Dyreliv

Det å stå trøtt foran speilet etter en alt for kort dusj mens man hutrer og prøver å «åpne» øynene med diverse sminke, kan ikke defineres som dagens høydepunkt. Når man da har en katt hengende etter beina, og må passe godt på hvor man trør blir alt så meget mer innviklet.

 

(tenk å ha vært flue på veggen en slik morgen. Tror jeg har mange rare positurer der jeg går og skrever, prøver å holde balansen mens jeg stavrer meg fremover mot badet, mens jeg fortvilt prøver å unngå å tråkke på katta..)

 

Kattunger er så innmari søte, alt man vil er å dytte nesen nedi den gode pelsen deres og bare snuske. Man får den når den er kattunge, liten og leken og klar for å utforske verden. Det er nesten som ha en baby, bare at den kommer ikke med andre utsagn en mjauing og maling.

Å leke med den med bare fingrene, og nesten ikke merke at det er klør der engang. Det er bare søte myke poter som er deilige å ta på.

 

 

Misforstå meg rett, katten er utrolig søt enda, men nå er det blitt en forvokst kattunge på snart 7 måneder (han er allerede større en min andre katt, som er 3 år gammel) og har allerede funnet ut av diverse hersketeknikker. For eksempel så er det bare å stå mellom meg og speilet, stikke av med det meste av innholdet i sminkemappa mi eller andre remedier jeg skulle trenge der jeg står, for å oppnå kontakt med meg. Blir dette ignorert, er det bare å prøve klatreteknikken. Hopp ned på gulvet igjen, kvesse klørne, for så å klatre opp etter matmors bein. Dette bør helst gjøres før matmor har fått på seg klær for best effekt. Jeg hyler og freser til katta (ja, jeg er en av de som lever i troen på at «katte» og «hundespråk» fungerer best i henhold til kommunikasjon med dyr. Jeg freser til katta når jeg er sint, og knurrer til bikkja når hun tigger etter maten min…det funker – stort sett…)

 

Jeg hiver katta ut av badet, men ettersom jeg lærer fryyyyktelig seint, lukker jeg ikke døra… katten kommer inn, og prøver teknikken igjen… og igjen… og igjen….

Jeg freser og hiver den ut av badet igjen… og igjen… og igjen….

 

Det teiteste med det hele er at jeg vet hva han vil, han vil ha mat av den blaute typen. Og jeg vet at dersom jeg bare gidder å gå inn på kjøkkenet og gi han dette, så kan jeg sminke meg i fred… spørsmålet er da: hvorfor i alle vide verden gjør jeg ikke bare det først? Gi katta mat altså? Dette gjentar seg jo hver eneste morgen… Gudene vet…

 

I går var det drittvær av høyeste grad, og er det noe kattene mine IKKE vil, så er det nettopp å være ute i drittvær. Det som da skjer er at de holder seg inne hele dagen, og begynner å kjede seg. Ikke er de bestevenner heller, så noen feider i løpet av dagen hører med. Sporene ligger strødd når jeg kommer hjem fra jobben. En knust vase på gulvet, en opprevet dorull (og ikke hvilken som helst dorull, Hello Kitty dorullen til Vesla…så det ble hylekor også…)

Jeg har, eller hadde, en stor blomst stående på gulvet i en stor potte…denne eksisterer heller ikke lengre….

 

Etter å ha ryddet opp, støvsugd og vasket, kjenner jeg en mistenkelig eim…jeg går til det faste stedet, under hjørnebordet i stua. Og joda, selv om det regner ute må man jo drite… faens katter! Ikke om det snør der det er varmt, får de inn den illeluktende kattedoen igjen! Da skal jeg heller plukke opp uhellene når de skjer.. her før min voksne hokatt skylda, for Mikkel kan nok være irriterende, overkosen og overleken, men han gjør heldigvis ikke fra seg inne i alle fall. Mens jeg vasker opp står bikkja med senket hode bak meg og lurer på om det er den som skal få kjeft for dette…

 

 

At katter ikke leser er bare tull. Jeg tar frem avisen og det slår aldri feil, da kommer en av kattene og skal lese den også. Denne gang er det Nemi, for Mikkel har jeg kastet ut i regnet for å unngå å måtte tørke opp mer kattedritt. Å lese aviser er visst fryktelig spennende for en liten katt som stort sett ikke vet noe om verdenen, nettopp det som det står om i avisa. Men hun blir fort lei av lesinga og finner ut at den beste plassen å slappe av er midt oppå avisen ....  Jeg gir opp, gir henne blautfor for så å starte på middagen.. Etterpå må jeg ut på tur med bikkja i drittværet før jeg må ned i stallen å ta inn 9 hester…

 

Jeg har for mange dyr…men fy så søte de er!

 

 

 

 

Ny dag nye regndråper

 

Retter blikket ut av vinduet og observerer at himmelen gråter. Regnet høljer ned, det blåser og i natt var jeg temmelig sikkert på at huset var i fritt fall, og at vi kom til å våkne opp i fjæresteinene et eller annet sted. Men vi våknet i senga vår, akkurat der vi hadde lagt oss (eller, det kan vel knapt sies om vesla som er noen ganger 180° rundt ila natta)

 

Hustrig morgen for både to og firbeinte. Ingen av dyra ville ut å gjøre sitt fornødne, og inne var det temmelig kjølig da varmen har vært avslått. Høsten er her, og stormen følger med.

 

Da jeg til slutt fikk overtalt bikkja om at ut måtte hun, kunne jeg i samme slengen plukke opp trampolinen som lå strødd nedi skauen. Naturkreftene har rast i natt, så mye er i alle fall sikkert.

 

Hvorfor skal det være VÆR hver eneste dag? Tenk om vi kunne hatt en dag uten VÆR? Det hadde vel blitt som en kopp uten logo, temmelig kjedelig, selv i vår minimalistiske tid…

 

Været er i grunnen ikke så ulik meg, er seg selv både dag og natt, raser opp innimellom, men kan også av og til roe seg, men aldri lenge av gangen. Og en gang i måneden blir det storm! Gjerne orkan også hvis det er skikkelig ille. Dette kan vare fra noen timer, et døgn, og i verste fall et par dager… men stille før – og etter stormen..( Kremt, definèr stille…?)

 

Anyway, drittvær altså, og i følge Eli Kari Gjengedal og andre værdamer er det visst kommet for å bli en stund.. Så etter jobben i dag skal jeg ned på Meny og hamstre, boller og kakao, sjokolade og chips. For når det er VÆR ute, så skal jeg og vesla kose oss inne!

4 teite ting man gjør på jobben...

1 Kaffekamuflering

 

Når klokken så vidt har tippet 7 og man drar seg mot jobb, er det vanlig å treffe på en kollega eller to på vei inn. Selv om lysten til å være sosial er like stor som lysten på organtransplantasjon uten bedøvelse, er man allikevel høflig og slår av en prat. Til slutt finner man plassen sin og går for å hente kaffe, men hvem har funnet veien til kjøkkenet samtidig? Samme kollega man traff på vei inn. I mangel på noe mer å si, føles det plutselig naturlig å glane vekk som om man ikke ser hverandre, gjemme seg bak møbler, eller nynne lavt på temamusikken fra Psycho.

 

2 Sløvekamuflering
Dette er en daglig problemstilling for alle som jobber på kontor. Uansett hvor viktig jobb man har, vil det alltid dukke opp dødtid i løpet av dagen, og hva er vel bedre å fylle tiden med enn tankeløs internettsurfing?! Men hva gjør vi om sjefen kommer luskende bak oss? Jo, vår første reaksjon er å legge ned alt av nettsider og snusk, til tross for at sjefen egentlig har dukket opp for å diskutere noe idiotisk han fant på db.no. Er man skikkelig uheldig rekker man ikke å ta opp det man jobbet med, og ender med å sitte og klikke febrilsk på en tom bakgrunn. Det ser kanskje heller ikke ut som optimalisert bruk av arbeidstiden.

 

3 Lydkamuflering
Man sitter ikke musestille på stolen en hel arbeidsdag. Før eller siden vil stolen lage en lyd som likner uhyggelig mye på noe annet. Er du av den paranoide typen, vil det første som slår deg være hvor mange som nå sitter rundt deg og er bombesikker på at du nettopp slapp en brakar. Hva gjør man i en slik situasjon? Jo man må enkelt og greit gjenta lyden slik at det ikke er noen tvil om hva som står bak!

 

4 Kjedsomhetskamuflering
Det er forskjell på å sleike ræv og holde på med hverdagssmisking. Mange hevder de ikke gjør noen av delene. Men om du er en av dem som sier de ikke smisker, svar på dette: Om sjefen din kommer bort for å slå av en jovial prat og drar i gang VERDENS dårligste vits. Ville du ledd av den, eller sett oppgitt ned i bakken og gått din vei? Tenkte meg det

Baronessen

Sutringsfaktor....

I disse febertider, er det noe som stiger i takt med termometeret, nemlig sutringa. Om det er meg eller Vesla som sutrer, spiller ingen trille for vi er like ille (fint lite rim det der....!)

Men det er jo alltid verst å være på den mottagende enden av sutringa. Og i dag har det vært meg. for den stakkars lille prinsessa mi har feber og er virkelig ikke i form. Og med sykdom kommer ofte disse hvinene vi kaller sutring. At mora ikke er i form selv og full av feber, gjør det ikke noe lettere å motta disse hvinene...

Disse lydene er overkommelig på morgenen, når man enda er halvdau og ikke vet om man fortsatt drømmer eller faktisk er våken.. Lydene er fortsatt ignorerbare på formiddagen, for da har man jo så vondt i mammahjertet når lille gullet er syk.
Men konstant, vedvarende sutring får selv de mykeste mammahjerter til å hardne litt for ei stund....for når timene går mot ettermiddag og kveld, og lydene bare blir høyere og høyere, leeeengre og mer gjennomtrengende, DA begynner mamma og få nok!

Det hyles fordi maten er feil. Demonstranten sitter der og slenger på hodet i matforrakt (hvordan klarer hun det forresten, hadde hun hatt så vondt i hodet som meg akkurat nå hadde hun da sannelig holdt det i ro for å ikke gjøre vondt verre...) og kaster det som kastes kan rett i gulvet (takk skaper for at jeg har en "støvsuger" på fire bein som er altetende! )


Det hyles fordi det ikke er havfrue som går på barnetv! KRISE!!! og når mamma setter på barbie i et havfrueeventyr - da er den for skummel og farlig slik at den ikke kan ses på. ( Og dermed enda mere hyling når de skumle" tannfiskene" dukker opp på skjermen)

Det hyles fordi koppen er tom, fordi banse ligger i veien for stolen, fordi katta snuser på foten din...det hyles fordi ditt, det hyles fordi datt...

Jeg vet hun ikke er i form, og jeg gjør alt jeg kan for å trøste,mate,leke,kose og jeg har til og med lagd vafler til lunsj.Men ingenting er bra nok. (vaflene hjalp MEG litt da)

Det hyles på vei til badet, og under tannpussen. (puss puss så får du en suss, puss puss slik at mamma snaaaaart får en pause...)
Det hyles på vei mot soverommet, mens mamma henter bamsen og koseteppet, og det gjøres et tappert forsøk p¨å å hyle litt mens nattasangen pågår...

Men så: STILLE!!

Min stakkars sutreunge har sovnet...og det er stille i fjøset. Så kommer den dårlige samvittigheten fordi jeg sutrer over at ungen min har sutret i dag. Hun må jo få lov å være lei seg når hun er syk. Dakar! Jeg tar meg ei kald vaffel og spiser det bort. Sånn FY-mat pleier å funke på dårlig samvittighet har jeg hørt. Og så kan jeg begynne å sutre litt selv også. Dakar meg som er så syk!!

Skal vi legge asfalt eller vil du heller være singel?

Singel er naturlig eller knust stein, sortert i én størrelse. Nåvel, dette er vel kanskje ikke helt det jeg mener, men det er sånn det er skrevet på vår alles kjære wikipedia.org. Singellivet er så naturlig som det å bli født, og man føler seg som knust stein etter triste kjærlighetsbrudd.

Men selv etter 20-åra med fest og liv er det fortsatt mennesker som holder seg single. Er dette fordi man er sære eller fordi singellivet har noe særegent ved seg? Spør du meg, må jeg si at jeg elsker frihetsfølelsen! Kunne dra ut med venner og venninner uten å føle at du burde vært hjemme med kjæresten, og det å kunne gjøre akkurat det som passer en uten at du må forklare alt mulig hjemme.

Jeg husker spesielt en gang jeg skulle ut på fest, men som vanlig oppstod det en voldsom krangel med kjæresten og vips, der dro venninnene mine mens jeg sitter aleine foran tv’en som en annen Bridget Jones, mens Lonely Planet forsøker å få min fullstendige oppmerksomhet.....

Hvem assosierer vel ikke singellivet med en kveld på byen, tilfeldig sex og frihetsfølelse du skal lete lenge etter? Det er blitt mer og mer trendy å være singel og gå imot de forrige generasjonenes prinsipper. For før var det slettes ikke trendy eller vanlig å være singel når du var 25. 25-åringer før i tiden var gift og hadde kanskje allerede fått flere barn. Det er ikke vanskelig å se at vi har forandret oss siden den tid. Nå viser statistikker at giftemål ikke blir gjort før etter tredve, og barn, ja de skal du rope lenge etter. Utdannelse og singellivet står i første rekke.

Frihetsfølelsen, uanhengigheten, vilt byliv og fjernkontrollen for oss selv er noen av faktorene som gjør oss single så lykkelig. Kanskje de neste generasjonen tar etter ossog går i våre fotspor? det vises tydelig på alle mulige statistikker iallefall, at den single gruppen bare stiger og stiger. Snart står det ikke lenger "ugift" på offentlige papirer, men "singel". kanskje til og med "frivillig singel"

 På en annen side, syns egentlig vi single det er så fantastisk lukrativt å være singel, eller er det bare en forsvarsmekanisme fra vår side? Hvor godt fungerer egentlig en CD-plate uten CD-spiller, eller en oppkjørsel uten grus?

Å tusle rundt med bikkja på en søndag, omgitt av forelskede par som smiler og småkysser, mens du selv er ufresh og fyllesyk etter gårdagens mislykkede bytur, er ikke akkurat oppskriften på den ultimate lykken. Nei, da er det tross alt best med en god armkrok og krype inn i, og noen som trøster deg og sier at du med all rett har grunn til å synes synd på deg selv, for det ER faktisk synd på deg, selv om det er selvpåført smerte.

Windows error

Så var det påan igjen!!

Jeg sitter her og river av meg hårtuster og hyler ut noen relativt kraftige, Nord-Norske uttrykk.

I dag er det den forbarska PC det går ut over!

Tror du ikke den påstår at skjermen ikke er koblet til?? Jeg river til meg web-kameraet og snakker truende til den!

 

Hør her din sinnsyke hermetikkboks, skjermer ER koblet til, og det VET jeg fordi det er nettopp på den jeg leser den idiotiske beskjeden din! ARG!

 

Hjelper det? Jeg tar svenskeknappen og restarter hele greia. Når den etter en halv evighet får slått seg på igjen, dukker det en ny melding opp om at et alvorlig problem har oppstått - så blir skjermen sort igjen. Nå begynner jeg og svette, og er rimelig sikker på at det kommer røyk ut av ørene på meg! Jeg prøver å starte den igjen, og nå virker den. Helt til jeg har fått gjort ferdig mitt 53 sider lange dokument, før den slår seg av igjen idet jeg skal lagre det. Hadde jeg fått fatt på Bill Gates skulle jeg ha revet ørene av datanissen en gang for alle!

 

Det var mye bedre før, da en hadde skrivemaskin, den påstod aldri at den ikke eksisterte....

 

Jeg prøver å reinstallere men den klarer ikke finne et godtatt gjenopprettingstidspunkt, og samtidig som jeg leter etter dette popper det opp passord-bokser i hytt og pine. Jeg hiver meg over telefonen og ringer support. Her får jeg beskjed om å gå inn på deres hjemmeside og finne svar på problemet. HALLO?? Jeg har ikke mulighet til å komme meg på nett eller noen ting - er jo den hersens PCen jeg har problemer med!! Herregud da!

Etterhvert får jeg svar, og mannen (gutten) jeg konverserer med sier han skal sende meg en mail med instruksjoner. Hør her unge mann, hvordan skal jeg få tak på den satans mailen når jeg har en maskin som ikke fungerer!?? Jeg formelig koker her jeg sitter, hørt sånt tøv!

 

Det blir stille i den andre enden, men har du bare en maskin da?

Jeg glor på et bestemt punkt i taket og teller fort til 10...

Ja, jeg har bare en maskin, og det er sannelig mer enn nok med ett spetakkel som lever sitt eget liv. Det sukkes i den andre enden og jeg er sikker på at han himler med øynene.

Da kan jeg dessverre ikke hjelpe deg.

 

Jeg slenger på røret og banner høyt. Akkurat idet jeg skal til å pælme hele maskinen ut av vinduet hører jeg velkomst-tonen komme på. Nå har den fungert i nesten en hel dag, så jeg venter i spenning..