Høst i annmarsj

  

Dagen har forløpt meget rolig, meget godt. Med unntak av en helt vanlig dag på jobben, har min største utflukt i dag var til bensinstasjonen for å fylle bensin. Noe som i seg selv ikke er bare-bare. Sløv som jeg er så fyller jeg nemlig ikke bensin i tide og utide, men bare når jeg er spik spenna nødt. Sånn som da bilen min hosta på vei opp Bråvannsbakken her om dagen, etter å fortvilt ha blinket gult i flere dager. Vel, da innså selv jeg at jeg måtte fylle bensin neste gang jeg skulle ut med doningen. Men jeg har selvsagt noen sære preferanser når det kommer til bensinstasjoner også. Noen vil gjerne kalle det tvangstanker. Jeg fyller nemlig ikke bensin hvor som helst. Helst bør det være selvbetjent, men jeg har noen få utvalgte betjente bensinstasjoner rundt om i Kristiansand også.

Greia er at jeg får hetta av å fylle bensin. Det er nok flere sammensatte grunner til dette. Mulig skyldes det den ene gangen bensinmåleren var i stykker og jeg trodde jeg var tom for bensin men endte opp med å fylle bensin for 7,35 kroner og måtte inn å betale dette til klodens desidert deiligste fyr. Det var flaut! Jeg skal i samme sammenheng villig innrømme at jeg til tider har hatt konto på intravenøst og har måttet fylle for småpenger, men klarer stort sett å skrape sammen til en hundrings om ikke annet. Og da fyller jeg ALDRI på betjente stasjoner, men på selvbetjente som kun tar kort!

Min frykt for bensinfylling kan også være en følge av den gangen den samme vidunderlige kjekke bensinstasjonmannen akkurat klarte å avverge at jeg fylte diesel istedenfor bensin – selv om jeg klarte å få 0,7 liter av dieselen på tanken.

Eller telefonsamtalen jeg fikk fra en annen bensinstasjon hvor jeg hadde fylt bensin og reist. Altså, uten å betale for meg. Kult å komme tilbake å betale 2 uker etterpå bare fordi hodet ikke sitter på rett plass….

Det pinligste var imidlertid da jeg tøffa meg så veldig å fylte på en ukjent stasjon. Det gikk greit, til tross for at et mannlig utdrikningslag satt å spiste lunsj på en benk utenfor. Like tøff følte jeg med imidlertid ikke da jeg gikk ut etter å ha betalt for meg og satte meg i bilen igjen. Jeg satte meg nemlig i BAKSETET!

Bare meg i bilen…

Jeg satt der i en liten evighet, vurderte om det beste ville være å klatre frem i førersetet, late som jeg ventet på noen til de gikk og andre geniale løsninger. Det endte med at jeg til slutt gikk ut – og inn. Kvalte for øvrig motoren før jeg kjørte av gårde….

I dag gikk det imidlertid smertefritt å fylle opp tanken, da jeg valgte min faste stasjon med selvbetjening og ei gammel røy bak disken. Putte inn kortet, slå kode og fylle bensin. Måtte snu bilen en gang, da jeg ikke helt har lært meg hvor fyllesida er enda, ny bil for meg, men det gikk også greit da bensinstasjonen var helt tom.

Vel hjemme igjen tenner jeg lys, lager kakao og tuller meg godt inn i pleddet. Høstregnet dasker mot vindusrutene og vinden truer med å stikke av med bordet på verandaen. Men inne er det lunt og varmt, og en deilig ro – det er en lun høstkveld og jeg nyter det.

Baronessen