke der, og ikke går det å få kjøpt et nytt heller. Jeg er nå godt uti min andre Bronkitt-uke, og alle naturlige pustehull er deretter. Så selv om jeg spaserer i rolig tempo i nedoverbakke hoster jeg som en gammel fyllik med lungekreft på stadium 5. Det går sakte. 20 minutter ankommer jeg kontoret, 20 minutter «for sent» ( Flexi-tid er undervurdert!)

Jeg får noen småfleipete blikk når jeg passerer et par kolleger og den ene ber meg ta en titt i speilet. Den våte panneluggen min er blitt tørr på turen ned og står nå rett opp. Og da mener jeg RETT OPP. Jeg har hatt hostekuler med påfølgende tårer, og resultatet er maskara nedover kinnene. Jeg ser virkelig ikke ut. Oh Happy day!

Takk skaper for nye Paracet med koffein! Her har vi smertelindring i god samhandling med verdens mest brukte sentralstimulerende middel. Et par av disse skylt ned en «oversized cup of coffee» blir dette redningen i dag, og jeg fikk vasket både dassen og bikkja etter å igjen ha labbet Bråvannsbakken – denne gangen oppover. I nøyaktig 35 minutter er jeg super Woman og fyker rundt i kåken som om jeg skal ha fått svijernet i skinka.

Små uskyldige hybelkaniner er sjanseløse, og det samme er min firbeinte venn som prøver å komme seg under sofaen i håp om å slippe Shampo -lukt i pelsen. (jo mer illeluktende den bikkja er jo lykkeligere er hun selv..) Heldigvis er hun for stor og sofaen for lav, noe som gjør det hele litt lettere for matmor.

Når 35 minutter er talte innser jeg at jeg sannelig ikke er super Woman likevel, bare lille meg med bronkitt og sterk koffeinrus. Jeg setter bakenden ned i nærmeste stol og takker skaperen igjen for at fjernkontrollen ligger innen rekkevidde i tillegg til at jeg glemte å slå av tven med «knappen» i går. Her blir jeg nemlig sittende resten av dagen, det å faktisk sette det ene beinet foran det andre fortoner seg som en oppgave større enn å bestige «svolværgeita» dagen etter julebord med jobben…..

Baronessen

Just a number

Noen dager er man nøyaktig så gammel som man føler seg, andre dager føler man seg langt yngre enn man faktisk er. Og så har man de dagene man føler seg så meget mye eldre enn fødselsattesten tilsier.

Jeg fikk et litt andelenes syn på dette med alder, eller andres alder for å si det slik. Man kan kalle det en liten oppvåkning kanskje? Om det var en tidlig morgen, eller sen aften har ikke mitt gullfiskminne klar å gjøre rede for i skrivende stund, men det spiller forsåvidt ingen rolle. Jeg sitter på verandaen og nyter en kopp kaffe sammen med min stefar da samtalen begynner å involvere nærmeste naboer og andre i nabolaget. Samtalen kommer inn på en festlig aften tidligere i sommer,og jeg ønsker å presisere at dette ikke var noen festlig aften for meg, heller tvert imot...

Mine nærmeste naboer, i sene 50 årene, har en relativt svær terrasse rett nedenfor meg, og om jeg sitter på verandaen min kan jeg skue utover både badstuen, terrassen og bassenget deres da mitt lille bopel ligger noen meter høyere i terrenget enn deres. Mørket har senket seg og flombelysinga nedenfor har slått seg på. Nå er det nå engang slik at vi mennesker er født med en nyfiken sans, og når en da hører latter og fnising, høylytte rop og andre unevnelige lyder så ser man seg liksom automatisk litt rundt. Det skulle jeg ikke gjort. Det er nemlig svært tydelig at akkurat disse menneskene, i seeeene 50 årene, har fått litt for meget i glasset denne sene aftenen. For det jeg skuer når jeg titter over rekkverket på min egen veranda, er fire godt voksne mennesker, to av hvert kjønn, i full gang med nakenbading tidligere nevnte basseng - som jeg da har fullstendig utsikt over. 

Vi vet jo alle, at med alderen kommer tyngdekraften, og det vi snakker om her er virkelig ikke topptrente menn eller opererte skuespillerinner. Dette er Ola Normann i naturens naturligste prakt, uten hemminger eller forsøk på å holde inn mager eller oppe andre kroppsdeler for å se bedre ut. (Dog, noen av kroppsdelene som burde ha hengt, gjorde kanskje ikke akkurat det...) 

Her er det ingen hold in`s, push-up`s eller andre hjelpemidler, her er det rett og slett det gud gav oss, og mer til ettersom jeg ikke tror kosthold og trening er førstepri for disse folka.... De løper rundt omkring, tar høye stup ned i bassenget (eller forsøk på det) og hopper opp og ned. Og når de hopper, vel, da hopper resten. De ler og fniser og har det tydelig veldig gøy, akkurat slik som 18 åringer ville hatt det om de gjorde akkurat det samme. Men her snakker vi om folk som nærmer seg 60 - og grava, men stormskritt!

Jeg trekker til meg øynene og sitter forstyrret tilbake etter det jeg nå har vært vitne til. Eier de ikke sømmelighet i livet. Det er en alder for nakenbading,og 60 er ikke rette alderen..Jeg forteller denne historien til min stefar på vel passert femogfemti, hvorpå han påpeker nettopp det -.at man føler seg ikke som en seksti-åring selv om man er det. Da jeg var tjue mente jeg selv at de som var passert tredve var vel voksne folk som burde holde seg hjemme istedenfor å fly på byen som om de skulle vært tjuefem. Da jeg var tjuefem mente jeg at man burde passe på familien istedenfor å ha hjemmefester dersom man hadde passert de gylne 35..Nå som jeg selv har passert de tredve mener jeg altså at man ikke burde nakenbade dersom man ser sekstitallet i øynene.. 

Jeg har altså passert tredve, men føler meg ikke som en dag over tjuefem - stort sett.. Med mindre jeg roter meg inn på byens hippeste utested og ser an klientellet der, som svært ofte ikke er så mange årene over bleiealder... Da føler jeg meg som ihvertfall 27... Andre dager føler jeg meg som nøyaktig tredve når jeg står opp om morgenen og prøver å gjenkjenne mitt eget speilbilde der det stirrer tomt tilbake på meg. Dagen derpå føler jeg meg gjerne som en syttiåring..

Moralen er imidlertid, du er nettopp så gammel som du føler deg akkurat der og da. Resten er bare et tall! Så kast klærne folkens, uansett alder og kjønn, la oss hive oss med å nakenbade, bare fordi vi kan!


Baronesse Von Old

OVER 30

Når man blir eldre, har flyttet hjemmefra og blir ansett som voksen er det mye som forandrer seg. Ikke bare blir du alene, må betale regninger selv og må vaske selv, men til og med bursdagene blir forandret. Dagen blir liksom ikke helt det samme når en må lage teselskapet selv, bake kakene og steke vaflene. I tillegg får man gjerne beskjed om å kjøpe noe en trenger for så å oppgi sum slik at du kan få «tilbakebetalt» for gaven du har kjøpt til deg selv…

«Gratulerer med dagen, den er din! Alle unge, alle gamle har en dag som er sin. Dageeeen er din, gratulerer med dagen den er din…»

Det var først når 30 års dagen min nærmet seg (ja, jeg er OVER 30) at jeg virkelig innså det. Det har ikke vært innen tankerekkevidde før dette, enda jeg har bodd alene i en hel del år. Bodd alene, med egne regninger, egne planter (to grønne stueplanter som faktisk enda lever…), hund og katt…

Når man fyller 30 skal det visstnok feires med bask og bram (noe vi i alle høyeste grad gjorde…) Men i månedene før feiringene var jeg travelt opptatt med planlegging, til min egen bursdag! Ja, sik var det, mamma bakte ikke en eneste kake, leide ikke lokale eller poppet popcorn. Alt dette måtte jeg gjøre helt selv, og på MIN dag. Snøft.. Men jeg tok meg selv i nakken og fant ut at fest skulle jeg ha – og det ble det – selv om det ikke blir helt det samme når man «overasker» seg selv….

Jeg klarte naturligvis å fikse det slik at min etterkommer ble født dagen etter meg. Når jeg ser tilbake på mitt gråtkvalte bursdagsønske for nøyaktig 3 år og 364 dager siden, innser jeg hvor teit dette var. Jeg ønsket meg nemlig keisersnitt i bursdagsgave. Ønsket ble ikke oppfylt av vakthavende over kirurg på Sørlandet sykehus… Sett i ettertid er jeg i grunnen himla glad for akkurat det. Ja for selv om jeg må stå på min egen bursdag og bake Hello Kitty kake, lage gelètog og blåse ballonger, er det er uansett min EGEN dag, Vesla har ikke før 24 timer senere. Så selv om Alle har glemt med dagen etter når det faktiske selskapet er, så hadde jeg tross alt en egen dag.

Vet jeg er OVER 30 og burde gi faen i alt som heter bursdag, men er jo faktisk hyggelig å bli husket da…sånt blir vaffal aldri jeg for gammel til..

Takk skaper for Facebook sier jeg bare. Der alle mine venner, bekjente og faktisk folk jeg omtrent ikke kjenner i det hele tatt, blir påminnet MIN dag med en gang de åpne øynene! (85% av facebook brukere sjekker face allerede før de har stått opp av senga faktisk, og selv om jeg gremmes må jeg innrømme at i dag var jeg en av dem…) «Baronessen har bursdag i dag, bli med å feir..»

De fleste tenker at om en ikke skriver på «veggen» til bursdagsbarnet vil dette bli oppdaget og vedkommende meget fornærmet. Vel, når det er sagt så hadde jeg nok aldri oppdaget at akkurat du ikke hadde skrevet standard:» gratulerer med dagen J» iblant de over 150 meldingene jeg har fått i dag, med mindre du tidligere er blitt omtalt som venninnen, søsteren, bestisen, min kjære X eller andre kjære navn i denne bloggen… Man uansett svært hyggelig å få slike meldinger, Facebook gjør bursdager gøy!

Når dagen blir oppsummert innser jeg at jeg har ingen grunn til å klage. For jeg er blitt husket, i aller høyeste grad. Fått pakker med skinnjakke (jeeeey), gavekort, penger, klær og en hel del alkoholholdig drikke. Min mor synger inn bursdagssang på mobilsvareren mens jeg er på jobb, og jobben spanderer kake på meg. Jeg er passert 30, og det gjør ingenting, fordi jeg har hatt en flott bursdag.

Og i morgen blir dagen enda bedre, når jeg får se øynene til den viktigste personen i hele mitt liv, lyse av glede over alt som kommer i fanget på henne. For i morgen er det Veslas dag, og vi gleder oss :)

Baronesse Von Krogh

Blåmandag – på en Torsdag!

Første del av dagen gjør det klart og tydelig at vi ikke er særlig enige i dag. Vi er ikke enige om hva vi skal ha på oss. Hva vi skal spise til frokost. Når vi skal reise i barnehagen. Vi er sågar uenige om hvorvidt det ikke er snø ute. (snart 4-åringen hadde veldig lyst til å ha med akebrett i barnehagen i dag). Vi kjefter og smeller litt, men er venner og vel forlikte når barnehagelevering gjennomføres. Kyss, klapp og klem. Og en småsvett mor. Som må ha sett veldig underlig ut. Da jeg kom på jobb og tok av meg jakken, falt nemlig kleshengeren ut. Kleshengeren. Hvordan kan man unngå å merke at det henger en kleshenger i nakken? Jeg får trøste meg med at jeg sikkert ble pauseunderholdning. I dag også.

Man slipper å bli arbeidsledig på hjemmebane som mor. Og det er i og for seg en god ting det, men det hadde jo ikke vært krise med en time eller to i total kjedsomhet heller. I dag har jeg vasket kjøkkengulvet fire ganger. Og det er på ingen måte fordi jeg har støv på hjernen, jeg lever godt med mine hybelkaniner, jeg. Det var helt nødvendig. Første gulvvask var en sånn ordinær på tide vask. Så skulle Vesla sette fra seg et glass på benken. Problemet var at benken allerede var full, så da gikk glasset i mitt kjøkkengulv. Type tusen knas. Jaja, enda full av pågangsmot.

Neste årsak til gulvvask var den hersens gress-spisende bikkja. Fem steder klarte hun å kaste opp. Først alt som var inntatt av mer eller mindre spiselige ting i løpet av dagen. Deretter grønn smørje, jeg vil anta at dette er magesyra til bikkja. Humøret ikke helt på topp, men still going strong.

Oppdaget så at søpla var full, tok ut posen og satte den i gangen. Kom inn på kjøkkenet igjen, og så at den elendige posen hadde lekket ekkel gammel kaffegrut på hele kjøkkengulvet.

Vask nummer fire var dermed et faktum. Da er ikke «livet er herlig» det første jeg tenker….

Middagslaging i gang, i dag er det kylling og en ferdigpose tikka-ma-sala eller hva det nå heter. Klarer selvfølgelig å svi hele dritten da jeg prøver å multitaske å ta ut av oppvaskmaskinen og vaske gulvet mens matlaginga pågår.. For øvrig veldig godt, Snart 4-åringen brukte ordet «nydelig» om retten, noe som ikke er dagligdags ved middagsbordet for tiden. Jeg supplerte riktignok med ris, men likevel.

Barne-tv og en cowboystrekk på sofaen, tror jeg.

- Mamma? MAMMA!  jeg må tisse, må ha hjelp!

Trasker ut på badet og får plassert ungen på skåla. Venter…og venter…ungen har forferdelig mange prosjekter mens tissinga pågår, og ber om bamser og annet fjas. Jeg ber henne fokusere og bli ferdig hvorpå jeg får Norges sureste blikk i retur etterfulgt av ei tunge som stikker ut av kjeften på henne. Ettersom jeg er trøtt og daff orker jeg ikke irettesette, får tørka stumpen og spylt ned, og legger med nedpå sofaen igjen.

Mamma? MAMMA! Æ e tøst!

Serveren prinsessen et glass vann, og får svinkjeft da dette naturligvis var helt feil! Det skulle være saft i glasset. Hun får ikke saft, ferdig med det. Ungen hyler og skriker og jeg ser meg nødt til å plassere henne på rommet til hun får roa seg. En stund senere har hun kommet ut av rommet og fått forhandlet seg til eplejuice, før jeg får registrert hva som egentlig skjedde.

Mother of the year….

Jeg gir opp cowboystrekken og sitter resten av kvelden på gulvet på barnerommet mens Barbie og Barbie 2 krangler om hvem som skal kjøre den rosa Barbiebilen.

Legginga går som vanlig, først vill jakt rundt i huset etter gal snart 4-åring som holder på å dø av latter. Så klarer mamma og fange ungen, og latteren går raskt over i ukontrollert hyling og roping etter pappa. Tannpussen gjennomføres, om ikke med stil (om du noen gang har prøvd å pusse tenner på en krakilsk unge som nekter å åpne kjeften vet du hva jeg snakker om) og Karius og Baktus overlever enda en dag i husene sine. Ungen roer seg mens boklesinga foregår, men setter i et nytt skrik når hun innser at mamma har klart å lure henne til ei av de bøkene med minimalt med tekst. Døra lukkes. Etter en halv times hyling blir det endelig stille og mamma kan ta seg en røyk i fred og ro.

Nå skal jeg benytte Torsdagskvelden til å vaske gulv. For femte gang. Tidligere nevnte snart 4-åring har nemlig allerede vasket det. Med eplejuice.

Baronessen

B-Menneske

Jeg tror ikke folk forstår hva det vil si å være et hardbarka B-menneske i et A-menneskestyrt samfunn. Vi snakker om utfordringer man helst ikke snakker høyt om. Og ikke minst, det innebærer en hel del hvite løgner og en del praktiske forhåndsregler.

Som for eksempel når telefonen ringer og vekker deg og vedkommende på andre linjen ønsker å vite om han eller hun har vekket deg, klokka er jo tross alt 09.30 på en helt vanlig hverdag. Man svarer selvsagt ikke ja her, men at man akkurat har kommet ut fra et møte, på vei TILBAKE til kontoret, og grunnen til den morgentrøtte stemmen er naturligvis den påbegynte halsbetennelsen man er i ferd med å utvikle.

Er det din overordnede som er på linjen, må man huske på å minne dem på legetimen du har på morgenen – som du ettertrykkelig fortalte om i går, husker de ikke det? Og grunnen til at du snakker så lavt er jo på grunn av at du enda sitter på venterommet og ikke kan snakke for høyt…

Det sier seg naturligvis selv at en ikke kan bruke de samme hvite løgnene i tide og utide, og etter hvert må utvikle nye kreative løsninger. Slik som i forrige uke, da ble jeg nemlig kidnappet og sperret inne i en container av ukjente gjerningsmenn, før de endelig slapp meg fri rundt klokken ti slik at jeg kunne gå TILBAKE til jobb….

Hver morgen er starten på en liten depresjon som gradvis forsvinner etter hvert som timene går og koffeininntaket øker. Prosessen men å løfte morgendepresjonen består av ritualer som er helt avgjørende for å få i gang motoren i min lille (?) menneskekropp.  

En kruttsterk kopp kaffe og en kistespiker er første steg. Kaffen skal være svart som natten og helst smake like mørkt som humøret. Nikotinpinnen skal gjerne ha ligget ute av pakken siden kvelden i forveien slik at den er tørr og såpass sterk at den river i halsen og at en kjenner at en lever.

Neste steg er en dusj så varm at huden skriker etter hjelp, etterfulgt av en iskald stråle som gjør at hjernen fatter at nå er dagen i gang.

Så er det bare å stille seg foran speilet og stirre tilbake på ansiktet der inne som likner mistenkelig på meg selv. Men med det bleke trynet og våte håret hengende nedover skuldrene er det lett å skvette av den forvekslende likheten jeg har til jenta i The Ring.

Men det er ingenting ikke et tonn med sminke kan gjøre noe med, så la sparkleprosessen begynne. En hårføner er også essensielt om man skal lykkes i å være et ubemerket B-menneske. Vått hår når klokka har passert 11 er ikke populært, heller meget avslørende. Hvor mange løper hjem i lunsjen for å vaske håret?

Når man så endelig er ute av døra er det viktig å ha enda et knippe hvite løgner på lager, ettersom du kan slumpe til å treffe en bekjent på din ferd. Man har hatt en times treningsøkt på formiddagen og er på vei TILBAKE til jobb….

Man måtte ut et lite ærend for sjefen og er på vei TILBAKE til jobb….

Røykpakken var tom og man måtte ned på bensinstasjonen og investere i ny, og er på vei TILBAKE til jobb…. (sistnevnte er ofte brukt av undertegnede, men det må sies at det sjeldent er en hvit løgn. Jeg må seriøst slutte å røyke! )

Selv om mange B Mennesker ofte føler seg mislykket fordi di ikke greier å adaptere til A-livet, klandrer jeg ikke meg selv. Heller tvert imot, så gir jeg meg selv et realt klapp på skulderen de dagene jeg VIRKELIG utmerker meg og kommer meg opp til riktig tid, det vil si en gang mellom syv og ni på morgenen.

Alt er relativt, ikke sant?

Baronessen

Fjernsynet

Det er vanskelig å fatte hva folk bedrev tiden med før fjernsynet kom. Særlig hvis videospilleren var i stykker. Vi har hørt løse rykter om at folk snakket sammen, konverserte, men det kan da umulig stemme siden det da ikke var noen fjernsynsprogrammer å snakke om. For man snakket vel ikke bare sånn rett ut i luften? Det må jo være innhold, kunnskap og omtanke bak ordene? Og hvor tar man slikt fra dersom skjermen er sort?

Om fjernsynet ikke fantes så hadde vi i alle fall hatt radioen. Men jeg har faktisk hørt om tider da ikke denne engang fantes, og da snakker jeg ikke om under krigen når Hitler samlet på disse selv. De satt altså der og stirret ut i svarte natta uten så mye som en parabol eller antenne på mils omkrets. Det må ha vært et liv så stusslig at vi knapt kan klare å forestille oss det. Da er det heldigvis andre tider nå. Så sent som i dag tidlig var jeg på snarvisitt i Spania. Jeg har nemlig vært i hvert eneste land i hele verden. Jeg er virkelig bereist. Gjennom fjernsynet altså.

Vi ser verden gjennom fjernsynet. Jeg tør komme å påstå at Norsk rikskringkasting er Norges desidert beste reisebyrå. Og enda både sutrer og klager vi når lisensregninga dropper ned i den fra før av overfylte postkassa. Hvem har ikke vært i fjerntliggende strøk sammen med Lars Monsen? Til og med bestemor ville overleve ei uke i skauen mens leteaksjonen pågikk.

Hvordan klarte de å sovne før i tiden? Uten fjernsyn er det jo umulig å sovne. Jeg går på store doser medium for å få Ole Lukkøye på besøk. Ta i går kveld som eksempel, da jeg hadde besøk av min søster og min bror, og dermed ikke kunne sette på fjernsynsapparatet da det ville blitt ansett som uhøflig. I stedet måtte vi sitte og konversere om programmene jeg helst ville sett. Og da jeg inntok senga for en natt skjønnhet søvn, ble jeg liggende i timevis å stirre i taket.

Det er forresten himla dårlig gjort å grave fjernsynet ned i bakken. I årevis har vi slitt med å forstå hvordan TV-bilder kan fly gjennom lufta, så begynner de jammen meg å gå igjennom jorda også. Da er det sannelig ikke rart at det blir mye mørke bilder. Bildene fra NRK og TV og slikt er jo mye mørkere enn bildene fra pinsevennenes påske-TV for eksempel.

En annen ting er at tv-kablene ødelegger en hel del for våre fjærkledde venner, fuglene. Om alle ledningene forsvinner, hva skal de da sitte på når de har morgensangen sin? Skal de fra nå av måtte sitte på bakken og synge med de autistiske handicap det medfører?

Fjernsynet er i dag det nest viktigste etter potetgullet, de to hører sammen som høna og egget. Det er ikke for ingenting at de ble oppfunnet omtrent samtidig. Når det gjelder høna og egget, så strides det om hvem som gikk i bresjen. Nyere forskning har vist at potetgullet antageligvis var først ute. Ja så tidlig at folk bare hadde Radio, og den egnet potetgullet seg svært dårlig for ettersom det knaser så fælt inni hodet at man kunne ikke høre et ord av det som ble sagt på Radioen. Det var da fjernsynet kom, slik at man kunne tygge og se samtidig, for der er det ikke så nøye om noe av lyden uteblir.

Hva menneskene gjorde før fjernsynet kom er vanskelig å si. Eller er det det? Sannheten er at vi vet det alle sammen. Vi har nemlig sett det. Gjennom fjernsynet.

Jeg tror for øvrig ikke man blir dummere av å se på fjernsyn, ei heller får firkantete øyne. Jeg tror tvert imot at det utvider ens horisont, i hvert fall om en har en 50 tommer….

Sunnhets Ideal.....kremt...

Det er den tiden av året igjen. Sola skinner, snøen smelter. Veier og stier ligger der, klare til å bli invadert av ivrige trenings entusiaster og sofaglade TV-slaver. Jeg kaster et forsiktig blikk ut av vinduet. Gradestokken har krøpet over på den røde siden, og både den og sola forteller at nå – NÅ bare MÅ du se til å komme deg ut. Ingen skal sitte inne i sånt vær!

Drivkraften er selvsagt sommeren. Snart – alt for snart – er den her, og vi skal kaste klærne igjen. Nåja, ikke riktig alle da, men mange nok til å avsløre hvor juleribba, lammelåret, den engelske konfekten og sjokoladekyllingene fra de foregående månedene har tatt veien. Riktignok har jeg snudd speilet i gangen inn mot veggen, så jeg slipper å se meg selv i tide og utide, men jeg har en mistanke om at vinterdvalen har ført til valpefett både her og der. Hva skal jeg gjøre? Og ikke nok med det, sykkelturen til skagen med jobben nærmer seg med stormskritt og jeg har ikke sittet på et sykkelsete på nærmere 6 år!

Jeg begynner med å snu speilet. Så tar jeg en forsiktig titt i det. Litt fra siden og i ikke alt for flatterende lys. Til min store overraskelse kjenner jeg meg selv igjen, selv om jeg med respekt å melde nok er littgrann mer bulkete her og der enn jeg var i fjor høst. Så lister jeg meg bort til skapet, finner fram treningstøyet og legger det på sofaen ved vinduet.

Der blir det liggende i fire dager. Utenfor løper flere og flere mosjonister forbi på gangstien. Nåja – noen løper. Andre går, og noen ser faktisk ut som de kryper. Bråvannsbakken er - og blir et helvette, og sånn er det med den saken!

Jeg trekker pusten dypt og skrider til verket med å få på meg tøyet. Jeg har aldri hatt klaustrofobi før, men nå er det jammen like før. Klærne var da ikke så trange i fjor? Jeg føler meg som en larve innsydd i puppen, men jeg trøster meg med at jeg også en dag vil bli til en sommerfugl. Kanskje… Dermed sloss jeg meg ut av tightsen og inn i kosebuksene igjen, trekker pleddet godt rundt meg og forskanset meg foran TV’en, der favorittprogrammet allerede er i gang.

Uka etter gjør jeg et nytt forsøk. Så tvinger jeg meg ut og sleper meg rundt Bråvannet. Det går relativt rotete og ukoordinert for seg… Om sannheten på død og liv må fram, så holder jeg på å stryke med. Men jeg trøster meg selv nok en gang med at hvis jeg skulle segne om, så er iallfall snøen borte og jeg vil antakeligvis bli funnet forholdsvis fort av andre mosjonister. Jeg håper at noen av dem vil være i stand til å få meg tilbake til huset, sofaen, teppet og TV’en, eventuelt til legevakten.

Når jeg endelig er hjemme igjen husker jeg plutselig at statistikken sier at ganske mange aldri kommer lenger enn til først treningsforsøket. Jeg lover jeg meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skal være en av dem, skifter til en litt mere behagelig bukse (er nemlig overbevist om at det er den alt for trange buksa som gjør at jeg ikke klarer å bevege meg!), fester bikkja til sykkel og kommer meg oppå selv. I rasende fart setter jeg utfor Bråvannsbakken og kommer meg nesten helt ned til bunnen, før jeg tenker at nå kan jeg ta en velfortjent pause og hopper av hos min kjære X for en sigg og en kopp kaffe (sunnhets ideal!)

Etter pausen sykler (!!) jeg opp igjen. Det får være nok for i dag, man skal jo ikke overdrive heller? Bikkja peser og det må jo være et godt tegn? Eller så er hun i like elendig fysisk forfatning som sin matmor…

Tre uker etterpå, og null treningsøkter (skylder strekt på en overtråkket fot, og det kommer jeg nok til å fortsette med…) sitter jeg på sykkelsetet på vei til Skagen. Jeg har investert i noen bukser som er en lett blanding av tights og joggiser, en litt vid topp og en litt for stor college genser. Mine kolleger trenger så visst ikke se juleribba henge og slenge…Jeg må innse at jeg er blitt en del av statistikken og slår meg til ro med det.

Utrolig nok kommer jeg helberget frem de 47 kilometerne til skagen strand uten helt store (fysiske) skader. Og hjem igjen. Hva som for øvrig skjer i der nede blir i skagen, og det utdyper vi ikke noe nærmere.

Baronessen 

Universets uendelige mysterier...

Jeg sitter hjemme alene, og funderer på verdens underfundige ting, da det plutselig klør på leggen. Jeg drar opp buksa for å klø tilbake, og når jeg slenger blikket på leggen for å se om det er noe spesielt som klør blir jeg regel rett blendet av den hvite huden. Oh herre, jeg trenger virkelig litt farge!

Jeg bestemmer meg for å tilføre min vinterbleke kropp nettopp dette, og sjekker om småpengelageret mitt er fullt nok til å ta noen minutter med solarium denne ettermiddagen. Men lageret er heller slunkent og det betyr at jeg må stoppe på veien for å ta ut vekslepenger. Vel, ettersom røykpakken også begynner å bli tom så kan jeg like godt stoppe innom bensinstasjonen på veien ned.

 

Jeg hiver meg rundt, kaster på meg noen gamle filler og setter meg i bilen. Men hvor f er nøklene? Etter å ha endevendt vesken innser jeg at jeg må inn igjen og lete. Jeg leter over alt, under kommoden, i gangen, i stua, kjøkkenet… Det tar meg hele 20 minutter før jeg lokaliserer nøklene oppi en av veslas støvler i yttergangen. Hvordan har de havnet der? Vel, det dveler jeg ikke ved og setter meg atter en gang inn i bilen.

 

Første stopp er YX, der jeg ber om en pakke røyk og en hundring i smått. Gutten bak disken ble nok født med sirup i bakenden, for dette går ikke akkurat raskt … Etter å ha stått i noen minutter å sett på meg, husker han plutselig hva jeg har bedt om og snur seg saaaakte mot hylla bak seg der de oppbevarer røyken. Mon tro om han i det hele tatt har lov til å selge røyk, etter utseendet hans å bedømme kan han ikke være en dag over 14. Anyway, jeg får omsider røykpakken min og han slår inn den alt for høye summen på kassa (jeg må seriøst slutte å røyke, det koster jo en formue!) samt en hundrings ekstra som jeg ba om. Jeg hører et pip, før han trykker på kassa igjen, etterfulgt av et nytt pip…og et nytt..

 

-Øh, dæ æ nå galt hær

 

-piiip

 

-dæ æ nå galt

 

-piip

 

Han blir stående å se optimistisk på meg som om jeg skulle ha svar på alle verdens problemer.

Da han innser at han ikke får noe annet enn et uforstående blikk fra min kant, ytrer han noe om at maskinen visstnok ikke vil gi ham mulighet til å ta ut noe ekstra. Når han spør om det er innmari viktig for meg å få ut den hundringsen, for i så fall må han ringe sjefen sin, føler jeg ikke at jeg kan svare samtykkende på det da siruprompa har brukt såpass lang tid allerede at det står en hel hær av kø bak meg. Jeg sier dermed nei, og får omsider betalt for røyken min og kommet meg videre. Faen. Nå må jeg stoppe et sted til, og det høljer ned ute! 

Da jeg får stoppet på neste bensinstasjon har de heldigvis en minibank utenfor, og jeg tar heller ut penger først for så å få veksla dem. Da jeg kommer til døra etter å ha fått ut noen lapper i minibanken, blir jeg møtt av en låst dør med en svær påklistret hvit lapp, hvor det står at de har stengt resten av kvelden pga sykdom. Hva? Klokka er åtte på kvelden og de bare stenger? Kan de gjøre sånn?

 

Vel, Pizzabakeren er vegg i vegg med solariumet, og de VET jeg har åpent så det burde vel neppe by på store problemer å få vekslet der tenker jeg, og setter kursen videre. Jeg parkerer utenfor og går inn til den unge jenta som møter meg med et smil idet jeg entrèr dørstokken. Jeg legger frem mitt ærend og smilet forsvinner. De veksler ikke til solarium! Jeg spør pent om det ikke kan gå bare for denne ene gangen og gir henne en kort versjon av mitt forsøk på å få splitta hundrelappen min andre steder. Men den smørblide ungjenta er ikke blid lenger, og ber meg om å kjøpe en pizza eller gå. Hva i alle?

 

Jeg står atter en gang ute i regnet, og finner ut at det nå er 45 minutter siden jeg bestemte meg for å ta littegrann solarium, og begynner å fundere på om det ikke er meningen at jeg skal gjøre nettopp det i dag. Er det universet som prøver å fortelle meg at det er plassert en bombe i nettopp den solsenga jeg ville valgt og at jeg ville blitt sprengt i lufta dersom jeg slo på strømmen?

Ikke F, etter såpass mye styr så skal jeg inn i den solsenga om det så er det siste jeg gjør….

Jeg kjører tilbake til en annen bensinstasjon, og bruker ytterligere 10 minutter for å få fatt på de hersens småpengene. Denne gangen lykkes jeg og kan enda en gang parkere utenfor solstudioet, og komme meg innendørs, dryppende våt etter alle turene inn og ut av bilen i regnet. Nå ser jeg at det er plassert en stor veksleautomat midt på veggen der inne. FAEN! Jaja…gjort er gjort.

 

Jeg velger meg en solseng og putter myntene inn i automaten. Først en tjuekroning, men ingenting skjer. Så en til… Automaten er visst ødelagt, og nå har den slukt 40 av min 100 kroner. Jeg kjenner raseriet er i ferd meg å stige til uante høyder på dette tidspunktet.

Neste automat tørr ikke krangle med meg, så jeg får puttet på mine resterende 60 kroner og får noen usle minutter til rådighet.

 

16 minutter senere kommer jeg ut i bilen igjen, og slipper å spise i meg ordene om at dette ble det siste jeg gjorde i livet. Det var ingen bombe under senga, jeg ble ikke nevneverdig brent eller noe annet grusomt. Så nå er jeg virkelig spent på hva universet egentlig prøvde å fortelle meg….

Baronessen

 

Kroppsfiksering

Uansett hvor du beveger deg nå om dagen er det limt opp reklamer med syltynne modeller, eller svære bodybuildere. Vi damer skal se ut som afrikanske langdistanseløpere hele gjengen, men med unntak av bryster i størrelse DD, og menn skal ha så store muskler at de ikke lenger kan gå inn en dør på normal måte, men må snu seg sidelengs for å komme gjennom.

Kroppsfiksering er definitivt satt på kartet, og slanking er en voksende trend.

Å legge på seg en kilo i året etter fylte 30 er for så vidt greit nok, men når jeg her om dagen gikk på vekta og oppdager at det er snakk om 5 kilo på 2 måneder, da snakker vi midtlivskrise (jajaja…jeg blir sikkert bare 60..) over alle midtlivskriser! Jeg utbryter et ramaskrik uten sidestykke, lik en løves vrede over et tapt byttedyr. Rene dinosaur-brølet! For det er nemlig det som er mest passende, dinosaur. Ettersom jeg nå ser ut som en! Adjektivene hagler, nå har jeg nemlig ingenting å leve for, ingenting! Jeg er blitt så utrolig feit, alle glor på meg som om jeg er en marsboer eller trehodet troll. Speilet knuser om jeg prøver å speile meg, og glasskårene faller i hodet på meg. Selvfølgelig gjør de det, jeg er jo kjempe feit!

Men der er jo alltid en redning. Når jeg slår opp facebook for å sjekke om noen andre kanskje har blitt like feit som meg, eller helst enda feitere, da popper reklamen over vidunderkuren opp rett foran nesa på meg. Hvilken lykke!

«Småfeit til gloheit på bare 60 dager»

Selv en person på størrelse med en hvalross, med fett som henger ned på knærne og rumpe på størrelse med vågankallen kan få vaskebrett på bare 60 dager!

Jeg er reddet! Det eneste jeg må gjøre er å ta 8 piller 5 ganger om dagen, med 6 glass vann til, og ikke spise noen ting med unntak av litt frukt og nøtter så er det hele gjort! På bare 2 måneder! Bivirkningene som er listet opp med minimal skrift er mange, blant annet diare, brekninger, oppkast og utslett, mangel på energi og matlyst, men man får altså Marit Bjørgens ultimate kropp etter endt kur! I`m In! Tro om jeg blir like god på ski også?

Det viser seg imidlertid at badevekta trenger nye batterier og at jeg ikke har gått opp noen kilo likevel, faktisk det motsatte, 2 kilo lettere var jeg visst. Om det er rett eller ikke, dveler jeg ikke ved, og feirer med en sjokoladekake fra Geheb og en halv flaske rødvin. Slankinga kan visst vente enda ei stund, selv om jeg ikke har bein som fyrstikker eller kvalifiserer som undervektig i BMI kalkulatoren.

 

 

 

Baronessen