Vi skriver visst 2026…

Vi skriver visst 2026…snart 2027

Sist jeg skrev her inne var det januar 2024.

Jeg avsluttet innlegget med at jeg skulle fortsette ufortrødent videre på min ferd mot å bli et nytt og bedre menneske, og skulle teste både Tabata, dance fitness og Pilates.

Så ble det stille. I over TO ÅR. Man kunne kanskje tro at Tabata tok livet av meg.

Det gjorde den ikke. Jeg fikk tenåring.

Og jeg har siden januar 2024 vært opptatt med teknisk support.

For er det noen som har en ekstra kopi av bruksanvisningen til tenåringen liggende?

Jeg har nemlig mistet min. Eventuelt fulgte den aldri med.

Min kjære X har visst mistet sin også. Han mener den ble borte i flyttelasset, så der er det heller ingen hjelp å få.

For den lille, søte utgaven som tidligere kunne bestikkes med en is, en tur på McDonald's eller et løfte om å få være oppe en halvtime lenger, har tydeligvis gjennomført en automatisk systemoppdatering.

Uten mitt samtykke!  Jeg våknet en morgen til: TEENAGER OS

Nytt operativsystem.
Nytt språk.
Nye funksjoner.

Og en HEL DEL bugs. Jeg har selvfølgelig forsøkt troubleshooting.

Diskusjon: Fungerer ikke. Jeg prøver å forklare mitt synspunkt på en rolig og pedagogisk måte...Tenåringen ser på meg som om jeg nettopp har foreslått at vi skal ofre familiens førstefødte til værgudene. Som jo teknisk sett ville vært tenåringen selv, så det er kanskje forståelig.

Gjøre ting sammen: Også forsøkt.

"Skal vi finne på noe sammen?"

Stillhet.

"Kino?"

Nei.

"ut å spise?"

Kanskje.

"Jeg betaler."

Plutselig har systemet nettverkstilkobling igjen....

Jeg har forsøkt å gi systemet plass. Dette er visst viktig med tenåringer. Problemet er bare at "plass" er et svært diffust begrep. For mye plass betyr at man ikke bryr seg. For lite plass betyr at man er verdens mest irriterende menneske.

Riktig mengde plass befinner seg tilsynelatende et sted mellom disse to, men koordinatene holdes hemmelige for foreldre.

Jeg har forsøkt belønningssystem. Det fungerte jo glimrende før. Rydd rommet – få ukepenger. Gjør leksene – få skjermtid. Hjelp til hjemme – få noe hyggelig tilbake.

Men Teenager OS har åpenbart oppdaget at det finnes fagforeninger. Nå innledes det forhandlinger.

"Hva får jeg for det?"

Unnskyld meg? Du får BO HER?!

Du får strøm, varmt vann, mat, internett og en mor som kjører taxi uten taksameter til alle døgnets tider. Men dette regnes tydeligvis bare som grunnpakken...

Jeg har også prøvd den klassiske: "Da skrur jeg av WiFi."

Det anbefales ikke! Jeg gjentar: IKKE SKRU AV WIFI!!!

Jeg vet ikke nøyaktig hva som skjedde, men jeg tror tenåringen forsøkte å kontakte menneskerettighetsdomstolen i Haag. Via 5G.

Så forsøkte jeg kommunikasjon.

"Hvordan har dagen din vært?"

Bra.

"Skjedde det noe på skolen?"

Nei.

"Hva gjorde dere?"

eyeroll (Jeg sverger på at øynene blir sittende fast oppi skallen en dag - og kritiske kilder skal ha det til at det er jeg som er opphavet til nevnte eyeroll (kilde: Tenåringen)

Tre spørsmål. To ord.

Men dersom jeg tilfeldigvis stiller ETT spørsmål på feil tidspunkt, kan jeg få et 47 minutters foredrag om hvorfor jeg ikke forstår noen ting, aldri har forstått noen ting og sannsynligvis heller aldri KOMMER til å forstå noen ting. Og jeg bryr meg ikke heller..

Og vet dere hva som er ekstra fascinerende? Jeg HAR JO VÆRT TENÅRING SELV!

Jeg husker bare ikke at jeg var sånn. Dette bestrides riktignok kraftig av mennesker som kjente meg på den tiden. Min stefar ler fortsatt når jeg sier det.

Han ler faktisk så mye at jeg begynner å mistenke at dette er karma....Det mest forvirrende med hele systemet er humørsvingningene.

Klokken 17.02 kan jeg være verdens dummeste menneske.

17.06:

"Mammaaaa.... kan du kjøre meg til NN?"

17.14:

"IKKE SNAKK TIL MEG!"

17.43:

"Hva skal vi ha til middag?"

18.01:

Jeg tygger for høyt.....

Det er imponerende...virkelig!

Jeg har eid både PC-er med Windows Vista og printere fra tidlig 2000-tall, men jeg har aldri vært borti et system som kan endre innstillinger så raskt uten forvarsel. Og dette er altså grunnen til at det ikke har kommet blogginnlegg på over to år. Jeg har ikke hatt skrivesperre. Jeg har hatt tenåring.

Jeg har vært opptatt med feilsøking, konflikthåndtering, matproduksjon, økonomiske støtteordninger, logistikk, psykologtjenester, døgnåpen taxisentral og IT-support. Og midt oppi alt dette prøver jeg å huske at bak alle himlende øyne, lukkede dører, "seriøst mamma", mystiske tallerkener på soverommet og hettegensere som tilsynelatende har grodd fast på kroppe…så finnes fortsatt den lille ungen min der inne.

Bare med lengre bein, større meninger og et operativsystem jeg ikke har administratorrettigheter til lenger.

Så her er jeg. To år senere. Ikke nødvendigvis et nytt og bedre menneske slik jeg så optimistisk planla i januar 2024. Men definitivt et mer tålmodig et.

Vel… Noen dager. Jeg tror nemlig jeg er på vei inn i overgangsalder i tillegg. Fullstendig krise!

 - Og det begynner faktisk å haste litt med den bruksanvisningen også!

For minsta fylte 11 år i går.

Og hun ser ut til å oppdatere systemet vesentlig raskere enn storesøsteren gjorde. Jeg vet ikke om det skyldes bedre bredbånd, nyere maskinvare eller at hun rett og slett har lastet ned Teenager OS direkte fra søsteren, men tegnene er der allerede.

eyeroll

"Men mammaaaa..."

Dører som lukkes med litt mer kraft enn strengt tatt nødvendig.

Og en stadig sterkere mistanke om at mor ikke skjønner noen verdens ting.

I går klikka ho i vinkel fordi ho hadde sovna med vått hår og det så naturligvis deretter ut på morgenkvisten...

Så her står vi da. Med én tenåring hvor systemoppdateringen allerede er komplett, én 11-åring som tilsynelatende hurtiginstallerer samme programvare, en 12-årig gutt som foreløpig må kunne betegnes som verdens enkleste - riktignok med et litt følsomt operativsystem, men ellers bemerkelsesverdig stabil drift - og TO foreldre som har mistet hver sin bruksanvisning.

Jeg tør nesten ikke si det høyt i tilfelle han hører meg og bestemmer seg for å oppdatere han også....

Dette lover godt....

Så hvis noen sitter på Bruksanvisning for tenåring – komplett utgave med feilsøkingsguide, send den gjerne min vei. Det haster faktisk mer enn først antatt. Jeg trenger spesielt kapitlene:

"Kommunikasjon med en bruker som allerede vet alt"

"Hvordan vekke en tenåring før klokken 12 i sommerferien uten å starte tredje verdenskrig"

"Hvorfor ligger det 14 glass på rommet når vi bare er fire mennesker i huset?"

og nå tydeligvis også

"Hvordan stoppe automatisk installasjon av Teenager OS på yngre søsken"

Inntil videre fortsetter jeg med den eneste metoden som ser ut til å fungere: Mat. WiFi. Kjærlighet.

Og å vente på neste systemoppdatering. Som tydeligvis kommer fortere enn forventet...

Ønsk meg lykke til da!

– Baronessen –

Vi skriver 2024

Nytt år, nye muligheter, med blanke ark. Men det er så vanskelig å sitte klar med fargestifter når det arket allerede i januar har rukket å bli litt krøllete...

Hva gjør man da? Man retter arket ut, legger en tung bok oppå og tar det frem dagen etter og starter forfra igjen - selv om det er noen dager uti måneden. En dag er det svart - mens andre dager skinner sola.

Inspirert av tittelen "elsk din skjebne" er jeg pinlig klar over at supre opplevelser og store forandringer ikke kommer med bud på døren, så man må forme sitt eget 2024. Og det skal jeg gjøre!

Vi mennesker er flokkdyr. Biologisk sett har vi mange fellestrekk med andre arter, men vi skiller oss ut med vår sosiale kompetanse (selv om vi nok kan være enige om at den kompetansen ikke er like velutviklet hos alle mennesker ) - og jeg er ikke unntaket. Så jeg hiver meg på januar-trenden om å prøve nye ting og trene. Valget ender på Yoga da både hjerne og kropp trenger en god dæsj avkobling om dagen.

Det starter med at scrollinga på Facebook bli avbrutt av annonsen "Åpen uke - gratis prøvetimer". 

I ekte januar-ånd blir hjernen min akutt interessert, og jeg logger meg inn på siden. Det ser meget bra ut, enkelt-timer i eget lokale uten alle disse svette treningsapparat - og superveltrente kroppene i umiddelbar nærhet. Når man selv besitter en sliten, dvask vinterkropp som tydelig bærer preg av lange, sene høst og vinterkvelder med konstant skap-raid, kjærlighetssorg og trøstespising (jeg spiste seriøst restene etter ikke mindre enn 3 halloween-bøtter på få timer en kveld) er det helt greit for meg at babsene er i et par etg under.

Jeg ringer min bedre (?) halvdel-X, som umiddelbart stiller opp som barnevakt når jeg sier jeg skal teste ut nye treningsmetoder (burde jeg være fornærmet?), klemmer fettet inn i trangt treningstøy og setter kursen mot lokalet. 

Parkerer utenfor i såpass god tis at jeg rekker innom butikken etter både cider og potetgull (!!!) før jeg tar heisen (!) opp til treningslokalet. I døra møter jeg flere andre som ser akkurat like forvirra ut som meg, og det gjør godt å se at jeg igjen er en del av en flokk. Den eneste som har vært med på dette før guider oss rundt etter utstyret vi bør ha. yogamatte, yogablokker, et belte (?), en avlang pute og et pledd. De 2 sistnevnte gjør meg enda mer opprømt - kanskje jeg endelig skal få en time med uforstyrret søvn? Inntrykket blir ikke endret når instruktører kommer inn (og du skulle sett de arm-muskla på den dama!) setter på mindfullness-musikk, tenner levende lys og snakker med rolig behagelig stemme. Jeg tror sannelig jeg har forvekslet trenings-studioet med et spa?

Jeg tok ikke feil lokale.

Det jeg ikke visste da, men som jeg er smertelig klar over nå, er at denne yogatimen ikke var en nybegynnertime likevel. Ashtanga yoga er en fysisk krevende yogastil med en fast bestemt sekvens av øvelser hvor man starter med 5 solhilsner. Kort fortalt jeg overlevde IKKE disse 5 sol hilsningene. At "hunden som ser ned" visstnok blir en hvilestilling på lang sikt er umulig å forstå!

Stillingen i seg selv var faktisk ikke det verste. Det var pusten! 

Av en eller annen merkelig grunn måtte vi kun puste inn og ut av nesen. Altså - still deg i en fysisk krevende stilling med hodet hengende ned, bli stående og pust inn og ut av nesen. Det er umulig, i alle fall i disse forkjølelse-tider og med en veske uten nesespray!  

Jeg prøvde å være flink og puste med nesen, men jeg fikk jo ikke puste. Jeg gispet etter luft gjennom munnen - og i et helt stille rom sammen med nesten 20 andre menneske gikk ikke dette ubemerket frem. Det gjorde heller ikke mitt tafatte forsøk på å komme opp fra liggende stilling (når vi endelig fikk legge oss ned på rygg - riktignok med beina opp i været, bøyd i unaturlige stillinger ved hjelp av et belte) gjennom en såkalt "rygg-rulling". Jeg måtte ha ikke mindre enn 3 forsøk mens de andre ventet tålmodig...

Resten av posisjonene gikk relativt greit, denne kontor-kroppen er nok mykere enn jeg så for meg den skulle være. Vi avslutter økta med å legge oss godt til rette, og endelig kommer pute og pledd til sin rett! Her snakker vi total avslapping - og det var innmari deilig dersom man ser bort fra en litt funky odør som fylte rommet...Vi snakker 20 kropper i ulike utforminger, på et lokale på ca 15 kvadrat, der alle har testet fysisk krevende stillinger og nå endelig får slappe av fullstendig... Jeg tror de fleste er klar over hvordan oksygentransporten i kroppen vår fungerer ved total avslapping, og utslippene...

På tross av dette følte jeg at jeg slappet godt av og klarte å koble hverdag og bekymringer ute (var kanskje rusa av flatus, hva vet vel jeg? en fis er tross alt sammensatt av gassene N2 (nitrogengass), CO2 (karbondioksid), NH3 (ammoniakk) og H2 (hydrogengass) så vi snakker sterke saker her) , og dama ved siden av meg snorka faktisk høyt. 

Basert på dette gikk jeg ut med en følelse av at Yoga ikke er trening, og at man ikke jobber med musklene slik man gjør ved spinning, styrketrening eller aerobic. Dette fortalte jeg naturligvis de som orka å høre på meg mandag kveld.

Tirsdag morgen måtte jeg svelge orda mine dypt, for fy søren så støl jeg var i hele kroppen. Alle musklene verka, til og med tærne! Det var vondt å ta på sko!

Om Yoga er min greie eller ikke har jeg ikke klart gjort meg opp en mening på enda, og siden åpen uke er nettopp en uke, fortsetter jeg ufortrødent videre på min ferd til å bli et nytt og bedre menneske i 2024. I dag er det Tabata (aner ikke hva det er) på menyen, og dance fitness, og fredag er det Pilates. Jeg har allerede ringt NAV hjelpemiddelsentral slik at en rullestol står klar til men lørdag morgen. Ønsk meg lykke til da!

-Baronessen-

Sommerkroppen...........2024

Fikk melding fra min kjære PT i dag..."Hei Marita, Lenge siden! Hvordan går det med deg?"
Er vel unødvendig å fortelle at jeg ikke har svart....

Så fort pinnekjøttet var fortært og julens ribbefett var tørket ut av munnviken var de i gang. Ukebladene strødde rundt seg med fraser som "nytt år,nye muligheter og ny kropp" , "tren deg til sickpack" og "ned 10 kg på (omtrent) 3 dager.."

Jau tenkte jeg,full av pågangsmot og enda overmett og kvalm etter all julematen, dette året skal jeg sannelig naile sommerkroppen! Jeg har jo et hav av tid, hele 5 måneder!! Null stress!
Og det gikk troll i ord! Altså de siste ordene..null stress...

Trappeløping, kickboksing, pilates, lange joggeturer i skogen, styrketrening med tunge vekter … Gjerne i kombinasjon med litt lavkarbo eller lavkalori - og ikke minst knekkebrød-dietten... Gode intensjoner og mange gode planer.. Alt skulle ligge til rette for at jeg i år,endelig skulle få den berømte sommerkroppen, slik at jeg kunne la tøyet falle dramatisk ned i sanden og vise frem min allerede lett solbrune kropp (solarium selvsagt, ikke oransje selvbruning ala Donald Duck borti i statene...) med veltrente armer og en antydning til sickpack.

Slik kunne det egentlig også gått. Hadde det ikke vært for super chips. Og Mr.Freeze... Og Norwegia (jeg spiser uante mengder av sorten, mer enn du vil tro er sant. Æresord!)  Og cider. Grevens pærecider, Damn you!

ALT er deres skyld. Dere har det fulle ansvaret for at jeg ikke lykkes i mine gode forsett! Min selvdisiplin (manglende sådan) har selvsagt ingenting med det å gjøre! Jeg vil, men jeg vil det rett og slett ikke nok.

Jeg starter som regel dagen bra. Med knekkebrød eller salat, havregryn og frukt.
Jeg fortsetter bra og, med lunsj bestående av kalorifattige ingredienser og annet det formelig lyser ordet "SUNT" av..
Jeg er ikke så gal rundt middagstider heller. Spiser god og sunn mat i moderate mengder og holder meg unna P-ene (potet,pasta..)
Så kommer kvelden. Og Super chipsen. Og osten. Og kjeksen. Og Cidern. Og og og og.....Som jeg koser meg, jeg eter og eter og eter. BARE i dag, sier jeg til meg selv. Jeg må jo ha en fridag i uka.
Ja men når ble "fridagen" til frikveld-hver bidige kveld??? Maten går ned-vekta går opp!

Og et sted mellom Norwegiaen og Chipsen, kom plutselig Mai med supervarme og det var tid for å få på bunaden (som for anledningen måtte sys enda littegrann ut..)

Og det er bare å innse det: Det ble visst ikke noe av sommerkropp-prosjektet i år heller. Jeg rakk ikke engang å skrubbe eller barbere leggene ordentlig..
Så det får utsettes til neste år. Da skal jeg naile det! Har jo et hav av tid! Hele 11 måneder!
I mellomtiden skal jeg kose meg, nyte hver dag og ikke minst sixpacken min - og i fare for å gjenta meg selv (!!) - bare at det er den varianten man har i kjølebagen.

Baronessen

Har de røde strømpene raknet?

Kvinnedagen er ikke lenger hva den var. I de gode gamle syttiårene fyltes gatene av rebelske rødstrømper som marsjerte med trillrunde stålbriller og lilla skaut i striregn, mens de taktfast skrek sine krav. Skummende av raseri sto de rundt pornobålene og hatet mannssamfunnet, som om det var et ondskapens imperium. 

Den tidligere så snille og harmløse frøkna i gata har blitt rene Bruce Lee (som visstnok tok kvelden av å drikke for mye vann, så hvor mye sier det egentlig..) 

Kari Nordmann går på karatekurs, selvforsvar, kickboksing, og selvtilliten har aldri vært bedre. Kvinner har blitt tøffere enn toget, og meier glatt ned alle som måtte komme på togsporet. 

Over hele verden pleide damene å marsjerer i demonstrasjonstog på 8. mars. De fleste visste riktignok ikke hvorfor de masjerte, men heiv seg med åkke som. 

Det var nok det sosiale og smårebelske som lokket både unge og gamle til å marsjere så fort sjansen bød seg. Men nå er masjeringen overtatt av sosiale medier, der innlegg etter innlegg kommer ut så krasse at administrator har fulltidsjobb med å moderere og slette. Er vi blitt for late for å gå ut i gatene? Hvor var alle togene i dag? Jeg har iallefall ikke sett en eneste ansamling av damer noe sted, her jeg sitter hjemme i sofaen og sjekker nyhetene på nett...

Hvis det er slik at kvinner likevel trives i hjemmet - hvorfor ropes det så høyt da? 

Forskjeller på kjønn vil det alltid være. Allerede i barnehagestadiet og muligens enda tidligere, finner ungene ut at de er forskjellige. Noen har innover, mens andre har utover. Jentene får dukker, skjørt og langt hår, mens gutta får brannbil og dinosaurer. Det er en slags form for forskjellsbehandling allerede på dette stadiet. Hvordan skal man gå fram for å endre noe som er så nøye banket inn i våre hoder og vårt samfunn generelt? Vi kunne jo prøvd å oppdra gutter og jenter helt likt, vi kunne lagt ned forbud mot å gi lekebiler til gutter og dukker til jenter, vi kunne jo straffet foreldrene ved å ta fra dem kontantstøtten eller tvunget dem til å innrullere barna på en annenrangs skole uten ventilasjonsanlegg. Da kunne vi nok fått en slutt på denne evige forskjellsbehandlingen. Men hva gjør mamma når lille Lise gråter og vil ha tilbake sin grusomt feilproporsjonerte Barbie?

 Ingen kan nekte for at menn og kvinner er to vidt forskjellige skapninger. Så vidt jeg vet, er det både noen betydelige forskjeller i både anatomisk oppbygning og ikke minst - mellom øra - uten at det trengs å utdypes noe mer.... 

Flokkinstinktet lever videre i begge varianter -i menn manifesterer den seg helst som møljeslagsmål eller fotballkamper, mens hos kvinner kan den bestå av noe så naturlig som å slå følge til toalettet. 

Vi finner jo selvsagt små forskjeller, til og med individer som har blitt plassert i feil kategori eller som skiller seg ut fra stammen sin på andre måter, men dette snakker vi nå ikke så høyt om rundt middagsbordet eller i nærheten av de eldre.

 "Gro effekten" har formalisert kvinnenes sosiale og økonomiske rettigheter. Det er ingen tilfeldighet at kvinner anses å være mer intellektuelle enn menn. De leser flere bøker, går på kurs, på konserter og i teater. Ingen vet sikkert hva mennene driver med. Antakelig ser de på true crime "Who the heck did i marry", i visshet om at fjernkontroll er den eneste kontrollen de (til tider) fortsatt innehar. 

Man finner det samme mønster i hverdagen omkring seg. Kvinner jobber og steller i stand. De baker, syr og tilbereder. Mennene derimot, syter og klager, stifter ild og velter gravsteiner når de da ikke sitter og får fantasien ødelagt med sine dataspill. Spill som i hovedsak handler om å drepe flest mulig på kortest mulig tid... Men allikevel er næringslivet nesten overflødig av halvfeite femtiåringer som febrilsk prøver å skjule månen med diverse tupeer. Hvor er kvinnene?

I vår politisk korrekte tidsalder skal det helst ikke diskrimineres (hvis det da ikke kommer en kvinne til fordel) og kvinner skal inn og styre vår nasjon ved hjelp av tvang. Mange sier at et demokratisk samfunn bygget på likeverd og rettferdighet må først og fremst ha full likestilling mellom kjønnene. Når ikke engang flere tiår med kvotering og nye anti-diskriminerings lover hjelper kvinner noe særlig i å få lederstillinger, kan det rett og slett bety at de ikke vil ha disse stillingene? Finnes det kanskje fortsatt noen håpløst gammeldagse kvinner som egentlig bare vil ha en trygg tilværelse med mann, barn og masser av gjeld, akkurat som sine mødre og deres mødre før dem? 

I følge anerkjente forskere vil dette endres med tiden. Mange tegn kan tyde i retning av at mannen hører hjemme på historiens skraphaug, sammen med de mange andre primitive påfunnene fra forrige årtusen. Snart kan de nok erstattes av sæd-automater gatelangs og "rasen" havner nok på lista over utryddingstruede arter. Kan det være på tide å etablere en mannsdag for å opprettholde mennenes rettigheter og som et maskulint motstykke til kvinnedagen? Eller holder det med BB dagen for å holde en (enkel) mann fornøyd?

Jeg for min del er ikke spesielt opptatt av Kvinnedagen. Så lenge mine mannlige kollegaer holder opp døra når jeg kommer, bærer alle tunge papirer fra kopirommet og inn til kontoret for meg, serverer meg nytrukket kaffe noen ganger om dagen og generelt holder meg fornøyd. Og ja - lønna bør helst ligge i det øvre sjiktet av hva mine mannlige kollegaer tjener også...og det med å arbeide akkurat like "mye" som dem...

Da er jeg fornøyd jeg og klager ikke. Og om jeg har noe å klage på blir det som regel fort rettet opp i - jeg går nemlig som regel i høye hæler...

Baronnessen - som vurderer å kjøpe nye strømper

Oh herlige vårsol!

 

Så er vi der igjen. Den tiden på året da lyset blir skrudd på, like nådeløst som på et utested ved stengetid. Man kan ikke lenger skjule seg, alt kommer frem i lyset!

Våren er i anmarsj, sies det, og tar man et titt ut av vinduet her sørpå (Nordpå kan man nok enda planlegge å stryke varmedressen til 17 mai..) er det mye som minner om akkurat det. Gåsungene springer frem, Hvitveisen baner sin vei gjennom asfalten og vepsen har allerede rukket å plage vettet av bikkja mi.

Det er altså herlig med vår, misforstå meg rett, men når lyset blir skrudd på kommer også alle gjemte skatter frem. Det blir tydelig at barberhøvelen har ligget i vinterdvale og at huden ikke har sett sollys på flere måneder. Huden er ikke bleik, men grå (mulig jeg bør stumpe røyken igjen..) med porer som kan se ut som de har sugd til seg alt veistøv som har virvlet i lufta de siste måneden. Godt speilet også har vært i dvale og er litt gustent, så slipper jeg hjerteinfarkt etter hver tur inn dit…

Stua, eller kåken generelt, som jeg har kost meg i gjennom høsten og vinteren, med levende lys, sofatid og dempet belysning, ser nå ut som en nattklubb for 18 åringer der vaskehjelpa har sagt opp for 3 måneder siden… Det er fettflekker over alt, støv på alle overflater og hybelkaninene under sofaen har formert seg til kolonier selv om det kun er en dag siden jeg støvsugde. Nå er jeg velsignet med en hund som ikke røyter (men til gjengjeld tar med seg hele skogen inn) men har en langhåret katt som skal ha sommerpels…det merkes! Og når sola står inn gjennom vinduene, ser jeg flekkene på vinduet som må være størkna snørr etter bikkja, men som eventuelle gjester vil tro er noe helt annet…. Vindusvask er det kjedeligste jeg vet, men det er ingen tvil om at det må gjøres.

Lyset viser også at naturen har hatt pause. Brune plener, råttent løv og små krokuser som kommer opp ved siden av nedsmeltet hundebæsj.  For å ikke snakke om nabolagets tilsynelatende sesongavhengige julebelysning.

På jobb sier de at Mars er vår. For en utflyttet nordlending finner jeg utsagnet noe vanskelig å tro på. I nord ser vi etter Tjelden i Mai, som er det sikreste vårtegnet. Når den tripper i fjæra, selv om det enda kan komme både storm og snø, ja da kan vi bråtine og si at det er vår.

 

Men på tross av dette brå sesongskiftet, kan det virke som folk flest er fornøyd. Solen har kommet inn i våre liv, og det er snart fullt mulig å sitte ute med en pils i den ene hånda mens man bruker den andre til å skygge for øynene med. Jeg lar meg rive med, ser løsninger og tar initiativ til å få ting gjort. Det blir lengre turer med bikkja, og bilen fikk seg en etterlengtet omgang med skurefilla (vinduene kan vente enda litt til..)

Sol og fuglekvitter på morgenen, det er prozac det for en sliten vinterkropp. I dag er fredag , det sol inne og sol ute, hvilket gir sol i mitt hjerte!

 

Vårlig hilsen, Baronessen

Jakten på julestemningen

 

Norge er en nasjon befolket av spesielt interesserte nostalgikere, og det er vel få ganger det kommer så godt frem som ved juletider.

Straks oktober har takket for seg og alle monsterkostymer er lagt på loftet, starter den desperate jakten etter julestemningen.

Julestemning i seg selv er et ullent begrep. Rent semantisk burde det bety en følelse av jul, men siden julen har så ekstremt mange tradisjoner kreves det at en rekke ritualer må gjennomføres før den omtalte julestemningen kryper inn under huden på oss. (et meget viktig ledd i denne prosessen er for eksempel å okke og akke seg gjentatte ganger i løpet av de neste 54 dagene om at man mangler julestemningen, som om det skulle vært en gammel girlander man har forlagt på loftet)

Det aller første ritualet er denne langtrukne seremonien er vanligvis når butikker setter frem julevarer tidlig i oktober, i nabohylla til alle dødninghode og gresskarsjokoladene. Da kan man nemlig tillate seg å sette opp en forskrekket mine og utbryte at det er helt skammelig hvor tidlig julehandelen starter – og at det ALDRI har skjedd SÅ TIDLIG før!! ( – unntatt i fjor, forfjor – og tiåret før det igjen)

Så har vi den sagnomsuste norske julebordsfylla. Dette er gjerne en av to-tre fester den godt voksne gjennomsnittsnordmannen får i løpet av året, så enhver avis med respekt for seg selv advarer årlig mot overdreven akevitt-bælming, juleøl-drevet partnerbytte, skittentøyvask på arbeidsplassen og uaktsomt inntak av pinnekjøtt og ribbe.

Til tross for dette står generasjoner klar for å oppleve gleden av katapultspy gjennom nesen, klø sine kolleger på de unevneligste steder, skjelle ut ledelsen for å ha byttet ut Evergood med Friele og våkne opp med den nye totusenkronersdressen fra Dressmann dyppet i sauefett og innsmurt kålrabi – samt annet man ikke kan (og mest sannsynlig ikke vil) indentifisere hva er…

Da er det bare å følge neste edle tradisjon – å bruke de siste egenmeldingsdagene på stille anger og selvbebreidelse.

På dette tidspunktet er det neste steget julekonserter. For det blir nemlig verken jul eller julestemning uten å betale hundrevis av kroner for å høre en artist man aldri lytter til ellers – og kanskje ikke har hørt om engang – fremføre sanger man allerede var dritt lei på barneskolen …

Når en ungdommelig englestemme fra Norske Talenter, eller en aldrende sprukken røst har fått oss til å tørke en tåre eller to, minnes alle man er glad i og de som ikke er her lenger er det rett hjem til julebaksten. Julen krever som kjent 7 sorter – det blir ingen jul uten nemlig! (selv om det kun er pepper-og serinakakene som går ned)

I samme gate finner vi fiken og dadler, som aldri dukker opp som godbiter ellers i året, hvilket antagelig er knyttet til det faktum at de overhodet ikke smaker godt og har konsistens som en halvråtten lutefisk.

Mens pepperkakene svir seg i stekeovnen prøver vi nå desperat og samtidig rekke fristen for å sende julegaver med posten, bare for å konstatere at det nok hadde vært billigere å leie et privat sjøfly for å levere gavene selv. Da hadde de i det minste kommet frem i tide – og like hele …  (Hva gjør egentlig posten med pakkene våre? Bruker de til leirdueskyting?)

 Noen flere ritualer gjør seg gjeldende lille julaften. Da er det pynting av juletre som katta kan klatre i, vasking av både hus, avkom og kjæledyr. Når det kan krysses av på listen kan to millioner nordmenn endelig sette seg ned å puste på ei stund, og sette på det de kollektivt er skjønt enige om er toppen av lykke og helt nødvendig for å finne julestemningen - en sketsj fra 1963 om en alkoholiker som forsøker å sjekke opp en dement kvinne med sykelige vrangforestillinger.

Ingenting skriker nostalgi som julen. Det er nærmest som om du lengter tilbake til noe du ikke er helt sikker på selv hva er. Kanskje tilbake til slik julen var da man var smårolling og alt var litt mer magisk enn julestresset man opplever som voksen. Da Disney var selve lyden av jul, og 3 nøtter til askepott var et must å få med seg.

Til slutt gjenstår bare den aller siste seiglivede tradisjonen – nemlig å lene seg tilbake og erklære at neste år! Neste år, da skal man ikke stresse sånn med jula, men la hus være hus og dessuten kjøpe færre gaver.

Først etter denne fremførelse av selvbedrag senker julestemningen seg over de tusen hjem. Som det heter i den koseligste julesangen - det ble jul allikevel!

God jul, slapp av, senk skuldrene og kos deg med dine nærmeste!

Baronessen

 

PT Leg Day

 Jeg fortsetter ufortrødent videre på min vei til å bli treningsnarkis... og det ser i grunnen ikke helt bra ut. Man skal visstnok få LYST til å trene mer når man bare kommer i gang …. og bli avhengig ... det er tydelig at avhengighet ikke er noe som biter lett på meg ...

Vel, nå har jeg og Håvard, min PT, blitt kjent. Godt kjent. Og det betyr bare at han ser hvor sårt jeg trenger muskelmasse i kroppen, for å i det hele tatt holde meg oppreist. (og det er heller ikke så lett skal jeg si deg, men mer om det senere.)

Han har også lært at jeg alltid klarer tre til, etter at jeg sier jeg ikke greier mer, og han har lært at nordnorske kraftuttrykk stort sett sitter i kjeften og at jeg ikke tyr til vold med det første (mest fordi verken armer eller bein klarer å fokusere på noe annet enn de hersens kettlebellsene han alltid skal ha meg til å drasse på)

Håvard har lært at jeg uttrykker nervøse latterliknende lyder når jeg er sliten, og at jeg har en tendens til å jukse når det blir for tungt. Dette skal han ikke ha noe av og jeg må alltid gjøre øvelsene om igjen.

Jeg har lært at Håvard ikke er noen snill kar.

Kjært barn har mange navn. Hamstring curl, reverse hypers, hosisontale back extensions, quads, hithrust, utfall, benspark, knebøy -  u name it.......

Jeg aner ikke hva noe av det er! Ikke synes jeg disse barna er så innmari kjære heller, om jeg bare kan få ha det sagt!

Det eneste jeg vet at jeg har gjort alt dette og mer til og det var så vidt jeg overlevde ...

Jeg har aldri svettet så mye i hele mitt liv, tror jeg! 

“Sweat is weakness leaving the body”, sies det. 

I så fall er jeg Hulken og King Kong om hverandre! Det var insane tungt! Og når man tror man er ferdig og klar til å strekke ut, DA starter han med magetrening! Når man har brukt opp all energi man hadde og har vondt på steder man ikke visste man hadde, DA, ja DA skal magen trenes!

Om jeg har lite muskler i armer og bein, er det ingenting i forhold til magemuskler. De finnes rett og slett ikke, det har 3 svangerskap sørget for. 

Jeg skvetter til idet Håvard sier navnet mitt i pausen mellom rep 1 og rep 2 med ball - situps. Tror du ikke jeg klarte å prestere å duppe av på matta?!? Det sier litt! Jeg var så sliten, så innmari sliten.

Håvard minner meg på at jeg ikke er på treningssenter for å sove, men for å styrke kroppen min. Når jeg sutrer og sier han ikke er spesielt trivelig i dag, minner han meg igjen på at han bare gjør jobben sin og at jeg faktisk betaler for dette.

Hvorfor i alle dager gjør jeg det egentlig? Bruker penger på selvskading og tortur? Det hadde vært billigere, og ikke minst mye mer behagelig å bruke pengene på en full aroma kroppsmassasje og 3 flasker vin! Ikke like sikkert at sjefen hadde sagt seg villig til å sponse det abonnementet da, but still!

Når Håvard foreslår at vi avslutter 5 minutter før i dag siden jeg har "jobbet så godt" (les: sutra og klaga i en times tid, og sovna midt i økta) er jeg mer enn villig til å "betale" for disse 5 minuttene med pause. Krabber inn i garderoben og får på meg tøy, før jeg går bortover mot solstudioet på de høye hælene jeg absolutt måtte ta på meg på jobb i dag.

Stilen i trappen opp mot brua som fungerer som veiovergang - er upåklagelig, og en eldre herremann berømmer meg for å ta fatt på trappetrening kun dager etter hofteoperasjon.. Jeg retter ikke på vedkommende.. jeg har ikke krefter til det... 

i 20 min ligger jeg urørlig i solsenga, ikke en eneste muskel røres. Det eneste tegnet på at det enda finnes liv i meg, er at jeg enda peser som en hyperaktiv border collie i løpetida.

Det er ingen enkel sak å komme seg opp av senga igjen, men det går….en stund… Når jeg skal ut av døra til brun og blid, svikter beina under meg. Jeg deiser rett i bakken i knestående og klarer ikke ta meg for når overkroppen følger etter! Heldigvis har jeg trenings-bagen i neven slik at denne tar av for det verste idet jeg treffer asfalten ublidt. Det må ha sett sykt ugrasiøst ut, men heldigvis for meg er det ingen som ser det (tror jeg). Nå synes jeg i alle fall synd på meg selv!

Kvelden skal tilbringes i sofan foran Tven, jeg tar ingen flere sjanser. Det er best å ikke røre seg mer i dag (og det klarer jeg ikke heller uansett)

Heldigvis er det 6 hele dager til jeg skal møte Håvard igjen, og det er bra-jeg er ikke spesielt fan av han i dag og jeg tviler på at følelsen går over i morgen. Det lukter hjemmekontor – om jeg i det hele tatt får kroppen ut av senga.

Det skal visst føles godt etter trening? Godt??!?!? Jeg har det virkelig ikke godt akkurat nå!

 

-Baronessen har vondt i alle muskler og ledd-

Husk å leve nå!

 Da jeg var 10 år levde jeg i nuet! Det var som å rive av lappen på dagskalenderen og innse at man hadde en HEL dag til å gjøre akkurat det man vil. En hel dag med uendelige muligheter!

Nå er kalenderen min fylt opp, dagen i dag har jeg avskrevet lenge før den har begynt og det samme gjelder for neste uke, uken etter der, og den etter der igjen. Etter Påske en gang kan jeg kanskje ha en dag som ikke er planlagt enda…

 

Da jeg var 10 år, lagde jeg hytte mellom 2 stoler ved hjelp av et dynetrekk, barrikerte meg der med en lommelykt og noen gode tegneserier, lå og kjente på den gode søndagsfølelsen kun avbrutt av at katten kom inn av og til for litt kos. Her kunne jeg ligge i timevis, stenge verden ute mens jeg besøkte mine gamle venner i Andeby eller lærte nye pek av Knoll og Tott.  Når jeg ble lei, og endelig karret meg ut av hytta, var det massevis igjen av dagen til andre ting også. Dagen som varte i en evighet, dagen full av opplevelser som man kunne drømme om når man endelig gikk til sengs klokken ni om kvelden.

 

Nå skvetter jeg til hver gang jeg ser på klokken idet jeg har fått plantet bakenden ned i stolen, for klokken er alltid såpass mye at jeg bare må tusle meg rett i senga ettersom en ny dag truer med å komme… greit med litte grann søvn først .. eller mye.. for jeg liker og sove..

 

Da jeg var 10 år var min største bekymring hvordan jeg skulle få Ole Marius i parallellklassen til å legge merke til meg, vite at jeg eksisterte. 

Nå er jeg mer opptatt av å beholde huset og samtidig ha penger til mat på bordet, oppdra ungene mine, være en god kjæreste, skjøtte jobbene…. og for å ikke glemme bikkja, katten og hestene... 

Da jeg var 10 år betydde sol en dag ute, en dag full av nye ting og utforske

 

I dag betyr sol at jeg må lukke gardinene på kontoret for å ha mulighet til å se hva jeg gjør på pc-skjermen… 

Da jeg var 10 år betydde et snødekt landskap masse moro, på med ski eller rett i akebakken. Eventuelt skli etter bussen når den kjørte avgårde.. (livsfarlig lek det der egentlig, men gøy var det.)

 Nå betyr et snødekt landskap at man må skrape av bilen, måke snø, og alt dette med en eller flere  hylende unger rundt beina, som er enten alt for trøtt for å stå opp, eller alt for trøtt etter skolen og vil ha mat. 

Kjenner jeg skulle ønske jeg var 10 år igjen, bekymringsløs og kunne gjøre alt hva jeg vil, innenfor de alt for tøyelige grensene min mor satte den gangen. Regninger var noe man ga til stefar, jeg hanka heller tak i den nyeste utgaven av leketøy katalogen som kom i posten, satte kryss ved alt jeg ønsket meg.

 Maten stod alltid på bordet, det var bare å spise og gå. Det sørget min stefar for.

På fredager luktet det friskt av grønnsåpe blandet med middagslukt, og huset var vasket og ga oss en herlig helgefølelse. Nå visste vi at vi hadde lenge fri før hverdagen kom igjen.

 

Nå må jeg vaske, rydde, pynte og brette tøy helt selv.... og helga forsvinner som dugg for solen og fredag går over i mandag igjen før man får tid til å tenke seg om.

Jeg tror de fleste glemmer å leve i nuet, og er alt for opptatte av å jage etter alt man ikke har. Det er i allefall tilfelle for meg. Så fra nå av skal jeg akseptere det jeg har, like det jeg gjør, være meg selv og prøve å leve i nuet. 

Så lørdagen ble nettopp slik, jeg gjorde akkurat de jeg hadde lyst til der og da. Det resulterte i en tur i Skyland med et fotballag av unger, en lang gåtur med beste venninna og en lang herlig skravlekveld med verdens beste kjæreste. Det gjorde godt og jeg føler helga har vært lang og innholdsrik. Jeg er tilfreds og lykkelig - hva er vel bedre enn det?

Så folkens, lev litt mer i nuet, slutt å bekymre deg, tenk positivt og sett pris på lykke. 

Baronessen

 

Oh herlige treningsglede...

 Etterhvert som alderen stiger innser man at kroppen går i stykker i samme tempo. 

Det er ikke like langt mellom vondtene - og skadene, og man kjenner at man lever...virkelig kjenner det....

For et drøyt år siden, midt i min beste tur-entusiast-periode klarte jeg naturligvis å skade meg. De som kjenner meg vet at jeg er "ute for det meste" og dette var naturligvis intet unntak. 

Turen opp til Søgnes "Hollywoodskilt" endte med knall og fall (måtte skynde oss ned, var kun en halvtime til polet stengte..) og påfølgende 8 uker med benskinne da kneet takket for seg. Når man går med benskinne må man også bruke krykker, og da blusset naturligvis den velkjente betennelsen i supraspinatus opp igjen. Heldigvis var jeg nå "inne i systemet" takker være den eminente helseforsikringen på jobben (shoutout til Gjensidige behandlingsforsikring!) og under et år senere er jeg ferdig helet i kneet samt endelig operert i skulderen som har plaget en stakkar i et tiår. Nå gjenstår kun det siste, opptreningen.... Jeg investerer i ei bikkje og starter med små turer i skauen. Men dette gjelder visst ikke som opptrening i følge de som har greie på sånt.

Etter ukesvis med lovnader til fysioterapeuten, og massevis av unnskyldninger for at man ikke hadde fått kommet seg avgårde (og vi har hatt en hel haug å ta av, isolasjon, korona, isolasjon, korona, karantene, korona) måtte jeg bite i det sure eplet å få meldt meg inn på sats. Og det fine med sats, er at du som nytt medlem får en gratis PT time på kjøpet. 

Det tok meg et par uker som støttemedlem før jeg fikk en telefon fra en av senterets personlige trenere. Jeg booker time, dog under massivt press fra personen i andre enden, og avtaler time uka etter. 

Ved godt mot enda, det er jo en hel uke til. Dagene går kjappere enn forventet, og jeg går tom for unnskyldninger. Akkurat idet jeg tenker at jeg kan skrive en melding om at det ikke passer så bra i dag likevel, tikker det inn en sms med positiv ordlyd. "Hei, er du klar for trening? Gleder meg til å se deg kl 17"

Faen..klokka er 16.30..det er for sent å trekke seg nå.

Jobber effektivt på hjemmekontor så lenge jeg kan, går en timestur med bikkja, og rekker akkurat å hive meg i bilen 5 min før jeg skal møte denne karen i resepsjonen på Sats. Kommer meg helt ned Bråvannsbakken før jeg innser at treningskoene ligger i gangen hjemme. Må naturligvis snu og parkerer dermed utenfor senteret 10 min etter skjema. Jaja, da er det bare 50 min trening da, om ikke annet..

Det er skikkelig tøft å gå inn døra til senteret, for når jeg kjenner etter (virkelig godt etter), verker både kne og skulder som besatt akkurat i dag, og dessuten har jeg vært syk og hoster en del enda. Kan man snu?

Når jeg kommer meg inn og treffer Håvard i respepsjonen, blir alt så meget lettere. Han er fantastisk! Mørkt hår, brune øyne og et smil som ville fått selveste Siv Jensen mo i knærne. Han snakker mildt til meg med verdens mest behagelige stemme og har en fremtoning som forteller meg at alt vil bli bra. 

Vi starter med en kjapp prat, der jeg legger lista så lavt det overhodet er mulig, og ber han være varsom med krøplinger som meg. 

Etter en liten omvisning på senteret er det rett ut i trening. Vi starter rolig (i flg PT...) og jeg sliter med alt fra konsentrasjon til balansen. Det er ikke så himla lett å konsentrere seg nå Håvard står tett inntil meg i sin åletrange lycra-outfit..og med en kropp som nok har krevd litt mer arbeid enn min... Da vi tester noen sit-ups pusher jeg meg selv til det ytterste, for magemusklene er nemlig allerede helt utkjørt etter å ha hold magen inne helt siden jeg møtte han i respesjonen.

Etterpå må jeg ligge på rygg og løfte vekter opp i luften. Jeg er ukordinert og peser som en hval, men gjør mitt aller beste. (som ikke er så alt for mye kan man vel innrømme) Vi kjører 6 forskjellige rygg og skulderøvelser (men ikke mindre enn 8 repitisjoner) og vektene blir tyngre og tyngre.

Håvard blir litt ufølsom etterhvert og hevder at mine skrik forstyrrer de andre på treningsenteret. Jeg har funnet ut at den behagelige stemmen jeg hørte for kun 40 minutter siden nå er litt for nasal og i grunnen veldig irriterende. Jeg fikk vondt i brystet (etter alle øktene med vekter) da jeg skulle på tredemøllen og måtte ta trappemaskinen istedet. (Hvem i helvete har funnet opp en maskin som simulerer en aktivitet som gjør heisen avlegs?) Håvard sier at det vil hjelpe meg å komme i form og øke min livsnytelse eller noe sånt. Han snakker masse annen drittprat også.

Håvard smiler til meg med sine vampyrliknende tenner. Han minner jeg på at jeg var 15 min for sen (det var faktisk bare 10) men heldigvis så har han ingen klienter etter meg så vi kan ta igjen den tapte tiden. Han tvinger meg til å trene rumpe og lår, og blir sur når jeg løper avgårde og gjemmer meg i garderoben. Han får en kollega til å hente meg og som straff setter han meg til å ro i 20 min. 

Det er nå gått 1 time og 20 minutter siden jeg ankom treningsenteret og jeg hater den hersens idioten! Han er det verste menneskeliknende vesenet født på denne planeten! Teite, anorektiske lille treningsnarkomanen! Dersom jeg hadde klart å røre en eneste del av kroppen min uten denne intense smerten skulle jeg slått han rett ned. Håvard vil at jeg skal jobbe med min biceps. JEG HAR INGEN BICEPS, denne har de kuttet av for så å sydd på igjen et annet sted under operasjonen. den er med andre ord helt død - omtrent som meg akkurat nå. Sur blir han og når jeg lager hakk i gulvet, men om han absolutt ville unngå det skulle han ikke gitt meg de hersens manualene, eller noe annet tyngre enn en brødskive etter snart 1,5 time med trening med en som ikke har sett innsiden på et treningsenter på årevis. Jeg er rimelig sikker på at Håvard tok utdannelsen sin på sadisthøyskolen, og fikk utmerkelse i grenen "tilføre smerte"

I morges måtte jeg drikke 2 kanner kaffe for å klare å stå opp. Jeg prøvde å pusse tennene men den eneste mulige måten var å ligge med hodet på tannbørsten og røre munnen frem og tilbake over den. Etter kun 15 minutters strev klarer jeg å få på meg bukse og sko, og jeg klarer å kjøre bil så lenge jeg ikke må styre eller bremse. Jeg biter tennene sammen, og klarer med all viljestyrke jeg besitter, å ikke hyle ut intense kraftsalver når jeg må reise meg opp av stolen på dagens internmøte. 

Jeg er sjeleglad når folk endelig peller seg hjem og jeg får kontoret for meg selv, og kan kippe av meg skoene, sige ned på gulvet å la tårene renne fritt. Jeg hater Håvard, og jeg hater lårene mine!

Håvard klarte å bryte meg akkurat langt nok ned til å få lurt meg til å signere en avtale med ikke mindre enn 10 PT timer over 10 uker. Så på Tirsdag er det påan igjen. Gleder meg helt villt......

Baronessen 

Ville du vært 25 igjen?

 Jakten på ungdomskilden er stadig mer populær. Man leter etter spor eller hint om hvor kilden befinner seg. Et kart kanskje, som er tegnet med kull på et stykke skinn fra en flådd apekatt. Eller kanskje en gåte, som har gått på folkemunne i århundrer, der løsningen røper kildens skjulested. Kanskje på baksiden av uavhengighetserklæringen? Det hadde i alle fall blitt en bedre, og mer sannsynlig story enn at den leder til en større pengeskatt...eller?

Har du noen gang sittet på bussen og studert, ja virkelig studert menneskene rundt deg. Det er ikke ofte undertegnede tar buss da, eller annen kollektiv transport for den saks skyld, men når jeg gjør det, ja da titter jeg med rundt. Det finnes så ufattelig mange forskjellige mennesketyper! Store, små, lange, merkelig, skumle, pratsomme og tause. Men en ting har alle til felles, i hvert fall de over fem og tjue, det å bli gammel. Nesten alle mennesker lever med frykten om å få rynker, krympe sammen til en lite rosin, bli sur og senil eller det verste, å havne på gamlehjem med bleier og plastikk laken. Og de i tidlig tjueåra er de aller verste!

Det finnes mange produkter og små finesser som skal holde oss unge lengre. Som anti-rynke krem med Q10 som strammer opp huden og gjør deg iallfall 10 år yngre… Nivea body krem som løfter opp alt som tyngdekraften drar ned med alderen. For å ikke snakke om «hold in» strømpebuksene og «push-up» BH. Sistnevnte er svært effektivt om jeg bare får nevne det…

Det jeg har nevnt nå er hovedsakelig forbehold kvinner. Er det slik at det er kun kvinner som bryr deg om å bevare ungdommeligheten? Det vet jeg med sikkerhet at det ikke er, men menn bryr seg kanskje ikke så mye om å stramme opp huden, bakenden eller lårene. Menn er mer materialister. De måler gjerne hvor gammel de er (og eventuelle andre målbare enheter av kroppen...) i hva de har oppnådd av hus, bil, båt, hytte og you name it!

Når 40 årene nærmer seg rauser de ut for å investere i sportsbil eller motorsykkel, og kruser rundt i byen med en flott "babe" i armkroken. Det viktig for en mann å ha en ung og pen dame  -  eller burde jeg si jente? Ja damer er de iallefall ikke riktig blitt enda. Men en jente med alt for små klær som blotter mye hud (slik som menn visstnok liker) og et overdolla ansikt med masse sminke i allslags farger og «skimmer», og ikke minst - Fillers! Fillers folkens, det er greia nå. Jo mer man likner Dolly Duck - jo bedre!

Men nå vil jeg ikke antyde at dette er slik alle reagerer på alderdommens første tegn. Noen reagerer faktisk helt motsatt. De går i de samme klærne som visstnok var hippe på 70- 80 tallet, og har samme frisyre som de ble født med. De har fortsatt det "gamle" synet på tilværelsen og har aldri hørt om sminke eller BH – og i alle fall ikke barberhøvel…. Jeg kjenner et par av disse...

Så står vi igjen med de som er midt på treet. De som oppdaterer garderoben og frisyren hvert skuddår og bruker en riktig dose med sminke og kremer. Og har et fornuftig pengebruk og heller nøyer seg med en brukt Nissan Leaf. Det er de som lar naturen gå sin gang og har slått seg til ro med at alderen setter spor. For det er vel slik at det egentlig ikke er noe man kan gjøre for å stoppe eller sinke aldringsprosessen, annet enn å prøve å skjule den, eller bare føle seg ung. Moralen blir vel da at man skal holde balansen mellom hipt og voksent. Og ikke vippe til feil side og eller falle av pinnen. 

Selv nærmer jeg faretruende meg mitt fjerde tiår, selv om det enda er littegrann tid igjen. Men jeg kunne virkelig ikke tenke meg å la noen stikker nåler i ansiktet mitt. Det er ille nok at de må stikke nåler i skuldre og knær fordi kroppen forfaller og trenger smertelindring.. 

Når det kommer til ansiktet holder det også med ansiktsmasken jeg prøvde her om dagen, i god tro om at dette var en helt alminnelig maske, som kun renset huden. Joda, den renset ansiktet bra den....for både hud og hår! Jeg skulle ikke fått den av etterpå! Der satt jeg, med masse sort gugge gnudd ut over trynet, og banna og sverta, mens jeg sendte SOS meldinger til omtrent alle jeg kjenner. Da jeg endelig klarte å få av møkka, etter anstrengelser du ikke vil tro meg på, var riktignok huden min myk, men også rød og svei som pokker! Aldri mer! Da skal jeg heller ha rynker! Selvskading har jeg aldri vært fan av...

Stort sett så blir jeg spurt om leg på polet enda når jeg skal unne meg ei flaske hvit (og har munnbind på) og tar naturligvis dette som et komplement og bevis på at de synlige rynkene ikke har meldt sin ankomst riktig enda (og er godt skjult av panneluggen jeg nylig har klippet til) 

Men når damen bak kassa titter på fødselsdatoen, ber meg ta av munnbindet for så å utbryte «OI! Oi!  Ja jeg ser det jo nå når du tar av munnbindet - hahahah" blir liksom litt av komplementet ødelagt må jeg innrømme. Jeg kommenterer dette for så å få til svar at når man har rundet de femogtredve fortjener det et OI!. Fremdeles føler jeg med ikke det spor bedre merkelig nok……

Uansett – årene går og jeg synes faktisk ikke det er så himla ille i grunn. Med alderen kommer visdom, og nå har jeg visdom nok til å le av de på tjuefem som enda sitter å sutrer over at de blir eldre. Jeg er nemlig gammel nok til å ha innsett at det er faen så lite en kan gjøre med akkurat det enn å leve livet til det fulle – og som om man var nettopp femogtyve! 

Baronessen

Mandag eller Tirsdag? Blå åkke som..

Påskeferien er over for denne gang, og for en gang skyld trossa jeg lakenskrekken og kom meg i seng i rimelig tid i går kveld.

 Dagen starter relativt optimalt, med sol strømmende inn gjennom vinduet akkumulert med lyden av fuglekvitter overdøvet av søppelbilen på utsiden. Jeg prøver å strekke kroppen som en katt, og i dag går det faktisk helt bra, helt uten at jeg pådrar meg kink i verken nakke eller rygg. Dette lover godt! 

Det tar med nøyaktig 6 minutter og stå opp, kle meg, sette på kaffen og komme meg på kontoret. Dette kalles effektivitet folkens! (Hjelper jo litt at kontoret for tiden er plassert i det ene hjørnet av stua da)

I dag er det planleggingsdag på både skole og bhg, og fremsynt og smart som jeg er, er dagen blitt tildelt min kjære X, og huset er rolig og tomt for andre enn meg selv, katten og bikkja. 

Nyter en ferskbryggen kopp Evergood mens vi har morgenmøte på Teams, idet telefonen ringer. Når det står Voiebyen skole i skjermen stusser jeg litt. Alle foreldre vet jo at en telefon fra skolen ikke er godt nytt, men i dag er jo ikke ungene der engang.

Det viser seg at det nemlig IKKE er planleggingsdag i dag likevel, dette gjelder kun for barnehagen, (På tross av at skoleruta på kommunens siden påstår noe annet) og begge de to eldste har (naturligvis) ikke innfunnet seg i klasserommet ved skoledagens start. Dette visste jeg jo... 
Legger meg flat men får høre at skolen har omtrent halvparten av elevene de skal i dag, så dette gjelder heldigvis ikke bare oss! Sier jeg skal få de unge håpefulle av gårde så snart det lar seg gjøre. Og det skal vise seg å bli litt utfordrende.

Faen,faen,faen! Så mye for en rolig start på dagen!

Ringer X`en men han tar ikke telefonen. Ringer eldstejenta, men ho tar heller ikke telefonen. Ettersom X`en ikke har bil, må de uansett bruke min, så jeg hiver på meg mer klær, hopper inn i bilen og har store ambisjoner om å kjøre oppover for å få gjengen opp av køya og av gårde på læringsinstitusjonen  (Ja, vi er alle B mennesker i vår familie) 

Men bilen starter ikke! Hva nå! Joda, frøken blond (altså meg om det var noen tvil) har klart å la lysene stå på da jeg parkerte Elvis (jepp, bilen heter Elvis. Sort Elbil som er rund i kantene og har skiltnummer som starter på EL. Det sier seg selv!) i går kveld. Ikke nok med det, neida, jeg parkerte naturligvis på "feil" sted slik at ladekabelen ikke når fra stikkontakten (jaja, veeet, jeg burde ha ladeboks på veggen. Får ta det opp med sjefa på neste lønnssamtale) og frem til uttaket på bilen. Og jeg eier ikke noen av disse praktiske lange skøyteledningene man burde ha.

Heldigvis har jeg littegrann flaks i dag også, for naboen kommer akkurat ut i garasjens mens jeg sender alle himmelens guder kraftsalver som hadde fått Trump til å gråte, og har faktisk en slik lang fancy ledning til låns. Får koblet bilen til strøm i håp om at denne vil fungere senere i dag.

Men, dilemmaet med ungene er jo likevel ikke løst. Jeg slår på tråden til lærerne igjen, og foreslår ydmykt (så ydmykt som jeg kan da... alt er relativt) at vi tar hjemmeundervisning i dag. Det går heldigvis bra, og innen gjengen lenger oppe på Bråvann (Les min kjære X og kidsa) rekker å ringe opp, har mor fikset alt sammen. Igjen. Nemlig! Snakker vi supermamma? (om vi ser bort fra hele fadesen med å tro det er planleggingsdag når det ikke er det da..)

Ungene er storfornøyd med en ekstra fridag, faren kanskje ikke fullt så begeistret. Roen senker seg igjen i stua mi, med unntak av en hund som hoster og harker for å få opp diverse hårballer (Satser i alle fall på at det er bare det han sliter med. #bekymrabonusmamma) og en katt som prøver å overbevise om at hun er i ferd med å sulte ihjel.

Innen lunsj har jeg både fått start på bilen og drukket mer kaffe, så humøret er stigende. Når man da i tillegg møter sårt savnede kollegaer på kontoret etterpå, da kan man jo ikke klage mer vel? Så kanskje ikke akkurat blåmandag, men iallefall en riiimelig blå start på en Tirsdag!

-Baronessen-

Man sitter ikke inne i fint vær, det sa alltid min mamma!

 Det er den tiden av året igjen. Sola skinner, snøen smelter. Veier og stier ligger der, klare til å bli invadert av ivrige treningsentusiaster og sofaglade TV-slaver. Jeg kaster et forsiktig blikk ut av vinduet. Gradestokken har krøpet over på den røde siden, og både den og sola forteller at nå – NÅ bare MÅ du se til å komme deg ut. Ingen skal sitte inne i sånt vær!

Jeg sliter enda, selv i voksen alder, med dårlig samvittighet av å sitte inne når det er fint vær. Opphavet kom under huden på meg, rett og slett..

Drivkraften er selvsagt sommeren. Snart – alt for snart – er den her, og vi skal kaste klærne igjen. Nåja, ikke riktig alle da, men mange nok til å avsløre hvor juleribba, lammelåret, den engelske konfekten og sjokoladekyllingene fra de foregående månedene har tatt veien. Riktignok har jeg snudd speilet i gangen inn mot veggen, så jeg slipper å se meg selv i tide og utide, men jeg har en mistanke om at vinterdvalen, 8 uker med benskinne og påfølgende prolaps (ja, jeg er 90 år...! ) og Covid 19 har ført til valpefett både her og der. Hva skal jeg gjøre? 

Jeg begynner med å snu speilet. Så tar jeg en forsiktig titt i det. Litt fra siden og i ikke alt for flatterende lys. Til min store overraskelse kjenner jeg meg selv igjen, selv om jeg med respekt å melde nok er littgrann mer bulkete her og der enn jeg var i fjor høst. Så lister jeg meg bort til skapet, finner fram treningstøyet og legger det på sofaen ved vinduet.

Der blir det liggende i fire dager. Utenfor løper flere og flere mosjonister forbi på gangstien. Nåja – noen løper. Andre går, og noen ser faktisk ut som de kryper. Bråvannsbakken er - og blir et helvette, og sånn er det med den saken!

Jeg trekker pusten dypt og skrider til verket med å få på meg tøyet. Jeg har aldri hatt klaustrofobi før, men nå er det jammen like før. Klærne var da ikke så trange i fjor? Jeg føler meg som en larve innsydd i puppen, men jeg trøster meg med at jeg også en dag vil bli til en sommerfugl. Kanskje… Dermed sloss jeg meg ut av tightsen og inn i kosebuksene igjen, trekker pleddet godt rundt meg og forskanset meg foran TV’en. Det er nemlig kommet en helt fersk episode av serien jeg følger med på. 

Uka etter gjør jeg et nytt forsøk. Så tvinger jeg meg ut og sleper meg rundt Bråvannet. Det går relativt rotete og ukoordinert for seg… Om sannheten på død og liv må fram, så holder jeg på å stryke med. Men jeg trøster meg selv nok en gang med at hvis jeg skulle segne om, så er iallfall snøen borte og jeg vil antakeligvis bli funnet forholdsvis fort av andre mosjonister. Og hund har jeg med meg og - så han må da vel kunne tilkalle hjelp? Jeg håper at noen av dem vil være i stand til å få meg tilbake til huset, sofaen, teppet og TV’en, eventuelt til legevakten om behovet skulle være der.

Når jeg endelig er hjemme igjen husker jeg plutselig at statistikken sier at ganske mange aldri kommer lenger enn til først treningsforsøket. Jeg lover jeg meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skal være en av dem, skifter til en litt mer behagelig bukse (er nemlig overbevist om at det er den alt for trange buksa som gjør at jeg ikke klarer å bevege meg!), fester bikkja rundt magen og tar på meg løpeskoene som ble innkjøpt i fjor, men aldri har blitt brukt til å løpe i. De fungerer imidlertid utmerket til å gå ut med søpla i...

Jeg jogger i sakte (!) tempo ned til barnehagen og tilbake, det er vel sånn omtrent 500 m en vei... Det får være nok for i dag, man skal jo ikke overdrive heller? Bikkja peser og det må jo være et godt tegn? Eller så er han i like elendig fysisk forfatning som sin matmor…som nok er det mest sannsynlige.

En uke senere kan jeg kun skilte med relativt behagelige gåturer i vågsbygdskauen. Jeg skylder på at kneet ikke er helet nok til joggeturer (og det kommer jeg nok til å fortsette med…)

Jeg har investert i noen bukser som er en lett blanding av tights og joggiser, en litt vid topp og en litt for stor college genser. Mine medmosjonister trenger så visst ikke se juleribba henge og slenge…Jeg må innse at jeg er blitt en del av statistikken og slår meg til ro med det.

Men utrolig nok er jeg kommet tilbake til den gode stimen jeg var i før kneskaden, og det er da alltids noe! Om man går, løper eller sykler, er vel det viktigste at man kommer seg ut i finværet, og ikke sitter inne? Ikke sant mamma?

Karåna

De som visstnok har greie på sånt, sier at det tar 10 dager før barn faller inn i en ny rutine. 

I dag er vi på dag 7. 

3 dager igjen da...

Dag 1 med hjemmekontor var Fredag i pappa-uka, og jeg var supereffektiv og fikk gjort en hel del. Jeg er priveligert nok til å ha en jobb som lar seg gjøre hjemmefra, og når ungeflokken på 3 ( på hhv. 4,5 og 10 år) er hos sin far blir det i grunnen ganske så greit. Det er også tidlig nok i karantenetiden til at man ser lyst på det hele.

Dag 2 med hjemmekontor gjorde det klart at vi ikke er særlig enige om noe som helst av nye rutiner her hjemme. Hva vi skal spise til frokost. Hva vi skal ha på oss.. Vi er sågar enige om at ingen skal på jobb, skole eller barnehage i dag, selv om enkelte av oss ikke er like fornøyd med det som andre er..

Vi kjefter og smeller litt, men er venner og vel forlikt når det kommer til lunsjtider. For en stund om ikke annet. Jeg får gjort noe fornuftig jobb innimellom henting av mat, servering av saft, legobygging og kveldstell. En liten spasertur etter middag gjør godt for alles humør også. Vi er enda ved god mot.

Man er iallefall ikke arbeidsledig på hjemmebane som mor (eller som far for den saks skyld men siden jeg er alene her refererer jeg kun til meg selv..) og når man i tillegg skal ha hjemmekontor og prøve å gjøre en sånn noen lunde grei jobb, være barnehagepedagog og lærer, da kan man ikke klage på at disse karantenetider er kjedelige. Det hadde i grunnen ikke være helt krise med en time eller to i total kjedsomhet for å si det slik.

De siste dagene har jeg vasket badegulvet hele 3 ganger. Og det er på ingen måte fordi jeg har støv på hjernen, heller tvert imot. Jeg trives godt med mine hybelkaniner jeg. Nei, jeg var faktisk helt nødt.

Dag 3 med hjemmekontor forløp seg nemlig slik at jeg faktisk trodde dette var gjennomførbart. Klok av dagen skade dagen i forveien er jeg nå utstyrt med nettbrett fullt oppladet, en haug med faktabøker for barn med tilhørende lydbøker, og abonnement på alt av apper som har barnetv og barnefilmer. Jeg er mer eller mindre overbevist om at denne dagen skal gå smertefritt og jeg skal få gjort en hel del med arbeid. 

Littegrann skeptisk blir jeg likevel da de allerede før de har kommet seg fra senga til sofan, krangler om hvem som skal sitte hvor og hva de skal se. Men når de etter bare 10 minutter med slosskamp har avgjort det hele og Sauen Saun står på skjermen, stiger optimismen igjen.

Jeg setter meg ned og får unna noen mail og annet forfallende arbeid som har stått på vent, og nyter at det er stille nok til at jeg faktisk får gjort noe arbeid. Hei Vent! Stille?! Har det ikke vært stille veldig lenge?

Tar en titt ut av "kontoret" (som fortiden er på eldstejentas rom da det er eneste stedet jeg kunne sette opp hjemmekontor som kunne blir ståenende en stund uten å bli hærpa av Knoll og Tott) og ser at bad-døren er låst. Når jeg omsider får kjeltringene til å åpne ramler det noen nord-norske kraftstrofer ut av meg.
Alle bamsene ligger nemlig utover gulvet. og mine unger eier tonnevis av bamser! De er vasket en etter en med "dynk bamsen i vann metoden" og sirlig plassert på alle badets overflater. Det er vann over alt!! Når jeg på et lite pedagogisk måte spør hva i alle dager de holder på meg, får jeg til svar at de vasker "Kaaråååna" vekk fra bamsene....Hva kan man gjøre? man kan ikke kjefte i alle fall.
Alle håndklær går med til å tørke bamser,bad og oversvømmelse, og gulvet er dermed vasket for første gang.
Det er nå jeg innser at ungene må ut, Korona eller ikke. Så fra dag 2 er portforbudet opphevet og det satt ny regel om at de får lov til å leke i gata med naboungene i 2 nabohus, men må holde avstand og ikke gå inn til hverandre. Tiltak som må til for å overleve dette!

Hjemmekontor dag 4 starter omtrent slik de andre, det diskuteres heftig om hva vi skal spise, kle oss i, gjøre i dag og sånn, det kjeftes og smelles og vi blir halveis enige til slutt. Alternativt har bare mora gitt opp.
Litt utover dagen oppstår plutselig et øyeblikk der alle 3 befinner seg i ulike rom med ulike aktiviteter som opptar dem. Benytter igjen sjansen til å hive meg over jobben igjen, og det starter godt.
Igjen "våkner" jeg opp av øredøvende stillhet, og denne gang reagerer jeg litt kjappere enn sist.

Nå har tidligere nevnte bamser fått makeover. Med mammas sminke! Alle bamser, gulv, benk og unger er utklint i sminke av ymse slag, og Knoll og Tott synes det er ustyrtelig morsomt at de har grønn og sort tunge. For det er selvsagt helt naturlig at øyenskyggen skal på tunga, sant??
Dersom du er dame og noen gang har mistet øyenskygge eller rouge ned i flisene, vet dere nå nøyaktig hvordan baderomsgulvet ser ut. Legg til 4 traskende barneføtter ,og dere forstår hvorfor gulvet nå får sin 2 vask på 2 dager. Det samme gjelder pulten på barnerommet, gulvet der og ungene selv. Bamsebeholdningen er halvert om ikke annet, og de resterende får seg en, - nok veldig etterlengtet , tur i vaskemaskinen.

Ungene blir igjen kastet ut for å leke med naboungene, og ikke uventet er disse også allerede ute...

Hjemmekontor dag 5 orker jeg ikke engang tenke på arbeid, det får bli kveldsjobbing isteden. 

Vi slår opp øynene, alle får nøyaktig det de vil ha og spise (som ble vafler på den ene, toast på den andre, hamburgerbrød med nugatti på den 3 og en kanne kaffe på mora), se akkurat det de vil se, bruke nettbrettet så lenge de vil før jeg beordrer alle ut ved lunsjtider. Vi fyrer opp bålpanne i skogen og griller pølser men tidligere nevnte nabounger (Karantenelaget som vi selv har valgt å kalle det) Vi koser oss noen timer, og får litt etterlengtet sosialt samvær (med en meters mellomrom selvsagt)

Jeg har gitt opp og resten av kvelden befinner jeg med på gulvet på barnerommet iført rollen som Barbie 1 - mekler mellom Ken og Barbie 2 om hvem som får lov til å kjøre den rosa barbie-bilen. Meklingen viser seg å være fånyttes da T-Rex plutselig kommer og tramper over hele greia, for anledningen styrt av spiderman som nå er blitt en "onding" (les: en ond mann). 

Legginga går som vanlig, vill jakt rundt i huset etter Knoll og Tott for å få på de pysj, trusler om inndraging av nettbrett og lydbøker dersom de ikke hører etter, og telling til 3 som slutter på 2 da mora ikke tørr fullføre i fare for å faktisk måtte inndra overnevnte tidsfordriv. Akkurat nå kan jeg ikke la det skje, da dette er halmstrået jeg klamrer meg til for å få gjort noe som helst fornuftig på hjemmekontor dag 6...

Tennene pusses så som så da det er temmelig vanskleig å få pusset tenner i en lukket munn eiet av en krakilsk unge. Karius og Baktus lever det glade liv da de tidligere har blitt fòret med både nugatti, vafler , pølser og kjeks og i tillegg ikke får smake en dråpe fluor. Godt det er melketenner sier jeg bare....

Nå skal jeg benytte Torsdagskvelden til å vaske badegulvet for 3 gang. Knoll og Tott har nemling allerede vasket det. Med babyolje. Så nå går alle på do med livet som innsats.

Etterpå skal jeg få gjort noe jobb, når de er i drømmeland. For det er eneste måte å få gjort noe som helst på.

I morgen er det hjemmekontor dag 6...og heldigvis den siste før helgen. Neste uke er en ny pappauke, så da skal jeg endelig få gjort noe av alt det fornuftige jeg skulle gjort denne uka! Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, og akkurat nå ser jeg virkelig fordelene med 50/50 ordningen med barnefar. Annenhver uke får vi begge gjort mye arbeid iallefall, mens denne unntaktstilstanden i Norge pågår.

Baronessen