Stakkars meg!

Hodet og kroppen krangler. Hodet vil gjerne være frisk men kroppen er helt overbevist om at det er in og være ute av seg,med det resultat at den produserer langt flere avfallstoffer enn nødvendig. Nesa mi renner som den værste allerginese på våren, bihuler er tette og leddene verker. Det er i det hele tatt veldig synd på meg...synes jeg selv da. Jeg er vel neppe døden nær, enda...har nok en dag eller to igjen vil jeg tro.

Det er ufattelig hvor mye enegi alle rundt en har, når en selv ligger å hoster og harker på sofan. Vesla for eksempel har hatt sukke-rsjokk i hele dag, på tross av at hun ikke har fått sukker engang. Halvdelen har såpass med energi at han klarer å karre seg ned på jobb på en søndag. Energi eller bare dummhet? Skal ikke hviledagen holdes hellig? Jeg har iallefall hvilt!

Så kommer svigerfar på døren uten forvarsel. Vi fikk noe kjøtt og bacon, og det er vel og bra det, men når du ligger på sofan klokken ett på formiddagen i bare pysj, og ikke har gjort noe annet forsøk på å fikse på utseendet bortsett fra å ta AV sminken, vel, da føler en at en har hatt bedre dager...!

Jeg får ikke engang lukket døren før telefonen kimer, og i andre enden har vi en skravlesyk mor. Det blir noen ja og ha før jeg klarer å formidle at jeg faktisk ikke orker å prate og får lagt på. Da setter bikkja øya i meg og lurer på om vi snart skal på tur.Tur?? TUR?? faktisk det siste jeg har tenkt på i dag! Jeg setter bikkja ut i bånd og legger meg på sofan igjen. Har aktivisert vesla med noen tegnesaker så kanskje en kan klare å få lukket øya i 10 minutter iallefall. Dengang ei, her er det bare å begynne å kle barbiedukker. Om ikke annet så var det en stillesittende aktivitet..

Men halvdelen kommer hjem, lager biff og fløtepoteter og plutselig så føler jeg meg ikke så syk likevel. Joda, nesa er fremdeles tett, halsen sår og formen slapp, men når en får lov til å sitte i ro å slappe av, ja da gjør det faktisk ingenting!

-Baronessen-