Kommer sommeren nå?

Da kom endelig sola igjen, kanskje vi får beholde den i alle fall 3 dager denne gang? Hadde unektelig vært god, da jeg har legger som går i ett med den hvite tightsen jeg prøvde å ta på meg i morges. Det så rett og slett bare sykt ut, så måtte gå for en dongeri capri istede. Ikke at resultatet ble noe bedre, men kontrast i fargene ble det om ikke annet.

 

Vesla stod opp med hodet først (bokstavelig talt – hørte et kraftig dunk da jeg stod i dusjen) og morgenen ble deretter. Hun insisterte på å ha «tusa» på og bleiene kunne vi kaste i søpla. Et godt tegn mener kanskje dere, men problemer er at hun stod og hylte og nekta å gå på do først, så for å slippe å måtte vaske bilstolen sloss jeg på henne en bleie, putte henne hylende ut i bilen og kjørte av sted. Da vi ankom barnehagen ser jeg at hun har tatt på seg «tusa» utpå buksa samt matchet dette med et par alt for store støvler. Det «reiner» prøvde hun og forklare meg, og da jeg ikke hadde tid til å kjøre hjem etter joggeskoene jeg da vitterlig kan huske å ha tredd på henne (lurer på om de også ligger i søpla?) så får hun bare tasse rundt i støvlene i dag, i flerogtjue grader….

Kommer meg på jobb og er faktisk tidsnok. Dagen forløper som vanlig, litt okking og stønning men får ganske mye gjort. Effektiviteten stiger ettersom kaffen inntas, og når klokka er blitt 2 klarer jeg ikke lenger å holde pennen stødig nok til å få skriblet ned min egen signatur, men mailene flyr ut av innboksen og permene fylles av dokumenter.

Fornøyd med dagens innsats setter jeg kursen mot barnehagen for å hente avkommet igjen. Hun er strålende blid så morgenens dårlige humør har forduftet som dugg for solen, på tross av at hun er klissbløt på beina, og ikke av vann… Det blir nok ganske god temperatur inne støvlene når sola stråler som nå. Barnehagetanta roper etter meg idet jeg går, men jeg antar at det er den vanlige strofen om «ha det og ses i morgen» og smiler bare og vinker. Det går ikke opp for meg hva hun egentlig prøvde å formidle før vesla sier at mamma har bæsja når vi er inne på butikken. I speilet innenfor melkepakkene i kjøla kan jeg se at hele min edle bakpart, riktignok utenpå buksa, er brun…Jeg har satt med på sjokolade jeg kjøpte i går og ikke klarte å spise hele av. Ettersom den har ligget i bilen i solsteiken i mange timer, var den såpass smeltet at jeg ikke engang oppdaget at jeg satte meg på den..endten det, eller så er ræva blitt såpass tjukk at man ikke ville merket om man satte seg på en tegnestift engang…..

Middag og en tur med hunden senere, putter jeg vesla i seng og setter meg på verandaen med en røyk og en cider. Sola stråler enda og kvelden er relativt ung. Blir sittende på stedet hvil i nøyaktig 5 minutter. Da blir jeg rastløs og tar fatt på mitt «prosjekt Dukkehus» Blir sittende til langt på natt og glemmer tiden. Det er gøy og dille og være kreativ. Sovner som en stein når hodet treffer puta og skjønner lite eller ingenting når klokka ringer på morgenen. Ny dag nye muligheter. Skal passe litt bedre på hvor jeg setter meg i dag...

Kombinasjonen Tredve og singel..

Siden jeg går gjennom en aldri så liten eksistensiell krise, passer det fint å gå tilbake i gamle dagbøker å se hva jeg hadde i hodet på den tiden.

Jeg kommer over en liste om hva jeg skulle ha gjort før jeg fyller tredve. Merk deg at denne listen er skrevet av en liten jente på 20 år.

1-     Ha mann, hus og 2 barn: Mann: eehh…   Barn: Check (dog ikke to, men har jo en haug med firbeinte…) Hus: Check, dog leid…

2-     Være leder/mellomleder: Høye ønsker gitt…

3-     Slutte å røyke : Har enda litte grann tid på meg..

4-     Hoppe i fallskjerm: Yeah Right….

5-     Skaffe meg et dyr: Check… ikke bare ett da..

6-     Svømme med haier : Lov å drømme enda litt til vel?

7-     Starte egen kennel : vel, vel..

Kjenner jeg har mye å gjøre på liten tid. En måned nøyaktig så vinker jeg tyveårene farvel for alltid. Rynkene kan komme, håret kan gråne, men in the end så har jeg det sannelig ikke så galt likevel!

En gang jeg var ute kom det en mann bort til meg satte seg ned og vi kom i snakk. Mye om alder og slikt. Etter en stund sa han:

«Du er jo det de fleste drømmer om. Du virker trygg på deg selv og er dermed dobbelt så interessant»

( jasså Tenkte den sorte kvinnen i meg.)

«Du har en indre ro» (hvordan i all verden kan du se det, tenkte jeg spydig, mitt indre er et eneste kaos!) «Du prater godt Du er tøff fordi du er trygg og den styrken er så sexy at jeg kan bite av meg handa bare av å se på deg» (si mer, vær så snill!!)

Vanligvis ville en sarkastisk bemerkning vært på sin plass her, men jeg lot naiviteten seire og trodde han.

Da jeg gikk, tøff og trygg hjemover senere passerte jeg en ensom fyr som ropte etter meg   «ØY! Vil du knulle eller?»

Jeg kneiste med nakken og neglisjerte han fullstendig mens jeg mumlet noen nordnorske strofer.

Han roper igjen, «vil du knulle eller ikke??»

Jeg vet ikke jeg, man skal ikke skjære alle over en kam, men menn er så usigelig teite noen ganger.

Kombinasjonen tredve og singel er vel ikke ultimat, men jeg klarer heller ikke å komme opp med noe veldig trist og skrive om det heller. Heller alene enn i dårlig selskap er det noe som heter, og jammen er jeg ikke enig.

Baronessen

Plastposer

Jeg er alltid tom for plastposer! Jeg har gjentatte ganger faktisk måttet kjøpt plastposer på butikken for å ha noe å putte søpla i inni kjøkkenbenken. Min søster hever et øyebryn og sier at hun pleier å kaste dem fordi hun har så mange. Hvor i alle verden blir dem av?

Måtte ty til en søppelsekk i går da jeg skulle kvitte meg med avfall, men den får naturligvis ikke plass i kjøkkenbenken.. Resultatet blir da at den blir stående midt på gulvet, noe som ikke synes å være veldig pent. Ikke passer den inn til resten av interiøret heller, på tross av den sorte fargen.

Mon tro om jeg står opp i søvne og kvitter meg med plastposene? Dette grunnet min barndoms traume når det gjelder disse. Jeg var livredd plastposer da jeg var liten fordi min mor gjentatte ganger fortalte med at de var livsfarlige. Jeg skjønte jo ikke da at det var dersom en trakk dem over hodet og klemte til…! Jeg bare regnet med at de ville komme løpende mot meg, med de onde REMA-bokstavene lysende mot meg, ta sats, hoppe opp og bite av meg hodet eller en annen sentral kroppsdel.  Det ødela hele barndommen min.  Jeg turte ikke gå ut å leke sammen med de andre barna på høsten fordi det var så mange plastposer som fløy rundt omkring. Det var jo ekstra farlig ettersom de fløy, da trengte de jo ikke engang ta sats, men bare fly rett på meg bakfra, uten advarsel!

I dag har jeg et mere normalt forhold til plastposer. Jeg er ennå ikke veldig glad i dem, men kan omgås dem uten for store panikkanfall.  Noen ganger kjefter jeg på dem, som de gangene jeg har lastet dem litt for full og de ryker, slik at jeg må ligge på alle fire å plukke opp matvarene mine fra bakken.  Eller når jeg ikke klarer å holde hunden fra å bite dem sønder og sammen på jakt etter matrester etter at de er fullpakket og satt i gangen – klare for sin neste ferd til søpla. Ja for slik er jeg dessverre – setter dem i gangen først, for så å ta dem med ut når jeg skal ta en sigg. Dette på tross av at søpla står rett utenfor inngangsdøren…

Uansett, jeg har innsett at de faktisk er ganske nyttige, og når man ikke har en så er det faktisk et reelt problem. Så nå må jeg få min søster til å slutte å kaste sine, og i tillegg be om ekstra når jeg handler – så skulle der vel være en sannsynlighet for at jeg har noe å putte søpla oppi fremover.

Er ved godt mot!

Baronessen!