Shopping på senteret

Akkurat ramlet inn døra med en neve poser som inneholder en bråte nyervervelser. Men er det egentlig verdt det? Litervis med svette, en bankkonto som også halter, på feil side av den røde streken og et hode som kjennes ut som det har fått mer enn en runde i ringen sammen med Mike Tyson.

 

Dagen begynte så bra, våknet av fuglekvitter i syvtiden (alarmlyden på telefonen min er fuglekvitter….) og følte meg opplagt og glad med tanke på at det allerede er lille-lørdag og bare få dager igjen til helg. Jeg kom meg på beina, tok en varm dusj og kledde meg og gikk på jobb, lystig til sinns. Dagen fortsetter og se lys ut, jeg er supereffektiv og for gjort en hel mengde arbeid, og er temmelig fornøyd når den lakker og lir mot slutten.

 

Det er da det skjer! Det som skulle bli ytterst skjebnesvangert. Telefonen ringer og en stemme som lirer fra seg ca 12.000 ord i minuttet begynner å øse sin velkjente taleflom over meg. (ja, det FINNES faktisk mennesker som snakker mer enn meg! ) Det viser seg å være ei venninne fra tidligere nabolag i Østfold som er på denne kanten, og har tenkt å benytte seg av både sørlandsenteret og Ikea når hun først er her. Og gjett hva?? JEG er den heldige utpekte guiden! BAH! Riktignok er jeg ho-kjønn, men ikke av de som kan sprade rundt på sentre og butikker i timevis, er rett og slett ikke bygget for slikt.

 

Og ettersom man i skrivende stund i tillegg er halt, da var det omtrent det som står nederst på prioriteringslista akkurat i dag! Jeg innser at her er det bare å gi seg, og når hun proklamerer at jeg har nøyaktig 15 minutter på meg før jeg skal møte henne, forflytter jeg mitt veldige korpus i en rakettfart frem og tilbake mellom printeren og kontoret for å bli ferdig med dagens gjøremål før hun dukker opp! Nøyaktig på slaget 15 minutter etterpå hører jeg det sure hornet av en 97 modell Peugeot et-eller-annet og humper fortvilet ned på parkeringsplassen, der jeg finner henne og hennes 18 år gamle sønn som just har fått lappen, og sistnevnte bak rattet…

 

Når man sitter i en 15 år gammel bil på 760 kg og en sjåfør med 2 dagers erfaring, som tror han er guds gave til alle kvinner, er det ikke det sinnsyke anlegget og faren for å bli døv den eneste risikoen man ser i øynene…

 

Etter 20 minutter med intenst nervekjør ankommer vi sørlandsenteret, og da jeg mestrer å presse hjertet ned der det hører hjemme stiger jeg ut av bilen med livet i behold…

 

Da vi entrer helvetes porter kjenner jeg det som alle kjøpesentre har til felles, en intens varme, svettelykt og alt for mye folk! Det er november og folk benytter drittværet til å være tidlig ute med julegaver..

 

En av kjøpesentrenes filosofier er at man skal finne alt man trenger innenfor 4 vegger, og at man ikke skal behøve å gå utenfor et sekund i løpet av handleturen, bortsett fra en eventuelt sigg, om man er av den sorten.. Og handling i kjøpesentre er et sant inferno for selv friske føtter! Man må gå i timevis på steinharde gulv, og dette er ofte årsaken til de vanligste yrkesskader hos profesjonelle shoppere, nemlig gnagsår. Her snakker vi ikke gnagsår med en litt sliten rødfarge på en hæl, nei her snakker vi dronninga av alle gnagssår! Gnagsår på flere lemmer, på føttene av gåinga og på hender og fingre av alle posene man må drasse med seg bare fordi men ikke har vett nok i haue til å plukke med seg ei handlevogn som man kan ha det i. Og det er selvsagt umulig å sette posene fra seg mens man handler, for bilen står parkeret mange kvartaler unna. Å sikre seg en plass på selveste KPP`en (kjøpesenterparkeringsplassen) er selvsagt umulig grunnet parkeringsplassens noe inskrenkete areal, samt at alle parkere så nærme døra som mulig når de ser en dråpe regn.

 

Etter et 4 timer langt helvette som jeg ikke hadde unnet min værste fiende, og da jeg har brukt like mye penger som hele formuen til en middels stat i Afrika, kunne endelig østfoldingen si seg ferdig og jeg kunne endelig komme meg hjem. Det er ikke før vi setter oss i bilen, og sønnen i førersetet, jeg innser at jeg er langt fra hjemme..

Etter å ha hatt fronten til et par trailere i nærmere øyesyn, og antall gjenværende flimmerhår i ørene tilsvarer Charlie Cheens fullførte narkotikaavvenningskurs er jeg endelig hjemme, og kan leve i fred helt til jeg tar mot til meg og ringer kontofonen.

 

Jeg tror konklusjonen er at kjøpesentre er den viktigste årsaken til et fattig folk i dårlig form, og at en rundtur i helvete uten guide, må være å foretrekke før man tar turen til sørlandssenteret igjen. Nå skal jeg sette meg med beina høyt igjen, den ene med hoven ankel, og den andre med gnagsår og blemmer.

 

 

Baronessen