2012/07/10

Helvette fryser til is!


Da er tiden på året kommet for å gå løs på kjøleskapet og frysen. Vi snakker avising og vasking av begge overnevnte. Dette er vanligvis noe en gjør under vårrengjøringen, men i mitt tilfelle har det tatt tid. Lang tid. Utsatt og utsatt, men nå må det gjøres.

Jeg starter med kjøleskapet og tar en gjennomgang av innholdet. Vi er blitt opplært til at mat skal ikke kastes, så derfor tar vi foliè på alt av rester og putter det innerst inn i kjøleskapet, selv om vi vet det ikke kommer til å bli spist.

Jeg er en motstander av pels, små uskyldige skapninger skal ikke bli sperret inn i bittesmå bur for å bo der til de er gamle nok til å bli flådd, for så å ligge rundt halsen på fornemme damer.. I dag er intet unntak der jeg står og roper «NEI TIL PELS» inn i kjøleskapet. I hylle nummer 2, helt innerst, ligger en gammel paprika som minner mistenkelig mye om en nyklekket måsunge. Og den er ikke alene, her er det både agurk, et gammel kakestykke samt andre ugjenkjennelige produkter, og sammen utgjør de et helt rede. Nå er det av med silkehanskene og på med de av gummi, finne frem salmiakken og ta et skikkelig sjau!

Jeg bretter opp armene, puster dypt inn og setter i gang. Ut med melk, brelett og salami, måsunger og andre ting som mer eller mindre kan si seg ferdige med forråtnelsesprosessen. Det tidligere så velfylte kjøleskapet blir mer og mer slunken, og søpla fylles kjappere og kjappere. Når kjøleskapet er tomt, er jeg en halv søppelsekk med «mat» fattigere, og innser at jeg må på butikken og hamstre nytt som kan få ligge og bli dårlig….

Det tomme kjøleskapet blir skrubbet etter alle kunstens regler – og fylles med det lille jeg har igjen.

I likhet med isen i Antarktis, er isen i fryseboksen min en forskningsrapport verdig. I islagene i Antarktis kan forskeren lese informasjon fra millioner tilbake i tid, det samme kan man i fryseboksen min. Ok da, kanskje ikke millioner av år, men informasjon, ja det er der massevis av!

For man ser det i god tid, det bare vokser og vokser. Isen i fryseboksen lever, det er som en organisme, den formerer seg. Tanken p at noen åpenbart har sex i fryseren min gjør meg gal, men likevel tar det forbausende lang tid fra det tidspunktet jeg observerer at fryseren må avises, til man faktisk tar seg sammen og gjør det. Og grunnen til det, å avise en fryseboks er sannsynligvis det mest kjedelige et moderne menneske kan bli tvunget til å gjøre her i livet!

Metodene er ulike. Noen sverger til å bare la isen smelte av seg selv, noen går løs på faenskapet med en hårføner mens andre bruker rå makt og skarpe husgeråd. Jeg er tilhenger av en mer variert fremgangsmåte der kokende vann er essensielt.

Vannkoker er  et must, det samme er et tilstrekkelig antall kasseroller. Det tar litt tid, men etter hvert begynner varmen å tære på isen. Selv har jeg ikke tålmodighet til å sitte å se på at isen smelter, så går snart løs på den med skarpe gjenstander. Vann er tross alt lettere å behandle i fast form enn i flytende tenker jeg.

Men det verste med denne prosessen er at den er irreversibel. Har man først starter måp man gjøre seg ferdig. Etter 4 timer er det lett å angre, men tilfredstillelsen er desto større når man endelig er ferdig. Nå er det nemlig plass til dobbelt så mye mat som kan få ligge et helt år før man kaster det under neste avising.
Baronesse Von Krogh

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar