2022/12/23

Jakten på julestemningen

 

Norge er en nasjon befolket av spesielt interesserte nostalgikere, og det er vel få ganger det kommer så godt frem som ved juletider.

Straks oktober har takket for seg og alle monsterkostymer er lagt på loftet, starter den desperate jakten etter julestemningen.

Julestemning i seg selv er et ullent begrep. Rent semantisk burde det bety en følelse av jul, men siden julen har så ekstremt mange tradisjoner kreves det at en rekke ritualer må gjennomføres før den omtalte julestemningen kryper inn under huden på oss. (et meget viktig ledd i denne prosessen er for eksempel å okke og akke seg gjentatte ganger i løpet av de neste 54 dagene om at man mangler julestemningen, som om det skulle vært en gammel girlander man har forlagt på loftet)

Det aller første ritualet er denne langtrukne seremonien er vanligvis når butikker setter frem julevarer tidlig i oktober, i nabohylla til alle dødninghode og gresskarsjokoladene. Da kan man nemlig tillate seg å sette opp en forskrekket mine og utbryte at det er helt skammelig hvor tidlig julehandelen starter – og at det ALDRI har skjedd SÅ TIDLIG før!! ( – unntatt i fjor, forfjor – og tiåret før det igjen)

Så har vi den sagnomsuste norske julebordsfylla. Dette er gjerne en av to-tre fester den godt voksne gjennomsnittsnordmannen får i løpet av året, så enhver avis med respekt for seg selv advarer årlig mot overdreven akevitt-bælming, juleøl-drevet partnerbytte, skittentøyvask på arbeidsplassen og uaktsomt inntak av pinnekjøtt og ribbe.

Til tross for dette står generasjoner klar for å oppleve gleden av katapultspy gjennom nesen, klø sine kolleger på de unevneligste steder, skjelle ut ledelsen for å ha byttet ut Evergood med Friele og våkne opp med den nye totusenkronersdressen fra Dressmann dyppet i sauefett og innsmurt kålrabi – samt annet man ikke kan (og mest sannsynlig ikke vil) indentifisere hva er…

Da er det bare å følge neste edle tradisjon – å bruke de siste egenmeldingsdagene på stille anger og selvbebreidelse.

På dette tidspunktet er det neste steget julekonserter. For det blir nemlig verken jul eller julestemning uten å betale hundrevis av kroner for å høre en artist man aldri lytter til ellers – og kanskje ikke har hørt om engang – fremføre sanger man allerede var dritt lei på barneskolen …

Når en ungdommelig englestemme fra Norske Talenter, eller en aldrende sprukken røst har fått oss til å tørke en tåre eller to, minnes alle man er glad i og de som ikke er her lenger er det rett hjem til julebaksten. Julen krever som kjent 7 sorter – det blir ingen jul uten nemlig! (selv om det kun er pepper-og serinakakene som går ned)

I samme gate finner vi fiken og dadler, som aldri dukker opp som godbiter ellers i året, hvilket antagelig er knyttet til det faktum at de overhodet ikke smaker godt og har konsistens som en halvråtten lutefisk.

Mens pepperkakene svir seg i stekeovnen prøver vi nå desperat og samtidig rekke fristen for å sende julegaver med posten, bare for å konstatere at det nok hadde vært billigere å leie et privat sjøfly for å levere gavene selv. Da hadde de i det minste kommet frem i tide – og like hele …  (Hva gjør egentlig posten med pakkene våre? Bruker de til leirdueskyting?)

 Noen flere ritualer gjør seg gjeldende lille julaften. Da er det pynting av juletre som katta kan klatre i, vasking av både hus, avkom og kjæledyr. Når det kan krysses av på listen kan to millioner nordmenn endelig sette seg ned å puste på ei stund, og sette på det de kollektivt er skjønt enige om er toppen av lykke og helt nødvendig for å finne julestemningen - en sketsj fra 1963 om en alkoholiker som forsøker å sjekke opp en dement kvinne med sykelige vrangforestillinger.

Ingenting skriker nostalgi som julen. Det er nærmest som om du lengter tilbake til noe du ikke er helt sikker på selv hva er. Kanskje tilbake til slik julen var da man var smårolling og alt var litt mer magisk enn julestresset man opplever som voksen. Da Disney var selve lyden av jul, og 3 nøtter til askepott var et must å få med seg.

Til slutt gjenstår bare den aller siste seiglivede tradisjonen – nemlig å lene seg tilbake og erklære at neste år! Neste år, da skal man ikke stresse sånn med jula, men la hus være hus og dessuten kjøpe færre gaver.

Først etter denne fremførelse av selvbedrag senker julestemningen seg over de tusen hjem. Som det heter i den koseligste julesangen - det ble jul allikevel!

God jul, slapp av, senk skuldrene og kos deg med dine nærmeste!


Baronessen



 

2022/02/22

PT Leg Day

 Jeg fortsetter ufortrødent videre på min vei til å bli treningsnarkis... og det ser i grunnen ikke helt bra ut. Man skal visstnok få LYST til å trene mer når man bare kommer i gang …. og bli avhengig ... det er tydelig at avhengighet ikke er noe som biter lett på meg ...


Vel, nå har jeg og Håvard, min PT, blitt kjent. Godt kjent. Og det betyr bare at han ser hvor sårt jeg trenger muskelmasse i kroppen, for å i det hele tatt holde meg oppreist. (og det er heller ikke så lett skal jeg si deg, men mer om det senere.)


Han har også lært at jeg alltid klarer tre til, etter at jeg sier jeg ikke greier mer, og han har lært at nordnorske kraftuttrykk stort sett sitter i kjeften og at jeg ikke tyr til vold med det første (mest fordi verken armer eller bein klarer å fokusere på noe annet enn de hersens kettlebellsene han alltid skal ha meg til å drasse på)


Håvard har lært at jeg uttrykker nervøse latterliknende lyder når jeg er sliten, og at jeg har en tendens til å jukse når det blir for tungt. Dette skal han ikke ha noe av og jeg må alltid gjøre øvelsene om igjen.


Jeg har lært at Håvard ikke er noen snill kar.


Kjært barn har mange navn. Hamstring curl, reverse hypers, hosisontale back extensions, quads, hithrust, utfall, benspark, knebøy -  u name it.......


Jeg aner ikke hva noe av det er! Ikke synes jeg disse barna er så innmari kjære heller, om jeg bare kan få ha det sagt!


Det eneste jeg vet at jeg har gjort alt dette og mer til og det var så vidt jeg overlevde ...


Jeg har aldri svettet så mye i hele mitt liv, tror jeg! 


“Sweat is weakness leaving the body”, sies det. 


I så fall er jeg Hulken og King Kong om hverandre! Det var insane tungt! Og når man tror man er ferdig og klar til å strekke ut, DA starter han med magetrening! Når man har brukt opp all energi man hadde og har vondt på steder man ikke visste man hadde, DA, ja DA skal magen trenes!


Om jeg har lite muskler i armer og bein, er det ingenting i forhold til magemuskler. De finnes rett og slett ikke, det har 3 svangerskap sørget for. 


Jeg skvetter til idet Håvard sier navnet mitt i pausen mellom rep 1 og rep 2 med ball - situps. Tror du ikke jeg klarte å prestere å duppe av på matta?!? Det sier litt! Jeg var så sliten, så innmari sliten.


Håvard minner meg på at jeg ikke er på treningssenter for å sove, men for å styrke kroppen min. Når jeg sutrer og sier han ikke er spesielt trivelig i dag, minner han meg igjen på at han bare gjør jobben sin og at jeg faktisk betaler for dette.


Hvorfor i alle dager gjør jeg det egentlig? Bruker penger på selvskading og tortur? Det hadde vært billigere, og ikke minst mye mer behagelig å bruke pengene på en full aroma kroppsmassasje og 3 flasker vin! Ikke like sikkert at sjefen hadde sagt seg villig til å sponse det abonnementet da, but still!


Når Håvard foreslår at vi avslutter 5 minutter før i dag siden jeg har "jobbet så godt" (les: sutra og klaga i en times tid, og sovna midt i økta) er jeg mer enn villig til å "betale" for disse 5 minuttene med pause. Krabber inn i garderoben og får på meg tøy, før jeg går bortover mot solstudioet på de høye hælene jeg absolutt måtte ta på meg på jobb i dag.

Stilen i trappen opp mot brua som fungerer som veiovergang - er upåklagelig, og en eldre herremann berømmer meg for å ta fatt på trappetrening kun dager etter hofteoperasjon.. Jeg retter ikke på vedkommende.. jeg har ikke krefter til det... 

i 20 min ligger jeg urørlig i solsenga, ikke en eneste muskel røres. Det eneste tegnet på at det enda finnes liv i meg, er at jeg enda peser som en hyperaktiv border collie i løpetida.

Det er ingen enkel sak å komme seg opp av senga igjen, men det går….en stund… Når jeg skal ut av døra til brun og blid, svikter beina under meg. Jeg deiser rett i bakken i knestående og klarer ikke ta meg for når overkroppen følger etter! Heldigvis har jeg trenings-bagen i neven slik at denne tar av for det verste idet jeg treffer asfalten ublidt. Det må ha sett sykt ugrasiøst ut, men heldigvis for meg er det ingen som ser det (tror jeg). Nå synes jeg i alle fall synd på meg selv!

Kvelden skal tilbringes i sofan foran Tven, jeg tar ingen flere sjanser. Det er best å ikke røre seg mer i dag (og det klarer jeg ikke heller uansett)

Heldigvis er det 6 hele dager til jeg skal møte Håvard igjen, og det er bra-jeg er ikke spesielt fan av han i dag og jeg tviler på at følelsen går over i morgen. Det lukter hjemmekontor – om jeg i det hele tatt får kroppen ut av senga.


Det skal visst føles godt etter trening? Godt??!?!? Jeg har det virkelig ikke godt akkurat nå!


 



-Baronessen har vondt i alle muskler og ledd-

2022/02/07

Husk å leve nå!


 Da jeg var 10 år levde jeg i nuet! Det var som å rive av lappen på dagskalenderen og innse at man hadde en HEL dag til å gjøre akkurat det man vil. En hel dag med uendelige muligheter!

Nå er kalenderen min fylt opp, dagen i dag har jeg avskrevet lenge før den har begynt og det samme gjelder for neste uke, uken etter der, og den etter der igjen. Etter Påske en gang kan jeg kanskje ha en dag som ikke er planlagt enda…
 
Da jeg var 10 år, lagde jeg hytte mellom 2 stoler ved hjelp av et dynetrekk, barrikerte meg der med en lommelykt og noen gode tegneserier, lå og kjente på den gode søndagsfølelsen kun avbrutt av at katten kom inn av og til for litt kos. Her kunne jeg ligge i timevis, stenge verden ute mens jeg besøkte mine gamle venner i Andeby eller lærte nye pek av Knoll og Tott.  Når jeg ble lei, og endelig karret meg ut av hytta, var det massevis igjen av dagen til andre ting også. Dagen som varte i en evighet, dagen full av opplevelser som man kunne drømme om når man endelig gikk til sengs klokken ni om kvelden.
 

Nå skvetter jeg til hver gang jeg ser på klokken idet jeg har fått plantet bakenden ned i stolen, for klokken er alltid såpass mye at jeg bare må tusle meg rett i senga ettersom en ny dag truer med å komme… greit med litte grann søvn først .. eller mye.. for jeg liker og sove..
 

Da jeg var 10 år var min største bekymring hvordan jeg skulle få Ole Marius i parallellklassen til å legge merke til meg, vite at jeg eksisterte. 

Nå er jeg mer opptatt av å beholde huset og samtidig ha penger til mat på bordet, oppdra ungene mine, være en god kjæreste, skjøtte jobbene…. og for å ikke glemme bikkja, katten og hestene... 

Da jeg var 10 år betydde sol en dag ute, en dag full av nye ting og utforske
 

I dag betyr sol at jeg må lukke gardinene på kontoret for å ha mulighet til å se hva jeg gjør på pc-skjermen… 

Da jeg var 10 år betydde et snødekt landskap masse moro, på med ski eller rett i akebakken. Eventuelt skli etter bussen når den kjørte avgårde.. (livsfarlig lek det der egentlig, men gøy var det.)

 Nå betyr et snødekt landskap at man må skrape av bilen, måke snø, og alt dette med en eller flere  hylende unger rundt beina, som er enten alt for trøtt for å stå opp, eller alt for trøtt etter skolen og vil ha mat. 

Kjenner jeg skulle ønske jeg var 10 år igjen, bekymringsløs og kunne gjøre alt hva jeg vil, innenfor de alt for tøyelige grensene min mor satte den gangen. Regninger var noe man ga til stefar, jeg hanka heller tak i den nyeste utgaven av leketøy katalogen som kom i posten, satte kryss ved alt jeg ønsket meg.

 Maten stod alltid på bordet, det var bare å spise og gå. Det sørget min stefar for.

På fredager luktet det friskt av grønnsåpe blandet med middagslukt, og huset var vasket og ga oss en herlig helgefølelse. Nå visste vi at vi hadde lenge fri før hverdagen kom igjen.
 
Nå må jeg vaske, rydde, pynte og brette tøy helt selv.... og helga forsvinner som dugg for solen og fredag går over i mandag igjen før man får tid til å tenke seg om.

Jeg tror de fleste glemmer å leve i nuet, og er alt for opptatte av å jage etter alt man ikke har. Det er i allefall tilfelle for meg. Så fra nå av skal jeg akseptere det jeg har, like det jeg gjør, være meg selv og prøve å leve i nuet. 

Så lørdagen ble nettopp slik, jeg gjorde akkurat de jeg hadde lyst til der og da. Det resulterte i en tur i Skyland med et fotballag av unger, en lang gåtur med beste venninna og en lang herlig skravlekveld med verdens beste kjæreste. Det gjorde godt og jeg føler helga har vært lang og innholdsrik. Jeg er tilfreds og lykkelig - hva er vel bedre enn det?

Så folkens, lev litt mer i nuet, slutt å bekymre deg, tenk positivt og sett pris på lykke. 






Baronessen