Det er den tiden av året igjen. Sola skinner, snøen smelter. Veier og stier ligger der, klare til å bli invadert av ivrige treningsentusiaster og sofaglade TV-slaver. Jeg kaster et forsiktig blikk ut av vinduet. Gradestokken har krøpet over på den røde siden, og både den og sola forteller at nå – NÅ bare MÅ du se til å komme deg ut. Ingen skal sitte inne i sånt vær!
Jeg sliter enda, selv i voksen alder, med dårlig samvittighet av å sitte inne når det er fint vær. Opphavet kom under huden på meg, rett og slett..
Drivkraften er selvsagt sommeren. Snart – alt for snart – er den her, og vi skal kaste klærne igjen. Nåja, ikke riktig alle da, men mange nok til å avsløre hvor juleribba, lammelåret, den engelske konfekten og sjokoladekyllingene fra de foregående månedene har tatt veien. Riktignok har jeg snudd speilet i gangen inn mot veggen, så jeg slipper å se meg selv i tide og utide, men jeg har en mistanke om at vinterdvalen, 8 uker med benskinne og påfølgende prolaps (ja, jeg er 90 år...! ) og Covid 19 har ført til valpefett både her og der. Hva skal jeg gjøre?
Jeg begynner med å snu speilet. Så tar jeg en forsiktig titt i det. Litt fra siden og i ikke alt for flatterende lys. Til min store overraskelse kjenner jeg meg selv igjen, selv om jeg med respekt å melde nok er littgrann mer bulkete her og der enn jeg var i fjor høst. Så lister jeg meg bort til skapet, finner fram treningstøyet og legger det på sofaen ved vinduet.
Der blir det liggende i fire dager. Utenfor løper flere og flere mosjonister forbi på gangstien. Nåja – noen løper. Andre går, og noen ser faktisk ut som de kryper. Bråvannsbakken er - og blir et helvette, og sånn er det med den saken!
Jeg trekker pusten dypt og skrider til verket med å få på meg tøyet. Jeg har aldri hatt klaustrofobi før, men nå er det jammen like før. Klærne var da ikke så trange i fjor? Jeg føler meg som en larve innsydd i puppen, men jeg trøster meg med at jeg også en dag vil bli til en sommerfugl. Kanskje… Dermed sloss jeg meg ut av tightsen og inn i kosebuksene igjen, trekker pleddet godt rundt meg og forskanset meg foran TV’en. Det er nemlig kommet en helt fersk episode av serien jeg følger med på.
Uka etter gjør jeg et nytt forsøk. Så tvinger jeg meg ut og sleper meg rundt Bråvannet. Det går relativt rotete og ukoordinert for seg… Om sannheten på død og liv må fram, så holder jeg på å stryke med. Men jeg trøster meg selv nok en gang med at hvis jeg skulle segne om, så er iallfall snøen borte og jeg vil antakeligvis bli funnet forholdsvis fort av andre mosjonister. Og hund har jeg med meg og - så han må da vel kunne tilkalle hjelp? Jeg håper at noen av dem vil være i stand til å få meg tilbake til huset, sofaen, teppet og TV’en, eventuelt til legevakten om behovet skulle være der.
Når jeg endelig er hjemme igjen husker jeg plutselig at statistikken sier at ganske mange aldri kommer lenger enn til først treningsforsøket. Jeg lover jeg meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skal være en av dem, skifter til en litt mer behagelig bukse (er nemlig overbevist om at det er den alt for trange buksa som gjør at jeg ikke klarer å bevege meg!), fester bikkja rundt magen og tar på meg løpeskoene som ble innkjøpt i fjor, men aldri har blitt brukt til å løpe i. De fungerer imidlertid utmerket til å gå ut med søpla i...
Jeg jogger i sakte (!) tempo ned til barnehagen og tilbake, det er vel sånn omtrent 500 m en vei... Det får være nok for i dag, man skal jo ikke overdrive heller? Bikkja peser og det må jo være et godt tegn? Eller så er han i like elendig fysisk forfatning som sin matmor…som nok er det mest sannsynlige.
En uke senere kan jeg kun skilte med relativt behagelige gåturer i vågsbygdskauen. Jeg skylder på at kneet ikke er helet nok til joggeturer (og det kommer jeg nok til å fortsette med…)
Jeg har investert i noen bukser som er en lett blanding av tights og joggiser, en litt vid topp og en litt for stor college genser. Mine medmosjonister trenger så visst ikke se juleribba henge og slenge…Jeg må innse at jeg er blitt en del av statistikken og slår meg til ro med det.
Men utrolig nok er jeg kommet tilbake til den gode stimen jeg var i før kneskaden, og det er da alltids noe! Om man går, løper eller sykler, er vel det viktigste at man kommer seg ut i finværet, og ikke sitter inne? Ikke sant mamma?
Tihi
SvarSlett