Midlertidig Døv

Hæ? Hæ? Hæææææh? 

Når Julie «hæ`er» til alt pleier jeg å spørre henne om hun er medlem av Hæ-klubben. «Næhæææi» er standardsvaret..

Nå er det hennes mor som er medlem av klubben, da jeg er blitt midlertidig døv. Man skulle tro det var godt med en pause fra mas og kjas, og det å være døv en periode bare var behagelig. Problemet mitt er at jeg ikke er komplett døv, bare sånn ca 65%, noe som ikke gjør det behagelig i det hele tatt, bare svært svært irriterende og til tider smertefullt.

Legen helte masse veske inni øret mitt for og «prøve», men trodde ikke engang selv det kom til å hjelpe. Da det (naturligvis) ikke hadde noen effekt, fikk jeg beskjed om å vente ei uke og komme tilbake… Jeg ytret noe sånt som om at jeg kom til å bli gal, men fikk et tørt svar i form av «Nei, gal blir du ikke» Humor på morgenkvisten er nok ikke legens største talent, ei heller det å fange opp en sarkastisk bemerkning når den kommer susende forbi.

Vel, det var en halvtime og 45 kroner jeg ikke får igjen av mitt liv, samt bensinpenger, kilometere, bompenger og slitasje på bilen…

Flere stemmer eller lyder på en gang, skjærer inn i hodet mitt og får meg til å ville skade noe… eller noen… En halv time inni et møte må jeg løpe derfra, ta meg noen dype åndedrag med luft for å prøve å roe ned mens tårene ligger faretruende langt oppe i tårekanalen. Jeg synes fryktelig synd på meg selv, og har lyst til å stikke en heklenål inni den friske øregangen slik at jeg i det minste blir 100 % døv. Da Jeg kan allerede «jeg elsker deg», «appelsin» samt fortelle hva jeg heter på tegnspråk, så jeg trenger ikke sulte på verken mat eller kjærlighet, og kan dessuten presentere meg selv.

Låser meg inne på kontoret resten av dagen og håper minst mulig av mine kollegaer ser i min retning eller har noe de ønsker å spørre meg om. Jeg ser nok passe irritabel ut, for jeg får merkelig nok fred resten av dagen med unntak av noen mailkorrespondanser.

Jeg innser hvor bråkete en barnehage egentlig er når jeg setter foten innenfor dørstokken for å hente mini-Me etter endt arbeidsdag. Og jeg som faktisk hadde en kort karriere som barnehage-tante selv. AHA! Det er derfor jeg nå er blitt døv. Det har naturligvis ingenting med alt for høy lyd når en setter på sinnamusikk på head sett for å jobbe effektivt, nei, det er pga mine 6 måneder vokter av den yngre generasjonen, hvis fremtid vi legger i deres hender. Jeg vedder på at Landsforbundet for hørselshemmede har temmelig mange medlemmer allerede, og at en stor prosentandel er gamle guvernanter og Nannys. Nå får de for øvrig enda et medlem…

Avkommet står og skravler om noe jeg verken klarer å høre eller tyde, jeg nikker og smiler. Når hun da setter opp et glis som hadde fått Chucky til å virke sjarmerende, da lurer jeg virkelig på hva jeg har sagt meg enig i. Tiden vil vise og jeg gleder meg ikke.

 

Med jentehopp hopper hun ut i bilen, synger og ler, samt setter i gang sin sjarmerende «babystemme» Disse små primalskrikene er grusom nok å høre på når en ikke har susing og piping på det ene øret, og er i alle fall ikke noe særlig å høre på i dag. Det at mamma har vondt i øret gir hun blaffen i, hun er nemlig baby…

 

Heldigvis står det «Gahetti» på menyen i dag, og jeg får noen minutter etterlengtet stillhet mens hun super i seg de hvite, seige pastasnørene. Etterpå skal hun se Postmann Pat, og mamma siger ned i sofaen med en kopp kaffe. Deilig, ro og fred… helt til…Postmann Pat begynner å plystre. Herre min skaper! Jeg må vekk! Ute på trappa har jeg og Bikkja en ensom stund i total stillhet. Det er snart kveld for mini-Me og «big-Me» skal køye samtidig. For søvn er en vidunderkur for alt, og sikkert for dette også. I morgen er en ny og forhåpentligvis pipe-fri dag!