Stopp opp og se! Det er vakkert!

Sol, kulde og dryss av snø. I minst en uke fremover kan regnfrakken forbli i garderobeskapet til fordel for vinterfrakken. Jeg for min del synes det er deilig! Bikkjekaldt ute, men lyst og fint. Litt godt med klær på, og det er fullt mulig å stå på trappen på jobb og inhalere en real frost-røyk etter maten.

Det er en idyllisk tid! Spesielt når sola titter frem slik som i dag, og man kan se snøkrystallene glitrer og høre frosten under skoene når man går bortover veien.

Men, det er alltid et men… det er kaldt, skikkelig kaldt, og uansett hvor mye en tror en har på seg, så er det alltid for lite… og muligheten til å se kvinnelig ut, smart og sofistikert – vel – den er ikke tilstedeværende.

Og det er glatt…i dag kjørte jeg nemlig ikke ned Bråvannsbakken, jeg sklei stort sett det meste av veien. Og her har du personen som i går skrøt til alle om for en fantastisk vinterbil min bitte lille WV Polo er… Stor i kjeften som vanlig, og må svelge ordene – som vanlig..

Men man kommer alltid ned – heter det – joda, hvis der ikke står en lyktestolpe i veien så, eller en annen like stressa trafikkant som kommer ut av det krysset der det«aldri» kommer noen til vanlig. Heldigvis for meg var det masse snø før denne telefonstolpen, så jeg berga både livet og fronten på bilen. Takk gud for snø…


Egentlig er det litt ironisk, for når snøen kommer så klager alle! (med unntak av ungene og ski-entusiastene selvsagt) Men - kommer julaften og det ikke er hvitt på marka, ja da står ikke verden til Påske. Ingen får vel julestemning når det ikke er snø? Hva har skjedd med klimaet?? Det var jo ALLTID snø på julaften før!

Jeg husker enda hvor stas det var med snø da jeg var barn. Idet vekkeklokken gjorde sitt infernalske arbeidet, hoppet vi ut av senga og klinte nesen inntil den iskalde vindusruta i håp om å få se verden dekket av det hvite teppet. Snø var supert den gangen, snø var morro! Det var aking, snøbasing, snøballkasting, lapp med hjem fra rektor om snøballkriger som utartet seg, postkortstemning i skogen på skiturer med eller uten hund.

Nå er snø noe som helst skal komme kvart på tolv lille julaften, og vare borte 1 januar når rakettene er skutt opp. (er jo greit å ha noe å sette rakettene oppi..) Snø er stress og mas, vanskelige kjøreforhold og biler som må lokaliseres og graves ut hver bidige morgen, når man fra før av har alt for dårlig tid...

Vått er det også - særlig når det kommer travende dyr og mennesker inn på det nyvaskede gulvet med snøballer etter seg. Det er da man tenner på alle plugger og ber både kjære familiemedlemmer og dyra komme seg ut i ei fadelig fart, og ikke komme tilbake før det snør helt andre steder..

Vi glemmer at snøen er vakker. Når vi ser snødekte, glitrende trær i skogen kan man la fantasien løpe løpsk, si til seg selv at man både har sett både troll og hulder, drager og nisser der ute.
Når månen lyser opp snødekte vidder, ja da skal du være temmelig blottet for syn dersom du kan påstå at det ikke er vakkert, der det glitrer som en million diamanter!

Nå i førjulstresset ville mange surmagede voksne hatt godt av å sette seg ned, tenke seg litt om og vært barn igjen. Så ta på deg vottene, trekk på deg lue og skibuksa og kom deg ut å lek! Oppdag snøen på nytt, kast snøball på naboen og bygg en borg i hagen. Lag en festlig snømann i oppkjørselen å la naboen se rart på deg og lure på om du har fått deg et slag i hodet som har gjort skade på hjernebarken for evig tid. Vi bor tross alt i et land men snø, og det er ikke alle forundt, så slutt og klag. Stopp opp og se! Det er vakkert!

 

Baronessen