Etterhvert som alderen stiger innser man at kroppen går i stykker i samme tempo.
Det er ikke like langt mellom vondtene - og skadene, og man kjenner at man lever...virkelig kjenner det....
For et drøyt år siden, midt i min beste tur-entusiast-periode klarte jeg naturligvis å skade meg. De som kjenner meg vet at jeg er "ute for det meste" og dette var naturligvis intet unntak.
Turen opp til Søgnes "Hollywoodskilt" endte med knall og fall (måtte skynde oss ned, var kun en halvtime til polet stengte..) og påfølgende 8 uker med benskinne da kneet takket for seg. Når man går med benskinne må man også bruke krykker, og da blusset naturligvis den velkjente betennelsen i supraspinatus opp igjen. Heldigvis var jeg nå "inne i systemet" takker være den eminente helseforsikringen på jobben (shoutout til Gjensidige behandlingsforsikring!) og under et år senere er jeg ferdig helet i kneet samt endelig operert i skulderen som har plaget en stakkar i et tiår. Nå gjenstår kun det siste, opptreningen.... Jeg investerer i ei bikkje og starter med små turer i skauen. Men dette gjelder visst ikke som opptrening i følge de som har greie på sånt.
Etter ukesvis med lovnader til fysioterapeuten, og massevis av unnskyldninger for at man ikke hadde fått kommet seg avgårde (og vi har hatt en hel haug å ta av, isolasjon, korona, isolasjon, korona, karantene, korona) måtte jeg bite i det sure eplet å få meldt meg inn på sats. Og det fine med sats, er at du som nytt medlem får en gratis PT time på kjøpet.
Det tok meg et par uker som støttemedlem før jeg fikk en telefon fra en av senterets personlige trenere. Jeg booker time, dog under massivt press fra personen i andre enden, og avtaler time uka etter.
Ved godt mot enda, det er jo en hel uke til. Dagene går kjappere enn forventet, og jeg går tom for unnskyldninger. Akkurat idet jeg tenker at jeg kan skrive en melding om at det ikke passer så bra i dag likevel, tikker det inn en sms med positiv ordlyd. "Hei, er du klar for trening? Gleder meg til å se deg kl 17"
Faen..klokka er 16.30..det er for sent å trekke seg nå.
Jobber effektivt på hjemmekontor så lenge jeg kan, går en timestur med bikkja, og rekker akkurat å hive meg i bilen 5 min før jeg skal møte denne karen i resepsjonen på Sats. Kommer meg helt ned Bråvannsbakken før jeg innser at treningskoene ligger i gangen hjemme. Må naturligvis snu og parkerer dermed utenfor senteret 10 min etter skjema. Jaja, da er det bare 50 min trening da, om ikke annet..
Det er skikkelig tøft å gå inn døra til senteret, for når jeg kjenner etter (virkelig godt etter), verker både kne og skulder som besatt akkurat i dag, og dessuten har jeg vært syk og hoster en del enda. Kan man snu?
Når jeg kommer meg inn og treffer Håvard i respepsjonen, blir alt så meget lettere. Han er fantastisk! Mørkt hår, brune øyne og et smil som ville fått selveste Siv Jensen mo i knærne. Han snakker mildt til meg med verdens mest behagelige stemme og har en fremtoning som forteller meg at alt vil bli bra.
Vi starter med en kjapp prat, der jeg legger lista så lavt det overhodet er mulig, og ber han være varsom med krøplinger som meg.
Etter en liten omvisning på senteret er det rett ut i trening. Vi starter rolig (i flg PT...) og jeg sliter med alt fra konsentrasjon til balansen. Det er ikke så himla lett å konsentrere seg nå Håvard står tett inntil meg i sin åletrange lycra-outfit..og med en kropp som nok har krevd litt mer arbeid enn min... Da vi tester noen sit-ups pusher jeg meg selv til det ytterste, for magemusklene er nemlig allerede helt utkjørt etter å ha hold magen inne helt siden jeg møtte han i respesjonen.
Etterpå må jeg ligge på rygg og løfte vekter opp i luften. Jeg er ukordinert og peser som en hval, men gjør mitt aller beste. (som ikke er så alt for mye kan man vel innrømme) Vi kjører 6 forskjellige rygg og skulderøvelser (men ikke mindre enn 8 repitisjoner) og vektene blir tyngre og tyngre.
Håvard blir litt ufølsom etterhvert og hevder at mine skrik forstyrrer de andre på treningsenteret. Jeg har funnet ut at den behagelige stemmen jeg hørte for kun 40 minutter siden nå er litt for nasal og i grunnen veldig irriterende. Jeg fikk vondt i brystet (etter alle øktene med vekter) da jeg skulle på tredemøllen og måtte ta trappemaskinen istedet. (Hvem i helvete har funnet opp en maskin som simulerer en aktivitet som gjør heisen avlegs?) Håvard sier at det vil hjelpe meg å komme i form og øke min livsnytelse eller noe sånt. Han snakker masse annen drittprat også.
Håvard smiler til meg med sine vampyrliknende tenner. Han minner jeg på at jeg var 15 min for sen (det var faktisk bare 10) men heldigvis så har han ingen klienter etter meg så vi kan ta igjen den tapte tiden. Han tvinger meg til å trene rumpe og lår, og blir sur når jeg løper avgårde og gjemmer meg i garderoben. Han får en kollega til å hente meg og som straff setter han meg til å ro i 20 min.
Det er nå gått 1 time og 20 minutter siden jeg ankom treningsenteret og jeg hater den hersens idioten! Han er det verste menneskeliknende vesenet født på denne planeten! Teite, anorektiske lille treningsnarkomanen! Dersom jeg hadde klart å røre en eneste del av kroppen min uten denne intense smerten skulle jeg slått han rett ned. Håvard vil at jeg skal jobbe med min biceps. JEG HAR INGEN BICEPS, denne har de kuttet av for så å sydd på igjen et annet sted under operasjonen. den er med andre ord helt død - omtrent som meg akkurat nå. Sur blir han og når jeg lager hakk i gulvet, men om han absolutt ville unngå det skulle han ikke gitt meg de hersens manualene, eller noe annet tyngre enn en brødskive etter snart 1,5 time med trening med en som ikke har sett innsiden på et treningsenter på årevis. Jeg er rimelig sikker på at Håvard tok utdannelsen sin på sadisthøyskolen, og fikk utmerkelse i grenen "tilføre smerte"
I morges måtte jeg drikke 2 kanner kaffe for å klare å stå opp. Jeg prøvde å pusse tennene men den eneste mulige måten var å ligge med hodet på tannbørsten og røre munnen frem og tilbake over den. Etter kun 15 minutters strev klarer jeg å få på meg bukse og sko, og jeg klarer å kjøre bil så lenge jeg ikke må styre eller bremse. Jeg biter tennene sammen, og klarer med all viljestyrke jeg besitter, å ikke hyle ut intense kraftsalver når jeg må reise meg opp av stolen på dagens internmøte.
Jeg er sjeleglad når folk endelig peller seg hjem og jeg får kontoret for meg selv, og kan kippe av meg skoene, sige ned på gulvet å la tårene renne fritt. Jeg hater Håvard, og jeg hater lårene mine!
Håvard klarte å bryte meg akkurat langt nok ned til å få lurt meg til å signere en avtale med ikke mindre enn 10 PT timer over 10 uker. Så på Tirsdag er det påan igjen. Gleder meg helt villt......
Baronessen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar