En gang i måneden blir jeg et fyrverkeri. Og da snakker vi ikke om fyrverkeri i positiv forstand, som på nyttårsaften - når man ringer det nye året inn etterfulgt av det romantiske nyttårskysset. Eller når noen sier «Hun er et fyrverkeri» ment for å bli oppfattet som et «standhaftig kvinnemenneske med mange jern i ilden, trivelig og sprudlende, ei bra dame»
Jeg var av sorten fyrverkeri som er feilprodusert, det som faller over ende idet du tenner lunta, og istedenfor å lage den koselige stemningen , ligger på bakken og snurrer, og skyter ned alle uskyldige tilskuere. Gjerne med hard kraft, og treffer der det gjør vondest. Ikke tror jeg gubben verken ønsker å gi meg eller mener jeg fortjener nyttårskysset heller, etter min utrivelige væremåte denne morgenen. Vesla minner også mamma på at hun ikke må være så sur før hun retter blikket tilbake til Fantorangen på TV.
Møter en kollega på vei inn døra på jobb, og sannelig får han ikke gjennomgå han også. Heldigvis er han av typen som verken er langsint eller lett fornærmelig, så når jeg etter en halvtime kommer krypende inn på kontoret hans med en kopp «fredskaffe» så ler han bare av meg og ber meg kontrollere PMSen…
Jeg summer meg og prøver å oppføre meg slik man er oppdratt, men visstnok ikke videre godt med det. Jeg har visst «blikket» i følge en annen kollega. (dette får jeg imidlertid ikke vite for seint på dagen, når denne kollegaen mener det er trygt å nevne det.) Kvinner med blikket trenger ikke si et eneste ord. Det eneste man trenger å gjøre er å sette blikket i syndebukken (som med stor sannsynlighet ikke har gjort noen verdens ting for å irritere deg) for å få vedkommende til å forstå….og det funker, for jeg blir tilbudt både kaffe og pepperkaker uten å må be om det en eneste gang.
Menn er egentlig ganske enke individer å ha med å gjøre, de er stort sett jevne i humøret (med noen unntak…..) og har det stort sett bra. Det er uforståelig for dem hvorfor kvinnene med jevne mellomrom snerrer, flekker tenner, forvandler seg til en krigersk og rasende furie og blir så totalt ulik fra den kosete, myke skikkelsen de vanligvis lever sammen med.
De har ingen forutsetning for å forstå hvordan PMS kan forvandle den triveligste dame og gode mor til den heksen fra helvete som får den verste tsunami til å blekne. Det nærmeste menn kan komme en kvinnes syklus er reaksjonen på en liten bulk på den nye Mersa til firmaet, eller når tv’en bryter sammen midt under en OL-sending. Biologien har utrustet menn og kvinner med forskjellig evne til å takle livets utfordringer…
Beklageligvis er nok ikke dette en noen dagers PMS, men en 9 måneders lang en…tidligere har det holdt med en unnskyldning og en bestikkelse etter et av mine mange utbrudd, men hva som skal til etter at jeg har frest ut min frustrasjon til venner, familie og kollegaer i nesten et år, kan bli verre å finne ut av. Håper bare det fremdeles er lov å skylde på hormoner…for akkurat nå har jeg ingen annen genial plan…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar