Huggormpåske

I dag kunne VG fortelle at det blir en huggormpåske. Så fint for meg, som blir pent nødt til å sitte i en stol hele påska. Jeg skal i alle fall ikke ut i skauen! Er jeg redd for hoggorm?

I fare for å virke svak, må jeg nok bryte sammen og tilstå at det er jeg faktisk. Er ikke du? Om jeg møter en hoggorm, skal jeg... skal jeg.....tråkke på`n! Yeah right! Kommer til å løpe hylende hjem (og bare det at JEG LØPER sier ikke lite i seg selv..), slamre døra, låse og krype innerst inn i klesskapet å gjemme meg der.

En sommer for noen år siden fant jeg en huggorm, ingen bedre steder enn midt på bad-gulvet mitt!  Jeg stivnet av skrekk, løp ut på terrassen (plattingen ? )og så meg rundt etter en redningsmann. Det var i disse tider jeg fremdeles var fri og frank, og dermed ikke hadde en sterk mann ved min side, slik at jeg måtte tilkalle hjelp. (ja, jeg er en liten kvinne som setter pris på at sterke menn tar grovoppgavene, holder døra oppe for meg og gir meg den siste kaffeskvetten ;) Det får meg til å føle meg kvinnelig.)

Og der var han! Nabogutten! (mann? Han er iallefall snart 30..) Jeg roper og skriker, gestikulerer og peker. Jeg får frem at jeg trenger en håndstrekning, og han stiller villig opp. Men når vi kommer inn på badet, er det dessverre ikke meg som hyler høyest lenger. Så mye for hjelp av mannfolk! Etter mye om og men klarer vi ved godt sammarbeid å få huggormen opp i vaskebøtta og ut i det fri. Jeg, glad for å være kvitt uvesenet og kan dusje i fred, mens nabogutten, noe slukøret ,tusler tilbake til sin egen leilighet..

Hoggormen hadde nok fått hjelp av mine to katter til å komme seg inn, og det er rart med det i grunnen, jeg har ikke disse kattene lenger... ;) De bor nå lykkelig på en gård på Øvrebø, og kan nok leke rundt med det meste de finner av kryp, uten at jeg trenger å miste vettet av den grunn...

 -Baronessen Von Krogh-