Nytt gulv..

Jeg har tidliger nevt det forhatte vegg til vegg teppet som ligger i leiligheten jeg leier. Et hvitt, tjukt litt langhåret teppe, lagt på begynnelsen av 90 tallet. Hvem legger hvitt teppe??? Kanskje de ikke hadde dyr, eller barn, men uansett, man skal være temmelig skada i hodet om en bare vurderer hvitt gulvbelegg. HVITT!! Er man heldig varer det 1 hel dag....


Hvem har ikke forsøkt seg på en hvit jeans om sommeren, bare for å klare å skrape seg oppetter bilen på vei til festen, eller en hvit sjorte en får kaffeflekk på før en i det hele tatt klarer å passere dørstokken hjemme? Vi vet vel alle hvordan dette er? Og om jeg da legger til en stk hund,  en stk katt og sist,men ikke minst, en stk 2 åring..... vel...i rest my case!


Teppet hadde allerede fått 25 år på seg, om ikke fler,på å bli flekkete. Jeg var å tittet på kåken, og da jegkom hjem var teppet det eneste jeg husker. Altså var intrykket såpass stort, at jeg glemte hvordan resten av leiligheten så ut... Men på tross av dette, valgte vi altså å leie dette stedet da vi så sårt trengte plass, og trodde vi skulle klare å leve med teppet. Men derfra gikk ting bare nedover. Ikke var det bare dødstungt å støvsuge, det sugde til seg lodotter og det som var som en svamp. Bikkja fikk omgangssyke, og kastet opp i 2 uker (Når bikkjer begynner å kaste opp gjør de det visstnok til en vane og holder på en stund...), noe som fikk hard medfart på teppet. Og det kan jeg love dere, magesyre er ikke lett å vaske bort på et hvitt teppe....


Jeg begynner å si til folk at jeg er syk og ikke kan ha besøk, slikat ingen skal komme å se hvor grisete jeg har det. Jula kommer og det er gløgg-tid...trengerjeg fullføre?

Jeg kunne fortsatt i det uendelige,men poenget er nå engang at teppet ikke lenger var hvitt, men heller kunne minne om et maleri malt under tidsepoken pointillismen. (for de av dere som er ukjent  med begrepet, så er det når man maler et maleri med bare prikker, og man må stå på avstand for å se hva bildet forestiller.)

Så, etter forrige ukes IKEA raid ble jeg 16 pakker med laminat rikere, og i går tok jeg og min søster fatt på teppet og fikk pælma det ut av døra. Slik en lykkerus er det lenge siden jeg har følt, men dog noe skremt av å se hva som faktisk levde inni teppet *grøss*

I dag har min far vært til stor hjelp, og jeg er et gulv rikere. Og er jeg fornøyd? Gjett om!!!! Kvaliteten kan jeg ikke garantere for, det var et billig gulv, men dog, alt er bedre enn teppebelegg!!

Baronesse Fornøyd

Hvor mange kvinnfolk må det til for å skru opp en IKEA-kommode..

Svaret er 2, dog med noen hindringer på veien....


Min søster og jeg hadde et IKEA raid her i forrige uke, og resultatet ble nytt gulv til min stue (50% på gulv! Endelig skal jeg bli kvitt det hersens, middbefengte og ikke minst flekkete vegg til vegg teppet en lur kar klarte å legge en gang på begynnelsen av 90 tallet....) ,en kommode til min søster og masse småtteri, naturligvis, vi var jo på IKEA...

Vi setter oss ned med tunga rett i munnen, åpner pakken med kommoden i og starter med bruksanvisningen. Simpelt,tenker vi, så da orker vi ikke starte på tegningen nummerert med 1, men velger å ta skuffene først.
Vi møter få hindringer her, og kjapt er vi ferdige med 3 hovedskuffer og en innerskuff. Min søster kommenterer at dette går fort og smertefritt, men glemmer å banke i bordet, kaste salt over skulderen og sånt....

Nå skal selve kommoden settes sammen, altså "skallet" skuffene skal i. Vi må altså bla oss tilbake til tegning nummerert 1 og starte derfra. Arbeidet går jevnt og trutt, vi får satt sammen delene slik de skal være, spikret fast bakplaten og satt kommoden på høykant. Det er nå vi oppdager at skuffene ikke går inn, vi har nemlig satt alle skuffebeslagene opp ned, på tross av at det var denne delen av bruksanvisningen vi diskuterte og studerte mest...
Vi skrur dermed av alle beslagene og bytter de om. Nå passer skuffene, endelig! Men...på gulvet ligger det en bord-bit, eller en planke, om jeg siterer min søster. Jeg har vært med på at IKEA er spandabel på skruer og liknende, men at de er spandabel på tre-deler, vel, da var detteførste gang. Faen! Det er den delen som skal være øverst,under topp-platen men før skuffene...og vi har spikret fast bakplaten, og ikke vært kjip på spiker....
Rå muskelkraft og to sprø kvinnfolk senere, har vifaktisk klart å miksa det til, og kommoden er  klar til å fylles med alt min søster ikke har plass til i skapet på soverommet sitt....

Vi gleder oss til å legge gulv.....

Baronessen 

Fjolls til fjells, men helgen blir ikke som planlagt...

Vi trenger alle et avbrekk fra den travle hverdagen vi lever i. Hvem kan vel ikke se tilbake på øyeblikkene der man har fått opplevelsen av å kunne fordøye inntrykkene den norske fjellheimen har å by på. De vakre hvite viddene, prydet av solens slør over lag av puddersnø gir en stemning hverken narkotiske medikamenter eller Saga Solreisers kataloger kan by på. 

Vi studerer værmeldinga og finner ut at vi skal ta turen til Berdalsbru i helgen. Ettersom nyttårshelgen ble avbrutt av sykdom, så var det først nå velsa skulle få muligheten til å prøve skiene hun har fått av morfar til jul. Spente og forventningsfulle, spesiellt hun i baksetet, satt vi oss i bilen og tok fatt på den 3 timers lange kjøreturen oppover, fredag ettermiddag.

Turen gikk relativt smertefritt, da vesla sovnet med en gang bilen begynte å rulle og sov mer eller mindre hele turen oppover. Sett i ettertid burde klokka ha kimet allerede da hos oss voksne, for hvor ofte er det at ungen holder kjeft i bilen i 3 timer i ett strekk? Vel vel..det kommer vi tilbake til..

Da vi litt over halv åtte svinger av hovedveien og innover mot hytta, får vi oss en overraskelse. Veien er ikke brøytet gitt. Våre nyttårsforsetter om å trimme mer og holde oss i bedre form, får en brå start da vi må labbe inn mot hytta i drøye 2 meter snø. Etter 5 turer til og fra bilen for å få inn alle mer eller mindre nyttige ting vi har klart å pakke med oss, har pulsen fått en real oppsving og vi fryser ikke lenger, på tross av vinterens 10 minusgrader.

Vesla sitter stille og rolig på hyttetrappa og betrakter oss, men heller ikke dette får oss til å stusse..

Når vi får innlosjert oss, fyrt i ovnen og lagd mat,setter vi oss endelig ned for å slappe av. Vesla vil ikke spise men heller bare gå å legge seg. Jeg presiserer dette: Det er her snakk om en 2 åring, som har sovet i 3 timer i ett strekk, for så å være våken i halvannen time, som ber FRIVILLIG om å legge seg. NÅ begynner mamma å tenke seg om..

Lørdag våkner vi opp til perfekt vintervær, strålende solskinn og glitrende snø...og en liten jente med 40 i feber...

Helgen får en litt annen vending enn vi hadde trodd, og det er godt vi har varme i peisen,saft og en haug med barnefilmer på DVD. Skiene blir gjemt slik at hun ikke skal se dem, bøtta og spaden like så. Det er tungt i et morshjerte å stå å se på en veldig slapp liten frøken, som ser ut av vinduet og roper "nøøøøø" så godt hun klarer formen tatt i betrakning.

Helgen blir tilbrakt innendørs med de aktiviteter vesla klarer, og søndag setter vi kursen nedover igjen, og rett på legevakta. En halsbetennelse i fremmasj er svaret vi får, så vesla må holdes inne noen dager til.

Trøsten er at bikkja storkoser seg. Hytta er hennes fristed, der hun kan løpe løs og jakte på stort og smått så mye hun vil. Det lyser av hundeøynene og intet snøfnugg er trygg!

-Baronessen-

Tid til å kjede seg....

Når sist kan du huske å ha tenkt "Jeg har rett og slett alt for mye tid. De neste timene, dagene, ukene kommer til å gå forferdelig sakte, hva skal jeg fylle tiden med?"


I så fall er du av de heldige vil jeg våge å påstå. Ikke fordi det nødvendigvis er en god ting å jakte på noe å trøyte tiden med, men fordi et overskudd av tid er den mest gullkantede luksusvaren du kan finne for tiden. Hvordan kan det ha seg at noe så lite håndgripelig og ubestemmelig som tid, kan være nettopp det enkelte ønsker seg aller mest?


Jeg sjekka Wikipedia i dag, for å se om det kunne gi meg noe svar:
"På samme måte som vi kan måle en lengde som avstanden mellom to punkter, kan vi måle tid som differansen mellom to tidspunkter."


Ja vel, det var i alle fall et skritt på veien. Den differansen som er mellom et tidspunkt og et annet er det som er så fryktelig viktig. Tiden for en viktig hendelse i livet - tiden for en annen viktig hendelse i livet = et tidsrom av stor betydning. Dette tidsrommet er det vi har til rådighet da vi skal utføre alle våre viktige oppgaver og funksjoner, og perioden mellom de viktige hendelsene ser ut til å bli kortere for hver dag som går. Ser man litt nærmere på det utsagnet over, vil man se at det likner til forveksling på en matematisk formel. I matematikken er regning med differanser både håndgripelig og bestemmelig. Tenk hvis en person da ville vært i stand til å sette seg ned, faktorisere, kvadrere og multiplisere tiden vår. Faktorisere livet vårt slik at vi fant nøyaktig den tiden vi har til rådighet, og deretter kvadrere den slik at vi fikk utrolig mye mer tid. Tenk deg bare (livet ditt)2. Ville ikke det vært fantastisk? Men slik er det nå bare en gang ikke.


"Jeg tenker aldri på fremtiden. Den kommer tidsnok." Albert Einstein


For et flott sitat tenker du i det du fanger det opp på baksiden av dagens avis mens du strener av gårde til noe fryktelig viktig, med et rykende pappkrus med en dobbel baristaens latte med tiramisu to go i hånden. Du tygger på ordene et par sekunder før de svelges ned med bollen som fulgte med kaffen, og du slenger deg ned akkurat tidsnok til tidligere nevnte, fryktelig viktige, ærende. Det er sannelig noe jeg skal notere ned i planleggeren slik at jeg ser det da jeg åpner den.
Jeg skal så visst ikke bli av de menneskene som bekymrer seg over alt som skjer i fremtiden. Jeg er ung, urban og lever i nåtiden. Du åpner planleggeren og finner frem en penn. Men hvor skal jeg skrive det ned? Sidene er krøllete av store mengder blekk som forteller deg nøyaktig hvordan de neste tre månedene i livet ditt kommer til å se ut. Oi, det minner deg på at du må huske å hente arbeidsplanen frem til påake, og tretti sekunder senere har avisen og sitatet forsvunnet ned i papirkurven.


Egentlig har jeg ikke tid til å skrive dette innlegget. Jeg kjenner at det så smått rykker litt i foten da jeg sitter og skriver, og føler at resten av denne dagen kommer krypende oppover nakken min. Er dagen allerede over? Nei. Men allikevel kjennes det sånn ut. Innen jeg er ferdig med å skrive har det gått en mengde, la meg kalle den x, med tid. Etter det vil det gå x tid til de andre mailene, x tid til middag, 2x tid til tur med bikkja, og x tid til å snakke med vennene mine på dataen og se på tv.
For å gå tilbake til definisjonen jeg fant i leksikonet. "(…) kan vi måle tid som differansen mellom to tidspunkter". Da er det snakk om differansen mellom nå, og starten på arbeidsdage i morgen. Jeg er oppe i 6x med tid som jeg er opptatt, noe som etter min oppfatning tilsvarer hele denne dagen. Tenk hvis jeg da skulle bruke 3/2 x, eller 2x med tid på dette innlegger isteden. Panikken er ikke forferdelig langt unna da jeg forstår hva dette innebærer. Det er det rett og slett ikke tid til! Effektiv nå! Produktiv nå! Utslitt nå.


 "Ta tiden til hjelp". "Tiden leger alle sår". Slike utsagn har alltid pleid å virke beroligende. De får deg til å tenke at uansett hvor håpløst noe kunne virke vil tiden hjelpe deg. Vel, det virker faktisk ikke sånn mange ganger. Jeg kan beskrive mange situasjoner hvor fraværet eller mangelen på tid har gjort ting enda verre enn det allerede var.


For eksempel sitter man en helg, endelig litt fritid fra det du vanligvis driver med. Man kjenner hvor utrolig godt det vil gjøre med fri fra mas og stress, og gleder seg til å bare nyte en stor mengde tid et par dager. Denne følelsen beruser i noen korte øyeblikk helt til man kommer på at forresten, det var da 14 ting du hadde planlagt eller utsatt til helgen, nettopp fordi du ikke har hatt tid i uka. Greit nok tenker du, jeg har jo faktisk anledning til å få gjort det unna og samtidig få tid til handling, venner, en fest og litt til før helgen er omme. Sent søndag kveld legger du deg, svært fornøyd med at du har rukket alt. Ikke bare har du vært sosial med menneskene rundt deg, men du har også vært effektiv og produktiv! Men igjen er du utslitt.


 Over de siste dagene, ukene, månedene har det vært forsvinnende få øyeblikk med komplett stillhet og ingen verdens ting å gjøre. Kjedelig? Mulig. Men definitivt utrolig nødvendig.


Så jeg har et ønske for tiden som kommer: Å sitte på en kafé, med avisen til noen som ikke rakk å lese den, drikke en kopp kaffe i et krus som gjør det umulig å ta den med noe annet sted enn der jeg sitter, og mange x-er med tid som jeg kan bruke på absolutt, altoppslukende, ingen verdens ting.

Ærbødigest

Baronesse Von Krogh

2012

Dette er året jeg fyller 30. Faktisk er det bare noen usle måneder igjen før jeg vinker tyveårene for alltid farvel.
Jeg har tenkt mye på dette med alder i det siste. Jeg har besøkt venner og bekjente, godt etablerte og med barn oppetter ørene. Her sitter jeg, i leid leilighet og har faktisk ingen fast jobb engang. Joda, en liten solstråle har jeg, og jeg hadde faktisk ikke tenkt å ha så mange flere barn uansett. Og det er ikke noe jeg sier, jeg mener det, det er virkelig ikke meg.


Må dog innrømme at jeg bare for et par år siden trodde tilng hadde utartet seg andeledes når min tredveårsdag nærmet seg. Da eide jeg faktisk lillebo, hadde mann, bil, barn...


Jeg synes det er uafttelig teit med de som skriker og bærer seg over å bli tredve, og plutselig finner jeg meg selv skrikende både til høyre og venstre om det selv. Jeg vil rett og slett ikke bli en av "de".


Jeg haren venninne i panikkalderen. Hun er 34 og det er plutselig godt opp for henne at det er ingen vei tilbake. (Akkurat som mamma som nettopp har innsett at jeg ikke flytter hjem igjen...det er nå 12 år siden jeg flyttet fra Lofoten.) Neste gang venninnen min får feire stordag er når hun er40. Hun vet enda ikke hva hun vil bli når hun blir stor, og hun mener hun mentalt er mellom 20 og 25. Er vi ikke alle det?


Den nest siste desembernatten gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før, og aldri trodde jeg skulle gjøre. Sentimental og inspirert av alle julens evinnelige filmer, stod jeg ute på verandaen og skuet opp mot stjernehimmelen. Der ser jeg et stjerneskudd, titter meg nervøst rundt, lukker øynene og ønsker meg noe. Hva jeg ønsket meg? Det kan jeg naturligvis ikke fortelle, alle vet jo at det da ikke går i oppfyllelse!


Så det er med godt mot jeg nå går inn i 2012. Om Maya-kalenderen spår dommedag, eller bare begynnelsen på en ny kalender, så spiller det egentlig liten rolle. Det er uansett ikke før 21 Desember, så jeg vet ikke med deg, men jeg skal iallefall få de neste 355 dagene til å bli minnerike og fremgangsfulle!


Godt nytt år!

Baronessen