Har du noen gang lagt merke til hvor forsterket alle mulige lyder blir med en gang det er mørkt? Vel, visste du det ikke før, så vet du det nå. Hvert minste lille knirk høres ut som en tåkelur eller noe der omkring. Dessuten oppstår det lyder du aldri har hørt før. Det skulle vel aldri spøke her? Forskremt prøver jeg å huske hva den forrige huseieren døde av, da jeg plutselig kommer på at han som har bygd boligen bor under og vitterlig er i levende live. Jeg blir lettet ved tanken, (i den grad det er en lettelse å ha han i samme hus…har du ikke møtt husverten min forstår du det den dagen det skjer…) men samtidig litt irritert på meg selv for at du faktisk er så lettskremt. All den bortkastede energien, og jeg er ikke engang et gjesp nærmere målet.
Den umiddelbare løsningen er å telle sauer, selv om erfaringen vet at det ikke nytter. Men siden jeg er villig til å prøve det meste for å få sove, setter jeg i gang å telle, om enn noe motvillig. Er det forresten noen som har noen som helst aning om hvor vanskelig det er å forestille seg en flokk sauer som hopper over et gjerde i en pen og pyntelig rekke? Det er direkte naturstridig, og setter i gang en mengde hjerneceller som slett ikke burde være i aktivitet når man forsøker å sove. I tillegg skal man holde tellingen, og disse forbaskede dyrene hopper jo så fort! Ikke rart at man blir mer våken enn man var før man begynte. Jeg gir opp når jeg har passert 170 ulldotter og fortsatt ikke har gjespet en eneste gang.
Nå er det en gang for alle bevist at telling av sauer er en myte, og det gir meg en viss tilfredsstillelse. Men jeg sover fremdeles ikke. Kanskje en god bok vil hjelpe, og jeg strekker meg etter den første og beste du får tak i. "Kommer morgendagen?", en sjarmerende roman om to smykke-tyver. Tittelen høres i alle fall lovende ut, men jeg er redd morgendagen kommer så altfor brått på. Med fornyet mot leser jeg de første sidene, men legger raskt fra meg boka når jeg innser jeg i stedet for å sovne, heller blir liggende våken og bekymre deg for om gullsmykkene er godt nok gjemt. (har jo ikke så mange, men desto større verdi er det lille jeg har for meg….)
Etter nok en kjedsommelig halvtime, er jeg inne på tanken å gå en tur. Frisk luft gjør meg alltid søvnig, uvisst av hvilken grunn. Men ved nærmere ettertanke kommer jeg fram til at jeg slett ikke føler behov for å forlate den varme senga mi til fordel for en hutrende kald vinternatt, og dessuten kan jeg bare gå rett utenfor døra ettersom Vesla sover. Da passer det å konkludere med at jeg ville nok bare tatt en røyk likevel, og det er jo ikke akkurat frisk luft, så jeg blir klokelig værende der jeg er.
En snikende følelse av at tida holder på å løpe ut innhenter meg, og jeg er i ferd med å bli desperat. Tanken på å være stuptrøtt hele morgendagen frister lite, og jeg angrer bittert på at jeg tillot meg selv den siste kaffekoppen. Aldri mer, sverger jeg, uten at det nytter noe særlig i øyeblikket. Irritasjonen begynner å ta overhånd, men til slutt oppdager jeg overlykkelig at jeg faktisk er trøtt, jeg har bare vært for opptatt med å få sove til å merke det.
Men hvor lenge var Adam i drømmeland? Like før jeg er i ferd med å falle i dyp søvn kjenner jeg at jeg må tisse. Og det nytter ikke at jeg fortvilet prøver å ignorere det, til slutt må jeg gi etter. I det jeg er ferdig på do og kommet meg tilbake under dyne, har Ole Lukkøye forsvunnet som dugg for sola, og jeg er tilbake til utgangspunktet - bare med kortere tid på å nå målet.
Nå begynner jeg langsomt å bli forbannet for alvor. Et blikk på klokka forteller meg at det bare er få timer igjen før jeg er nødt til å stå opp, og for en gangs skyld ser det ikke ut til at jeg er i fare for å forsove meg. Oppgitt og furten som jeg er snur jeg meg mot veggen og bestemmer deg for at nå skal jeg sove. Det hjelper selvfølgelig ikke det minste, og av en eller annen grunn er jeg ikke overrasket. Natta er over likevel, og jeg lurer på om det ikke er like greit å stå opp og ta en kopp kaffe. Men som den optimisten jeg innerst inne er, gir jeg søvnen en siste sjanse. Jeg trekker pusten dypt, lukker øynene og håper på det beste.
Halvannen time senere får jeg halvveis hjerteattakk av en ilter vekkerklokke. Jeg setter den på snooze, bare for å bli enda mer forskremt 10 minutter senere.
Forvirret konstaterer jeg at det ikke er annet å gjøre enn å plassere beina på gulvet og stable resten av kroppen oppå som best jeg kan. En halvtime forsinket begir jeg meg vaklende ut i dagen med ett våkent og ett sovende øye, mens jeg lover meg selv dyrt og hellig at jeg aldri skal drikke kaffe på kvelden igjen. Jeg er blitt for gammel til sånt. Tro om jeg husker det i kveld? Demens følger jo også gjerne med alderdommen.
Ha en god dag!
Baronessen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar