Den som sover synder ikke

Søvn er oppskrytt er det mange som sier. Jeg er sterkt uenig i påstanden, jeg synes søvn er ganske viktig, faktisk livsviktig!

Det er forunderlig hvor stor plass menneske på 90 cm kan ta. En hel dobbeltseng for eksempel. I natt dundra jeg i gulvet. Det er mange år siden sist jeg falt ut av en seng, men i natt dundra jeg i gulvet med et brak. Jeg hadde helt glemt hvilken ubehagelig opplevelse det er å bråvåkne idet man treffer et hardt underlag, gjerne midt i en svært så behagelig drøm, som var mitt tilfelle i natt.

Min bitte lille treåring, som i tillegg er liten for alderen med sine knappe 92 cm over havet, klarer å tø senga som hennes. Vel, hun gir litte grann plass til de rundt 20 kosedyrene hun bare MÅ ha der også, men plass til mamma, nei det er ikke så nøye. Det er altså snakk om en dobbeltseng, og ikke nok med det, det er faktisk min seng! Prinsessesenga til flerfoldige tusen vil hun ikke ligge i, og den er faktisk alt for liten for mamma, som hun selv sier….

Jeg har hørt at jeg både snakker og går i søvne, eller gjorde om ikke annet. (Nå tror jeg at jeg holder meg til snakkinga, og eventuelt snorking ... ) Mon tro om hun er arvelig belastet? Hun står riktignok ikke opp av senga, men går okke som, i senga. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått et kne eller en fot i rygg, mage og andre unevnelige steder i løpet av nattens løp, men det er i alle fall nok til at jeg føler jeg ikke har fått blund på øyet i det hele tatt.

Jeg er ikke kjent for å være morgengretten, stort sett veldig blid når jeg slår opp øynene. (i motsetning til andre av mine familiemedlemmer) Men denne morgenen kjenner jeg der er litt for tidlig, lyset er litt for skarpt og at jeg generelt har hatt en svært ubehagelig natts søvn.

Men når jeg titter inn i det lille søvndrukne ansiktet, med håret rett til vers og søvnroser i kinnene, etterfult av

-Mamma, æ ha itte sparka dæ i hele tatt i natt, æ va vældi flink jente!

Stoltheten lyser over ungen, og hun mener oppriktig hun har ligget stille som en mus. Jeg har ikke hjerte til å fortelle om midt ublide møte med parketten, og velger å la det fare.

-Ja du er veldig flink jente!

Den som sover synder ikke, og man kan jo ikke lastes for det man ikke vet at man har gjort. (Det i alle fall min hovedregel når jeg har vært på rangel..…) Og selv om mamma må gå på jobb både stiv og støl, og ikke minst trøtt, så skal aldri min lille prinsesse få vite at hun har vært toppidrettsutøver i turn denne natten.

Baronessen