Hvor er hodet mitt?

Våkner brått opp av mitt eget hyl, og skjønner fort hvorfor jeg hyler. Har sinnsyke kramper øverst i låret, og det er umulig å få strukket ut denne muskelen. Kommer meg opp på beina etter noe om og men, og da jeg belaster beinet gir krampene seg. Innser at haltinga er skyld i dette da jeg kun belaster det ene beinet og låret.

 

Tusler oppgitt inn i vinterhagen og tenner en sigg. Hutrende super jeg i meg halve før jeg går tilbake i seng.

 

Bråvåkner igjen da alarmen ringer, en ukjent lyd da jeg ikke har hatt telefonen min på noen uker og er blitt vant til vekkeklokka. Trøtt og uopplagt hiver jeg meg inn i dusjen og bruker hele 40 min på prøve å våkne under rennende vann. Resultatet er nedslående når jeg tar meg en titt i speilet og ser at utseende også forteller meg at jeg ikke har fått skjønnhetsøvnen min denne natta. Katten prøver å stikke av med sokkene mine, men denne gang er jeg føre vàr og går rett på kjøkkenet og gir han mat av den blaute typen, slik at resten av morgenritualet mitt kan foregå uten ham.

 

To over åtte er jeg ute av døra, og nøyaktig 3 minutter etterpå hinker jeg inn på kontoret. Etter et par kopper kaffe føler jeg meg klar til dagens oppgaver, men den gang ei. Helt på blåbærtur! Presterer å sende norske interne mailer til Korea, og når jeg så retter opp og skriver ting som «ups, denne skulle visst ikke til Korea» så klarer jeg å sette koreanerne på cc her også. Og naturligvis er dette mailer som alle sjefene er med på, slik at ingen kan være i tvil om at jeg la hodet mitt igjen i nattbordskuffen hjemme i dag... For øvrig et lite under at jeg ikke allerede har sendt dette blogginnlegget til Korea også, og at jeg klarer å skrive det i det hele tatt….uten for mange skrivefeil..

 

Dagen går på et vis, hinker meg fremover og klarer å unngå de helt store blemmene helt til en kollega sender meg en grotesk link til youtube (vi skal ikke gå videre inn på hva linken innehold, men la meg si det slik, det er mye rare folk der ute….) og jeg søler kaffen utover alle dokumentene som ligger klare til utsendelse. Hopper på et bein , det raskeste jeg klarer, inn på kjøkkenet etter tørkepapir! Her må jeg være kjapp for å prøve å berge restene av dokumentene. Men det å være rask med bare et fungerende bein er ikke bare-bare, så resultatet blir som ventet. Ekstraarbeid da jeg må printe ut alt på nytt, for så å ta hinkerunden rundt på kontorene for å nye underskrifter. Klokken blir seks før jeg kan stavre meg ut av kontoret og sette kursen hjemover.

 

Pakker en sekk til vesla og drar ned til hennes far med den, da jeg, igjen, har klart å overlevere henne til ham uten tøy. Kommer meg hjem, knekker en Cider og en røyk, før jeg kryper i køya. Denne dagen trenger virkelig ikke vare lenger enn nødvendig!

 

Ta gjerne kontakt dersom du finner hodet mitt, sårt savnet!

 

 

Baronessen