I Dag var virkelig en av de dagene da man kunne ønske å bli
bofast under dyna. Allerede i det jeg
prøvde å kreke meg ut av senga etter gjentagende nærkontakt med slumreknappen,
skjønte jeg at det lystige «God Morgen» på radioen var betydelig overdrevet.
Møtet med speilet var heller ikke hjertelig, både posene
under øynene og frisyren ærer tydelig preg av urolig søvn. Men liggesveis eller
ei, jeg rekker definitivt ikke noen dusj så litt hårspray får gjøre nytten.
Klær må jeg også ha, men tenkte jeg det ikke, alle buksene
som ikke har krympet i klesskapet ligger i skittentøyskurven. Røsker til meg en
rosa lang mamma-kjole-genser-ting som får duge i dag. Det kunne vært verre, den
har i alle fall dekningsgrad…
Kjøleskapet er omtrent like tomt som klesskapet, Yoghurten
har gått ut på dato, den er tykk i kantene og grumsete i midten, med andre ord
lite fristende. Omtrent slik som jeg
selv føler meg akkurat nå. Her får jeg svi for at jeg alltid tenker at det ikke
er noen hensikt å handle når vesla ikke skal være hjemme på noen dager..
Jeg føler meg ikke riktig bra. Er det ikke slik at jeg har
en gryende halsbetennelse? Jo, det er definitivt vondt å svelge om jeg samtidig
trykker hardt på adamseplet jeg kunne hatt dersom jeg var en mann. Men… sykedag
går jo ikke. Jeg blir svett bare med tanken på hvor mange avtaler jeg må
avlyse, hvor mange mail som hoper seg opp i mailboksen samt alt jeg ellers vil
gå glipp av på jobb. Dessuten så kan jeg ikke bruke sykedagene på meg selv, de
må jeg spare til lille frøken dårlig immunforsvar… Nei, det er bare å komme seg
på jobb, uansett hvor syk denne dagen er.
Jeg snubler ned trappen og ut i høstens dyvåte kulde. Brrr.
Prematur vinter er noe dritt. På vei til bilen (hele 2 meter) klarer jeg
dessuten det kunststykket å miste nøkkelknippet. Etter å ha rotet rundt i
blader og hilst på en innpåsliten brunsnegle , dukker den fordømte nøkkelen opp
og jeg kan sette den i tenningen og dra. Eller det vil si, jeg må først tørke
av innsiden av bilvinduet med en av veslas votter som ligger slengt i baksetet,
jeg har nemlig en gammel bil som er full av fukt og ser dermed ingenting de
første kilometerne jeg kjører. Ettersom det omtrent er 3 kilometer til jobben,
så kan du jo selv regne ut hvor stor del av veien jeg har klar sikt.. Om dette
ikke er nok motgang på morgenkvisten så klarer den evinnelige frokostklubben på
radio Norge i tillegg å spille Jens Book-Jenssens evigrå slager «det er lov å
være blid»….
Vel inne på kontoret fortsetter solen og skinne over
hverdagen min. Mailboksen er full av junk og tastaturet har hengt seg opp i noen
gamle kafferester. Jeg søler halve kaffekoppen over mamma-kjole-genser-tingen,
og jeg kjenner at tungsinnet får stadig større innpass i en vanligvis
optimistisk skrott. Liggesveisen blir ikke bedre etter hvert som timene går og
blir raskt gjenstand for mer eller mindre lystige kommentarer fra kollegaer som
er i langt bedre humør denne dagen enn det jeg er.
Det hele topper seg imidlertid når en av de ansatte hos
regnskapsfirmaet som ligger i samme bygg som oss, gratulerer meg! Jeg kan jo i
ettertid se at mammakjolen kan virke som en kamuflasehabitt for mer eller
mindre lykkelige omstendigheter. Men den velmente kommentaren er det lille som skal til for å
sende meg rett inn i selvmedlidenheten og hjem i sofakroken. Det er den berømte
dråpen som får får begret til å renne over, og jeg må svelge flere ganger for å
bevare min ære der jeg står på trappen sammen med vedkommende og inntar en god
gammeldags frost-røyk.
Jeg avslutter dagen og blir liggende i fosterstilling
under pleddet. Lenge. Men selv ikke en Tirsdagsdepresjon varer evig. En boks
Hval melkesjokolade senere er det verste over. Da ringer det på døren. Utenfor
står det en ung jente med regnvått hår og et smil som kan smelte polene! Hun
samler inn penger til fotballlaget sitt, og er ute etter tomme flasker. Om
denne strålende gledessprederen intuitivt ser mitt desperate behov for
oppmuntring er ikke godt å si, men hun sier i alle fall alle de riktige
tingene. Jeg blir varm! Jeg gir henne 2 søppelsekker med tomflasker og skulle
gjerne gitt enda mer om jeg hadde eid flere. Ha en strålende kveld, kvitrer
piken med solskinnsblikket før hun forsvinner ut i oktoberkvelden.
Jeg nynner, oppløftet over ungdommen, livet
og kjærligheten. Tenner levende lys. Unner meg et glass hvitvin. Jeg henger
mamma-genser-kjole-tingen tilbake i skapet. Og jeg kjenner helt ned i tærne at
jeg gleder meg til morgendagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar