Jeg har tenkt mye på dette med alder i det siste. Jeg har besøkt venner og bekjente, godt etablerte og med barn oppetter ørene. Her sitter jeg, i leid leilighet og har faktisk ingen fast jobb engang. Joda, en liten solstråle har jeg, og jeg hadde faktisk ikke tenkt å ha så mange flere barn uansett. Og det er ikke noe jeg sier, jeg mener det, det er virkelig ikke meg.
Må dog innrømme at jeg bare for et par år siden trodde tilng hadde utartet seg andeledes når min tredveårsdag nærmet seg. Da eide jeg faktisk lillebo, hadde mann, bil, barn...
Jeg synes det er uafttelig teit med de som skriker og bærer seg over å bli tredve, og plutselig finner jeg meg selv skrikende både til høyre og venstre om det selv. Jeg vil rett og slett ikke bli en av "de".
Jeg haren venninne i panikkalderen. Hun er 34 og det er plutselig godt opp for henne at det er ingen vei tilbake. (Akkurat som mamma som nettopp har innsett at jeg ikke flytter hjem igjen...det er nå 12 år siden jeg flyttet fra Lofoten.) Neste gang venninnen min får feire stordag er når hun er40. Hun vet enda ikke hva hun vil bli når hun blir stor, og hun mener hun mentalt er mellom 20 og 25. Er vi ikke alle det?
Den nest siste desembernatten gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før, og aldri trodde jeg skulle gjøre. Sentimental og inspirert av alle julens evinnelige filmer, stod jeg ute på verandaen og skuet opp mot stjernehimmelen. Der ser jeg et stjerneskudd, titter meg nervøst rundt, lukker øynene og ønsker meg noe. Hva jeg ønsket meg? Det kan jeg naturligvis ikke fortelle, alle vet jo at det da ikke går i oppfyllelse!
Så det er med godt mot jeg nå går inn i 2012. Om Maya-kalenderen spår dommedag, eller bare begynnelsen på en ny kalender, så spiller det egentlig liten rolle. Det er uansett ikke før 21 Desember, så jeg vet ikke med deg, men jeg skal iallefall få de neste 355 dagene til å bli minnerike og fremgangsfulle!
Godt nytt år!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar