bare en spøk?

Hva er det greit å spøke med? Hvor går grensen? Kan man si hva man vil, så lenge det er underforstått at det bare er en spøk? Skal man ta det for gitt at alle eier en liten eller stor porsjon med selvironi? Kan norske komikere spøke med det meste, fordi de har "lov"?

Det er forskjellig fra person til person, for hvor man synes grensen går når det gjelder hva som er greit å spøke med, og hva som ikke er det. Enkelte vil si det er greit å spøke med nesten hva som helst, mens andre synes grensen er på linje med å spøke om hårfrisyren til Eli Hagen. (den MÅ jo være lov å spøke med?? Jeg mener, herregud da! )

Men hverken selvironi eller evnen til å le, har noe med saken å gjøre. Det er kun ett ord som er viktig, og det er ett ord som avgjør hva du ler av. Humor. Hver og en av oss har forskjellig humor. I noen grupper med mennesker, kulturer eller folkeslag har kanskje humoren noen identiske trekk, men jeg vil påstå at humoren er like forskjellig fra hvert individ, som DNAet er.

Dette er jo selvfølgelig bare det jeg mener. Og hva vet vel jeg? Jeg er jo bareen 29 år gammel jente (med ett års erfaring) som fortsatt kan le av (p)rompe humor…. Enkelte forskere mener jo at latter ikke har noe med humor å gjøre i det hele tatt. At vi ler for å imponere medmenneskene våre, og at latteren vår er det samme som at en hund bjeffer, eller at fuglene synger.
Jeg vil legge til enda en ting, og det er at humor kan brukes som en forsvarsmekanisme. Ja, du leste riktig. Ikke vold, ikke stygge ord, men humor. Vi ler for å beskytte oss selv....

Kommer noen med kommentar som du egentlig tar deg nær av, kan du le det vekk for å ikke virke sårbar.

Hvis det står i Se og Hør at Eli Hagen sin frisyre er like utgått som sangen "Svake mennesker" av en noe lunde forstyrret dame ved navn Jannike, hva tror du hun føler? Jeg tror hun tar seg nær av det, men ler det vekk. Jeg kan komme med utallige forskjellige eksempler, men egentlig så tror ikke det er nødvendig. Jeg vet at uansett hvem som leser dette, så er du enig.

Du har selv opplevd det, du har selv ledd av noe du egentlig ville gråte av. Bare for å beskytte deg selv.

Vi er ikke tankelesere. Vi er bare mennesker. Vi regjerer kanskje på jorden med vår spektakulære hjerne, og tomler som andre levende pattedyr på jorden bare kan drømme om å få. Men jeg vil påstå at noe av det vi er flinkes på, er å gjøre narr av hverandre, hate hverandre, le av hverandre og rett og slett være ondskapsfulle. Det fins ingen grense når det gjelder fantasien mennesker har, når det gjelder å være alt annet en god mot hverandre. Selv en spøk, kan såre et menneske.

Så da lurer jeg på, hvor går denne grensen? Hvor er linjen som skiller mellom morsomt og, unnskyld uttrykket, direkte jævlig frekt? Er det Eli Hagen sitt hår? Er det at alle muslimer er terrorister, så da er det greit å gjøre narr av det, klokken 22:30 på en torsdagskveld? Eller kanskje Morten Harket sitt mysende blikk, som minner om den pedofile naboen din? Til og med en uskyldig spøk om Erna Solberg sin vekt kan fortsatt plage henne den dag i dag. Som det sies, elefanter glemmer jo aldri….

Men kanskje alle disse uskyldige spøkene og parodiene av profilerte mennesker, eller folkeslag, er komikerne sin måte å forsvare seg selv på? Rett og slett ved å gjøre narr av andre. Kanskje de hadde en tøff oppvekst, hvor de fant ut at humor kan være så mye mer enn bare en vits bestefaren fortalte i et familiebesøk. Det kan rett og slett forsvare deg. Det kan vise at du ikke er sårbar, at du tåler det meste, og det kan rett og slett gi deg en unnskyldning til å gjøre narr av andre mennesker. Fordi uansett hva man sier, gjør eller påstår, så var det jo bare en spøk? Var det ikke?

Mannens dag

I dag er den alle menn sin dag. Den internasjonale mannsdagen er en nyere merkedag, som retter oppmerksomheten mot menn, rettighetene og kvalitetene deres. Mannsdagen finner sted 19 Novmber hvert år. Dette i følge vår kjære Wiki.

 

Jeg for min del, var ikke engang klar over at menn hadde sin egen dag. Men det er vel bare rett og rimelig at de får det, ettersom vi har vår dag?

 

De senere årene har «mannens rettigheter i Likestillings-Norge» vært et stadig tilbakevendende tema for debatt. Menn skal jo ha samme lønn som kvinner, like mye permisjon og for øvrig alle andre rettigheter vi kvinner har.

Skjønner virkelig ikke problemet, gi dem det de vil ha så slipper en å høre på sutringa. Min erfaring er i alle fall og bare gi etter, tar jo bare noen minutter av din tid likevel, mens det å høre på klaging i timer, dager, uker…

 

Kvalitetene.. Ja, jeg innrømmer mer enn gjerne at det er praktisk å ha en mann som kan skifte bildekk, skrur opp bokhyllene fra Ikea, monterer hagemøblene og mekker bilen. Men erfaringsmessig har jeg selv løpt rundt med drillen, skiftet dekkene og montert alle mine nyervervelser selv… Mens mannen er på jobben eller ute med kompisene sine.

 

Jeg vil gjerne ha en mannemann – jeg kan ikke ha en som ikke får start på motorsaga! Jeg trenger en handy-man, slik at jeg som handy-kvinne ikke trenger å gjøre alt selv! Han skal samtidig være søt nok til å åpne døra for meg, tilby meg jakken dersom jeg fryser og gi meg den siste kaffeskvetten! Han skal være trofast, ha sex appeal og selvtillit! Og forgude meg selvsagt….

 

Menn har mange gode kvaliteter, men noen har naturligvis elektronikken tatt over…

 

Jeg er ett hundre prosent heterofil, og er vel i grunn ganske takknemlig for at mannerasen eksisterer. Men det kommer ikke som noen stor overraskelse at enkelte optimistiske menn likevel stryker i kvaliteter, fremgangsmåter og utsagn når de etter beste evne skal legge inn aksjer hos damene, eller hva?

 

En del menn er på et underlig vis velsignet med evnen til å tilby den trygghet som mange kvinner verdsetter og vesenet hennes rett og slett skriker etter. Hvilken kvinne deiser ikke tungt i bakken da? Det er unektelig en gave, men kanskje først og fremst en berusende illusjon? Menn som når opp til det “riktige” og “akseptable” selvtillitsnivået, og som de på utsøkt vis benytter som virkemiddel til å få kvinner til å føle seg både guddommelige og dyrebare - hva er vel mer sexy og tiltrekkende enn det? De har knekt koden! Og kanskje har de en og annen håndfull sjarm i ermet også som de flittig krydrer det hele med.

 

Men så gjelder det å disponere kryddermiksen riktig. Ikke for mye og ikke for lite. Mannfolk innstiller seg på, i sin vesle innsnevrede verden av regler, fornuft og måtehold, at jo tøffere innsats, jo større sjanser for napp og något attåt. Det gjelder å ikke gi seg - mas så mye du kan! Begynner kvinsen å glippe med øynene er det sikkert fordi de allerede drømmer om giftermål og ekte lykke. Eller elsker å høre deg skryte av ditt eget deilige vesen.

 

Innbiller seige menn seg at fruentimre ikke benytter hersketeknikker og uskyldig manipulasjon, de også? Åte blir som den naturligste ting i verden lagt ut for å kartlegge potensial, hensikt, interesse og strategi? Spørsmålet er likevel om vi får noen større storfangst å vise til enn det motsatte kjønn. Menns overøsende sjarmoffensiv funker kanskje i beste fall hvert skuddår for en heldiggris. Når alt kommer til alt er overdrivelser i god medvind for å oppnå gehør og innpass bare noe som genererer irritasjon og avvisning. Det er som å gamble med to-og-femti-plukk-opp, og ingen ofrer det en tanke en gang.

 

Mannfolket gjør dessverre seg selv en bjørnetjeneste ved å påberope seg retten til å overøse kvinner med komplimenter, gjerne ørten gjentagelser av den samme gamle oppbrukte frasen. Hakk i plata. Hvor stor troverdighet får disse innøvde klisjeene da? Og hvor mange ganger skal vi tilsynelatende beskjedent og stadig like overrasket neie og takke ettertrykkelig mens vi rødmer lett og overbevisende? Vel, det høres platt og tilgjort ut etter ‘nte gang. Vi vil helst ha vår smiger med stil og moderasjon!

 

Finner vi mye sjarm i uinteressant svada om detaljerte arbeidsoppgaver, ubrukelige ekspartnere og intetsigende bragder innen noe så gjespfrembringende som fluefiske eller hestekrefter? Når de preker ustanselig om seg selv på både inn- og utpust og knapt enser at vi ligger lite diskret over bordet av kjedsommelighet, fatter de tydeligvis ikke at enorme strutseegg er lagt på rekke og rad. Monolog er drepen. Just get it!

Enkelte guttelarver tror helt oppriktig at kvinner ligner forvokste svamper og gladelig lytter til deres eviglange skryt og selvhevdelse at de i kampens hete glemmer den enkleste veien til mange kvinners hjerte: Gjensidig oppmerksomhet og interesse i én og samme DIALOG. Selvironi og humor pleier også å være nyttige hjelpemidler, så det er ingen skam å finne frem gamle kunster. Men tar de seg tid til å sjonglere med strategiske sjakktrekk?

Vi kvinner har selvsagt ikke identiske preferanser når det gjelder mannfolk. Det skulle bare mangle, og vi får vel prise oss lykkelige over at ikke samtlige av oss kaster oss over ett og samme par manneben. Altfor mye rabalder og forspillelse av tid foruten fare for CAT fights an mas. Det er nok av menn, jenter! Til tross for at alt de sier og alt de gjør er feil, så digger vi dem og kunne ikke vært foruten lenge....i så fall bare til vi skal skifte bildekk eller måke snø.

Baronessen

Shopping på senteret

Akkurat ramlet inn døra med en neve poser som inneholder en bråte nyervervelser. Men er det egentlig verdt det? Litervis med svette, en bankkonto som også halter, på feil side av den røde streken og et hode som kjennes ut som det har fått mer enn en runde i ringen sammen med Mike Tyson.

 

Dagen begynte så bra, våknet av fuglekvitter i syvtiden (alarmlyden på telefonen min er fuglekvitter….) og følte meg opplagt og glad med tanke på at det allerede er lille-lørdag og bare få dager igjen til helg. Jeg kom meg på beina, tok en varm dusj og kledde meg og gikk på jobb, lystig til sinns. Dagen fortsetter og se lys ut, jeg er supereffektiv og for gjort en hel mengde arbeid, og er temmelig fornøyd når den lakker og lir mot slutten.

 

Det er da det skjer! Det som skulle bli ytterst skjebnesvangert. Telefonen ringer og en stemme som lirer fra seg ca 12.000 ord i minuttet begynner å øse sin velkjente taleflom over meg. (ja, det FINNES faktisk mennesker som snakker mer enn meg! ) Det viser seg å være ei venninne fra tidligere nabolag i Østfold som er på denne kanten, og har tenkt å benytte seg av både sørlandsenteret og Ikea når hun først er her. Og gjett hva?? JEG er den heldige utpekte guiden! BAH! Riktignok er jeg ho-kjønn, men ikke av de som kan sprade rundt på sentre og butikker i timevis, er rett og slett ikke bygget for slikt.

 

Og ettersom man i skrivende stund i tillegg er halt, da var det omtrent det som står nederst på prioriteringslista akkurat i dag! Jeg innser at her er det bare å gi seg, og når hun proklamerer at jeg har nøyaktig 15 minutter på meg før jeg skal møte henne, forflytter jeg mitt veldige korpus i en rakettfart frem og tilbake mellom printeren og kontoret for å bli ferdig med dagens gjøremål før hun dukker opp! Nøyaktig på slaget 15 minutter etterpå hører jeg det sure hornet av en 97 modell Peugeot et-eller-annet og humper fortvilet ned på parkeringsplassen, der jeg finner henne og hennes 18 år gamle sønn som just har fått lappen, og sistnevnte bak rattet…

 

Når man sitter i en 15 år gammel bil på 760 kg og en sjåfør med 2 dagers erfaring, som tror han er guds gave til alle kvinner, er det ikke det sinnsyke anlegget og faren for å bli døv den eneste risikoen man ser i øynene…

 

Etter 20 minutter med intenst nervekjør ankommer vi sørlandsenteret, og da jeg mestrer å presse hjertet ned der det hører hjemme stiger jeg ut av bilen med livet i behold…

 

Da vi entrer helvetes porter kjenner jeg det som alle kjøpesentre har til felles, en intens varme, svettelykt og alt for mye folk! Det er november og folk benytter drittværet til å være tidlig ute med julegaver..

 

En av kjøpesentrenes filosofier er at man skal finne alt man trenger innenfor 4 vegger, og at man ikke skal behøve å gå utenfor et sekund i løpet av handleturen, bortsett fra en eventuelt sigg, om man er av den sorten.. Og handling i kjøpesentre er et sant inferno for selv friske føtter! Man må gå i timevis på steinharde gulv, og dette er ofte årsaken til de vanligste yrkesskader hos profesjonelle shoppere, nemlig gnagsår. Her snakker vi ikke gnagsår med en litt sliten rødfarge på en hæl, nei her snakker vi dronninga av alle gnagssår! Gnagsår på flere lemmer, på føttene av gåinga og på hender og fingre av alle posene man må drasse med seg bare fordi men ikke har vett nok i haue til å plukke med seg ei handlevogn som man kan ha det i. Og det er selvsagt umulig å sette posene fra seg mens man handler, for bilen står parkeret mange kvartaler unna. Å sikre seg en plass på selveste KPP`en (kjøpesenterparkeringsplassen) er selvsagt umulig grunnet parkeringsplassens noe inskrenkete areal, samt at alle parkere så nærme døra som mulig når de ser en dråpe regn.

 

Etter et 4 timer langt helvette som jeg ikke hadde unnet min værste fiende, og da jeg har brukt like mye penger som hele formuen til en middels stat i Afrika, kunne endelig østfoldingen si seg ferdig og jeg kunne endelig komme meg hjem. Det er ikke før vi setter oss i bilen, og sønnen i førersetet, jeg innser at jeg er langt fra hjemme..

Etter å ha hatt fronten til et par trailere i nærmere øyesyn, og antall gjenværende flimmerhår i ørene tilsvarer Charlie Cheens fullførte narkotikaavvenningskurs er jeg endelig hjemme, og kan leve i fred helt til jeg tar mot til meg og ringer kontofonen.

 

Jeg tror konklusjonen er at kjøpesentre er den viktigste årsaken til et fattig folk i dårlig form, og at en rundtur i helvete uten guide, må være å foretrekke før man tar turen til sørlandssenteret igjen. Nå skal jeg sette meg med beina høyt igjen, den ene med hoven ankel, og den andre med gnagsår og blemmer.

 

 

Baronessen

Hvor er hodet mitt?

Våkner brått opp av mitt eget hyl, og skjønner fort hvorfor jeg hyler. Har sinnsyke kramper øverst i låret, og det er umulig å få strukket ut denne muskelen. Kommer meg opp på beina etter noe om og men, og da jeg belaster beinet gir krampene seg. Innser at haltinga er skyld i dette da jeg kun belaster det ene beinet og låret.

 

Tusler oppgitt inn i vinterhagen og tenner en sigg. Hutrende super jeg i meg halve før jeg går tilbake i seng.

 

Bråvåkner igjen da alarmen ringer, en ukjent lyd da jeg ikke har hatt telefonen min på noen uker og er blitt vant til vekkeklokka. Trøtt og uopplagt hiver jeg meg inn i dusjen og bruker hele 40 min på prøve å våkne under rennende vann. Resultatet er nedslående når jeg tar meg en titt i speilet og ser at utseende også forteller meg at jeg ikke har fått skjønnhetsøvnen min denne natta. Katten prøver å stikke av med sokkene mine, men denne gang er jeg føre vàr og går rett på kjøkkenet og gir han mat av den blaute typen, slik at resten av morgenritualet mitt kan foregå uten ham.

 

To over åtte er jeg ute av døra, og nøyaktig 3 minutter etterpå hinker jeg inn på kontoret. Etter et par kopper kaffe føler jeg meg klar til dagens oppgaver, men den gang ei. Helt på blåbærtur! Presterer å sende norske interne mailer til Korea, og når jeg så retter opp og skriver ting som «ups, denne skulle visst ikke til Korea» så klarer jeg å sette koreanerne på cc her også. Og naturligvis er dette mailer som alle sjefene er med på, slik at ingen kan være i tvil om at jeg la hodet mitt igjen i nattbordskuffen hjemme i dag... For øvrig et lite under at jeg ikke allerede har sendt dette blogginnlegget til Korea også, og at jeg klarer å skrive det i det hele tatt….uten for mange skrivefeil..

 

Dagen går på et vis, hinker meg fremover og klarer å unngå de helt store blemmene helt til en kollega sender meg en grotesk link til youtube (vi skal ikke gå videre inn på hva linken innehold, men la meg si det slik, det er mye rare folk der ute….) og jeg søler kaffen utover alle dokumentene som ligger klare til utsendelse. Hopper på et bein , det raskeste jeg klarer, inn på kjøkkenet etter tørkepapir! Her må jeg være kjapp for å prøve å berge restene av dokumentene. Men det å være rask med bare et fungerende bein er ikke bare-bare, så resultatet blir som ventet. Ekstraarbeid da jeg må printe ut alt på nytt, for så å ta hinkerunden rundt på kontorene for å nye underskrifter. Klokken blir seks før jeg kan stavre meg ut av kontoret og sette kursen hjemover.

 

Pakker en sekk til vesla og drar ned til hennes far med den, da jeg, igjen, har klart å overlevere henne til ham uten tøy. Kommer meg hjem, knekker en Cider og en røyk, før jeg kryper i køya. Denne dagen trenger virkelig ikke vare lenger enn nødvendig!

 

Ta gjerne kontakt dersom du finner hodet mitt, sårt savnet!

 

 

Baronessen

 

 

Auu!

Dagen i går var hektisk, med kakebaking og barnebursdag (ikke min da men noen timer i lekeland er slitsomt nok det skal jeg si deg),før man så skal prøve å skifte dekk på bilen bare for å så finne ut at dekkene ikke passer. Arg!

 

Klarer dessuten det kunststykket å tråkke over i trappa på vei ned til garasjen hos min bror! Fy så vondt det var, ankelen bare svikta rett og slett. Har tidligere slitt av et leddbånd og er nå blitt diagnosert med en såpass flatterende diagnose som «slark ankel»

Ja, den høres like bra ut som den føles.. Heldigvis får min bror tatt imot posene med glass jeg går og bærer på, hvis ikke kunne det gått skikkelig ille, med både meg og glassene… Jerntrapper er farlige greier skal jeg si deg! Så nå er jeg haltepink igjen, med en ankel som er dobbelt så stor som den burde være..

 

Det snodige er, at jeg nå har «kunnet» gått med høye hæler igjen i noen måneder etter at jeg klarte å ødelegge den i februar, og idet jeg tar på meg joggesko (ikke akkurat praktisk å skifte dekk og mekke bil i hæler..) så skjer det! Hva er oddsen? Ikke i min favør i alle fall.

 

Avkommet stjal et pizzastykke til frokost så ble ikke akkurat årets mor når jeg leverte henne i barnehagen i morges og hun selvfølgelig måtte fortelle det til alle sammen. Matpakka med sunne skiver og frukt ligger igjen i bilen…

 

Nå skal hennes far overta en uke (en hel uke, det er leeenge gitt… grues! ) og jeg kan sitte med foten høyt og ikke gjøre noen ting, når bare dagen på jobb kan avsluttes. Blir ikke klokken fire gitt, da jeg kom haltende inn alt for sent( Dusjing og stelling av seg selv og unge er ikke bare-bare med en fungerende fot. Da tar det tid…) så får bare belage meg på at det blir sent i dag….

 

*Mandagsfølelsen*

Richard Ferber kan gå å legge seg!

Man skulle vært flue på veggen når jeg og vesla tuster rundt i huset alene, og når mor i huset vet (tror) at ingen ser henne...

I dag har det gått i en låt på youtube som heter Tiger Boo, en av veslas nye favoritter, hvorpå at vi har danset og krøpet rundt på gulvet med tigerlignede ansiktsuttrykk (tror iallefall vi) mens vi hveser til hverandre i trussel om at nettopp den andre parten skal bli kveldsmat.
Deretter er det full boggie til Gummie Bear samt allsang til Snuggelinas versjon av Askepott-låta. At dette ser bra ut, inbiller jeg meg virkelig ikke, grasiøse bevegelser er sannelig  ikke lett når man er tiger, men hvor galt det egentlig ser vil jeg helst ikke vite. Fikk noen glimt av meg selv i speilbildet i vinduet og jeg roper såvisst ikke hurra av den grunn.

En ting er iallefall sikkert, avkommet er sprø som en kjeks. Latteren sitter løst, og gjentatte ganger ler hun så hun griner. Om det er av leken, situasjonen eller rett og slett meg, er uvisst, men det varmer et morshjerte å se en slik glede over de enkleste ting.


Men så blir det kveld og morshjertet hardner litt igjen. For Vesla er et B-menneske, og ikke spesielt opptatt av å legge seg om kvelden. Det starter greit, med tannpuss og nattkjole, lese en bok, slå av lys og si god natt. Jeg tusler tilbake til stuen, dreper det som er igjen av låta på youtube og setter på normale tv-program.. Så hører jeg tasling bak meg…

 

Mammma…..? Jeg er sulten

 

Du har nettopp spist!

 

Mammaaaaa….? Jeg er Tørst

 

Vil du ha vann?

 

NEI!

 

Da er du ikke tørst heller. Gå å legg deg!

 

Hører stegene bortover gulvet, men sannelig ikke mange nok til at hun kunne klart å komme seg tilbake i seng. Jeg finner henne inni kjøleskapet hvor han bare skal se om vi har lademeit. (sjokolademelk) Jeg leier henne tilbake i seng, og prosessen gjentar seg, en gang, to gang, tre gang……

 

Ferber-metoden er oppskrytt! Der man bare skal følge barnet tilbake i seng uten å si noe som helst. Men etter femtende gang, på tredje året, stiller man seg noe tvilende til denne unike og ikke minst effektive metoden alle skryter så hemningsløst av… Han advarer dog mot å forlate et barn som lider av separasjonsangst, er syk eller sulten. Vesla lider ikke av separasjonsangst, er jeg heldig så sier hun adjø før jeg forlater henne, med en fremmed eller med folk hun kjenner.

 

Hun hoster litt, men kan knapt kalles syk. Men hun var jo sulten som hun sa… Smører ei skive med servelat og ber henne spise i en fei. Hun ber meg sette på en film, men øynene jeg da setter i tre-åringen får henne til å tie, ta opp skiva og begynne å ete. To tygg senere er hun mett. Tenkte jeg det ikke. Leier henne tilbake i senga, og nå begynner hylinga. Det positive er at jeg vet det varer en stund, men at ungen da slokner. Det negative er at det varer en stund… Setter meg bak gyngestolen i stua, slenger armene rundt beina og vugger taktfast frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake…

 

Mamma-hjertet er rimelig hardt når jeg etter en halv time karer meg på beina, tramper inn til ungen og ber henne holde kjeft. Velger å «tape kampen» og legge meg ved siden av henne (jada,jada, vet det er det SISTE man skal gjøre, bjørnetjeneste og ris til egen bak…)

Det neste jeg registrerer er en våt snute på armen min. Bikkja må på do, og det er sannelig ikke så rart da klokken er blitt over syv…på morgenen! Jeg har visst sovnet og sover i 10 timer, med tøyet på og uten å våkne en eneste gang.

Ved siden av meg ligger et bustehode med mårratryne, smiler og sier og morn mamma, med sin søteste stemme. Mamma-hjertet er mykt igjen nå, jeg legger armen godt rundt henne, snuser inn en tre-årings sovelukt og sier god morgen min lille skatt! I kveld lover hun å legge seg fint, men selv om hjertet er mykt igjen så antar jeg at det hardner litt idet kvelden nærmer seg.

Baronessen

Slankekuren har startet

Når man finner et laaaangt krøllete  hår på doringen på unisex-toalettet på jobb (ettersom vi er 4 ho-kjønn er det vel strengt tatt lite nødvendig med eget dametoalett…skulle man tro) og ingen på jobb har langt krøllete hår, så vidt meg bekjent, så er jeg sannelig glad jeg ikke er vaskedama her på huset…

 

Min søster samt venninnen har flere ganger kommentert min effektivitet på det å vaske. Jeg feier over gulvet i turbofart, samtidig som jeg vasker kjøkkenbenk og toalett. Og rent blir det faktisk også. De lurer på hvordan jeg gjør det, og kommenterer at «oss dødelige» bruker flere timer på samme prosjekt som jeg bruker 30 minutter.

Vel, saken er at jeg faktisk har vært vaske-kjerring, og da snakker vi yrke. Man lærer seg mange triks, effektivitet er ett av dem. Men når jeg ser ISS holde på rundt i kontorene her, har jeg mange ganger lurt på om jeg skal spørre sjefen om å overta jobben deres, mot en klekkelig lønnsøkning naturligvis, og samtidig få gjort min egen jobb OG deres jobb, på halvparten av tiden…

 

Tanken forsvant imidlertid da jeg fant overnevnte hår på doringen. Her snakker vi 8-10 cm, sort og krøllete. Vel har vi en del menn på kontoret, og ikke alle er like opptatt av hygiene, men dette var vel litt i overkant? Eller er det bare jeg som overdriver?

 

Tenker meg grundig om, går igjennom eventuelle kundebesøk den siste uka, men finner likevel ingen annen logisk forklaring på fenomenet, utenom at noen her på huset har en overnaturlig, uønsket(?) hårvekst på sensitive kroppsdeler.

Da jeg senere spiste lunsj og fant et liknende hår oppå osteskiva mi (dette er jeg temmelig sikker på stammer fra min egen genser, og ettersom jeg har en sort hund med vinter pels, var nok ikke dette så galt egentlig…) vokste maten i munnen min og jeg følte for å løpe på toalettet og kaste opp. Men igjen, da det var på nevnte toalett jeg tidligere fant nevnte hår, nøyde jeg med å spytte det ut i søpla, legge hodet under desinfisering-beholderen og trykke alt jeg orket, på tross av at denne har sensor som registrerer at noen er under og spyler ut passende mengde av deg selv.

Noe senere, da jeg hadde fått tørket ansikt og øyne for sviende væske (tok solarium i går og ble noe brent, dette gjorde sannelig ikke saken noe bedre..), smakte etter-maten-som-jeg-spytta-ut-røyken ikke slik den pleier. Rart med det…

 

Look at the bright side, det er nok noen dager til jeg inntar et måltid igjen, og ettersom det er den tiden på måneden da jeg vanligvis pleier å spise mest, og mest usunt, så kommer jeg nok til å være både slank og smekker til Julebordet i år. Kanskje jeg kommer inn i kjolen jeg nekter å kaste fordi jeg EEEEEEEN dag kommer inn i den også….

 

 

Baronessen blir tynn