Visdommen er borte

Fredag forrige uke kl 09.00 befant jeg meg på venteværelset hos tannlegen.

Før jeg forlot min datter i barnehagen tok jeg et verdig farvel, fortalte at mamma var glad i henne og alltid kom til å være der selv om hun ikke kan se meg. Jeg ringte min mor og takket for hennes støtte gjennom livet, og tok generelt farvel med alle jeg er glad i.

Vi parkerer utenfor kontoret til tannlegen og går inn døra. De 2 trappene opp til rett etasje synes å virke eviglange, og jeg er på nippet til å snu mer enn en gang. Jeg vil ikke!!

Vi kommer til skranken og jeg blir henvist lengre inn i korridoren. En lang korridor med et tilsvarende langt rødt teppe – liksom den røde løperen på filmpremierer. Er dette den røde løperen rett til Helvette?

Jeg setter meg på en stol og gnir håndbakene over lårene, fingrer nervøst med veska og vet ikke helt hvor jeg skal feste blikket. På slaget 09.00 kommer det en høy, mørkhåret kvinne ut og roper opp navnet mitt. Hun må gjenta det to ganger før hjernen min registrerer at det er ingen vei tilbake. Hun smiler og hilser pent, men det eneste jeg klarer å se er den grønne hetta hun har på hodet. Grønn hette – hvorfor i all verden….?

Jeg blir henvist til en liten benk der jeg må sitte ned, får et glass vann, 3 piller og en rød flytende veske. I tillegg må jeg skylle munnen med et bittert munnskyllevann før jeg blir henvist videre inn til tannlegen.

Jeg gjør meg klar til å sette meg i den fryktede tannlegestolen når jeg kommer inn, men oppdager raskt at her finnes det ingen stol. Derimot finnes det er bord jeg skal ligge på. Nei, jeg spøker virkelig ikke, jeg skal ligge på et operasjonbord!! Forrige gang jeg lå på noe slikt var da jeg måtte ta keisesnitt fordi min datter nektet å komme ut i denne verden av egen fri vilje.

Nå begynner hjertet mitt å galoppere, hva enn det var tannlegesekretæren ga megså  har det ikke slått inn enda, og jeg kjenner jeg vil spy. Bedre blir det ikke når jeg må legge meg ned, blir pakket inn i et slags lysegrønt papir-teppe, får en grønn hette på hodet selv også og får et nytt papir-teppe rundt hodet og nese.

Jeg får spørsmål om det går bra. Går bra?? Går BRA??? Det går for faen ikke bra!! Jeg vil hyle, skrike, løpe ut derfra som om jeg skulle hatt fanden i hælene!!!

Det må ha vært omtrent på dette tidspunktet tablettene begynte å gjøre seg gjeldende, som jeg i ettertid fikk vite var en god dose Valium og Sobril, for nå synes jeg det hele er helt greit. Jeg ser ingenting, men kjenner at det er 2 mennesker som jobber og styrer inni kjeften min mens de snakker om en sykkel som visstnok er blitt stjålet. De lurer på om denne kan tas på innboforsikringen, og da ingen klarer å svare klart prøver jeg å få formidlet at det kan man, en erfaring jeg har med meg fra mine mange år i forsikringsbransjen. Men det jeg prøver å si blir bare rare lyder, med 6 injeksjoner bedøvelse og en haug med svære bomullsdotter inni kjeften, ikke minst diverse utstyr – er det umulig å få formidlet noe som helst…

Da tannlegen etter en halv livstid erklærer seg ferdig , og jeg får lov til å reise meg opp holder jeg på å gå rett i bakken. Jeg svimler og må støtte meg til bordet der jeg for få sekunder siden har ligget og stirret døden i hvitøyet. Jeg blir henvist til banken jeg satt på før jeg gikk inn, og får en haug med formaninger og hva jeg skal, kan og ikke kan gjøre i dagene fremover. Heldigvis får eg dette også skriftlig, da jeg ikke er i stand til å få med meg et ord av det hun sier. Jeg har ikke bomull i kjeften lenger, men hele hjernen føles nå som bomull. Jeg blir spurt om hun skal følge meg ut, men jeg flirer litt og svarer nei. Hvorfor i all verden skulle hun det, jeg kan da gå selv….?

For anledningen har jeg skaffet meg privatsjåfør, da jeg hadde fått hint på forhånd om at jeg nok ikke var kjørbar etter inngrepet. Dette kan sjåføren bekrefte der han står og humrer når jeg kommer gående nedover korridoren der han venter. Jeg bruker visstnok det som er av plass, og kan svakt erindre at jeg nok skubbet borti veggene på begge sider på min ferd nedover mot venteværelset.

Resultatet er nå blitt at min munnhule er kommet til å tjene som deponi for all slags matavfall. Generelt kan man fastslå at samfunnet gav meg dårlig smak i munnen, nå er dette ikke et ordspill lenger. De første dagene ble det bare fortært myk mat i form av supper og potetmos, og selv dette klarte å finne veien ned der tannen en gang var. Jeg kan ikke klage på tannverk, men sannelig verker det ikke enda mer nå som tannen er borte. Jeg har i snart en uke gått rundt i en konstant pillerus og har blitt beskylt for å ikke virke tilstedeværende, noe som nok stemmer i aller høyeste grad. Men det går fremover – sakte men sikkert, og jeg har til og med klart å få i meg andre næringsstoffer enn rett-i-koppen supper.

I en verden som vår er det viktig å kunne bite fra seg. Noen mener at de mest bitende kommentarene først kommer når man har mistet tennene. Det tar jeg ikke sjansen på. Følgelig går jeg til tannlegen hver gang den grufulle innkallelsen kommer. Den som venter på noe godt venter som regel forgjeves. Men ikke den som venter på innkallelse til tannlegen. 1 forbannet hull og en visdomstann operert ut har jeg måttet gjennomlide meg hittil i år. Og ikke å snakke om lommeboka, som har blitt ganske så tynn i det siste…

Som de fleste av livets miserable tilskikkelser, gir det lindring å vite om folk som har det enda verre enn en selv. Min mor likte å fortelle om en pasient hvis bedervede visdomstann hadde kveilet sine røtter rundt kjevebeinet. Det fantes ingen annen løsning enn å ta den ut gjennom et snitt på undersiden av kjeven.

Noe å tenke på når jeg ligger å synes synd på meg selv…selv om det ikke hjelper det spor…..

Baronesse Von Auuuu