I dag har det gått i en låt på youtube som heter Tiger Boo, en av veslas nye favoritter, hvorpå at vi har danset og krøpet rundt på gulvet med tigerlignede ansiktsuttrykk (tror iallefall vi) mens vi hveser til hverandre i trussel om at nettopp den andre parten skal bli kveldsmat.
Deretter er det full boggie til Gummie Bear samt allsang til Snuggelinas versjon av Askepott-låta. At dette ser bra ut, inbiller jeg meg virkelig ikke, grasiøse bevegelser er sannelig ikke lett når man er tiger, men hvor galt det egentlig ser vil jeg helst ikke vite. Fikk noen glimt av meg selv i speilbildet i vinduet og jeg roper såvisst ikke hurra av den grunn.
En ting er iallefall sikkert, avkommet er sprø som en kjeks. Latteren sitter løst, og gjentatte ganger ler hun så hun griner. Om det er av leken, situasjonen eller rett og slett meg, er uvisst, men det varmer et morshjerte å se en slik glede over de enkleste ting.
Men så blir det kveld og morshjertet hardner litt igjen. For Vesla er et B-menneske, og ikke spesielt opptatt av å legge seg om kvelden. Det starter greit, med tannpuss og nattkjole, lese en bok, slå av lys og si god natt. Jeg tusler tilbake til stuen, dreper det som er igjen av låta på youtube og setter på normale tv-program.. Så hører jeg tasling bak meg…
Mammma…..? Jeg er sulten
Du har nettopp spist!
Mammaaaaa….? Jeg er Tørst
Vil du ha vann?
NEI!
Da er du ikke tørst heller. Gå å legg deg!
Hører stegene bortover gulvet, men sannelig ikke mange nok til at hun kunne klart å komme seg tilbake i seng. Jeg finner henne inni kjøleskapet hvor han bare skal se om vi har lademeit. (sjokolademelk) Jeg leier henne tilbake i seng, og prosessen gjentar seg, en gang, to gang, tre gang……
Ferber-metoden er oppskrytt! Der man bare skal følge barnet tilbake i seng uten å si noe som helst. Men etter femtende gang, på tredje året, stiller man seg noe tvilende til denne unike og ikke minst effektive metoden alle skryter så hemningsløst av… Han advarer dog mot å forlate et barn som lider av separasjonsangst, er syk eller sulten. Vesla lider ikke av separasjonsangst, er jeg heldig så sier hun adjø før jeg forlater henne, med en fremmed eller med folk hun kjenner.
Hun hoster litt, men kan knapt kalles syk. Men hun var jo sulten som hun sa… Smører ei skive med servelat og ber henne spise i en fei. Hun ber meg sette på en film, men øynene jeg da setter i tre-åringen får henne til å tie, ta opp skiva og begynne å ete. To tygg senere er hun mett. Tenkte jeg det ikke. Leier henne tilbake i senga, og nå begynner hylinga. Det positive er at jeg vet det varer en stund, men at ungen da slokner. Det negative er at det varer en stund… Setter meg bak gyngestolen i stua, slenger armene rundt beina og vugger taktfast frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake…
Mamma-hjertet er rimelig hardt når jeg etter en halv time karer meg på beina, tramper inn til ungen og ber henne holde kjeft. Velger å «tape kampen» og legge meg ved siden av henne (jada,jada, vet det er det SISTE man skal gjøre, bjørnetjeneste og ris til egen bak…)
Det neste jeg registrerer er en våt snute på armen min. Bikkja må på do, og det er sannelig ikke så rart da klokken er blitt over syv…på morgenen! Jeg har visst sovnet og sover i 10 timer, med tøyet på og uten å våkne en eneste gang.
Ved siden av meg ligger et bustehode med mårratryne, smiler og sier og morn mamma, med sin søteste stemme. Mamma-hjertet er mykt igjen nå, jeg legger armen godt rundt henne, snuser inn en tre-årings sovelukt og sier god morgen min lille skatt! I kveld lover hun å legge seg fint, men selv om hjertet er mykt igjen så antar jeg at det hardner litt idet kvelden nærmer seg.
Baronessen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar