bare en spøk?

Hva er det greit å spøke med? Hvor går grensen? Kan man si hva man vil, så lenge det er underforstått at det bare er en spøk? Skal man ta det for gitt at alle eier en liten eller stor porsjon med selvironi? Kan norske komikere spøke med det meste, fordi de har "lov"?

Det er forskjellig fra person til person, for hvor man synes grensen går når det gjelder hva som er greit å spøke med, og hva som ikke er det. Enkelte vil si det er greit å spøke med nesten hva som helst, mens andre synes grensen er på linje med å spøke om hårfrisyren til Eli Hagen. (den MÅ jo være lov å spøke med?? Jeg mener, herregud da! )

Men hverken selvironi eller evnen til å le, har noe med saken å gjøre. Det er kun ett ord som er viktig, og det er ett ord som avgjør hva du ler av. Humor. Hver og en av oss har forskjellig humor. I noen grupper med mennesker, kulturer eller folkeslag har kanskje humoren noen identiske trekk, men jeg vil påstå at humoren er like forskjellig fra hvert individ, som DNAet er.

Dette er jo selvfølgelig bare det jeg mener. Og hva vet vel jeg? Jeg er jo bareen 29 år gammel jente (med ett års erfaring) som fortsatt kan le av (p)rompe humor…. Enkelte forskere mener jo at latter ikke har noe med humor å gjøre i det hele tatt. At vi ler for å imponere medmenneskene våre, og at latteren vår er det samme som at en hund bjeffer, eller at fuglene synger.
Jeg vil legge til enda en ting, og det er at humor kan brukes som en forsvarsmekanisme. Ja, du leste riktig. Ikke vold, ikke stygge ord, men humor. Vi ler for å beskytte oss selv....

Kommer noen med kommentar som du egentlig tar deg nær av, kan du le det vekk for å ikke virke sårbar.

Hvis det står i Se og Hør at Eli Hagen sin frisyre er like utgått som sangen "Svake mennesker" av en noe lunde forstyrret dame ved navn Jannike, hva tror du hun føler? Jeg tror hun tar seg nær av det, men ler det vekk. Jeg kan komme med utallige forskjellige eksempler, men egentlig så tror ikke det er nødvendig. Jeg vet at uansett hvem som leser dette, så er du enig.

Du har selv opplevd det, du har selv ledd av noe du egentlig ville gråte av. Bare for å beskytte deg selv.

Vi er ikke tankelesere. Vi er bare mennesker. Vi regjerer kanskje på jorden med vår spektakulære hjerne, og tomler som andre levende pattedyr på jorden bare kan drømme om å få. Men jeg vil påstå at noe av det vi er flinkes på, er å gjøre narr av hverandre, hate hverandre, le av hverandre og rett og slett være ondskapsfulle. Det fins ingen grense når det gjelder fantasien mennesker har, når det gjelder å være alt annet en god mot hverandre. Selv en spøk, kan såre et menneske.

Så da lurer jeg på, hvor går denne grensen? Hvor er linjen som skiller mellom morsomt og, unnskyld uttrykket, direkte jævlig frekt? Er det Eli Hagen sitt hår? Er det at alle muslimer er terrorister, så da er det greit å gjøre narr av det, klokken 22:30 på en torsdagskveld? Eller kanskje Morten Harket sitt mysende blikk, som minner om den pedofile naboen din? Til og med en uskyldig spøk om Erna Solberg sin vekt kan fortsatt plage henne den dag i dag. Som det sies, elefanter glemmer jo aldri….

Men kanskje alle disse uskyldige spøkene og parodiene av profilerte mennesker, eller folkeslag, er komikerne sin måte å forsvare seg selv på? Rett og slett ved å gjøre narr av andre. Kanskje de hadde en tøff oppvekst, hvor de fant ut at humor kan være så mye mer enn bare en vits bestefaren fortalte i et familiebesøk. Det kan rett og slett forsvare deg. Det kan vise at du ikke er sårbar, at du tåler det meste, og det kan rett og slett gi deg en unnskyldning til å gjøre narr av andre mennesker. Fordi uansett hva man sier, gjør eller påstår, så var det jo bare en spøk? Var det ikke?