Skal vi legge asfalt eller vil du heller være singel?

Singel er naturlig eller knust stein, sortert i én størrelse. Nåvel, dette er vel kanskje ikke helt det jeg mener, men det er sånn det er skrevet på vår alles kjære wikipedia.org. Singellivet er så naturlig som det å bli født, og man føler seg som knust stein etter triste kjærlighetsbrudd.

Men selv etter 20-åra med fest og liv er det fortsatt mennesker som holder seg single. Er dette fordi man er sære eller fordi singellivet har noe særegent ved seg? Spør du meg, må jeg si at jeg elsker frihetsfølelsen! Kunne dra ut med venner og venninner uten å føle at du burde vært hjemme med kjæresten, og det å kunne gjøre akkurat det som passer en uten at du må forklare alt mulig hjemme.

Jeg husker spesielt en gang jeg skulle ut på fest, men som vanlig oppstod det en voldsom krangel med kjæresten og vips, der dro venninnene mine mens jeg sitter aleine foran tv’en som en annen Bridget Jones, mens Lonely Planet forsøker å få min fullstendige oppmerksomhet.....

Hvem assosierer vel ikke singellivet med en kveld på byen, tilfeldig sex og frihetsfølelse du skal lete lenge etter? Det er blitt mer og mer trendy å være singel og gå imot de forrige generasjonenes prinsipper. For før var det slettes ikke trendy eller vanlig å være singel når du var 25. 25-åringer før i tiden var gift og hadde kanskje allerede fått flere barn. Det er ikke vanskelig å se at vi har forandret oss siden den tid. Nå viser statistikker at giftemål ikke blir gjort før etter tredve, og barn, ja de skal du rope lenge etter. Utdannelse og singellivet står i første rekke.

Frihetsfølelsen, uanhengigheten, vilt byliv og fjernkontrollen for oss selv er noen av faktorene som gjør oss single så lykkelig. Kanskje de neste generasjonen tar etter ossog går i våre fotspor? det vises tydelig på alle mulige statistikker iallefall, at den single gruppen bare stiger og stiger. Snart står det ikke lenger "ugift" på offentlige papirer, men "singel". kanskje til og med "frivillig singel"

 På en annen side, syns egentlig vi single det er så fantastisk lukrativt å være singel, eller er det bare en forsvarsmekanisme fra vår side? Hvor godt fungerer egentlig en CD-plate uten CD-spiller, eller en oppkjørsel uten grus?

Å tusle rundt med bikkja på en søndag, omgitt av forelskede par som smiler og småkysser, mens du selv er ufresh og fyllesyk etter gårdagens mislykkede bytur, er ikke akkurat oppskriften på den ultimate lykken. Nei, da er det tross alt best med en god armkrok og krype inn i, og noen som trøster deg og sier at du med all rett har grunn til å synes synd på deg selv, for det ER faktisk synd på deg, selv om det er selvpåført smerte.

Windows error

Så var det påan igjen!!

Jeg sitter her og river av meg hårtuster og hyler ut noen relativt kraftige, Nord-Norske uttrykk.

I dag er det den forbarska PC det går ut over!

Tror du ikke den påstår at skjermen ikke er koblet til?? Jeg river til meg web-kameraet og snakker truende til den!

 

Hør her din sinnsyke hermetikkboks, skjermer ER koblet til, og det VET jeg fordi det er nettopp på den jeg leser den idiotiske beskjeden din! ARG!

 

Hjelper det? Jeg tar svenskeknappen og restarter hele greia. Når den etter en halv evighet får slått seg på igjen, dukker det en ny melding opp om at et alvorlig problem har oppstått - så blir skjermen sort igjen. Nå begynner jeg og svette, og er rimelig sikker på at det kommer røyk ut av ørene på meg! Jeg prøver å starte den igjen, og nå virker den. Helt til jeg har fått gjort ferdig mitt 53 sider lange dokument, før den slår seg av igjen idet jeg skal lagre det. Hadde jeg fått fatt på Bill Gates skulle jeg ha revet ørene av datanissen en gang for alle!

 

Det var mye bedre før, da en hadde skrivemaskin, den påstod aldri at den ikke eksisterte....

 

Jeg prøver å reinstallere men den klarer ikke finne et godtatt gjenopprettingstidspunkt, og samtidig som jeg leter etter dette popper det opp passord-bokser i hytt og pine. Jeg hiver meg over telefonen og ringer support. Her får jeg beskjed om å gå inn på deres hjemmeside og finne svar på problemet. HALLO?? Jeg har ikke mulighet til å komme meg på nett eller noen ting - er jo den hersens PCen jeg har problemer med!! Herregud da!

Etterhvert får jeg svar, og mannen (gutten) jeg konverserer med sier han skal sende meg en mail med instruksjoner. Hør her unge mann, hvordan skal jeg få tak på den satans mailen når jeg har en maskin som ikke fungerer!?? Jeg formelig koker her jeg sitter, hørt sånt tøv!

 

Det blir stille i den andre enden, men har du bare en maskin da?

Jeg glor på et bestemt punkt i taket og teller fort til 10...

Ja, jeg har bare en maskin, og det er sannelig mer enn nok med ett spetakkel som lever sitt eget liv. Det sukkes i den andre enden og jeg er sikker på at han himler med øynene.

Da kan jeg dessverre ikke hjelpe deg.

 

Jeg slenger på røret og banner høyt. Akkurat idet jeg skal til å pælme hele maskinen ut av vinduet hører jeg velkomst-tonen komme på. Nå har den fungert i nesten en hel dag, så jeg venter i spenning..

 

BLÅ dag

Dagen starter med ei kjapt blikk i speilet. Herregud!!! Hopper inn i en rask dusj i håp om å utslette det meste «natttrollet» har klart å rotet til.

Når dusjen er overstått og en titter i speilet innser jeg at det ikke hjalp stort. Har seriøse Derrick-poser under øynene, her snakker vi om søppelsekker av ypperste kvalitet! Sporene etter en hard helg sitter med andre ord fortsett. Det er mandag morgen etter en helg med feiring av dobbel 30 års dag – der den ene av oldingsene var nettopp meg.

Til de av dere som er ukjent med Derrick så var altså dette en svært populær tysk krimserie som gikk over massevis av år helt til 1998. Nå tror jeg sannelig den går på Tv igjen, vel og merke på formiddagen. Hovedrolleinnehaveren Herbert Reinecker har dessverre tatt kvelden, men om man Googler navnet under bildesøk, er jeg sikker på at de fleste av dere skjønner hva jeg mener vedr søppelsekker…

Så, jeg hadde altså et skikkelig BAD Derrick-tilfelle – og dette skulle jeg nå prøve å dekke over med sminke. Umulig? Ja det kan man si… Ikke gjør det saken noe bedre at jeg har en overkosen katt som svirrer oppå benken på badet i håp om å få kos, og når han ikke oppnår dette så stikker han av med halve sminkemappa mi! Det er sannelig ikke lett å prøve å sminke seg, uten sminke og med en katt (som for øvrig lever ganske godt tror jeg – han begynner rett og slett å bli tykk tross sine korte 5 måneder her på planeten…) mellom meg og speilet! I tillegg oppdager jeg at jeg ikke har en eneste dråpe igjen av tannkremen, og dermed må bruke Julies Disney-tannkrem med noe somm minner sterkt om hubba-bubba smak. Man føler seg ikke akkurat ren i kjeften etterpå. Prøver å spe på med noe munnskyllevann, men tror bare blandingen gjør saken verre..

Etter litt om og men ga jeg opp – til helvette med sminke og annet fjas – det er mandag! Og det tegner til å bli en skikkelig blåmandag også – det skjønte jeg da jeg kom inn i stua og det luktet…vel….bæsj! FAEN! Er det ikke typisk??? Den andre katten min, som jeg mistenker er syk, har vært inne i natt…og tydelig vært dårlig i magen. Herlig! Mens jeg stod der og brakk meg av blandingen av lukten av Jif kjøkken (var det jeg hadde nærmest) og bæsj, lurte jeg litt på hvorfor jeg har valgt å ha dyr i det hele tatt? Og nå får jeg nok en skinnsyk veterinærregning i tillegg da det ikke er annen råd en å gå til dyrlegen med stakkar Nemi.

Klokka er nå åtte og jeg har akkurat satt meg ned, klar for å jobbe. Det er da jeg kommer på det. Det er jo sannelig i dag jeg skal slutte å røyke også! Takk til timing! Herregud da!!!! Klistrer på meg et nikotinplaster, poster dette innlegger og gjør meg klar! Dette blir en dag med utfordringer!

Baronessen

Navnedag

Om foreldrene mine hadde spurt meg om min mening den dagen jeg ble født – da hadde jeg sagt at jeg ville hete Annie? Hvorfor det? Husker du ikke Annie som bodde på barnehjem? «det kommer en daaaaag – i mooooorgen, du må tro og håpe at i moooooorgen, blir det sooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooool» Vel, uansett, hun digga jeg stort da jeg var drittunge, og jeg er ganske sikker på at jeg ville valgt henne. Navnet utstråler håp og tro på fremtiden – det hadde vært noe det!

Men nei, Jeg heter Marita som 4448 andre i dette langstrakte landet. Og i utlandet kan de ikke engang uttale navnet mitt. Det er jeg sikker på at de hadde klart om jeg het Annie!

Navnet har mye å si for førsteinntrykket man får av folk – i den grad man får det med seg. Jeg vet ikke med deg, men jeg er som regel mest opptatt av å si mitt eget navn slik at jeg sjeldent får med meg hva den andre heter. Når jeg etter noen setninger finner ut om mennesket jeg nettopp håndhilste på er verdt å veksle noen flere ord med, ja det er da jeg gjerne spør igjen «EH…hva var det du sa du het igjen.. du ser, jeg er så dårlig på å huske navn» etterfulgt av en liten nervøs latter….

Uansett – førsteinntrykket ja… Det er som jeg sier, navnet har mye å si for hvilket førsteinntrykk folk får av deg. Om du heter Linn og hilser på meg, ja da må jeg bare beklage! Alle som heter Linn er dumme. Veldig dumme! Di mobber og er frekke, og har lite mellom ørene. Jeg kommer til å bli sint på deg, og kanskje uten grunn, men du heter faktisk det samme som den dummeste og mest idiotiske personen jeg noen gang har møtt. Jeg ville også forberedt meg på en irritert Marita dersom du heter Malin, Espen eller Fredrik også. Det er nemlig identiteter som jeg godt kunne tenkt meg å testet ut knyttneven på.

Heter du derimot Kristian ville jeg vært litt forsiktig. Kristian var min gulerot gjennom hele ungdomskolen. Hver dag gikk jeg etter Kristian på vei til skolen med siklet hengende i munnviken og øynene klistret i ryggen hans. Men kjipe Marita ble aldri lagt merke til. Om det er en singel desperat Kristian som leser dette, kan du være så snill og ringe 1880 og få telefonnummeret mitt? Det er bare 4448 Marita å velge mellom, regner med å høre fra deg innen mandag. For øvrig hadde Kristian en tvillingbror som het Frank også, så er du i besittelse av det navnet er du også aktuell.

Jeg er sikker på at du er slik som meg, legger alle med samme navn i samme bås og tror de har samme personlighet. Derfor forstår jeg de som ønsker seg et annet navn. Navneloven ble innført i 2003 til stor glede for de som het Ulf-Raymond, Magda-Helene og andre mobbefremkallende navn.

Anyway, i dag er min navnedag og det er derfor jeg plutselig får tanker vedrørende identitet. Min mor var på røret tidligere i dag, og sa at hun var så fornøyd med navnene hun hadde gitt side barn. Kim, Marita, Lena og Maylèn. Vel, det kunne vel vært verre? Jeg er visstnok oppkalt etter en svensk svømmer. Betyr det at jeg må begynne å svømme nå?

Gratulerer med navnedagen til alle 4448 Marita ‘er i Norges land!

- Baronesse Von Krogh-

19.07.2009 klokken 19.10

 Jeg stryker hånden over ditt myke kinn,

mens jeg tørker en tåre fra øyekroken min...

Det er ikke en tåre av sorg eller smerte,

men et bevis på den sterke kjærligheten

i mitt hjerte..

Jeg prøver å forestille meg hvordan

din framtid vil være,

mens jeg ber en stille bønn om at du

får alt du ønsker deg

Men jeg vet jo at veien ikke alltid er rett,

å velge riktig er ikke alltid like lett..

Du vil nok møte motgang,

smerte og sorg,

men til slutt vil du finne lykkens borg.

Der vil du finne hvile på

en sterk og god arm

og kanskje huske minner fra

mammas myke favn..

Når stormen uler på sitt verste

og du er trist og lei..

lukk øynene og tenk på at

mamma elsker deg

For uansett hvor i verden du vil være,

skal du vite at mamma er der for deg

For du og jeg har delt samme blod

og ingen kan skille oss,

for vi har sterke bånd vi to.

Mamma elsker deg!

Hurra for meg som fyller mitt år....

Det eneste her i livet som vi med sikkerhet ikke kan unnslippe er døden. Men før man dør blir man gammel. I alle fall de fleste av oss.

Den generelle oppfatningen er at livets toppunkt er tjueårsalderen. Derfra går det bare nedover, mens årene spretter opp. Jo lenger du kommer fra toppunktet dess verre er det å holde seg ung. Man prøver forgjeves å klamre seg fast i tjueårene, men til liten nytte. Snart runder man tredve og det er bare å starte inn hamstringen av rynkekremer, hårfarging og fjortisbukser. Herfra gjelder det å holde seg så ung som mulig før livet er kjørt.

Et saftig eple kan råtne på rot i løpet av ei natt. Når man blir gammel så råtner man opp, kroppen legger ikke skjul på at et langt liv snart er ferdig levd, og belønner deg med små nette striper rundt omkring i ansiktet. Jeg måtte ta en ekstra titt i speilet i dag morges, 08.19 (jeg ble født 08.18…) – og der, ved øynene, midt i panna…de poppet frem omtrent mens jeg stod der…rynkene har kommet – og de har kommet for å bli. Ikke nok med det, de har visst tenkt å formere seg også har jeg hørt. Som kaniner…. Med andre ord – i går kveld var jeg et saftig eple, i dag…….er jeg 30!

Det er veldig hipt å være ung, likevel er det flere og flere av oss gamle. Dette er nok resultatet av et langvarig sosialdemokratisk styresett. Vi har det for godt. Så godt at vi suger oss fast i den klumpete havregrøten på gamlehjemmet, og jobber mot tallet 100 slik at vi kan bli avbildet i lokalavisen en siste gang.

Hvorfor er det så flaut å bli gammel når flertallet faktisk er over femogtredve? (wohooo! Jeg er jo ung!!) Ønsket om å være ung gjør at vi dekker oss med alle mulige produkter for å gjøre oss attraktive for det motsatte kjønn. Bøttevis av kremer, operasjoner og liknende er blitt et tilbud vi eldre ikke venter lenge med å prøve ut.

Estetique selger som aldri før, og privatklinikker som utfører ansiktsløft, brystløft og fettsuging har nå fått så god råd at de kan sende sine ansatte til Svinesund hele 2 ganger i måneden!              

Snart er det vel ingen igjen av vår gamle lubne bestemor med forkle på, som alltid hilser på deg med sitt største smil og et kamfer drops når du kommer til den ukentlige søndagsmiddagen. Før du vet ord av det så dropper hun syklubben på lørdagskveldene til fordel for 21+ på Kick. Det kommer aldri til å bli det samme å gå til byen sammen med bestemor når hun tar deg med på kebabsjappa istedenfor på Ole Hansens bakeri.

Nei, nå er det nok. Bort med kremen, sminken og andre fjollete ting. På med joggisen og mitt naturlige ytre. Vekk med push up og hold in.  Håret får henge der det treffer, øynene får se ut som de gjør fra naturens side, og det samme med resten av kroppen. Nå må jeg vel klare å finne noen som liker meg for den jeg er?

Baronessen blir eldre...

Helvette fryser til is!

Da er tiden på året kommet for å gå løs på kjøleskapet og frysen. Vi snakker avising og vasking av begge overnevnte. Dette er vanligvis noe en gjør under vårrengjøringen, men i mitt tilfelle har det tatt tid. Lang tid. Utsatt og utsatt, men nå må det gjøres.

Jeg starter med kjøleskapet og tar en gjennomgang av innholdet. Vi er blitt opplært til at mat skal ikke kastes, så derfor tar vi foliè på alt av rester og putter det innerst inn i kjøleskapet, selv om vi vet det ikke kommer til å bli spist.

Jeg er en motstander av pels, små uskyldige skapninger skal ikke bli sperret inn i bittesmå bur for å bo der til de er gamle nok til å bli flådd, for så å ligge rundt halsen på fornemme damer.. I dag er intet unntak der jeg står og roper «NEI TIL PELS» inn i kjøleskapet. I hylle nummer 2, helt innerst, ligger en gammel paprika som minner mistenkelig mye om en nyklekket måsunge. Og den er ikke alene, her er det både agurk, et gammel kakestykke samt andre ugjenkjennelige produkter, og sammen utgjør de et helt rede. Nå er det av med silkehanskene og på med de av gummi, finne frem salmiakken og ta et skikkelig sjau!

Jeg bretter opp armene, puster dypt inn og setter i gang. Ut med melk, brelett og salami, måsunger og andre ting som mer eller mindre kan si seg ferdige med forråtnelsesprosessen. Det tidligere så velfylte kjøleskapet blir mer og mer slunken, og søpla fylles kjappere og kjappere. Når kjøleskapet er tomt, er jeg en halv søppelsekk med «mat» fattigere, og innser at jeg må på butikken og hamstre nytt som kan få ligge og bli dårlig….

Det tomme kjøleskapet blir skrubbet etter alle kunstens regler – og fylles med det lille jeg har igjen.

I likhet med isen i Antarktis, er isen i fryseboksen min en forskningsrapport verdig. I islagene i Antarktis kan forskeren lese informasjon fra millioner tilbake i tid, det samme kan man i fryseboksen min. Ok da, kanskje ikke millioner av år, men informasjon, ja det er der massevis av!

For man ser det i god tid, det bare vokser og vokser. Isen i fryseboksen lever, det er som en organisme, den formerer seg. Tanken p at noen åpenbart har sex i fryseren min gjør meg gal, men likevel tar det forbausende lang tid fra det tidspunktet jeg observerer at fryseren må avises, til man faktisk tar seg sammen og gjør det. Og grunnen til det, å avise en fryseboks er sannsynligvis det mest kjedelige et moderne menneske kan bli tvunget til å gjøre her i livet!

Metodene er ulike. Noen sverger til å bare la isen smelte av seg selv, noen går løs på faenskapet med en hårføner mens andre bruker rå makt og skarpe husgeråd. Jeg er tilhenger av en mer variert fremgangsmåte der kokende vann er essensielt.

Vannkoker er  et must, det samme er et tilstrekkelig antall kasseroller. Det tar litt tid, men etter hvert begynner varmen å tære på isen. Selv har jeg ikke tålmodighet til å sitte å se på at isen smelter, så går snart løs på den med skarpe gjenstander. Vann er tross alt lettere å behandle i fast form enn i flytende tenker jeg.

Men det verste med denne prosessen er at den er irreversibel. Har man først starter måp man gjøre seg ferdig. Etter 4 timer er det lett å angre, men tilfredstillelsen er desto større når man endelig er ferdig. Nå er det nemlig plass til dobbelt så mye mat som kan få ligge et helt år før man kaster det under neste avising.

Baronesse Von Krogh