Mannens dag

I dag er den alle menn sin dag. Den internasjonale mannsdagen er en nyere merkedag, som retter oppmerksomheten mot menn, rettighetene og kvalitetene deres. Mannsdagen finner sted 19 Novmber hvert år. Dette i følge vår kjære Wiki.

 

Jeg for min del, var ikke engang klar over at menn hadde sin egen dag. Men det er vel bare rett og rimelig at de får det, ettersom vi har vår dag?

 

De senere årene har «mannens rettigheter i Likestillings-Norge» vært et stadig tilbakevendende tema for debatt. Menn skal jo ha samme lønn som kvinner, like mye permisjon og for øvrig alle andre rettigheter vi kvinner har.

Skjønner virkelig ikke problemet, gi dem det de vil ha så slipper en å høre på sutringa. Min erfaring er i alle fall og bare gi etter, tar jo bare noen minutter av din tid likevel, mens det å høre på klaging i timer, dager, uker…

 

Kvalitetene.. Ja, jeg innrømmer mer enn gjerne at det er praktisk å ha en mann som kan skifte bildekk, skrur opp bokhyllene fra Ikea, monterer hagemøblene og mekker bilen. Men erfaringsmessig har jeg selv løpt rundt med drillen, skiftet dekkene og montert alle mine nyervervelser selv… Mens mannen er på jobben eller ute med kompisene sine.

 

Jeg vil gjerne ha en mannemann – jeg kan ikke ha en som ikke får start på motorsaga! Jeg trenger en handy-man, slik at jeg som handy-kvinne ikke trenger å gjøre alt selv! Han skal samtidig være søt nok til å åpne døra for meg, tilby meg jakken dersom jeg fryser og gi meg den siste kaffeskvetten! Han skal være trofast, ha sex appeal og selvtillit! Og forgude meg selvsagt….

 

Menn har mange gode kvaliteter, men noen har naturligvis elektronikken tatt over…

 

Jeg er ett hundre prosent heterofil, og er vel i grunn ganske takknemlig for at mannerasen eksisterer. Men det kommer ikke som noen stor overraskelse at enkelte optimistiske menn likevel stryker i kvaliteter, fremgangsmåter og utsagn når de etter beste evne skal legge inn aksjer hos damene, eller hva?

 

En del menn er på et underlig vis velsignet med evnen til å tilby den trygghet som mange kvinner verdsetter og vesenet hennes rett og slett skriker etter. Hvilken kvinne deiser ikke tungt i bakken da? Det er unektelig en gave, men kanskje først og fremst en berusende illusjon? Menn som når opp til det “riktige” og “akseptable” selvtillitsnivået, og som de på utsøkt vis benytter som virkemiddel til å få kvinner til å føle seg både guddommelige og dyrebare - hva er vel mer sexy og tiltrekkende enn det? De har knekt koden! Og kanskje har de en og annen håndfull sjarm i ermet også som de flittig krydrer det hele med.

 

Men så gjelder det å disponere kryddermiksen riktig. Ikke for mye og ikke for lite. Mannfolk innstiller seg på, i sin vesle innsnevrede verden av regler, fornuft og måtehold, at jo tøffere innsats, jo større sjanser for napp og något attåt. Det gjelder å ikke gi seg - mas så mye du kan! Begynner kvinsen å glippe med øynene er det sikkert fordi de allerede drømmer om giftermål og ekte lykke. Eller elsker å høre deg skryte av ditt eget deilige vesen.

 

Innbiller seige menn seg at fruentimre ikke benytter hersketeknikker og uskyldig manipulasjon, de også? Åte blir som den naturligste ting i verden lagt ut for å kartlegge potensial, hensikt, interesse og strategi? Spørsmålet er likevel om vi får noen større storfangst å vise til enn det motsatte kjønn. Menns overøsende sjarmoffensiv funker kanskje i beste fall hvert skuddår for en heldiggris. Når alt kommer til alt er overdrivelser i god medvind for å oppnå gehør og innpass bare noe som genererer irritasjon og avvisning. Det er som å gamble med to-og-femti-plukk-opp, og ingen ofrer det en tanke en gang.

 

Mannfolket gjør dessverre seg selv en bjørnetjeneste ved å påberope seg retten til å overøse kvinner med komplimenter, gjerne ørten gjentagelser av den samme gamle oppbrukte frasen. Hakk i plata. Hvor stor troverdighet får disse innøvde klisjeene da? Og hvor mange ganger skal vi tilsynelatende beskjedent og stadig like overrasket neie og takke ettertrykkelig mens vi rødmer lett og overbevisende? Vel, det høres platt og tilgjort ut etter ‘nte gang. Vi vil helst ha vår smiger med stil og moderasjon!

 

Finner vi mye sjarm i uinteressant svada om detaljerte arbeidsoppgaver, ubrukelige ekspartnere og intetsigende bragder innen noe så gjespfrembringende som fluefiske eller hestekrefter? Når de preker ustanselig om seg selv på både inn- og utpust og knapt enser at vi ligger lite diskret over bordet av kjedsommelighet, fatter de tydeligvis ikke at enorme strutseegg er lagt på rekke og rad. Monolog er drepen. Just get it!

Enkelte guttelarver tror helt oppriktig at kvinner ligner forvokste svamper og gladelig lytter til deres eviglange skryt og selvhevdelse at de i kampens hete glemmer den enkleste veien til mange kvinners hjerte: Gjensidig oppmerksomhet og interesse i én og samme DIALOG. Selvironi og humor pleier også å være nyttige hjelpemidler, så det er ingen skam å finne frem gamle kunster. Men tar de seg tid til å sjonglere med strategiske sjakktrekk?

Vi kvinner har selvsagt ikke identiske preferanser når det gjelder mannfolk. Det skulle bare mangle, og vi får vel prise oss lykkelige over at ikke samtlige av oss kaster oss over ett og samme par manneben. Altfor mye rabalder og forspillelse av tid foruten fare for CAT fights an mas. Det er nok av menn, jenter! Til tross for at alt de sier og alt de gjør er feil, så digger vi dem og kunne ikke vært foruten lenge....i så fall bare til vi skal skifte bildekk eller måke snø.

Baronessen