OVER 30

Når man blir eldre, har flyttet hjemmefra og blir ansett som voksen er det mye som forandrer seg. Ikke bare blir du alene, må betale regninger selv og må vaske selv, men til og med bursdagene blir forandret. Dagen blir liksom ikke helt det samme når en må lage teselskapet selv, bake kakene og steke vaflene. I tillegg får man gjerne beskjed om å kjøpe noe en trenger for så å oppgi sum slik at du kan få «tilbakebetalt» for gaven du har kjøpt til deg selv…

«Gratulerer med dagen, den er din! Alle unge, alle gamle har en dag som er sin. Dageeeen er din, gratulerer med dagen den er din…»

Det var først når 30 års dagen min nærmet seg (ja, jeg er OVER 30) at jeg virkelig innså det. Det har ikke vært innen tankerekkevidde før dette, enda jeg har bodd alene i en hel del år. Bodd alene, med egne regninger, egne planter (to grønne stueplanter som faktisk enda lever…), hund og katt…

Når man fyller 30 skal det visstnok feires med bask og bram (noe vi i alle høyeste grad gjorde…) Men i månedene før feiringene var jeg travelt opptatt med planlegging, til min egen bursdag! Ja, sik var det, mamma bakte ikke en eneste kake, leide ikke lokale eller poppet popcorn. Alt dette måtte jeg gjøre helt selv, og på MIN dag. Snøft.. Men jeg tok meg selv i nakken og fant ut at fest skulle jeg ha – og det ble det – selv om det ikke blir helt det samme når man «overasker» seg selv….

Jeg klarte naturligvis å fikse det slik at min etterkommer ble født dagen etter meg. Når jeg ser tilbake på mitt gråtkvalte bursdagsønske for nøyaktig 3 år og 364 dager siden, innser jeg hvor teit dette var. Jeg ønsket meg nemlig keisersnitt i bursdagsgave. Ønsket ble ikke oppfylt av vakthavende over kirurg på Sørlandet sykehus… Sett i ettertid er jeg i grunnen himla glad for akkurat det. Ja for selv om jeg må stå på min egen bursdag og bake Hello Kitty kake, lage gelètog og blåse ballonger, er det er uansett min EGEN dag, Vesla har ikke før 24 timer senere. Så selv om Alle har glemt med dagen etter når det faktiske selskapet er, så hadde jeg tross alt en egen dag.

Vet jeg er OVER 30 og burde gi faen i alt som heter bursdag, men er jo faktisk hyggelig å bli husket da…sånt blir vaffal aldri jeg for gammel til..

Takk skaper for Facebook sier jeg bare. Der alle mine venner, bekjente og faktisk folk jeg omtrent ikke kjenner i det hele tatt, blir påminnet MIN dag med en gang de åpne øynene! (85% av facebook brukere sjekker face allerede før de har stått opp av senga faktisk, og selv om jeg gremmes må jeg innrømme at i dag var jeg en av dem…) «Baronessen har bursdag i dag, bli med å feir..»

De fleste tenker at om en ikke skriver på «veggen» til bursdagsbarnet vil dette bli oppdaget og vedkommende meget fornærmet. Vel, når det er sagt så hadde jeg nok aldri oppdaget at akkurat du ikke hadde skrevet standard:» gratulerer med dagen J» iblant de over 150 meldingene jeg har fått i dag, med mindre du tidligere er blitt omtalt som venninnen, søsteren, bestisen, min kjære X eller andre kjære navn i denne bloggen… Man uansett svært hyggelig å få slike meldinger, Facebook gjør bursdager gøy!

Når dagen blir oppsummert innser jeg at jeg har ingen grunn til å klage. For jeg er blitt husket, i aller høyeste grad. Fått pakker med skinnjakke (jeeeey), gavekort, penger, klær og en hel del alkoholholdig drikke. Min mor synger inn bursdagssang på mobilsvareren mens jeg er på jobb, og jobben spanderer kake på meg. Jeg er passert 30, og det gjør ingenting, fordi jeg har hatt en flott bursdag.

Og i morgen blir dagen enda bedre, når jeg får se øynene til den viktigste personen i hele mitt liv, lyse av glede over alt som kommer i fanget på henne. For i morgen er det Veslas dag, og vi gleder oss :)

Baronesse Von Krogh

Blåmandag – på en Torsdag!

Første del av dagen gjør det klart og tydelig at vi ikke er særlig enige i dag. Vi er ikke enige om hva vi skal ha på oss. Hva vi skal spise til frokost. Når vi skal reise i barnehagen. Vi er sågar uenige om hvorvidt det ikke er snø ute. (snart 4-åringen hadde veldig lyst til å ha med akebrett i barnehagen i dag). Vi kjefter og smeller litt, men er venner og vel forlikte når barnehagelevering gjennomføres. Kyss, klapp og klem. Og en småsvett mor. Som må ha sett veldig underlig ut. Da jeg kom på jobb og tok av meg jakken, falt nemlig kleshengeren ut. Kleshengeren. Hvordan kan man unngå å merke at det henger en kleshenger i nakken? Jeg får trøste meg med at jeg sikkert ble pauseunderholdning. I dag også.

Man slipper å bli arbeidsledig på hjemmebane som mor. Og det er i og for seg en god ting det, men det hadde jo ikke vært krise med en time eller to i total kjedsomhet heller. I dag har jeg vasket kjøkkengulvet fire ganger. Og det er på ingen måte fordi jeg har støv på hjernen, jeg lever godt med mine hybelkaniner, jeg. Det var helt nødvendig. Første gulvvask var en sånn ordinær på tide vask. Så skulle Vesla sette fra seg et glass på benken. Problemet var at benken allerede var full, så da gikk glasset i mitt kjøkkengulv. Type tusen knas. Jaja, enda full av pågangsmot.

Neste årsak til gulvvask var den hersens gress-spisende bikkja. Fem steder klarte hun å kaste opp. Først alt som var inntatt av mer eller mindre spiselige ting i løpet av dagen. Deretter grønn smørje, jeg vil anta at dette er magesyra til bikkja. Humøret ikke helt på topp, men still going strong.

Oppdaget så at søpla var full, tok ut posen og satte den i gangen. Kom inn på kjøkkenet igjen, og så at den elendige posen hadde lekket ekkel gammel kaffegrut på hele kjøkkengulvet.

Vask nummer fire var dermed et faktum. Da er ikke «livet er herlig» det første jeg tenker….

Middagslaging i gang, i dag er det kylling og en ferdigpose tikka-ma-sala eller hva det nå heter. Klarer selvfølgelig å svi hele dritten da jeg prøver å multitaske å ta ut av oppvaskmaskinen og vaske gulvet mens matlaginga pågår.. For øvrig veldig godt, Snart 4-åringen brukte ordet «nydelig» om retten, noe som ikke er dagligdags ved middagsbordet for tiden. Jeg supplerte riktignok med ris, men likevel.

Barne-tv og en cowboystrekk på sofaen, tror jeg.

- Mamma? MAMMA!  jeg må tisse, må ha hjelp!

Trasker ut på badet og får plassert ungen på skåla. Venter…og venter…ungen har forferdelig mange prosjekter mens tissinga pågår, og ber om bamser og annet fjas. Jeg ber henne fokusere og bli ferdig hvorpå jeg får Norges sureste blikk i retur etterfulgt av ei tunge som stikker ut av kjeften på henne. Ettersom jeg er trøtt og daff orker jeg ikke irettesette, får tørka stumpen og spylt ned, og legger med nedpå sofaen igjen.

Mamma? MAMMA! Æ e tøst!

Serveren prinsessen et glass vann, og får svinkjeft da dette naturligvis var helt feil! Det skulle være saft i glasset. Hun får ikke saft, ferdig med det. Ungen hyler og skriker og jeg ser meg nødt til å plassere henne på rommet til hun får roa seg. En stund senere har hun kommet ut av rommet og fått forhandlet seg til eplejuice, før jeg får registrert hva som egentlig skjedde.

Mother of the year….

Jeg gir opp cowboystrekken og sitter resten av kvelden på gulvet på barnerommet mens Barbie og Barbie 2 krangler om hvem som skal kjøre den rosa Barbiebilen.

Legginga går som vanlig, først vill jakt rundt i huset etter gal snart 4-åring som holder på å dø av latter. Så klarer mamma og fange ungen, og latteren går raskt over i ukontrollert hyling og roping etter pappa. Tannpussen gjennomføres, om ikke med stil (om du noen gang har prøvd å pusse tenner på en krakilsk unge som nekter å åpne kjeften vet du hva jeg snakker om) og Karius og Baktus overlever enda en dag i husene sine. Ungen roer seg mens boklesinga foregår, men setter i et nytt skrik når hun innser at mamma har klart å lure henne til ei av de bøkene med minimalt med tekst. Døra lukkes. Etter en halv times hyling blir det endelig stille og mamma kan ta seg en røyk i fred og ro.

Nå skal jeg benytte Torsdagskvelden til å vaske gulv. For femte gang. Tidligere nevnte snart 4-åring har nemlig allerede vasket det. Med eplejuice.

Baronessen

B-Menneske

Jeg tror ikke folk forstår hva det vil si å være et hardbarka B-menneske i et A-menneskestyrt samfunn. Vi snakker om utfordringer man helst ikke snakker høyt om. Og ikke minst, det innebærer en hel del hvite løgner og en del praktiske forhåndsregler.

Som for eksempel når telefonen ringer og vekker deg og vedkommende på andre linjen ønsker å vite om han eller hun har vekket deg, klokka er jo tross alt 09.30 på en helt vanlig hverdag. Man svarer selvsagt ikke ja her, men at man akkurat har kommet ut fra et møte, på vei TILBAKE til kontoret, og grunnen til den morgentrøtte stemmen er naturligvis den påbegynte halsbetennelsen man er i ferd med å utvikle.

Er det din overordnede som er på linjen, må man huske på å minne dem på legetimen du har på morgenen – som du ettertrykkelig fortalte om i går, husker de ikke det? Og grunnen til at du snakker så lavt er jo på grunn av at du enda sitter på venterommet og ikke kan snakke for høyt…

Det sier seg naturligvis selv at en ikke kan bruke de samme hvite løgnene i tide og utide, og etter hvert må utvikle nye kreative løsninger. Slik som i forrige uke, da ble jeg nemlig kidnappet og sperret inne i en container av ukjente gjerningsmenn, før de endelig slapp meg fri rundt klokken ti slik at jeg kunne gå TILBAKE til jobb….

Hver morgen er starten på en liten depresjon som gradvis forsvinner etter hvert som timene går og koffeininntaket øker. Prosessen men å løfte morgendepresjonen består av ritualer som er helt avgjørende for å få i gang motoren i min lille (?) menneskekropp.  

En kruttsterk kopp kaffe og en kistespiker er første steg. Kaffen skal være svart som natten og helst smake like mørkt som humøret. Nikotinpinnen skal gjerne ha ligget ute av pakken siden kvelden i forveien slik at den er tørr og såpass sterk at den river i halsen og at en kjenner at en lever.

Neste steg er en dusj så varm at huden skriker etter hjelp, etterfulgt av en iskald stråle som gjør at hjernen fatter at nå er dagen i gang.

Så er det bare å stille seg foran speilet og stirre tilbake på ansiktet der inne som likner mistenkelig på meg selv. Men med det bleke trynet og våte håret hengende nedover skuldrene er det lett å skvette av den forvekslende likheten jeg har til jenta i The Ring.

Men det er ingenting ikke et tonn med sminke kan gjøre noe med, så la sparkleprosessen begynne. En hårføner er også essensielt om man skal lykkes i å være et ubemerket B-menneske. Vått hår når klokka har passert 11 er ikke populært, heller meget avslørende. Hvor mange løper hjem i lunsjen for å vaske håret?

Når man så endelig er ute av døra er det viktig å ha enda et knippe hvite løgner på lager, ettersom du kan slumpe til å treffe en bekjent på din ferd. Man har hatt en times treningsøkt på formiddagen og er på vei TILBAKE til jobb….

Man måtte ut et lite ærend for sjefen og er på vei TILBAKE til jobb….

Røykpakken var tom og man måtte ned på bensinstasjonen og investere i ny, og er på vei TILBAKE til jobb…. (sistnevnte er ofte brukt av undertegnede, men det må sies at det sjeldent er en hvit løgn. Jeg må seriøst slutte å røyke! )

Selv om mange B Mennesker ofte føler seg mislykket fordi di ikke greier å adaptere til A-livet, klandrer jeg ikke meg selv. Heller tvert imot, så gir jeg meg selv et realt klapp på skulderen de dagene jeg VIRKELIG utmerker meg og kommer meg opp til riktig tid, det vil si en gang mellom syv og ni på morgenen.

Alt er relativt, ikke sant?

Baronessen

Fjernsynet

Det er vanskelig å fatte hva folk bedrev tiden med før fjernsynet kom. Særlig hvis videospilleren var i stykker. Vi har hørt løse rykter om at folk snakket sammen, konverserte, men det kan da umulig stemme siden det da ikke var noen fjernsynsprogrammer å snakke om. For man snakket vel ikke bare sånn rett ut i luften? Det må jo være innhold, kunnskap og omtanke bak ordene? Og hvor tar man slikt fra dersom skjermen er sort?

Om fjernsynet ikke fantes så hadde vi i alle fall hatt radioen. Men jeg har faktisk hørt om tider da ikke denne engang fantes, og da snakker jeg ikke om under krigen når Hitler samlet på disse selv. De satt altså der og stirret ut i svarte natta uten så mye som en parabol eller antenne på mils omkrets. Det må ha vært et liv så stusslig at vi knapt kan klare å forestille oss det. Da er det heldigvis andre tider nå. Så sent som i dag tidlig var jeg på snarvisitt i Spania. Jeg har nemlig vært i hvert eneste land i hele verden. Jeg er virkelig bereist. Gjennom fjernsynet altså.

Vi ser verden gjennom fjernsynet. Jeg tør komme å påstå at Norsk rikskringkasting er Norges desidert beste reisebyrå. Og enda både sutrer og klager vi når lisensregninga dropper ned i den fra før av overfylte postkassa. Hvem har ikke vært i fjerntliggende strøk sammen med Lars Monsen? Til og med bestemor ville overleve ei uke i skauen mens leteaksjonen pågikk.

Hvordan klarte de å sovne før i tiden? Uten fjernsyn er det jo umulig å sovne. Jeg går på store doser medium for å få Ole Lukkøye på besøk. Ta i går kveld som eksempel, da jeg hadde besøk av min søster og min bror, og dermed ikke kunne sette på fjernsynsapparatet da det ville blitt ansett som uhøflig. I stedet måtte vi sitte og konversere om programmene jeg helst ville sett. Og da jeg inntok senga for en natt skjønnhet søvn, ble jeg liggende i timevis å stirre i taket.

Det er forresten himla dårlig gjort å grave fjernsynet ned i bakken. I årevis har vi slitt med å forstå hvordan TV-bilder kan fly gjennom lufta, så begynner de jammen meg å gå igjennom jorda også. Da er det sannelig ikke rart at det blir mye mørke bilder. Bildene fra NRK og TV og slikt er jo mye mørkere enn bildene fra pinsevennenes påske-TV for eksempel.

En annen ting er at tv-kablene ødelegger en hel del for våre fjærkledde venner, fuglene. Om alle ledningene forsvinner, hva skal de da sitte på når de har morgensangen sin? Skal de fra nå av måtte sitte på bakken og synge med de autistiske handicap det medfører?

Fjernsynet er i dag det nest viktigste etter potetgullet, de to hører sammen som høna og egget. Det er ikke for ingenting at de ble oppfunnet omtrent samtidig. Når det gjelder høna og egget, så strides det om hvem som gikk i bresjen. Nyere forskning har vist at potetgullet antageligvis var først ute. Ja så tidlig at folk bare hadde Radio, og den egnet potetgullet seg svært dårlig for ettersom det knaser så fælt inni hodet at man kunne ikke høre et ord av det som ble sagt på Radioen. Det var da fjernsynet kom, slik at man kunne tygge og se samtidig, for der er det ikke så nøye om noe av lyden uteblir.

Hva menneskene gjorde før fjernsynet kom er vanskelig å si. Eller er det det? Sannheten er at vi vet det alle sammen. Vi har nemlig sett det. Gjennom fjernsynet.

Jeg tror for øvrig ikke man blir dummere av å se på fjernsyn, ei heller får firkantete øyne. Jeg tror tvert imot at det utvider ens horisont, i hvert fall om en har en 50 tommer….

Sunnhets Ideal.....kremt...

Det er den tiden av året igjen. Sola skinner, snøen smelter. Veier og stier ligger der, klare til å bli invadert av ivrige trenings entusiaster og sofaglade TV-slaver. Jeg kaster et forsiktig blikk ut av vinduet. Gradestokken har krøpet over på den røde siden, og både den og sola forteller at nå – NÅ bare MÅ du se til å komme deg ut. Ingen skal sitte inne i sånt vær!

Drivkraften er selvsagt sommeren. Snart – alt for snart – er den her, og vi skal kaste klærne igjen. Nåja, ikke riktig alle da, men mange nok til å avsløre hvor juleribba, lammelåret, den engelske konfekten og sjokoladekyllingene fra de foregående månedene har tatt veien. Riktignok har jeg snudd speilet i gangen inn mot veggen, så jeg slipper å se meg selv i tide og utide, men jeg har en mistanke om at vinterdvalen har ført til valpefett både her og der. Hva skal jeg gjøre? Og ikke nok med det, sykkelturen til skagen med jobben nærmer seg med stormskritt og jeg har ikke sittet på et sykkelsete på nærmere 6 år!

Jeg begynner med å snu speilet. Så tar jeg en forsiktig titt i det. Litt fra siden og i ikke alt for flatterende lys. Til min store overraskelse kjenner jeg meg selv igjen, selv om jeg med respekt å melde nok er littgrann mer bulkete her og der enn jeg var i fjor høst. Så lister jeg meg bort til skapet, finner fram treningstøyet og legger det på sofaen ved vinduet.

Der blir det liggende i fire dager. Utenfor løper flere og flere mosjonister forbi på gangstien. Nåja – noen løper. Andre går, og noen ser faktisk ut som de kryper. Bråvannsbakken er - og blir et helvette, og sånn er det med den saken!

Jeg trekker pusten dypt og skrider til verket med å få på meg tøyet. Jeg har aldri hatt klaustrofobi før, men nå er det jammen like før. Klærne var da ikke så trange i fjor? Jeg føler meg som en larve innsydd i puppen, men jeg trøster meg med at jeg også en dag vil bli til en sommerfugl. Kanskje… Dermed sloss jeg meg ut av tightsen og inn i kosebuksene igjen, trekker pleddet godt rundt meg og forskanset meg foran TV’en, der favorittprogrammet allerede er i gang.

Uka etter gjør jeg et nytt forsøk. Så tvinger jeg meg ut og sleper meg rundt Bråvannet. Det går relativt rotete og ukoordinert for seg… Om sannheten på død og liv må fram, så holder jeg på å stryke med. Men jeg trøster meg selv nok en gang med at hvis jeg skulle segne om, så er iallfall snøen borte og jeg vil antakeligvis bli funnet forholdsvis fort av andre mosjonister. Jeg håper at noen av dem vil være i stand til å få meg tilbake til huset, sofaen, teppet og TV’en, eventuelt til legevakten.

Når jeg endelig er hjemme igjen husker jeg plutselig at statistikken sier at ganske mange aldri kommer lenger enn til først treningsforsøket. Jeg lover jeg meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skal være en av dem, skifter til en litt mere behagelig bukse (er nemlig overbevist om at det er den alt for trange buksa som gjør at jeg ikke klarer å bevege meg!), fester bikkja til sykkel og kommer meg oppå selv. I rasende fart setter jeg utfor Bråvannsbakken og kommer meg nesten helt ned til bunnen, før jeg tenker at nå kan jeg ta en velfortjent pause og hopper av hos min kjære X for en sigg og en kopp kaffe (sunnhets ideal!)

Etter pausen sykler (!!) jeg opp igjen. Det får være nok for i dag, man skal jo ikke overdrive heller? Bikkja peser og det må jo være et godt tegn? Eller så er hun i like elendig fysisk forfatning som sin matmor…

Tre uker etterpå, og null treningsøkter (skylder strekt på en overtråkket fot, og det kommer jeg nok til å fortsette med…) sitter jeg på sykkelsetet på vei til Skagen. Jeg har investert i noen bukser som er en lett blanding av tights og joggiser, en litt vid topp og en litt for stor college genser. Mine kolleger trenger så visst ikke se juleribba henge og slenge…Jeg må innse at jeg er blitt en del av statistikken og slår meg til ro med det.

Utrolig nok kommer jeg helberget frem de 47 kilometerne til skagen strand uten helt store (fysiske) skader. Og hjem igjen. Hva som for øvrig skjer i der nede blir i skagen, og det utdyper vi ikke noe nærmere.

Baronessen 

Universets uendelige mysterier...

Jeg sitter hjemme alene, og funderer på verdens underfundige ting, da det plutselig klør på leggen. Jeg drar opp buksa for å klø tilbake, og når jeg slenger blikket på leggen for å se om det er noe spesielt som klør blir jeg regel rett blendet av den hvite huden. Oh herre, jeg trenger virkelig litt farge!

Jeg bestemmer meg for å tilføre min vinterbleke kropp nettopp dette, og sjekker om småpengelageret mitt er fullt nok til å ta noen minutter med solarium denne ettermiddagen. Men lageret er heller slunkent og det betyr at jeg må stoppe på veien for å ta ut vekslepenger. Vel, ettersom røykpakken også begynner å bli tom så kan jeg like godt stoppe innom bensinstasjonen på veien ned.

 

Jeg hiver meg rundt, kaster på meg noen gamle filler og setter meg i bilen. Men hvor f er nøklene? Etter å ha endevendt vesken innser jeg at jeg må inn igjen og lete. Jeg leter over alt, under kommoden, i gangen, i stua, kjøkkenet… Det tar meg hele 20 minutter før jeg lokaliserer nøklene oppi en av veslas støvler i yttergangen. Hvordan har de havnet der? Vel, det dveler jeg ikke ved og setter meg atter en gang inn i bilen.

 

Første stopp er YX, der jeg ber om en pakke røyk og en hundring i smått. Gutten bak disken ble nok født med sirup i bakenden, for dette går ikke akkurat raskt … Etter å ha stått i noen minutter å sett på meg, husker han plutselig hva jeg har bedt om og snur seg saaaakte mot hylla bak seg der de oppbevarer røyken. Mon tro om han i det hele tatt har lov til å selge røyk, etter utseendet hans å bedømme kan han ikke være en dag over 14. Anyway, jeg får omsider røykpakken min og han slår inn den alt for høye summen på kassa (jeg må seriøst slutte å røyke, det koster jo en formue!) samt en hundrings ekstra som jeg ba om. Jeg hører et pip, før han trykker på kassa igjen, etterfulgt av et nytt pip…og et nytt..

 

-Øh, dæ æ nå galt hær

 

-piiip

 

-dæ æ nå galt

 

-piip

 

Han blir stående å se optimistisk på meg som om jeg skulle ha svar på alle verdens problemer.

Da han innser at han ikke får noe annet enn et uforstående blikk fra min kant, ytrer han noe om at maskinen visstnok ikke vil gi ham mulighet til å ta ut noe ekstra. Når han spør om det er innmari viktig for meg å få ut den hundringsen, for i så fall må han ringe sjefen sin, føler jeg ikke at jeg kan svare samtykkende på det da siruprompa har brukt såpass lang tid allerede at det står en hel hær av kø bak meg. Jeg sier dermed nei, og får omsider betalt for røyken min og kommet meg videre. Faen. Nå må jeg stoppe et sted til, og det høljer ned ute! 

Da jeg får stoppet på neste bensinstasjon har de heldigvis en minibank utenfor, og jeg tar heller ut penger først for så å få veksla dem. Da jeg kommer til døra etter å ha fått ut noen lapper i minibanken, blir jeg møtt av en låst dør med en svær påklistret hvit lapp, hvor det står at de har stengt resten av kvelden pga sykdom. Hva? Klokka er åtte på kvelden og de bare stenger? Kan de gjøre sånn?

 

Vel, Pizzabakeren er vegg i vegg med solariumet, og de VET jeg har åpent så det burde vel neppe by på store problemer å få vekslet der tenker jeg, og setter kursen videre. Jeg parkerer utenfor og går inn til den unge jenta som møter meg med et smil idet jeg entrèr dørstokken. Jeg legger frem mitt ærend og smilet forsvinner. De veksler ikke til solarium! Jeg spør pent om det ikke kan gå bare for denne ene gangen og gir henne en kort versjon av mitt forsøk på å få splitta hundrelappen min andre steder. Men den smørblide ungjenta er ikke blid lenger, og ber meg om å kjøpe en pizza eller gå. Hva i alle?

 

Jeg står atter en gang ute i regnet, og finner ut at det nå er 45 minutter siden jeg bestemte meg for å ta littegrann solarium, og begynner å fundere på om det ikke er meningen at jeg skal gjøre nettopp det i dag. Er det universet som prøver å fortelle meg at det er plassert en bombe i nettopp den solsenga jeg ville valgt og at jeg ville blitt sprengt i lufta dersom jeg slo på strømmen?

Ikke F, etter såpass mye styr så skal jeg inn i den solsenga om det så er det siste jeg gjør….

Jeg kjører tilbake til en annen bensinstasjon, og bruker ytterligere 10 minutter for å få fatt på de hersens småpengene. Denne gangen lykkes jeg og kan enda en gang parkere utenfor solstudioet, og komme meg innendørs, dryppende våt etter alle turene inn og ut av bilen i regnet. Nå ser jeg at det er plassert en stor veksleautomat midt på veggen der inne. FAEN! Jaja…gjort er gjort.

 

Jeg velger meg en solseng og putter myntene inn i automaten. Først en tjuekroning, men ingenting skjer. Så en til… Automaten er visst ødelagt, og nå har den slukt 40 av min 100 kroner. Jeg kjenner raseriet er i ferd meg å stige til uante høyder på dette tidspunktet.

Neste automat tørr ikke krangle med meg, så jeg får puttet på mine resterende 60 kroner og får noen usle minutter til rådighet.

 

16 minutter senere kommer jeg ut i bilen igjen, og slipper å spise i meg ordene om at dette ble det siste jeg gjorde i livet. Det var ingen bombe under senga, jeg ble ikke nevneverdig brent eller noe annet grusomt. Så nå er jeg virkelig spent på hva universet egentlig prøvde å fortelle meg….

Baronessen

 

Kroppsfiksering

Uansett hvor du beveger deg nå om dagen er det limt opp reklamer med syltynne modeller, eller svære bodybuildere. Vi damer skal se ut som afrikanske langdistanseløpere hele gjengen, men med unntak av bryster i størrelse DD, og menn skal ha så store muskler at de ikke lenger kan gå inn en dør på normal måte, men må snu seg sidelengs for å komme gjennom.

Kroppsfiksering er definitivt satt på kartet, og slanking er en voksende trend.

Å legge på seg en kilo i året etter fylte 30 er for så vidt greit nok, men når jeg her om dagen gikk på vekta og oppdager at det er snakk om 5 kilo på 2 måneder, da snakker vi midtlivskrise (jajaja…jeg blir sikkert bare 60..) over alle midtlivskriser! Jeg utbryter et ramaskrik uten sidestykke, lik en løves vrede over et tapt byttedyr. Rene dinosaur-brølet! For det er nemlig det som er mest passende, dinosaur. Ettersom jeg nå ser ut som en! Adjektivene hagler, nå har jeg nemlig ingenting å leve for, ingenting! Jeg er blitt så utrolig feit, alle glor på meg som om jeg er en marsboer eller trehodet troll. Speilet knuser om jeg prøver å speile meg, og glasskårene faller i hodet på meg. Selvfølgelig gjør de det, jeg er jo kjempe feit!

Men der er jo alltid en redning. Når jeg slår opp facebook for å sjekke om noen andre kanskje har blitt like feit som meg, eller helst enda feitere, da popper reklamen over vidunderkuren opp rett foran nesa på meg. Hvilken lykke!

«Småfeit til gloheit på bare 60 dager»

Selv en person på størrelse med en hvalross, med fett som henger ned på knærne og rumpe på størrelse med vågankallen kan få vaskebrett på bare 60 dager!

Jeg er reddet! Det eneste jeg må gjøre er å ta 8 piller 5 ganger om dagen, med 6 glass vann til, og ikke spise noen ting med unntak av litt frukt og nøtter så er det hele gjort! På bare 2 måneder! Bivirkningene som er listet opp med minimal skrift er mange, blant annet diare, brekninger, oppkast og utslett, mangel på energi og matlyst, men man får altså Marit Bjørgens ultimate kropp etter endt kur! I`m In! Tro om jeg blir like god på ski også?

Det viser seg imidlertid at badevekta trenger nye batterier og at jeg ikke har gått opp noen kilo likevel, faktisk det motsatte, 2 kilo lettere var jeg visst. Om det er rett eller ikke, dveler jeg ikke ved, og feirer med en sjokoladekake fra Geheb og en halv flaske rødvin. Slankinga kan visst vente enda ei stund, selv om jeg ikke har bein som fyrstikker eller kvalifiserer som undervektig i BMI kalkulatoren.

 

 

 

Baronessen