7-13-18-31-26-2....

7-13-18-31-26-2.... jeg ser på Lotto-tallene og retter lappen. Rødsprengt i trynet,svimmel og ør, og kaldsvetter på hendene. I dag er det 108 Millioner i potten, og en kan ikke nekte for at livet hadde blitt littegrann enklere å forholde seg til med en slik pen sum på bank-kontoen!

De seks førster sitter, herregud! Dette er jo sinnsykt! Små glimt av det å kunne tørke seg i ræva med tusenlapper, og snyte seg med en femhundrelapp dukker opp i hodet mitt! Cruse rundt i drømmebilen, og en slitter ny kåk i byens beste strøk!

Jeg leste en gang om ei dame som mistet jobben på en fredag, og lørdagen etter vant hun 300 000 i tipping samt 2 mill i Lotto onsdagen etter. HUn må ha hatt det rimelig greit den uka. Jeg ser det for med allerede, trappe ned på jobben, sitte på ræva akkurat når jeg vil, og kjøpe den største sjokoladen i verden, bare fordi jeg kan! Alt jeg magler er ETT nummer. ETT nummer som kan sende meg ut av den etterhvert så grå hverdagen og rett til himmels! 3 er det magiske tallet, 3,3,3!!

Jeg har aldri vunnet noe i hele mitt liv... jo forresten, jeg vant en tur til Bosnia da jeg var 20 år, fordi jeg solgte loddpakker for norsk folkehjelp som en gal! Men er jo ikke det samme som å vinne i Lotto da, selv om turen var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Hva er egentlig sannsynligheten for at jeg satt med det siste tallet også? I Lotto skal en velge ut 7 tall av i alt 34. For å få det første tallet er sjansen 7/34, for at man skal få det andre tallet er sjansen bare 7/182... Hvis en fortsetter å regne på det vil man ende opp med at sjansen for å vinne i Lotto er en til 5,3 millioner!

Jeg leste en gang om en mann fra Amerika som hadde levert den samme lotto-kupongen i over 20 år. Når det enedlig var hans turtil å hente gevinsten på 54 Millioner, merket han at dette var den eneste gangen han ikke hadde levert inn lappen på alle disse årene...Mannen tok sitt eget liv...

Katten hyler ut i gangen og jeg må løpe ut. Fra tven hører jeg lottodamen sie "tallet er tre". Hjertet mitt stopper! er dette virkelig??? kan det være virkelig? herreguuuuuuud!! Alt dette tenker jeg på en hundredels sekund før jeg hører damen sier "og tredve..." Det var som hele huset falt i hodet på meg! Nei, hele verden falt i hodet på meg...iallefall mange tunge ting!

Jeg vant hele 60 kroner... Hurra for Lotto.....

Fylla har skylda....

At fylla har skylda er som regel en tynn unnskyldning. Nei da, uten alkohol innabords hadde du neppe plumpet ut til sjefen om din hemmelige erotiske fantasi. Trolig ville du heller ikke ha falt over spisebordet etter å ha stått oppå det og spilt luftgitar med kjolen faretruende høyt oppå låret, og du innser at underlivsbevegelsene du gjorde på dansegulvet var svært urytmiske og kanskje til og med støtende på enkelte i lokalet, ialle fall etter at du tok av deg på overkroppen. Nå ligger du der, forhåpentlig et sted du kan gå god for, og minnene fra gårdagen dukker opp som små lysglimt som gjør enda vondere i det allerede verkende hodet. For hvert nytt minne, knyter det seg i magen og angsten kommer krypende. Jeg er en IDIOT og lærer aldri, før du konkluderer med at fylla har skylden. Men det kjipe er, at det eneste alkoholen kan beskyldes for, er bakrusen dagen derpå.

Du står opp, summer deg idet du får satt beina på gulvet for og i det hele tatt klare å reise deg opp i full størrelse, før du holder deg på hodet når du strekker kroppen opp.

Drar fra gardinene, Uææææææææ!!! Kan umulig være normalt at solen er så fordømt sterk om morgenen, dog klokken er passert to på ettermiddagen og det knapt kan kalles morgen selv om du akkurat har slått opp øynene.

Du kryper tilbake i seng, med klumpen i magen og angsten har overtaket. Du har innfunnet deg med at dagen er ødelagt, du klarer ikke sovne og blir isteden liggende å tenke på alle lidelsene du har påført deg selv i årenes løp. Alle gangende du har sagt ALDRI MER høyt ut i rommet, for så bare å gjenta bedriften ved neste passende anledning. …

Etter gjentatte vridninger i senga, frem og tilbake uten å få blund på øyet, står du heller opp for å få fatt på en eller annen i samme situasjon, eller som du delte nattens opplevelser med på telefonen. Idet du tramper inn i stua iført bare den minimale trusa du tidlig kvelden før iførte deg, oppdager du at det ligger et ukjent menneske på sofaen, og at kåken bærer tydelig preg etter nachspiel. Det kunne vært verre, mennesket kunne ha ligget i senga sammen med deg….

Du sniker deg ut på kjøkkenet for å ikke vekke vedkommende, rasker med deg uante mengder medikamenter med virkestoffer som paracetamol og ibuprofen, samt en kanne vann, og lusker deg tilbake til soverommet og senga. For sikkerhets skyld sjekker du en gang til at det faktisk ikke ligger noen der, og blir for første gang denne grusomme dagen positivt overasket.

Etter en halv times samtale med venninnen innser du at du er den enste som ikke husker stort fra dagen i forveien, og angrer bittert på at du trygla henne om å fortelle alle detaljer om din egen opptreden etter store mengder inntatte alkoholmolekyler.

Du ligger i senga og venter, venter, venter… helt til du hører ytterdøra slår og du er sikker på at du er alene. På vei forbi badet rasker du med deg stort håndkle, for så å legge dette over «festbordet» idet du passerer dette. Ute av syne, ute av sinn, i alle fall for en stund. Du har nok å tenke på akkurat nå.

Mens du ligger i fosterstilling på sofaen resten av kvelden og fester blikket stivt på dårlige romantiske filmer på tv3, sier du høyt ut i rommet, ALDRI MER!

 

Det er tre dager til Julebord med jobben, en hel helg i Aalborg med folk som ikke akkurat spytter i glasset. Gleder meg stort til Søndag....

 

Baronessen

bare en spøk?

Hva er det greit å spøke med? Hvor går grensen? Kan man si hva man vil, så lenge det er underforstått at det bare er en spøk? Skal man ta det for gitt at alle eier en liten eller stor porsjon med selvironi? Kan norske komikere spøke med det meste, fordi de har "lov"?

Det er forskjellig fra person til person, for hvor man synes grensen går når det gjelder hva som er greit å spøke med, og hva som ikke er det. Enkelte vil si det er greit å spøke med nesten hva som helst, mens andre synes grensen er på linje med å spøke om hårfrisyren til Eli Hagen. (den MÅ jo være lov å spøke med?? Jeg mener, herregud da! )

Men hverken selvironi eller evnen til å le, har noe med saken å gjøre. Det er kun ett ord som er viktig, og det er ett ord som avgjør hva du ler av. Humor. Hver og en av oss har forskjellig humor. I noen grupper med mennesker, kulturer eller folkeslag har kanskje humoren noen identiske trekk, men jeg vil påstå at humoren er like forskjellig fra hvert individ, som DNAet er.

Dette er jo selvfølgelig bare det jeg mener. Og hva vet vel jeg? Jeg er jo bareen 29 år gammel jente (med ett års erfaring) som fortsatt kan le av (p)rompe humor…. Enkelte forskere mener jo at latter ikke har noe med humor å gjøre i det hele tatt. At vi ler for å imponere medmenneskene våre, og at latteren vår er det samme som at en hund bjeffer, eller at fuglene synger.
Jeg vil legge til enda en ting, og det er at humor kan brukes som en forsvarsmekanisme. Ja, du leste riktig. Ikke vold, ikke stygge ord, men humor. Vi ler for å beskytte oss selv....

Kommer noen med kommentar som du egentlig tar deg nær av, kan du le det vekk for å ikke virke sårbar.

Hvis det står i Se og Hør at Eli Hagen sin frisyre er like utgått som sangen "Svake mennesker" av en noe lunde forstyrret dame ved navn Jannike, hva tror du hun føler? Jeg tror hun tar seg nær av det, men ler det vekk. Jeg kan komme med utallige forskjellige eksempler, men egentlig så tror ikke det er nødvendig. Jeg vet at uansett hvem som leser dette, så er du enig.

Du har selv opplevd det, du har selv ledd av noe du egentlig ville gråte av. Bare for å beskytte deg selv.

Vi er ikke tankelesere. Vi er bare mennesker. Vi regjerer kanskje på jorden med vår spektakulære hjerne, og tomler som andre levende pattedyr på jorden bare kan drømme om å få. Men jeg vil påstå at noe av det vi er flinkes på, er å gjøre narr av hverandre, hate hverandre, le av hverandre og rett og slett være ondskapsfulle. Det fins ingen grense når det gjelder fantasien mennesker har, når det gjelder å være alt annet en god mot hverandre. Selv en spøk, kan såre et menneske.

Så da lurer jeg på, hvor går denne grensen? Hvor er linjen som skiller mellom morsomt og, unnskyld uttrykket, direkte jævlig frekt? Er det Eli Hagen sitt hår? Er det at alle muslimer er terrorister, så da er det greit å gjøre narr av det, klokken 22:30 på en torsdagskveld? Eller kanskje Morten Harket sitt mysende blikk, som minner om den pedofile naboen din? Til og med en uskyldig spøk om Erna Solberg sin vekt kan fortsatt plage henne den dag i dag. Som det sies, elefanter glemmer jo aldri….

Men kanskje alle disse uskyldige spøkene og parodiene av profilerte mennesker, eller folkeslag, er komikerne sin måte å forsvare seg selv på? Rett og slett ved å gjøre narr av andre. Kanskje de hadde en tøff oppvekst, hvor de fant ut at humor kan være så mye mer enn bare en vits bestefaren fortalte i et familiebesøk. Det kan rett og slett forsvare deg. Det kan vise at du ikke er sårbar, at du tåler det meste, og det kan rett og slett gi deg en unnskyldning til å gjøre narr av andre mennesker. Fordi uansett hva man sier, gjør eller påstår, så var det jo bare en spøk? Var det ikke?

Mannens dag

I dag er den alle menn sin dag. Den internasjonale mannsdagen er en nyere merkedag, som retter oppmerksomheten mot menn, rettighetene og kvalitetene deres. Mannsdagen finner sted 19 Novmber hvert år. Dette i følge vår kjære Wiki.

 

Jeg for min del, var ikke engang klar over at menn hadde sin egen dag. Men det er vel bare rett og rimelig at de får det, ettersom vi har vår dag?

 

De senere årene har «mannens rettigheter i Likestillings-Norge» vært et stadig tilbakevendende tema for debatt. Menn skal jo ha samme lønn som kvinner, like mye permisjon og for øvrig alle andre rettigheter vi kvinner har.

Skjønner virkelig ikke problemet, gi dem det de vil ha så slipper en å høre på sutringa. Min erfaring er i alle fall og bare gi etter, tar jo bare noen minutter av din tid likevel, mens det å høre på klaging i timer, dager, uker…

 

Kvalitetene.. Ja, jeg innrømmer mer enn gjerne at det er praktisk å ha en mann som kan skifte bildekk, skrur opp bokhyllene fra Ikea, monterer hagemøblene og mekker bilen. Men erfaringsmessig har jeg selv løpt rundt med drillen, skiftet dekkene og montert alle mine nyervervelser selv… Mens mannen er på jobben eller ute med kompisene sine.

 

Jeg vil gjerne ha en mannemann – jeg kan ikke ha en som ikke får start på motorsaga! Jeg trenger en handy-man, slik at jeg som handy-kvinne ikke trenger å gjøre alt selv! Han skal samtidig være søt nok til å åpne døra for meg, tilby meg jakken dersom jeg fryser og gi meg den siste kaffeskvetten! Han skal være trofast, ha sex appeal og selvtillit! Og forgude meg selvsagt….

 

Menn har mange gode kvaliteter, men noen har naturligvis elektronikken tatt over…

 

Jeg er ett hundre prosent heterofil, og er vel i grunn ganske takknemlig for at mannerasen eksisterer. Men det kommer ikke som noen stor overraskelse at enkelte optimistiske menn likevel stryker i kvaliteter, fremgangsmåter og utsagn når de etter beste evne skal legge inn aksjer hos damene, eller hva?

 

En del menn er på et underlig vis velsignet med evnen til å tilby den trygghet som mange kvinner verdsetter og vesenet hennes rett og slett skriker etter. Hvilken kvinne deiser ikke tungt i bakken da? Det er unektelig en gave, men kanskje først og fremst en berusende illusjon? Menn som når opp til det “riktige” og “akseptable” selvtillitsnivået, og som de på utsøkt vis benytter som virkemiddel til å få kvinner til å føle seg både guddommelige og dyrebare - hva er vel mer sexy og tiltrekkende enn det? De har knekt koden! Og kanskje har de en og annen håndfull sjarm i ermet også som de flittig krydrer det hele med.

 

Men så gjelder det å disponere kryddermiksen riktig. Ikke for mye og ikke for lite. Mannfolk innstiller seg på, i sin vesle innsnevrede verden av regler, fornuft og måtehold, at jo tøffere innsats, jo større sjanser for napp og något attåt. Det gjelder å ikke gi seg - mas så mye du kan! Begynner kvinsen å glippe med øynene er det sikkert fordi de allerede drømmer om giftermål og ekte lykke. Eller elsker å høre deg skryte av ditt eget deilige vesen.

 

Innbiller seige menn seg at fruentimre ikke benytter hersketeknikker og uskyldig manipulasjon, de også? Åte blir som den naturligste ting i verden lagt ut for å kartlegge potensial, hensikt, interesse og strategi? Spørsmålet er likevel om vi får noen større storfangst å vise til enn det motsatte kjønn. Menns overøsende sjarmoffensiv funker kanskje i beste fall hvert skuddår for en heldiggris. Når alt kommer til alt er overdrivelser i god medvind for å oppnå gehør og innpass bare noe som genererer irritasjon og avvisning. Det er som å gamble med to-og-femti-plukk-opp, og ingen ofrer det en tanke en gang.

 

Mannfolket gjør dessverre seg selv en bjørnetjeneste ved å påberope seg retten til å overøse kvinner med komplimenter, gjerne ørten gjentagelser av den samme gamle oppbrukte frasen. Hakk i plata. Hvor stor troverdighet får disse innøvde klisjeene da? Og hvor mange ganger skal vi tilsynelatende beskjedent og stadig like overrasket neie og takke ettertrykkelig mens vi rødmer lett og overbevisende? Vel, det høres platt og tilgjort ut etter ‘nte gang. Vi vil helst ha vår smiger med stil og moderasjon!

 

Finner vi mye sjarm i uinteressant svada om detaljerte arbeidsoppgaver, ubrukelige ekspartnere og intetsigende bragder innen noe så gjespfrembringende som fluefiske eller hestekrefter? Når de preker ustanselig om seg selv på både inn- og utpust og knapt enser at vi ligger lite diskret over bordet av kjedsommelighet, fatter de tydeligvis ikke at enorme strutseegg er lagt på rekke og rad. Monolog er drepen. Just get it!

Enkelte guttelarver tror helt oppriktig at kvinner ligner forvokste svamper og gladelig lytter til deres eviglange skryt og selvhevdelse at de i kampens hete glemmer den enkleste veien til mange kvinners hjerte: Gjensidig oppmerksomhet og interesse i én og samme DIALOG. Selvironi og humor pleier også å være nyttige hjelpemidler, så det er ingen skam å finne frem gamle kunster. Men tar de seg tid til å sjonglere med strategiske sjakktrekk?

Vi kvinner har selvsagt ikke identiske preferanser når det gjelder mannfolk. Det skulle bare mangle, og vi får vel prise oss lykkelige over at ikke samtlige av oss kaster oss over ett og samme par manneben. Altfor mye rabalder og forspillelse av tid foruten fare for CAT fights an mas. Det er nok av menn, jenter! Til tross for at alt de sier og alt de gjør er feil, så digger vi dem og kunne ikke vært foruten lenge....i så fall bare til vi skal skifte bildekk eller måke snø.

Baronessen

Shopping på senteret

Akkurat ramlet inn døra med en neve poser som inneholder en bråte nyervervelser. Men er det egentlig verdt det? Litervis med svette, en bankkonto som også halter, på feil side av den røde streken og et hode som kjennes ut som det har fått mer enn en runde i ringen sammen med Mike Tyson.

 

Dagen begynte så bra, våknet av fuglekvitter i syvtiden (alarmlyden på telefonen min er fuglekvitter….) og følte meg opplagt og glad med tanke på at det allerede er lille-lørdag og bare få dager igjen til helg. Jeg kom meg på beina, tok en varm dusj og kledde meg og gikk på jobb, lystig til sinns. Dagen fortsetter og se lys ut, jeg er supereffektiv og for gjort en hel mengde arbeid, og er temmelig fornøyd når den lakker og lir mot slutten.

 

Det er da det skjer! Det som skulle bli ytterst skjebnesvangert. Telefonen ringer og en stemme som lirer fra seg ca 12.000 ord i minuttet begynner å øse sin velkjente taleflom over meg. (ja, det FINNES faktisk mennesker som snakker mer enn meg! ) Det viser seg å være ei venninne fra tidligere nabolag i Østfold som er på denne kanten, og har tenkt å benytte seg av både sørlandsenteret og Ikea når hun først er her. Og gjett hva?? JEG er den heldige utpekte guiden! BAH! Riktignok er jeg ho-kjønn, men ikke av de som kan sprade rundt på sentre og butikker i timevis, er rett og slett ikke bygget for slikt.

 

Og ettersom man i skrivende stund i tillegg er halt, da var det omtrent det som står nederst på prioriteringslista akkurat i dag! Jeg innser at her er det bare å gi seg, og når hun proklamerer at jeg har nøyaktig 15 minutter på meg før jeg skal møte henne, forflytter jeg mitt veldige korpus i en rakettfart frem og tilbake mellom printeren og kontoret for å bli ferdig med dagens gjøremål før hun dukker opp! Nøyaktig på slaget 15 minutter etterpå hører jeg det sure hornet av en 97 modell Peugeot et-eller-annet og humper fortvilet ned på parkeringsplassen, der jeg finner henne og hennes 18 år gamle sønn som just har fått lappen, og sistnevnte bak rattet…

 

Når man sitter i en 15 år gammel bil på 760 kg og en sjåfør med 2 dagers erfaring, som tror han er guds gave til alle kvinner, er det ikke det sinnsyke anlegget og faren for å bli døv den eneste risikoen man ser i øynene…

 

Etter 20 minutter med intenst nervekjør ankommer vi sørlandsenteret, og da jeg mestrer å presse hjertet ned der det hører hjemme stiger jeg ut av bilen med livet i behold…

 

Da vi entrer helvetes porter kjenner jeg det som alle kjøpesentre har til felles, en intens varme, svettelykt og alt for mye folk! Det er november og folk benytter drittværet til å være tidlig ute med julegaver..

 

En av kjøpesentrenes filosofier er at man skal finne alt man trenger innenfor 4 vegger, og at man ikke skal behøve å gå utenfor et sekund i løpet av handleturen, bortsett fra en eventuelt sigg, om man er av den sorten.. Og handling i kjøpesentre er et sant inferno for selv friske føtter! Man må gå i timevis på steinharde gulv, og dette er ofte årsaken til de vanligste yrkesskader hos profesjonelle shoppere, nemlig gnagsår. Her snakker vi ikke gnagsår med en litt sliten rødfarge på en hæl, nei her snakker vi dronninga av alle gnagssår! Gnagsår på flere lemmer, på føttene av gåinga og på hender og fingre av alle posene man må drasse med seg bare fordi men ikke har vett nok i haue til å plukke med seg ei handlevogn som man kan ha det i. Og det er selvsagt umulig å sette posene fra seg mens man handler, for bilen står parkeret mange kvartaler unna. Å sikre seg en plass på selveste KPP`en (kjøpesenterparkeringsplassen) er selvsagt umulig grunnet parkeringsplassens noe inskrenkete areal, samt at alle parkere så nærme døra som mulig når de ser en dråpe regn.

 

Etter et 4 timer langt helvette som jeg ikke hadde unnet min værste fiende, og da jeg har brukt like mye penger som hele formuen til en middels stat i Afrika, kunne endelig østfoldingen si seg ferdig og jeg kunne endelig komme meg hjem. Det er ikke før vi setter oss i bilen, og sønnen i førersetet, jeg innser at jeg er langt fra hjemme..

Etter å ha hatt fronten til et par trailere i nærmere øyesyn, og antall gjenværende flimmerhår i ørene tilsvarer Charlie Cheens fullførte narkotikaavvenningskurs er jeg endelig hjemme, og kan leve i fred helt til jeg tar mot til meg og ringer kontofonen.

 

Jeg tror konklusjonen er at kjøpesentre er den viktigste årsaken til et fattig folk i dårlig form, og at en rundtur i helvete uten guide, må være å foretrekke før man tar turen til sørlandssenteret igjen. Nå skal jeg sette meg med beina høyt igjen, den ene med hoven ankel, og den andre med gnagsår og blemmer.

 

 

Baronessen

Hvor er hodet mitt?

Våkner brått opp av mitt eget hyl, og skjønner fort hvorfor jeg hyler. Har sinnsyke kramper øverst i låret, og det er umulig å få strukket ut denne muskelen. Kommer meg opp på beina etter noe om og men, og da jeg belaster beinet gir krampene seg. Innser at haltinga er skyld i dette da jeg kun belaster det ene beinet og låret.

 

Tusler oppgitt inn i vinterhagen og tenner en sigg. Hutrende super jeg i meg halve før jeg går tilbake i seng.

 

Bråvåkner igjen da alarmen ringer, en ukjent lyd da jeg ikke har hatt telefonen min på noen uker og er blitt vant til vekkeklokka. Trøtt og uopplagt hiver jeg meg inn i dusjen og bruker hele 40 min på prøve å våkne under rennende vann. Resultatet er nedslående når jeg tar meg en titt i speilet og ser at utseende også forteller meg at jeg ikke har fått skjønnhetsøvnen min denne natta. Katten prøver å stikke av med sokkene mine, men denne gang er jeg føre vàr og går rett på kjøkkenet og gir han mat av den blaute typen, slik at resten av morgenritualet mitt kan foregå uten ham.

 

To over åtte er jeg ute av døra, og nøyaktig 3 minutter etterpå hinker jeg inn på kontoret. Etter et par kopper kaffe føler jeg meg klar til dagens oppgaver, men den gang ei. Helt på blåbærtur! Presterer å sende norske interne mailer til Korea, og når jeg så retter opp og skriver ting som «ups, denne skulle visst ikke til Korea» så klarer jeg å sette koreanerne på cc her også. Og naturligvis er dette mailer som alle sjefene er med på, slik at ingen kan være i tvil om at jeg la hodet mitt igjen i nattbordskuffen hjemme i dag... For øvrig et lite under at jeg ikke allerede har sendt dette blogginnlegget til Korea også, og at jeg klarer å skrive det i det hele tatt….uten for mange skrivefeil..

 

Dagen går på et vis, hinker meg fremover og klarer å unngå de helt store blemmene helt til en kollega sender meg en grotesk link til youtube (vi skal ikke gå videre inn på hva linken innehold, men la meg si det slik, det er mye rare folk der ute….) og jeg søler kaffen utover alle dokumentene som ligger klare til utsendelse. Hopper på et bein , det raskeste jeg klarer, inn på kjøkkenet etter tørkepapir! Her må jeg være kjapp for å prøve å berge restene av dokumentene. Men det å være rask med bare et fungerende bein er ikke bare-bare, så resultatet blir som ventet. Ekstraarbeid da jeg må printe ut alt på nytt, for så å ta hinkerunden rundt på kontorene for å nye underskrifter. Klokken blir seks før jeg kan stavre meg ut av kontoret og sette kursen hjemover.

 

Pakker en sekk til vesla og drar ned til hennes far med den, da jeg, igjen, har klart å overlevere henne til ham uten tøy. Kommer meg hjem, knekker en Cider og en røyk, før jeg kryper i køya. Denne dagen trenger virkelig ikke vare lenger enn nødvendig!

 

Ta gjerne kontakt dersom du finner hodet mitt, sårt savnet!

 

 

Baronessen

 

 

Auu!

Dagen i går var hektisk, med kakebaking og barnebursdag (ikke min da men noen timer i lekeland er slitsomt nok det skal jeg si deg),før man så skal prøve å skifte dekk på bilen bare for å så finne ut at dekkene ikke passer. Arg!

 

Klarer dessuten det kunststykket å tråkke over i trappa på vei ned til garasjen hos min bror! Fy så vondt det var, ankelen bare svikta rett og slett. Har tidligere slitt av et leddbånd og er nå blitt diagnosert med en såpass flatterende diagnose som «slark ankel»

Ja, den høres like bra ut som den føles.. Heldigvis får min bror tatt imot posene med glass jeg går og bærer på, hvis ikke kunne det gått skikkelig ille, med både meg og glassene… Jerntrapper er farlige greier skal jeg si deg! Så nå er jeg haltepink igjen, med en ankel som er dobbelt så stor som den burde være..

 

Det snodige er, at jeg nå har «kunnet» gått med høye hæler igjen i noen måneder etter at jeg klarte å ødelegge den i februar, og idet jeg tar på meg joggesko (ikke akkurat praktisk å skifte dekk og mekke bil i hæler..) så skjer det! Hva er oddsen? Ikke i min favør i alle fall.

 

Avkommet stjal et pizzastykke til frokost så ble ikke akkurat årets mor når jeg leverte henne i barnehagen i morges og hun selvfølgelig måtte fortelle det til alle sammen. Matpakka med sunne skiver og frukt ligger igjen i bilen…

 

Nå skal hennes far overta en uke (en hel uke, det er leeenge gitt… grues! ) og jeg kan sitte med foten høyt og ikke gjøre noen ting, når bare dagen på jobb kan avsluttes. Blir ikke klokken fire gitt, da jeg kom haltende inn alt for sent( Dusjing og stelling av seg selv og unge er ikke bare-bare med en fungerende fot. Da tar det tid…) så får bare belage meg på at det blir sent i dag….

 

*Mandagsfølelsen*