Visdom til besvær

Dommen er nettopp blitt avsagt. Jeg sitter skrekkslagen i den elektriske stol og strammer kjevene hvite. Flomlyset skjærer i øynene mens jeg hører stemmen, liksom langt borte og mørk og ulmende, fortelle meg at her må det en henvisning til og spesialisthjelp ettersom det blir et kirurgisk inngrep. Jeg svetter og blir kvalm, dette vil jeg virkelig ikke!

1 uke senere ligger brevet i postkassen. Jeg har fått time 25 Mai kl 09.00. Vedlagt følger et informasjonsskriv som forteller meg at jeg får lokal bedøvelse, sterke smertestillende etter inngrepet samt at jeg ikke kan spise eller drikke før jeg kommer, ei heller på 4 timer etterpå. Og at jeg en uke etter må komme inn igjen for kontroll og fjerning av sting. Det er en visdomstann som skal ut, en tann som de siste årene har gjort mitt «spisende» liv til et rent helvette, og grunnet min absolutte tannlegeskrekk har jeg ventet litt for lenge. Nå er området betent samt at tannen ligger oppå en nerve. Spesialist må til slik at nerven ikke blir skadet og jeg mister førligheten i underleppa. Herlig!

Den første tannlegen i mitt liv var brutalt ærlig. Det falt meg ofte vanskelig å verdsette denne ærligheten, spesielt da han fortalte meg som seksåring at det var ingen vits å sette i bedøvelse når vi skulle trekke min betente jeksel, fordi bedøvelsen ville ikke fungere uansett. Da han så satte tanga inn i munnen min og dro til, følte jeg en nær døden-opplevelse som ikke kan beskrives med ord – mens min mor stod gråtkvalt ved min side og klemte hånden min så hardt at man skulle tro jeg burde knekt både en og to fingre. Da jeg etterpå fikk velge ut hva jeg ville på lekebutikken, uansett pris, valgte jeg det første jeg så da vi kom inn (husker virkelig ikke hva det var, jeg gikk vel i en slags lykkerus ettersom jeg enda var i livet, samtidig som jeg hadde sterke minner om min grufulle opplevelse) bare for å komme meg hjem raskest mulig.

Etter denne episoden har tannlegen alltid vært mitt desidert største hatobjekt. Mine foreldre prøvde å bestikke meg med det meste, men jeg satte aldri min fot innenfor døra til denne tannlegen igjen. Ettersom årene gikk fikk jeg naturligvis flere hull som måtte fikses, og jeg beundrer min mor den dag i dag for hennes unike overtalelsesevne og tålmodighet, og at hun gikk fra tannlege til tannlege for å få meg til å finne en jeg kunne være trygg på. Det fant jeg imidlertid aldri, men noen hull ble da boret likevel, selv om jeg husker hvert eneste besøk med skrekk og gru!

Hadde Amnesty fått rede på hvordan mine barndoms tannleger utfoldet seg i min største legemsåpning, ville de blitt svartelistet for bestandig. Tannlegepraksis er nå engang den vanligste formen for totrur i vår del av verde. Personlig har jeg virkelig aldri forstått hvorfor noen av fri vilje blir tannleger. Alle gruer seg til å komme. Alle lider mens de er der. Alle frykter hva det vil koste. Og alle gleder seg til å gå. Hadde man hatt det likedan som vertinne eller vert i privatlivet, ville det vært en fullgyldig selvmordsgrunn.

Til fredag er det altså tilbake til helvette. I brevet stod det at dersom en var særlig engstelig så kunne man møte opp 30 minutter før og få beroligende. Gjett når jeg skal møte opp?

Baronesse Von Engstelig!