Vi er kommet vel hjem fra en uke i norges naturskjønne øygruppe, Lofoten, og det er godt å være tilbake i Kristianby igjen.
Vi bestilte spontantur til det kalde Nord før helgen og satte kursen mot flyplassen allerede Mandag etter. Vi leverer inn billetten og får utdelt et såkalt, Boarding Pass, som gjør at du kan spasere over i flyet. Simpelt tenker vi?
Etter en behagelig tur inn rulledøren etter siste kistespiker før flyet, promenerer jeg sakte men sikkert forbi flyplassens eneste kiosk, som vel og merke ligger UTENFOR sikkerhetskontrollen.
- Det hadde vært god med en liten forfriskning, hadde det ikke? Tenker jeg med deg selv og bestemmer meg for å ta turen inn i kiosken.
I disken møter jeg et menneske som antageligvis en helt normalt oppegående person, og legger den nye Imsdal med pære og ingefær på disken, som du for litt siden tok i fra kjøleskapet. Ettersom denne koster nærmere 30 kr, kan det ikke regnes som årets pangkjøp, derimot som et av de mer begredelige. Jeg smiler stivt til kassereren og promener videre.
Køen til sikkerhetskontrollen på Kjevik er som oftest svært, svært kort, og tærer ikke spesielt på tålmodigheten. Som alltid må man ta ut alt man har i lommene, og legge det i en blå boks som kjøres igjennom en slags scanner, sammen med resten av håndbagasjen. Det neste blir å gå igjen kroppsskanneren, for å sjekke at man ikke har en rakett i innerlomma, eller en pistol i buksesmekken, sistnevnte et fenomen gjort kjent av rapperen 2pac.
- PIP PIP!!
Jeg har ingen rakett i innerlomma (som jeg kan huske iallefall..), men derimot et belte som har en liten metal beltespenne, og får da beskjed om gå tilbake, legge beltet i en ny blå boks, sende det igjennom skanneren, for så å gå igjennom igjen.
- PIP PIP!!
- Hva er det nå da? Spør jeg høflig til en av securitas-vaktene.
Vakten peker på nyinvesterte stilett-skoene mine, og jeg går lettere frustrert tilbake igjen og gjennomfører den samme prosessen med den blå boksen. Plutselig ser den andre securitasvakten, som står bak skranken, strengt på meg og begynner å plukke ut ting etter ting fra barnehagesekken til vesla.
Vi er nå en lekesaks, en lipgloss, en pinsett og en Imsdal med pære ingefær fattigere. Di nyere reglene sier at ting som brukes som våpen, eller væsker som har over 100ml må legges i egne poser for at du skal få lov til å få det med deg videre. Siden jeg ikke har noen poser av den typen, og securitasvaktene har gått tom, blir tingene mine kastet.
Endelig er du igjennom, og du ser på klokka:
17.30
En time har du altså brukt på å ”klargjøres” til å få lov å reise via lufta.
Etter å ha blitt ropt opp på speakeren at du må ankomme gate 18, leverer du boarding passet til flyvertinnen og stiger om bord på Norwegian-flyet fra Kristiansand til Gardermoen, og Roald Amundsen smiler bredt til deg fra sin posisjon på bakvingen på flyet.
Turen gikk etter planen, og det er sannelig ikke alltid den gjør det. Vesla var upåklagelig på flyturene, med uanntak av turen hjem der hun var i overkant trøtt og holdt på å le seg ihjel av en fløyte hun holdt på med i over en time! (en sånn jeg i min egen ungdom fikk til bursdager og 17 mai som man blåser i og så ruller det en sånn papirremse ut)
Selve fløyta var heldigvis ødelagt, men ungen lo så høyt at det var umulig for alle som hadde tenkt å ta seg en høneblund på kveldsflyet å få det til. Da hun i tillegg akkompagnerte med en blanding av Bæ Bæ lille lam, introen til mummitrollet og Franklins Bom Bom Bom Bom Bombadilla life (har du hørt denne sangen har du den i hodet resten av livet..og LUR som jeg er har jeg selvfølgelig i et svakt øyeblikkklart å lære min datter nettopp denne sangen..eller strofen da, ettersom det er det eneste jeg husker selv..) tok det helt av!Fikk noen stygge blikk, men må vel være bedre at ungen ler enn at hun griner? Vesla selv fikk iallefall trimmet magemusklene, og pondusen trengte det nok. Kanskje six-packen kommer frem snart om vi beholder fløyta?
Dro hjem med god samvittighet da jeg har klart å komprimert og gjort plass til en rekke besøk hos bestemødre og andre pliktbesøk. En uke er kort tid, men vi fikk det da til likevel, og godt er det, for det blir en stund til neste gang, da kontoen ligger med intravenøst og ikke har utsiker til å bli bedre i månedene fremover.
Det var godt å komme inn sin egen dør, kjenne lukten av sitt eget hjem innblandet med en myk duft av grønnsåpe (flinke mannen min! ) og slippe fra seg kofferter og annet habengut
ut på gulvet, ta en dusj og krype rett til køys etter en reise på 9 timer!
Home sweet home sier jeg bare!
Baronesse Von Krogh
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar