Mandagstrim

Jeg titter ut av vinduet på det gufne høstværet. Vinden uler og regnet truer med å komme gjennom vindusruten. Dagen på jobb går mot slutten og mandagens felles-trening er det eneste som gjenstår. Jeg vurderer sterkt og heller bli foran skjermen min den siste timen, istedenfor og løpe en time i lysløypa i dette været. Det er da min kollega kommer kvitrende inn på kontoret og ytrer at hun vet hvor godt det føles etterpå selv om man ikke har lyst akkurat nå. Jeg lar meg rive med og tenker fuck it. Jeg får dra hjem og skifte.

Mitt første forsøk blir stoppet av en annen kollega med dådyrøyne. «Går du nå?» 

Han vifter med en bunke tegninger som må ut i dag, og ser på meg med et intenst blikk som om bare det alene skulle klare å holde meg igjen. Vel, nå var ikke motivasjonen for å løpe på det høyeste uansett, så jeg tusler tilbake til plassen min med tegningsbunken i neven.

Når jeg en time senere ruller min lille Opel inn på parkeringsplassen ser jeg min friske kollega jogger ut derfra.( JA, jeg KJØRER faktisk opp til lysløypa...)

Nå føler hun det nok godt, men det samme kan ikke sies for meg.

Jeg stropper bikkja rundt midja og begynner løypa i rolig gange. Alle vet jo at man skal varme opp først… innser imidlertid at tempoet må settes opp noen hakk om dette skal kunne regnes for trening, selv for meg. Bikkja stopper i tide og utide slik at løpinga går i rykk og napp. Det er mye som skal snuses på og utforskes i dag og jeg ser meg nødt til å forklare henne at dette er ingen snusetur men trim. Hun sertter de små brune øynene hardt i meg, før hun plutselig får nåla i bakenden og setter av sted i fullt firsprang med meg hengende etter. 

Det er vondt i kneet…i skuldra…og i ankelen…i sjelen…. som en tredukke (og da snakker vi ikke om en marionette med lett bevegelige ledd, men ustillingsdukkene til kappahl som står støtt og stivt... ) prøver jeg fortvilt å nå toppen på første langbakke i Voie lysløype med en stil som hadde fått enhver kiropraktor til å brutt ut i stille krampegråt.

Jeg ser toppen langt der oppe. Det føles som om jeg løper i potetmos – det går ufattelig sakte. Farten kan bedre beskrives som kappgang enn som jogging, og stegene likner veldig på musestegene min datter pleier å demonstrere på vei inn til barnehagen om morgenen (spesielt de dagene man har svært dårlig tid)

Jeg får flash back fra da vi kjørte 4 timer i Namsskogan på vinterføre, der alt er likt i fire timer og en ikke føler en kommer fremover i det hele tatt.... Men fremover kommer jeg, bare ikke særlig langt om gangen... 

Ser toppen nærme seg, og takker alle makter for at bikkja er noe mer ivrig enn matmor og drar meg oppover bakken mens jeg allerede kjenner jeg angrer på at jeg ba henne slutte med snusinga nå når jeg kjenner blodsmaken i munnen og melkesyra i beina.  Noen meter til, noen steg videre….. Der! Jeg er oppe. Hvem som peser mest av to eller firbeint er uvisst, men jeg er svært glad ingen ser meg nå! 

Det verste er at jeg har lyst på en røyk…

Etter at min ikke-eksisterende kondis har fått seg et sjokk, kan jeg konkludere at resten av løypa ble det man kaller intervall-trening. Men trening må det ha vært, for jeg har en virkelig kledelig (???) rød-lilla farge i ansiktet idet jeg plasserer rumpa tungt nedi førersetet vel tilbake til start. Jeg starter på løypa i god tro om at jogging er kilden til evig ungdom, men avslutter med å føle meg gamlere enn aldri før. 

Dette bekrefter min teori om at løping kun skal forekomme i nødstilfelle og man må spare på kreftene til en dag man virkelig trenger dem. Slik som når en befinner seg halvfull (helfull) og trøtt, fem mil hjemmefra, og man ser den siste bussen svinger ut fra holdeplassen, eller når en skal bekjempe høstens influensasesong.

Baronessen