Hoppende Øye!

I dag har jeg leamus i øyet. Det er helt sant!

Leamus, eller Tics (Noen kaller det faktisk også Lemus - kjært barn har mange navn osv...) er krampetrekninger eller rykninger i muskler. Leamus kommer av at nervetrådene til musklene jobber hele tiden selv om for eks øyet, i mitt tilfelle, egentlig ikke skal blunke. Ofte har det sannenheng med stress, men det kan også komme av at man mangler stoffer i kroppen eller at det kommer helt av seg selv uten at man finner en egentlig årsak.

Da er spørsmålet, hva er galt med meg? (Altså, i DETTE tilfellet. Dere trenger vittelig ikke å fylle opp kommentarfeltet med morsomheter nå...)

Det er egentlig litte granne kult også. Man får liksom en sånn robot-feeling, altså alt går sånn rykkvis. Som i våre glansdager da vi var på ungdomsdiskotek, og de hadde sånne blacklight-lamper og andre lamper som blinket veldig fort, så kunne man danse akkurat hvor dårlig man ville (eller kunne for den saks skyld ) men det så ufattelig kult ut uansett! Alle så kule ut med robot-bevegelsene, til og med nerden av alle nerder ,om han i det hele tatt var der da. Slike sitter jo gjerne hjemme foran PC-en og sturer (eller Commondore 64 som det het i min tid...)

Kalsium skal visstnok hjelpe mot leamus. Om jeg tar meg et glass melk, vil det stoppe da? Har jeg dårlig tro på, og ettersom jeg ikke er spesiellt glad i melk heller, velger jeg å avstå fra det. Det er sikkert massevis av kalsium i kaffe også, så jeg tar meg heller en ekstra kopp..

Anyway, jeg har altså fått leamus i øyet i dag, og etterhvert som timene går kjenner jeg at det begynner å bli en smule irriterende. Teksten på skjermen hopper opp og ned på den ene siden, mens den andre står stille. Hadde jeg enda hatt det på begge øynene, så hadde jo teksten hoppet opp og ned parallelt om ikke annet, og jeg hadde hatt en liten mulighet til å få med meg halvparten av det som står..

Etter nøye vurdering faller jeg på at konklusjonen er stress, stikker på butikken og kjøper meg masse FY-mat og har store planer om å benke meg foran TVen når vesla er i drømmeland og stresse ned!
Da skal jeg nok bli kvitt hoppende øyne tenker jeg!

_Baronessen_

å sove eller å ikke sove...

Natta begynte tidlig i går kveld, jeg tenkte at siden jeg må opp i otta og det blir en lang dag i morgen er det best å ikke legge seg så sent. ( selv om jeg egentlig ikke var trøtt.) Jeg sovner sikkert så snart jeg er i seng, det gjør jeg alltid. Jo da, jeg sovner sikkert - men tydeligvis ikke i kveld. Merkelig så våken man blir når man er helt nødt til å sove! Men hvis jeg slapper helt av, faller jeg nok i søvn. Jeg rister hodeputa, retter på dyna, gir vesla et stryk over håret og lukker øynene forhåpningsfullt.

Har du noen gang lagt merke til hvor forsterket alle mulige lyder blir med en gang det er mørkt? Vel, visste du det ikke før, så vet du det nå. Hvert minste lille knirk høres ut som en tåkelur eller noe der omkring. Dessuten oppstår det lyder du aldri har hørt før. Det skulle vel aldri spøke her? Forskremt prøver jeg å huske hva den forrige huseieren døde av, da jeg plutselig kommer på at han som har bygd boligen bor under og vitterlig er i levende live. Jeg blir lettet ved tanken, (i den grad det er en lettelse å ha han i samme hus…har du ikke møtt husverten min forstår du det den dagen det skjer…) men samtidig litt irritert på meg selv for at du faktisk er så lettskremt. All den bortkastede energien, og jeg er ikke engang et gjesp nærmere målet.

Den umiddelbare løsningen er å telle sauer, selv om erfaringen vet at det ikke nytter. Men siden jeg er villig til å prøve det meste for å få sove, setter jeg i gang å telle, om enn noe motvillig. Er det forresten noen som har noen som helst aning om hvor vanskelig det er å forestille seg en flokk sauer som hopper over et gjerde i en pen og pyntelig rekke? Det er direkte naturstridig, og setter i gang en mengde hjerneceller som slett ikke burde være i aktivitet når man forsøker å sove. I tillegg skal man holde tellingen, og disse forbaskede dyrene hopper jo så fort! Ikke rart at man blir mer våken enn man var før man begynte. Jeg gir opp når jeg har passert 170 ulldotter og fortsatt ikke har gjespet en eneste gang.

Nå er det en gang for alle bevist at telling av sauer er en myte, og det gir meg en viss tilfredsstillelse. Men jeg sover fremdeles ikke. Kanskje en god bok vil hjelpe, og jeg strekker meg etter den første og beste du får tak i. "Kommer morgendagen?", en sjarmerende roman om to smykke-tyver. Tittelen høres i alle fall lovende ut, men jeg er redd morgendagen kommer så altfor brått på. Med fornyet mot leser jeg de første sidene, men legger raskt fra meg boka når jeg innser jeg i stedet for å sovne, heller blir liggende våken og bekymre deg for om gullsmykkene er godt nok gjemt. (har jo ikke så mange, men desto større verdi er det lille jeg har for meg….)

Etter nok en kjedsommelig halvtime, er jeg inne på tanken å gå en tur. Frisk luft gjør meg alltid søvnig, uvisst av hvilken grunn. Men ved nærmere ettertanke kommer jeg fram til at jeg slett ikke føler behov for å forlate den varme senga mi til fordel for en hutrende kald vinternatt, og dessuten kan jeg bare gå rett utenfor døra ettersom Vesla sover. Da passer det å konkludere med at jeg ville nok bare tatt en røyk likevel, og det er jo ikke akkurat frisk luft, så jeg blir klokelig værende der jeg er.

En snikende følelse av at tida holder på å løpe ut innhenter meg, og jeg er i ferd med å bli desperat. Tanken på å være stuptrøtt hele morgendagen frister lite, og jeg angrer bittert på at jeg tillot meg selv den siste kaffekoppen. Aldri mer, sverger jeg, uten at det nytter noe særlig i øyeblikket. Irritasjonen begynner å ta overhånd, men til slutt oppdager jeg overlykkelig at jeg faktisk er trøtt, jeg har bare vært for opptatt med å få sove til å merke det.

Men hvor lenge var Adam i drømmeland? Like før jeg er i ferd med å falle i dyp søvn kjenner jeg at jeg må tisse. Og det nytter ikke at jeg fortvilet prøver å ignorere det, til slutt må jeg gi etter. I det jeg er ferdig på do og kommet meg tilbake under dyne, har Ole Lukkøye forsvunnet som dugg for sola, og jeg er tilbake til utgangspunktet - bare med kortere tid på å nå målet.

Nå begynner jeg langsomt å bli forbannet for alvor. Et blikk på klokka forteller meg at det bare er få timer igjen før jeg er nødt til å stå opp, og for en gangs skyld ser det ikke ut til at jeg er i fare for å forsove meg. Oppgitt og furten som jeg er snur jeg meg mot veggen og bestemmer deg for at nå skal jeg sove. Det hjelper selvfølgelig ikke det minste, og av en eller annen grunn er jeg ikke overrasket. Natta er over likevel, og jeg lurer på om det ikke er like greit å stå opp og ta en kopp kaffe. Men som den optimisten jeg innerst inne er, gir jeg søvnen en siste sjanse. Jeg trekker pusten dypt, lukker øynene og håper på det beste.

Halvannen time senere får jeg halvveis hjerteattakk av en ilter vekkerklokke. Jeg setter den på snooze, bare for å bli enda mer forskremt 10 minutter senere.

Forvirret konstaterer jeg at det ikke er annet å gjøre enn å plassere beina på gulvet og stable resten av kroppen oppå som best jeg kan. En halvtime forsinket begir jeg meg vaklende ut i dagen med ett våkent og ett sovende øye, mens jeg lover meg selv dyrt og hellig at jeg aldri skal drikke kaffe på kvelden igjen. Jeg er blitt for gammel til sånt. Tro om jeg husker det i kveld? Demens følger jo også gjerne med alderdommen.

Ha en god dag!



Baronessen

An angel has left us...

 and gone to heaven...

We little knew that morning that God

was going to call your name.

In life we loved you dearly,

In death we do the same.

It broke our hearts to lose you,

You did not go alone;

For part of us went with you,

The day God called you home.

You left us peaceful memories,

Your love is still our guide;

And though we cannot see you,

You are always at our side.

Our family chain is broken,

And nothing seems the same;

But as God calls us, one by one,

The Chain will link again.

 

A4 og nye utsikter

Da var man i full gang med A4 livet igjen, 8 – 16 jobb og ellers det som hører med. Jeg trives nå engang best under slike forhold, da vet jeg hva jeg har å forholde meg til og trenger å bruke tenkeredskapene minimalt. Nåja, helt sant er det vel ikke, for ettersom jeg er i ny jobb så er det mye nytt som skal inn. Og akkurat når jeg tror jeg har fått kontroll på ting, og klart å sortert inni hjernen, vel, da skal du se det dukker opp noe jeg ikke har tenkt på. Da dagen led mot slutten i dag koblet hodet helt ut. Plutselig ble jeg sittende å lure på hvordan man startet på en ny mail, og det var vel omtrent da jeg fant ut at her kommer man ingen vei før i morgen. En kjapp tur innom toalettet og jeg var på vei hjem, bare for å oppdage at veska med hele livet mitt lå igjen på kontoret. Og i dag da jeg sannelig ikke hadde bil heller, og var kommet halvveis opp Bråvannsbakken som er PAIN og gå, i alle fall på dette føret…

Så da var det bare å snu da, for livet mitt må jeg ha med meg hjem.. Min bror holder meg med selskap på øret når jeg for andre gang i dag setter kursen hjemover. Han var uheldig å møtte ei kjerring på glatta, i feil kjørebane, så nå er han bil-laus. Så da ble det bildiskusjoner, for vi er ikke enige på den fronten. Begge skal ha ny bil nå, så vi får se hva vi ender opp med. For tiden ser det ut som om det kan bli en CRV på meg, av praktiske grunner, men det er nå engang ikke avklart enda…

Nuvel, jeg kommer meg til døra, får sagt hadet og låst opp. Der blir jeg løpt ned, og går på huet inn i gangen. Dette ser ut til å kunne bli en bra kveld… Bikkja må ut, så det er bare å karre seg opp fra gulvet, slenge noen nordnorske kraftuttrykk til Bikkja som ikke har lært at man ikke skal løpe i beina eller hoppe på folk, før det er ut i kulda igjen. Denne gangen med noe bedre bekledning ( stilletthæler på flere cm er ikke akkurat vintersko… men hva gjør vel ikke en kvinne i disse dager for å se bedre ut, samt føle seg vel? Vær får være vær da…) slik at en kan holde varmen mens hunden gjør sitt fornødne.

Etter middag kommer Vesla hjem, og vi får koselig besøk av en venninne med 3 kidz. De turer rundt som vanlig, og klokken blir over sengetid før de kommer seg hjemover. (rart at unger bestandig leker best sammen minutter før en skal gå? ) Dette resulterer i en overtrøtt Julie som nekter å legge seg og ikke sovner før over ni. Men når det endelig er stille på barnerommet, benker mamsen seg ned i godstolen og finner frem fjernkontrollen. I kveld er det Lillyhammer, og det skal hun få med seg! Eneste minuset med programmet er at det er så surt når det er over for denne gang. Går sikkert ann å laste det ned, men akkurat dette skal jeg ha som Onsdags-kos.

Det er godt å legge seg på et kaldt rom, nydusja og i nytt sengesett når man er trøtt og tung i hodet. En god natts søvn så er det påan igjen. Ny dag og nye muligheter, og forhåpentligvis har tenkeredskapene fått såpass lang pause at de klarer å fungere igjen!

Baronesse von Krogh

Kulda har satt inn sitt jerngrep.

Nå er jeg lei av å fryse! Jeg står opp og titter på gradestokken. -10. Ikke så galt, tenker jeg, kler på meg boblejakka, tar bikkja i båndet og setter foten utenfor døra. Allerede ved første åndedrag fryser min tette nese enda mer igjen og bikkja står å skjelver ettersom hun ikke har noe særlig til vinterpels igjen. (Les :Bendelorm er heftige greier.)
Jeg snur, kler på meg skjerf og lue samt hiver et vinterdekken over bikkja før vi prøver igjen.

Etter en liten tur ute i snøkovet, kommer vi inn i varmen igjen...eller, hva er det jeg sier? Varmen? Det er sannelig ikke mye varmt i leiligheten om dagen, vi fryser kroppsdeler av oss! Da jeg valgte å flytte inn i dette nittitalls-huset fikk vi høre at det var veldig godt isolert og man brukte uhyre lite strøm. Nuvel...en hvit løgn? Sort, tenker jeg vi kaller den! Her er det sannelig ikke mye glava og spore! Det trekker fra dører,vinduer,vegger..vel, det trekker over alt! Så mine 2 1000W panelovner jobber på spreng, men klarer likevel ikke å bikke tempraturen over 20 grader. Og når jeg i tillegg har røsket ut vegg-til-vegg teppet som var her og erstattet det med laminat, vel, da må jeg nok innse at der må tiltak til for å slippe å gå med varmedress innendørs..

Så da bærer det til IKEA! Men først må jeg innom sørlandssenteret på en Lørdag.. *grøss* IKEA har nemlig ikke varmeovner, og jeg trenger fler! (hvorfor har de ikke det?)
En kjapp tur innom Chlaes Olsshon og jeg er en panelovn og en stråleovn rikere.

Jeg parkerer utenfor IKEA og går kappgang inn. Det er snø og kaldt ute!!
De fleste jeg kjenner synes det er gøy å gå i avdelingen for de store tingene, møbler og slikt. Jeg liker meg aller best i underetasjen, kjøkkensaker, lamper, tepper og stæsj. Så jeg styrer rett inn i 1 etasje uten å ofre etasjen over en tanke! Jeg skal ha varme i kåken, og det er her jeg finner det jeg trenger!

Fornyelse frister og lommeboka brenner. Folk kan si hva de vil om Ikea og det de kaller dens "standardiserte" utvalg, men jeg kan gå og gå og gå..... her inne.

Menneskene jeg kappgår med med full tralle i alle retninger er mange. Flere kjører på meg både forfra og bakfra, svette i fjeset og desperate i ansiktet.

Jeg går i rolig tempo og titter meg rundt, på leting etter gulvmatter med "lange hår." Jeg finner et par passende tepper og selvfølgelig annet stæsj jeg egentlig ikke trenger.. Så er det kroken på døra og jeg kjemper meg til kassene.

Det er alltid en spenning knyttet til det å kjøre varene gjennom kassen. Mange budsjetter har sprukket på "berserkturer" til dette bygget.

Så kommer jeg hjem med nye tepper ,en liten kommode, vase og noe stæsj til å ha oppi, rødvinsglass, vannglass og en lampe til vesla. Vel, så er jeg 1700 kr fattigere, men nå begynner leiligheten å ta form. Jeg setter meg ned med et glass vin etter at vesla har lagt seg, tenner noen lys og innser at jeg fryser ikke lenger.

God helg!

Baronesse Von Krogh

Hjem kjære hjem!

Alt ettersom hvorfra, når og hvordan. Ja, jeg snakker om å komme hjem. - Enten det er fra skolen, jobben, en helt alminnelig spasertur eller kanskje ferie. Hva vil det egentlig si å komme hjem? - Før en stiller seg spørsmålet vil det kanskje være relevant å tenke på hva det vil si å dra. Det å dra på ferie for eksempel

Alt er klappet å klart. Huset er ryddet, hybelkaninene vasket bort, og all bagasjen står ferdig pakket ved døren. Det meste ligger til rette for at vesla og jeg skal få en koselig tur til Lofoten. Legg merke til : huset er ryddet! Ja, som regel velger å forlate huset i pent og ryddig stand ved avreisedagen. Man tenker fremover. Fremover til hjemkomsten. Man tenker faktisk på det å komme hjem igjen allerede før en har dratt. Det er nok ikke så dumt som det kanskje høres ut til. Det å komme hjem til noe en trives i er viktig for de aller fleste.

For all del, vi har hatt 11 koselige dager oppe i nord, fått besøk familie og venner en ikke har sett på lenge. men for de som leser bloggen min, er det neppe ukjent at jeg nok ikke er noen nord-norge-patriot, på tross av at det er her jeg har mitt kjødelige opphav. Jeg trives nok best hjemme i Kristiansand, sånn er det nå engang bare.

Stolt mor var jeg i dag, da jeg dro på en 11 timers lang reise med min lille 2 åring, og hun oppførte seg eksemplarisk på alle måter. Også da vi ble sittende å gardemoen, inni flyet, i 2 lange timer før vi i det hele tatt fikk tatt av. Jeg siterer småtten: "vi e kerdi" (les: vi er ferdig) som hun utbrøt da vi endelig begynte å rulle bortover gardemoens rullebane. Jeg måtte fortelle henne at vi faktisk ikke var "kerdi" men først nå skulle opp i lufte. "off, åååå ja" fikk jeg til svar, før hun snudde seg å tittet ut av vinduet... Også denne flyturen gikk helt uten problemer, som flyet før, rent bortsett fra at all interiøret på en meters omkrets, inkludert mammas ansikt, var fullt av klistremerker ved ankoms til Kjevik.

Sliten og trøtt kommer vi inn døra hjemme, og blir nedløpt av en overlykkelig hund og katt. Bikkja vet ikke hvilket bein hun skal stå på, uler og ruller rundt, og katten nøyer seg med å henge fast i venstre bein på matmor. Velkomsten er som vanlig upåklagelig!

Når alt kommer til alt dreier det å komme hjem seg helst om å tilpasse seg det miljøet og de omstendighetene som en forhåpentligvis trives litt bedre i enn andre, man enten minutter, timer, dager eller år før har forlatt. Så jeg regner med at den berømte klisjeen om at "borte bra, hjemme best" fortsatt holder mål i vårt dagligdagse liv.

Baronesse hjemmekjær